Stikkordarkiv: ensomhet

Ensomhet

Mange mennesker er ensomme. Undersøkelser og forskning viser at ensomhet er nedbrytende. De fleste mennesker søker sosialt samvær akkurat som store deler av dyreverden gjør det. Med utgangspunkt i teksten under som er sendt inn av en av våre lesere vil jeg forsøke å svare på hvorfor så mange kjenner på ensomhet og hvorfor noen ikke gjør det i samme grad, men ofte heller foretrekker sitt eget selskap i de fleste sammenhenger. (Teksten i den innsendte teksten er ikke redigert.)

Jeg har gått gjennom nesten hele livet med en sterk ensomhetsfølelse. Den har ikke vært verken god eller vond, jeg tror jeg alltid har akseptert at den er en del av meg. Men jeg har tenkt at den er unormal. 
Det har vært vanskelig å være den ensomme i alle andres tosomhet/fellesskap. Og det har vært svært vanskelig å være ensom i et parforhold som jeg trodde skulle gi fellesskapsfølelse. Jeg trodde flukten fra ensomheten var noe av poenget med å være tosom.
I dag føler jeg ikke lenger ensomhet, og det er rart. Jeg har ikke jobbet spesielt med å bli kvitt opplevelsen, eller tenkt at det var mulig. Og jeg har kanskje aldri vært så alene som jeg er nå. Jeg trodde – frem til i dag – at jeg fremdeles følte ensomhet. Men jeg gjør ikke det. 

Er det en befrielse? Vet ikke? Savner jeg ensomheten? Absolutt ikke. 
Men jeg forstår ikke helt hva den er. Hvor den kommer fra. Hvorfor så mange frykter den. Hvor den ble av?

Svar:
Ensomhet som følelse er sterkest hos mennesker som er avhengig av andre på en eller annen måte. Avhengighet kan ha mange former og uttrykk, og som oftest er ensomhet en underliggende årsak til at man er avhengig av andre mennesker. Samtidig er det ofte slik at man er ensom i tosomheten og fellesskapet. Grunnen er som oftest følgende:

Man er ensom så lenge den spesifikke avhengigheten ikke er imøtekommet.

Med det menes at dersom man for eksempel har opplevd avvisning av en forelder tidlig i livet, så vil ensomheten være der inntil noen andre imøtekommer den avhengigheten man som barn hadde til forelderen. Alternativet er at man imøtekommer den selv.
I det første tilfellet vil ensomheten ikke være der så lenge den andre personen er der. I det andre tilfellet vil ensomheten mest sannsynlig være fraværende resten av livet fordi man selv imøtekommer den uten at andre behøver  å være til stede.

Utslag av ensomhet ser man både blant barn og voksne. I tillegg er det ofte slik at søkende mennesker ofte blir avvist hvis ensomheten er sterk og det søkende uttrykket derfor ofte blir tidvis desperat. Alternativt bedriver den ensomme selvavvisning og fortrengning og  unngår dermed å bli avvist av andre.

Ensomhet oppstår ofte som et resultat av svik og forventninger som dermed brister.

Sagt på en annen måte så er skuffelsen sentral i denne sammenhengen. Dermed også offermekanismen omtalt tidligere i mange av våre innlegg. Resultatet av at vedkommende som har skrevet teksten over ikke kjenner ensomhet lenger kan rett og slett være at den opprinnelige illusjonen er tilgitt og det oppstår heller ikke illusjoner knyttet til andre mennesker mer.
Den viktigste grunnen til det siste er som oftest uavhengighet opparbeidet over tid.
Man blir dermed heller ikke skuffet og offermekanismen forblir avslått.

Forutsetningen er imidlertid at alle barndommens illusjoner som i utgangspunktet skapte ensomheten er tilgitt.

Konklusjonen er altså at ensomheten oppstod som en følge av at en eller flere opprinnelige avhengigheter og forventninger ikke ble oppfyllt.
Den var der så lenge illusjonene ikke var tilgitt og man dermed var et offer for skuffelsene.
Da var man også avhengig av å forsøke å finne noen som kunne oppfylle forventningene. Etter hvert som tiden går innser man at forventningene ikke bli innfridd og erkjennelsen synker inn.
Når illusjonene etter hvert ble tilgitt forsvant avhengigheten og dermed ensomheten.

I dette tilfellet ble det sannsynligvis løst av vedkommende selv.
Helt alene i sitt selv.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud

Sliten, svingende energinivå og utmattelse

Mange mennesker opplever at energien svinger tildels mye i løpet av en time, en dag, en uke, en måned osv. Her er det store individuelle forskjeller, fortolkninger og opplevelser.

Felles er at det er krevende og energitappende å forholde seg til stadig svingende energi hvor det ikke umiddelbart er mulig å se årsakssammehenger til at energin synker eller stiger. Frustrasjon og fortvilelse blir ofte et resultat når man etter å ha gledet seg til noe oppdager at samme dagen så er det ikke energi til å gjennomføre allikevel. Ikke er det mulig umiddelbart å forstå hvorfor da årsakene ofte er sammensatt og befinner seg på forskjellige steder omfangsmessig, bevissthetsmessig og tidsmessig. Nedenfor er listet en del mulige årsaker i tilfeldig rekkefølge.

  • Var hos legen i dag og fikk svar på en prøve jeg har vært spent på
  • SFO ringte i går og sa barnet mitt hadde falt og slått seg
  • Det regnet store mengder i natt
  • Min ektefelle jobber i oljebransjen
  • Barna har vært kvalme og småsyke i det siste
  •  Var på fest på lørdag og det ble ganske sent samt litt mye vin ble drukket
  • Sov dårlig natten etter
  • Det har vært dårlig vær i sommer
  • Det var alt for varmt i Spania når vi var der
  • Det var mye mennesker på et trangt bassengområde og vanskelig å holde øye med barna
  • Har hatt litt vondt i ankelen etter at jeg tråkket over på samme turen
  • osv.osv.osv

For de som har god energi og gode marginer så er dette ting de bare tar med seg og legger bak seg løpende. For de som har dårlig energi og dermed små marginer kan dette slå hardt ut på energien.

Opplevelse av energi er subjektiv. Det finnes ingen objektiv målbar grense på energi. Utsagn fra omgivelsene som;

  • Det hjelper å trene
  • Du må bare komme deg ut mer
  • Du må spise bedre
  • Du må ikke sove så mye
  • Det er ikke bra å være hjemme for lenge
  • Det er viktig å være i arbeid for å få energi

Samtlige utsagn er i mange tilfeller feil! Det er ingen regel som tilsier at noe av utsagnene skulle stemme. De er basert på gamle «sannheter» subjektivt fundert i den enkeltes hode som god og riktig forskning. For de som har små marginer så kan det å utsette seg for disse «sannhetene» gjøre energien enda lavere og marginene dermed enda mindre.

Energien svinger med veldig mange faktorer. De som er listet innledningsvis er bare noen. Omgivelsene klarer sjelden å være ydmyk for hvordan det er å ha lite energi. Ei heller klarer de over tid å la være å komme med ubedte innspill. Det betyr at du som har lav energi må gå alene på din vei, bli kjent med dine marginer og sårbarheter og ut fra det legge planer for hvordan du gradvis kan gjøre noe med dette.

Ofte skal det ikke så mye til, men det er krevende å skulle gjennomføre når resten av verden går på høygir. Her er tre enkle tips til tiltak.

  • Gjør alt du gjør saktere enn vanlig.
  • Gjør færre aktiviteter
  • Gjør mindre av det du gjør

Sagt på en annen måte så handler det i bunn og grunn om å tilpasse aktivitene til det energinivået du faktisk har. Etter hvert som du kjenner hva du tåler så har du et utgangspunkt for å starte energireparasjon.

Energireparasjon skjer når du ligger på 70% av den belastning du kan kjenne at du tåler uten å bli veldig sliten.

Hvis du lurer på om du leser riktig så gjør du det. Når du ligger på dette belastningsnivået over kortere eller lengre tid så klarer kroppen hos de fleste å bygge opp energien igjen. Selv friske mennesker kan ha godt av en slik øvelse av og til. Forsøk gjennom en helg og du vil kjenne at det skjer noe.

Det kan godt hende du føler deg mer sliten etterpå eller blir syk slik mange blir når de starter ferie, så betyr det sannsynligvis at du realiserer gammel slitenhet som ikke har hatt mulighet til å slippe frem før du senket aktivitetsnivået. Hvil da mer og ta øvelsen så ofte som mulig inntil du kjenner at energien stiger. Det kan hende du da forebygger fremtidig utbrenthet.

Hvile er en helt risikofri øvelse. Det medfører ikke helsefare å hvile. God hvile-helg.

Relasjoner og forventninger

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?
Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på. 
2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:
Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?
Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.  
3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.
Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik. 
4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?
Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:
Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.
Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.
5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!
På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår. 
6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?
Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid. 
Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:
 Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?
Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Frihet og smerte, motsetninger?

Har gjennom mange menneskers prosesser fått spørsmål om ovenstående. Mange reflekterer rundt fenomenet og gjør seg tanker om at det ofte er via smerten man opplever større grad av frihet.

Jeg deler fullt og helt den erfaringen. Kanskje handler det å være menneske og vokse om å forstå de smertene vi kjenner, og dermed kunne bruke de til egen vekst og frigjøring. Har i det siste skrevet om kommunikasjon om vanskelig temaer, savn og ensomhet, skam ved å få bebreidelser som barn med de følger det kan ha. Alt sammen smerter som er krevende å stå i selvaksept overfor.

Når resultatet av at man frigjør seg og endrer adferd mot mer frihet og fred med seg selv så kommer skuffelsen som en følge av at omgivelsene ikke responderer som man ønsker. Det kan fort bli ny skam hvis man ikke bruker skuffelsen hensiktsmessig. Husk da at skuffelse er en sunn skyld i den form at det har oppstått en illusjon, laget på et tidspunkt hvor man kanskje trodde man trengte den. Når tiden er inne for å gå videre så brister denne og læringsmuligheten ligger der. Ofte er det ikke før man konkluderer med å gå videre alene at man får den savnede responsen. Er den andre fri er det imidlertid usikkert m responsen kommer, nettopp fordi den andre er fri fra egen ensomhetsfrykt.

Dess friere man blir dess mer selektiv blir man, samtidig som ydmykheten og rausheten øker også med de man før har vært avhengige av. Forelskelse går over for å bli erstattet av respekt, men kun i de tilfeller hvor omgivelsene agerer på bakgrunn av selvrespekt. Hvis ikke kommer automatisk avsky. Når man møtes i respekt møtes man som frie mennesker som er sammen fordi man stimuleres til ytterligere vekst av hverandre.

For å komme dit må man gjennom smerter. De må brukes konstruktivt og hensktsmessig slik at resultatet blir frigjøring. Ensomheten vil følge av det og utfordringen blir å bruke denne til å inspirere den eller de som kan fylle dette sosiale frie tomrommet ubetinget. Lykke til med det.

Ingen mennesker klarer å være i frihet alltid og til enhver tid.
De som eventuelt klarer det er ikke mennesker.

Tips: Søk på nøkkelordene i innlegget og se tilstøtende tematikk.

Savn og selvvavisning

«Det er ikke noe vits for jeg får ikke det jeg trenger uansett.»

Dette er også en vanlig følge av savn som følelse. Som nevnt i forrige innlegg så er savnet uttrykk for en glede som var, eller kunne vært eller som man har hørt om eller lest om osv.
Det tryggeste kan da være å forskuttere at man aldri får oppleve det som man savner. Da unngår man skuffelse. Dette mønsteret kalles selvavvisning og preger en rekke relasjoner mellom mennesker, både voksne og barn/ungdom. Et vanlig uttrykk for selvavvising er at man alltid venter på at den andre skal ta initiativet. Forholder seg passiv inntil omgivelsene gir uttrykk for at det man savner er tilgjengelig.
Drepende for de fleste samliv over tid hvor skuffelsene hoper seg opp over brustne illusjoner og bitterheten tar den ene eller begge parter.

Veien ut er relativt enkel i teorien, men forvent motstand og aksepter den som naturlig:

Tren på å ta initiativ ubetinget.

Avmakt

Avmakt eller maktesløshet er en følelse som oppstår når vi står overfor noe som oppleves som umulig å løse.  Som ordet sier så står det ikke i vår makt å løse dette. Det er også riktig konklusjon.
På tross av denne konklusjonen så fortsetter mange å forsøke å løse noe som strengt tatt ikke står i deres makt å gjøre noe med. Resultatet er ofte at de sliter seg ut på det.

Avmakt er en sammensatt følelse som inneholder både en smerte/sorg, en frykt samt et rettferdig sinne. Som oftest så er smerten skam, skyld, savn eller ensomhet, frykten handler om at det kan bli mer av de samme smertene hvis man ikke får gjort noe med saken. Det rettferdige sinnet får man som regel ikke tak i fordi de andre følelsene dominerer. Etter at situasjonen er over kan man føle sinne, men da er det strengt tatt for sent. Hadde jeg bare… Skulle sagt at…
Kjenner du deg igjen?

Avmakt er det du kjenner når noen manipulerer deg, dvs bringer deg ut av kontakten med deg selv. Du blir et offer for en parasitt. Se tidligere innlegg om dette.
Hvis du klarer å se at du er tatt av din egen frykt for smerte, narcissisme og får til selvaksept på det så vil du kjenne at sinnet du kjenner er rettet mot deg fordi du har latt deg manipulere over så lang tid og/eller gjentatte ganger.

Dette sinnet skal du bruke til å sette grenser og tydeliggjøre at den typen samtaler vil du ikke lenger være en del av. Pass på å være tydelig på at dette handler om deg og ikke vedkommende som manipulerer.

Lykke til i sommerregnet.