Stikkordarkiv: ego

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Prestisje

Det har lett for gå prestisje i å opprettholde en mening selv om det i ettertid er innlysende at meningen er feil.

Dette innlegget skal handle om noe som mange gjør, men som nesten ingen ser at de gjør eller er villig til å innrømme at de gjør. Prestisje er i den norske ordlisten definert som følger:

Prestisje= anseelse. La det gå prestisje i det= ikke tape anseelse

Denne saken, om en tidligere diagnose som viser seg å være feil i ettertid, som blant annet er omtalt på disse nettsidene, handler om akkurat det.

HYPOTESE
Hvis vi bruker vår metode på delpersonligheten prestisje så er den vanligvis drevet av frykt for skyld, skam eller mindreverd. Med andre ord narsissisme. Når det i tillegg går utover uskyldige, som narsissisme ofte gjør, så er det alvorlig.
I tillegg til det kontrollmønsteret delpersonligheten prestisje utgjør så står som regel offermekanismen på samtidig. Man blir et offer for sin egen naivitet.

Offermekanismen utløses i det man blir avslørt. Grunnen er samtidig at man har lurt seg selv  til å tro at man ikke skulle bli avslørt.

Den låsingen som offermekanismen medfører kognitivt gjør prestisjen enda kraftigere og vanskeligere å løse opp. I tillegg har prestisje en tendens til å trekke ut og dess lenger tiden går, dess vanskeligere blir det å gå tilbake på det man en gang var så sikker på at var riktig og sant.

Prestisje har en tendens til å vokse over tid.

LØSNING
Hvis noen skulle våge seg til å innrømme for seg selv at de har gått i prestisjefella og faktisk gjøre en time-out på den delpersonligheten så ville sannsynligvis resultatet bli at man ender opp i følelsen flau.

Flau er en type rettferdig sinne mot seg selv/sunn skyld/skam som inneholder et læringspotensiale. Læringen er at man tenker seg litt bedre om neste gang før man uttaler seg skråsikkert om noe.

Selvfølgelig er det lurt å tenke seg om før man åpner munnen… som mang et klokt menneske har sagt mange ganger. Mange mennesker har imidlertid ikke forstått at det også handler om dem 😉.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut/REG. Homøopraktiker MNLH

Sensitivitet og sårbarhet, viktige forskjeller

Det finnes mange sensitive mennesker. Sensitivitet er ingen svakhet, tvertimot så kan det være en styrke. Jeg har tidligere skrevet om dette, det kan du lese om her.

Sensitivitet er ikke det samme som sårbarhet.

Sagt på en annen måte så er det ikke slik at selv om man er sensitiv så er man sårbar. Det er imidlertid slik at sensitive mennesker oftere bygger opp en stor sårbarhet. Alternativt fortrenges sensitiviteten og sårbarheten og man fremstår som lite sensitiv og sårbar. Ofte er dette en fasade som kan skjule sterk sensitivitet og stor sårbarhet.

Stor sårbarhet som er skjult og fortrengt kan eksplodere i ekstreme handlinger og affekt uten forvarsel.

Sårbare mennesker tar seg ofte nær av små ting, de rammes oftere av offermekanismen og blir oftere utnyttet av parasitter som nærer seg på muligheten til å hente energi. Les mer under lenkene i forrige setning om du undrer på hva som ligger i begrepene.

Parasitter skaper høy sårbarhet i sine omgivelser.

Slike overgrep fra parasitter har en tendens til å akkumulere seg opp og øke sårbarheten ytterligere. Når dette skjer fra tidlig i barndommen blir det vanskelig å stoppe utviklingen og sårbarheten har lett for å akselerere ved at man stadig kommer inn i dårlige relasjoner som nærer offermekanismen.

Sensitivitet er medfødt og vil være der.
Sårbarhet kan repareres og fjernes på alle områder med noen få unntak.

Som omskrevet tidligere under innlegget om offermekanismen, se lenke ovenfor, så er tilgivelsen av illusjoner veien å gå for å senke sårbarheten til et nivå som medfører at man ikke lenger blir tatt av omstendighetene i samme grad som før. Dette er et omfattende arbeid for de fleste. Å tro at det kan gjøres fort og lett er en illusjon. Det kan ta tid, uten at man dermed nødvendigvis behøver å gå mange år i terapi. Ved å trene opp en ærlighet overfor seg selv, som ofte kan være ubehagelig å stå i, og tilgi seg selv at man har sviktet det man egentlig visste så kan man gjøre mye på egen hånd. Resultatet blir senket sårbarhet og tykkere hud, samtidig som man opprettholder en følsomhet og sensitivitet som gjør at man kan få med seg alle de fine nyansene livet kan by på.

Det er aldri for sent å tilgi seg selvsvik!

God helg og lykke til med tilgivelsene.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Grensesetting for barn

Et vktig spørsmål som relaterer seg til foregående innlegg om selvstendige barn er hvordan man kan sette grenser på en god måte. Noen mener at man ved å la små barn lage og spise sin egen mat og dermed kline uforholdsmessig mye så skapes selvstendighet. Min oppfatning er at dette er feil. Velger å illustrere det på følgende måte:

Jeg kjenner ingen foreldre som synes det er ok å få klint ned kjøkkenet eller tv-kroken for at minstebarnet skal få utfolde seg. Barnet vil dermed sanse ubevisst at dette er feil i og med at foreldrenes energi faller. Dermed skapes bare et mønster som i verste fall setter seg i barnets ego som noe som er lovlig selv om omgivelsene mister energi. Barnet kan i verste fall lære at det er greit å gjøre noe selv om omgivelsene er imot det! Barnets intuisjon vil forsøke å korrigere, men barnet er for lite til selv å skape nyttig refleksjon rundt dette tema. Øvelsen er dermed fullstendig bortkastet. Barnet tar ingen skade av at det lærer at mat skal spises pent og ikke klines med. 

Når barnet blir større og har forutsetning for å forstå ordene som blir sagt kan grensesettingen starte. Språk er i denne sammenheng viktig fordi refleksjon skjer ved hjelp av ord. Er barnet for lite til å forstå språk viser du barnet hvordan det skal være på en vennlig måte. Forøvrig er rådene under de samme. God grensesetting skjer dersom følgende vilkår er oppfyllt:

  • Grensen som skal trekkes opp må være i tråd med din indre selvstendige overbevisning
    (Dette for at barnet skal bli inspirert)
  • Som voksen må du kjenne at dette er en grense styrt av selvet ditt og ikke egoet
    (Viktig for å styrke energien, inspirasjonen og kopieringseffekten)
  • Du må som voksen kjenne at du er fornøyd med/stolt av å ha kontakt med denne grensen
    (Dette skaper positive assiasjoner til grensen hos barnet)
  • Du må snakke tydelig når du trekker opp grensen
    (Da hører barnet at du snakker om deg og dine verdier)
  • Du må være tålmodig og lytte til barnets reaksjon på grensen du trakk opp
    (Barnet vil da oppleve å bli respektert og dermed øke sin selvfølelse)
  • Ikke kritiser barnets oppfatning selv om den er feil etter din mening
    (Lærer barnet at uenighet er lovlig)

La meg ta et konkret eksempel med et barn på for eksempel 5 år som gjerne vil være med å male veggen i stua:

Barnet: Jeg vil male jeg også. 
Den voksne: Når jeg maler stueveggen så er det veldig viktig at malingstrøkene blir jevne for at resultatet skal bli pent. Det å male jevnt krever trening og må skje fra gulv til tak. Da må man være så lang som jeg er og man må ha gjort det før. Det er de viktigste grunnene til at jeg må gjøre dette selv.
Hyggelig at du tilbyr deg å hjelpe meg, men jeg må si nei takk til hjelpen. (Vent før du sier noe mer for å få plass til barnets reaksjon)
Barnet: Jammen jeg har lyst til å male jeg også. 
Den voksne: Har du noen tanker om hvor eller hva du vil male når du ikke kan male veggen? 
Barnet: Nei!
Den voksne: Vær stille. La barnet eie sin egen kjedsomhet. (Vent til barnet eventuelt ber om hjelp til å finne ut av problemet)

Barnet får her kjent på en grense og lærer samtidig at i den kjedsomheten som følger, så må det selv finne på noe eller løse den aktuelle utfordringen. La barnet være i fred der. Det går antagelig ikke veldig lenge før barnet finner på noe annet, eller maler bilen i stedet ;-). 

God søndag.

Matrix

Mange av dere har sikkert sett filmen eller hørt om den. Den røde eller blå pillen handler om å være villig til å se selv eller velge å se som alle andre gjør. Mange har kanskje skjønt temaet, men det å se det i dybden er noe helt annet. Ordet matrix har sitt opphav i ordet mor.

Mange mennesker blir omtalt som selvstendige, men de færreste er det i særlig grad. I stedet er mange egosentrerte. Utad kan disse to alternativene se helt like ut. Min råd i dag handler om de menneskene som ikke har krefter til å følge den oppgåtte stien som egoet og omgivelsene sier er den rette. Hvordan dette preger vedkommende og kampen for å velge det de i seg selv kjenner er riktig akkurat nå, mao være selvstendige og ha integritet.

Flere og flere mennesker kjenner på lav energi. Deriblant flere og flere unge mennesker. Lite tvil om at årsaken ligger i for høyt stressnivå over tid. Lite pauser i store deler av året og ettermiddager og helger fulle av fritidsaktiviteter. Over tid fører dette til varig nedsatt energinivå. 
Å opptre selvstendig og stole på egne vurderinger er vanskelig i denne situasjonen. Gjeldende lære er nemlig som følger:

  • Du kan ikke være hjemme for lenge fordi da kommer du deg ikke tilbake i arbeid
  • Du må ikke sove for lenge om morgenen fordi da snur du døgnet
  • Du må på skolen hver dag ellers går du glipp av for mye og sakker akterut faglig
  • Du bør treffe mennesker ellers blir du asosial
  • Du blir mer sliten av å hvile for mye, kom deg ut og tren
  • Du må bruke ryggen ellers blir den bare verre

For et menneske med virkelig lav energi blir ovenstående nytt stress når de kjenner at de ikke orker. For de av de rammede som har kontakt med seg selv, noe de færreste har i en vanskelig situasjon, blir det nærmest umulig å stole på seg selv. 
Dilemmaet om de skal velge den røde eller blå pillen blir dermed daglige utfordringer som i seg selv er krevende når du ikke har krefter til å stå opp om morgenen. Her kommer derfor noen nye læresetninger som du ikke skal bruke fordi jeg sier det, men fordi selvet ditt sier at det er riktig for deg. 

  • Vær hjemme og hvil til du kjenner arbeidslysten kommer tilbake
  • Sov så lenge du vil om morgenen. Du har mange timer med tapt søvn å ta igjen.
  • Hvis du ikke orker å gå på skolen så vil du bare bli mer sliten av å gjøre det. Lese lekser kan du gjøre hjemme.
  • Vent med å treffe mennesker til du har lyst til det
  • Ikke tren når kroppen er utslitt. Nøy deg med forsiktig bevegelse som du kjenner er godt for deg.
  • Hvis ryggen er vond og smertene tar all energien din, skal du være forsiktig med å bruke ryggen hvis det medfører mer smerte

Stol på deg selv og følg din selvstendige oppfatning. Du kjenner din virkelighet best.

 

Jeg’et og egoet

Ditt jeg er sentrum i din bevissthet. Jeg’et er det stedet hvori du befinner deg når du sanser med sansene dine. Jeg’et er ikke egenskapene/delpersonlighetene dine. Egoet, hvori din personlighet ligger, er noe du har tilgjengelig fra jeg’et hvis du er villig til å bruke viljen og velge.

I jeg’et finnes to ting:

  1. Viljen
  2. Identiteten

Viljen er evnen til å gjøre bevisste valg. Identiteten er selvbildet hvori selvfølelsen ligger. Identiteten er en sumverdi skapt av alt du har gjort og vært i ditt liv. Har mye av aktiviteten ligget i ditt ego så vil dette ha svekket identiteten. Har du gjort bevisste viljestyrte valg så har det styrket identiteten din.

Et enkelt eksempel for å vise forskjellen er:
Et menneske som veldig raskt går inn og korrigerer andre er vanligvis drevet av egoet og ikke jeg’et. Et jeg drevet menneske vil i større grad avvente og tenke seg om før det legger en strategi og eventuelt, om det vurderes som nødvendig, kommer med sitt synspunkt uten å korrigere.