Stikkordarkiv: depresjon

Kognitiv terapi anbefales av fastlegene

Fastlegene trenger mer tid og færre pasienter på listene sine, de ønsker seg videreutdanning i Kognitiv adferdsterapi.
Når pasienter med vanskelig livssituasjon først oppsøker hjelp er det brutalt og meningsløst å bli avvist enten det er grunn av tidsmangel eller 
manglende forståelse av komplisert og sammensatte lidelser og livssituasjon. 
 
Flere leger anvender og anbefaler Kognitiv adferdsterapi. Den er også anbefalt som behandling i nasjonale retningslinjer for engstelse, nedstemthet og 
medisinske uforklarte plager og symptomer. Det er også god behandling for å lære å leve med kroniske smertetilstander.
Lever du i en vanskelig livssituasjon? Stresset, engstelig eller kjenner du på sterk utmattelse?
Det kan ramme selv den mest ressurssterke, og kanskje kan kognitiv terapi være noe for deg.
Ta gjerne kontakt med en av Dialoggruppens terapeuter.
 
Kronikk om Kognitiv adferdsterapi i VG skrevet av spesialist i allmennmedisin Cathrine Abrahamsen:

Sårbarheter, avhengigheter og erkjennelser

Dette innlegget er skrevet av en leser som har gått en ærlig runde med seg selv på egne sårbarheter og avhengigheter etter opprydding og erkjennelse:

Familie:
Jeg kan ikke kjenne at jeg lengre har noen sårbarheter angående familien min, og dermed ingen avhengigheter. Tidligere derimot kjente jeg ofte på at jeg var flau og tok ansvar for deres handlinger. Jeg ønsket at de skulle fremstå som best mulig, mest mulig vellykkede, så jeg ble satt i et bedre lys.

Triggeren her var redsel for å ikke være god nok og dermed bli avvist av samfunnet. Avhengigheten var å føle trygghet på at jeg var ok. Jeg var offer for omstendigheter utenfor meg selv.

Barn:
Sårbarhet i forhold til min eldste datter og hennes barn: Jeg kjenner ikke at jeg har sårbarheter eller avhengigheter over for de lengre. Hun er voksen, og tar seg av barna som best hun kan. Jeg legger meg ikke i hennes barneoppdragelse, og kommer kun med råd dersom hun ber om det. I stedet for å si ”det beste er…” stiller jeg henne spørsmål så hun kan komme frem til det som er mest hensiktsmessig for henne og barna i deres livssituasjon.

Sårbarhet i forhold til yngste datter på 18 år. Jeg har, frem til for litt siden, vært avhengig av at hun skulle være på skolen og gjøre det bra – det beste hun kunne. Jeg maste på henne dersom jeg mente hun hadde mye fravær. Etter å ha sett dette i forbindelse med denne mine erkjennelser, har jeg sluttet å mase på henne. Jeg spør hvordan det går med henne, hvordan det går på skolen, og støtter henne i hennes valg om å ta siste skoleåret over to år. Det er mest hensiktsmessig for henne og jeg stoler på at hun vet best selv hva hun klarer å gjennomføre sånn livet hennes har blitt nå.

Relasjoner/Sosial nettverk:
Jeg har ikke så stort sosialt nettverk fordi jeg har endret meg så mye de siste årene at mange har falt bort. Noen har jeg tatt avskjed med, noen har tatt avskjed med meg, og noen har naturlig blitt borte. Jeg kan imidlertid kjenne at jeg er litt sårbar på hva tidligere relasjoner og nettverk tenker om det jeg jobber med nå, og alt jeg deler i sosiale medier i forbindelse med jobben jeg gjør. Jeg kjenner at jeg er litt avhengig av at de skal være stolte av meg, eller i det minste ikke tenke dårlig om det jeg gjør. Jeg vil ikke gå så langt som å si jeg er avhengig av det, bare at jeg tenker på det innimellom. Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er nok litt redd for å skille meg for mye ut, samtidig som jeg både ønsker og trenger det.

Kan ha lett for å isolere meg og det kommer både av at jeg liker å holde på med mitt hjemme, lese, studere og bare være. En trigger ved isolasjon er at jeg har kuttet så sterkt i nettverket mitt at jeg ikke alltid har noen å gå til. Da blir ensomheten trigget og jeg kan kjenne på håpløshet ved å klare å stå i nære relasjoner og nettverk.

Jobb:
Min sårbarhet i forhold til jobben er at jeg er avhengig av å klare å tiltrekke meg kunder, og få de til å anbefale meg videre for å kunne beholde jobben jeg har som selvstendig næringsdrivende. Tidligere har jeg vært avhengig av å kun gjøre det jeg er utdannet til å gjøre, av redsel for å bli avvist fra kollegamiljøet. Nå ser jeg imidlertid at jeg med stor fordel kan skape mitt eget og er friere til å tiltrekke meg dem som trenger det jeg tilbyr av metoder. Der jeg før var låst i at jeg kun kunne tilby en metode siden det var min utdanning, er jeg nå fri til å gjøre det som kjennes riktig for meg.

Triggeren var frykt for skam for å ikke gjøre det riktig og dermed bli hånet og avvist.

Økonomi:
Jeg er blitt sårbar på økonomi. Jeg hadde alt, og etter råd fra enkelte offentlige tjenestefolk, sitter jeg uten eid bolig, og uten penger i banken. (Jeg var huseier uten gjeld).

Etter at jeg gikk til NAV sosial for noen måneder siden, har jeg klart å få tillit til at det kommer til å ordne seg, og da er ikke mitt daglige humør og energibeholdning lengre avhengig av hvor bekymret jeg er med hensyn til min økonomiske fremtid. Det blir som det skal og alt ordner seg. Det er for meg snakk om justeringer og prioriteringer etter dagens livssituasjon og ikke etter hvordan ting kunne/burde/skulle vært. Det er som det er, og jeg har det jeg trenger akkurat nå.

Triggeren er ønsket om økonomisk trygghet og å kunne realisere meg selv og drømmene mine. Triggeren kunne også være at jeg kjente på mindreverdighet mht at jeg BURDE hatt minst like mye som jeg hadde etter mange års slit.

Fysisk helse:
Jeg har alltid hatt god fysisk helse og kjenner ikke noen sårbarheter og avhengigheter på dette området. Kondisjon og energi kunne vært bedre, men da kan jeg bevege meg litt mer.

Psykisk helse:
Jeg har hatt mye skam i forbindelse med min psykiske helse, blant annet vedrørende angst og depresjon. Jeg så det ikke like klart tidligere, det måtte noen år med utdanning til, men nå ser jeg sammenhenger, og ser at jeg kan regulere det selv med å passe på at jeg forvalter min fysiske- og psykiske energi på en mer hensiktsmessig måte. Gjør jeg det vil jeg etter all sannsynlighet ha god psykisk helse fremover så jeg har det fint privat og i jobben min.

Trigger her var frykt for skam, mens jeg nå kjenner på mer raushet og empati overfor meg selv.

G.A.A.

Takk for at vi fikk publisere innlegget. 

Pårørende

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har detØkt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

Overgrep mot barn og voksne

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Sliten, svingende energinivå og utmattelse

Mange mennesker opplever at energien svinger tildels mye i løpet av en time, en dag, en uke, en måned osv. Her er det store individuelle forskjeller, fortolkninger og opplevelser.

Felles er at det er krevende og energitappende å forholde seg til stadig svingende energi hvor det ikke umiddelbart er mulig å se årsakssammehenger til at energin synker eller stiger. Frustrasjon og fortvilelse blir ofte et resultat når man etter å ha gledet seg til noe oppdager at samme dagen så er det ikke energi til å gjennomføre allikevel. Ikke er det mulig umiddelbart å forstå hvorfor da årsakene ofte er sammensatt og befinner seg på forskjellige steder omfangsmessig, bevissthetsmessig og tidsmessig. Nedenfor er listet en del mulige årsaker i tilfeldig rekkefølge.

  • Var hos legen i dag og fikk svar på en prøve jeg har vært spent på
  • SFO ringte i går og sa barnet mitt hadde falt og slått seg
  • Det regnet store mengder i natt
  • Min ektefelle jobber i oljebransjen
  • Barna har vært kvalme og småsyke i det siste
  •  Var på fest på lørdag og det ble ganske sent samt litt mye vin ble drukket
  • Sov dårlig natten etter
  • Det har vært dårlig vær i sommer
  • Det var alt for varmt i Spania når vi var der
  • Det var mye mennesker på et trangt bassengområde og vanskelig å holde øye med barna
  • Har hatt litt vondt i ankelen etter at jeg tråkket over på samme turen
  • osv.osv.osv

For de som har god energi og gode marginer så er dette ting de bare tar med seg og legger bak seg løpende. For de som har dårlig energi og dermed små marginer kan dette slå hardt ut på energien.

Opplevelse av energi er subjektiv. Det finnes ingen objektiv målbar grense på energi. Utsagn fra omgivelsene som;

  • Det hjelper å trene
  • Du må bare komme deg ut mer
  • Du må spise bedre
  • Du må ikke sove så mye
  • Det er ikke bra å være hjemme for lenge
  • Det er viktig å være i arbeid for å få energi

Samtlige utsagn er i mange tilfeller feil! Det er ingen regel som tilsier at noe av utsagnene skulle stemme. De er basert på gamle «sannheter» subjektivt fundert i den enkeltes hode som god og riktig forskning. For de som har små marginer så kan det å utsette seg for disse «sannhetene» gjøre energien enda lavere og marginene dermed enda mindre.

Energien svinger med veldig mange faktorer. De som er listet innledningsvis er bare noen. Omgivelsene klarer sjelden å være ydmyk for hvordan det er å ha lite energi. Ei heller klarer de over tid å la være å komme med ubedte innspill. Det betyr at du som har lav energi må gå alene på din vei, bli kjent med dine marginer og sårbarheter og ut fra det legge planer for hvordan du gradvis kan gjøre noe med dette.

Ofte skal det ikke så mye til, men det er krevende å skulle gjennomføre når resten av verden går på høygir. Her er tre enkle tips til tiltak.

  • Gjør alt du gjør saktere enn vanlig.
  • Gjør færre aktiviteter
  • Gjør mindre av det du gjør

Sagt på en annen måte så handler det i bunn og grunn om å tilpasse aktivitene til det energinivået du faktisk har. Etter hvert som du kjenner hva du tåler så har du et utgangspunkt for å starte energireparasjon.

Energireparasjon skjer når du ligger på 70% av den belastning du kan kjenne at du tåler uten å bli veldig sliten.

Hvis du lurer på om du leser riktig så gjør du det. Når du ligger på dette belastningsnivået over kortere eller lengre tid så klarer kroppen hos de fleste å bygge opp energien igjen. Selv friske mennesker kan ha godt av en slik øvelse av og til. Forsøk gjennom en helg og du vil kjenne at det skjer noe.

Det kan godt hende du føler deg mer sliten etterpå eller blir syk slik mange blir når de starter ferie, så betyr det sannsynligvis at du realiserer gammel slitenhet som ikke har hatt mulighet til å slippe frem før du senket aktivitetsnivået. Hvil da mer og ta øvelsen så ofte som mulig inntil du kjenner at energien stiger. Det kan hende du da forebygger fremtidig utbrenthet.

Hvile er en helt risikofri øvelse. Det medfører ikke helsefare å hvile. God hvile-helg.

Offermekanismen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

Født negative for å overleve?

Negativitet, skepsis, tvil, pessimisme. Kjært barn har mange navn er det noe som heter. Hvorfor er dette en dominerende egenskap hos mange og hvorfor blir dette personlighetstrekket forsterket når noe eller noen manipulerer nettopp på dette området. Tenker da på situasjoner som handler om for eksempel sykdom, media som dekker nyheten om epidemier intenst og bedrifter som ser sitt snitt til å tjene ekstra på folks reaksjoner i negativ retning.

Personlighetstrekket handler om overlevelse og er sterkt nettopp fordi det gjennom århundrene har handlet om å overleve. Å bli klar over livsfare tidlig har vært nødvendig for å overleve og sitter derfor dypt i oss fra langt mer utrygge tider enn vi har i dag. Hos noen har personlighetstrekket blitt beholdt sterkere enn hos andre. Mye har med genetikk å gjøre og mye har med miljøet man har vokst opp i å gjøre. Noen blir deprimerte av dette trekket og ser negativt på alt mens andre tar lettere på livet og ser lyst på fremtiden.

Hva så hvis du synes du har for mye av denne tendensen til å være forberedt på det verste til enhver tid? Hva hvis dette tar mye energi fra deg, ødelegger livskvaliteten og gleden over livet og begrenser deg med tanke på ting du kunne tenke deg å gjøre i livet ditt? Hva kan du gjøre med det?

Det er ikke så lettvint som mange skal ha det til, at det bare er å tenke positivt.

Optimisme er det samme som pessimisme, de to egenskapene har bare motsatt fortegn. Begge handler om fremtiden og om forventninger og kontroll. Du bruker dermed det samme nervesystemet til begge deler. Det nervesystemet som er frykt og smertestyrt. Slitsomt!
Slik sett handler begge deler om noe som vi i nuet veldig sjelden har kontroll på fullt ut. Livet handler jo om at det er uforutsigbart på en rekke områder. Det motsatte av både pessimisme og optimisme er å vente og se. Glede seg i nuet hvis man ønsker det og ellers forholde seg relativt nøytralt og avslappet til det meste.

For komme i kontakt med denne avventende holdningen til det meste så må negativiteten slås av. Noen av-bryter finnes ikke, så eneste løsningen er å akseptere at du har dette personlighetstrekket såpass sterkt som du har det. Grunnlaget for aksepten ligger i logisk forståelse for at det har utviklet seg som det har gjort, at du har blitt såpass negativ som du er. Se på opphavet ditt, omgivelsene, miljøet du lever i og hvor mange ganger tanken om at noe kan gå galt har kjørt på repetisjon i hjernen din. Hvis du ut fra det kan forstå at det har forsterket dette personlighetstrekket og kjenner at du logisk forstår det så er det på tide å akseptere.

Vær helt sikker på at du mener at det er greit at det negativiteten finnes i din hjerne akkurat nå. Klarer du å mene det vil du kjenne at det skrur seg av.

Deretter kan du ved hjelp av viljen trene på å vente og se. Husk at du da skal trene opp noe som er nytt. Vær tålmodig. Det kan ta tid.

Lykke til!

Lykkelige skilmissebarn – finnes det?

Spørsmål fra leser:
Jeg lurer på hvordan skilsmissebarn EGENTLIG har det, hvordan to-hjemsproblematikken og dermed rotløshet påvirker dem, og hva som kan gjøre barnas situasjon best mulig.
Lurer også på i hvor stor grad barn bør være med å styre samværsløsninger. De skal jo høres i forhold til loven, men jeg tenker at de også kan komme i en konflikt mellom lojalitet og å være ærlige med seg selv og egne behov om de opplever at de styrer dette selv.
Tenker i utgangspunktet på skilsmissebarn der foreldrene har et bra/ok samarbeidsklima.

SVAR:
Dette er et tema som jeg antar kan ha interesse for mange enten de er i starten av en mulig skilsmisseprosess, midt i en pågående eller allerede har gjennomført en. Vil med utgangspunktet i spørsmålet fra en leser se på forskjellige elementer knyttet til tematikken før jeg mer direkte svarer på selve hovedspørsmålet. Prosessen som bestemmer hvorvidt et barn kan være lykkelig med skilte foreldre inneholder mange faktorer og er en komplisert prosess. Her kommer en oversikt over noen av de viktige områdene og hva man kan og bør tenke over.

SJOKKET
Som tidligere omtalt i innlegget om sorgprosessen så vil barn som opplever skilsmisse i større eller mindre grad oppleve sjokk. Graden av forberedelse vil som regel være bestemmende for graden av sjokk. Opplevelse av sjokk bestemmes også av grad av fortrengningsevne og det er dessverre slik at barn som vokser opp med foreldre som er i konflikt over tid i forkant av skilsmisse i stor grad fortrenger virkeligheten. Den dagen skilsmissen er et faktum vil de aller fleste få sjokk i større eller mindre grad.
Det betyr at uavhengig av hvordan barnet agerer i etterkant, om det blir stille og innesluttet, reagerer med aggresjon eller prater om det som har skjedd så er som oftest barnet i sjokk. De nevnte typer adferd sier mer om i hvilken grad sorgprosessen er i gang og hvor effektiv den er.

Noen tenker kanskje at det kan være lurt å forberede barnet på bruddet? Det forandrer neppe sorgprosessen. Det bare forskyver oppstarten av denne. Det er også en fare for at barnet kan bygge håp om å kunne reparere og bruker mye energi på noe som vil vise seg å være en illusjon senere.

INFORMASJON
Barn trenger ærlig informasjon. Det beste er at begge foreldre er enige om hva de skal si, likeså at de er enige om samværsdeling, hvorvidt barna skal tas med på råd, hvem som skal flytte ut og hvor vedkommende skal bo. Viktig er også når utflytting skal skje og hvordan planen for det ser ut. Jo mer informasjon som kan klarlegges jo bedre. Usikkerhet og avgjørelser som ikke er tatt samt uenigheter vil kunne skape uro hos barnet.
En god regel kan være å informere om det man er enige om og så være ærlig på hva man enda ikke er enige om og at man arbeider med saken og vil komme tilbake med informasjon så fort man er enige.

LOJALITET
Barn er lojale. Tildels fordi de er avhengige og tildels fordi de er glad i begge foreldre. Det medfører at barn har lett for å innta meglerrollen dersom foreldrene er uenige og viser uenighetene på en lite hensiktsmessig måte. Foreldre som omtaler sin partner på en nedsettende og kritisk måte vil fort utløse en lojalitetskonflikt hos barnet. Denne konflikten legger seg oppe på den sorgprosessen som er i gang og vil i de fleste tilfeller kunne utsette og forsinke sorgprosessen.
En god regel er derfor å holde konfliktene for seg selv og ikke dele de med barna. Pass spesielt på overleveringer og andre treffpunkter da barn spesielt da forsøker å fange opp stemninger.

SORGPROSESSEN
Barn er og blir ofre i en skilsmisse. I hvilken grad de selv opplever seg som ofre er individuelt  og bestemmes av hvor sårbare de er. Med sårbarhet menes om de har andre opplevelser og smerter i seg som kan forsterke offerreaksjonen. Graden av offerreaksjon vil være bestemmende for hvordan sorgprosessen forløper og hvordan man bør agere som foreldre. Eksempler på andre smerter kan være opplevelser på skole eller i barnehage, dødsfall i familien eller nabolaget, sykdom, hendelser i mediene og verden rundt. Kort sagt så er mulighetene mange for at barnet allerede kan være i en sorgprosess fra før.
Fase 1 av sorgprosessen er sjokkfasen. Som beskrevet ovenfor så er det store individuelle forskjeller. Et felles trekk er imidlertid at du ikke kan forsere denne delen for barnet ditt. Denne fasen må forløpe på barnets premisser og vil som regel gå raskere uten innblanding enn med.

Det viktigste er at du sier at du står til rådighet hvis barnet vil snakke om noe, samt at du viser det i praksis med fysisk og mentalt nærvær.

Det betyr at du etter at bruddet er et faktum er mer til stede for barnet i hverdagen slik at barnet kan oppleve at det er plass til å snakke når behovet er der.
Hvis du selv sliter med bruddet kan dette være krevende og det vil påvirke barnets prosess.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet vil komme dårigere ut, men som oftest at prosessen vil utsettes inntil du har det bedre.

Fase 2 av sorgprosessen er erkjennelsefasen hvor barnet som oftest begynner å sette ord på det som har skjedd. Fasen kan også medføre øket aggresjon, gråt, taushet eller en mengde andre varianter helt avhengig av barnets personlighet. Overgangen fra sjokkfasen er gradvis og barnet kan svinge frem og tilbke. Som forelder er eneste muligheten å vente mens du stadig står til rådighet.

Gradvis går barnet videre inn i fase 3, aksept. Uttrykksformen vil da endre seg og det blir lenger mellom trekkene nevnt i forrige punkt. Gradvis klarer barnet å konsetrere seg om andre ting, se fremover samtidig som det glir over i fase 4 som handler om fornyelse og livet videre.
Hele veien er det av stor viktighet at barnet opplever deg som tilgjengelig uansett situasjon.

I alle faser er det viktigere å lytte og respektere enn å løse. Pass deg for å komme med trøstende ord som kan inneholde nye illusjoner, type det blir nok bedre snart eller andre lovnader som du vanskelig kan holde. Fortell barnet at det tar tid å komme over slikt og vær til stede med hele deg.

PS! Det å være tilgjengelig betyr ikke å være selvutslettende. Det er like viktig for barnet at du tar vare på deg selv som at du stiller opp for samtaler. Pass på å være tydelig hvis det ikke passer og gi barnet en alternativ mulighet for det som skulle tas opp.

KONFLIKTNIVÅ
Konfliktnivået mellom foreldrene er en meget viktig faktor. Høyt konfliktnivå i forkant og ettertid av skilsmissen vil som regel forsterke barnets sjokkfase og forlenge den ved at barnet hele veien går på nye illusjonsbrister. Barnet håper hele tiden på at foreldrene skal finne tilbake til hverandre og bli venner igjen. Illusjonen om at dette skal skje er seig og vil være der i lange tider, ofte i mange år etter bruddet. Det betyr at skuffelsene kommer tett ved at det oppstår konflikter hyppig. Skuffelsene og avmakten barnet derved kjenner vil øke sårbarheten og barnet er inne i en ond sirkel.
Den viktigste årsaken til et høyt konfliktnivå er at en eller begge foreldre selv sliter med høy sårbarhet og store illusjonsbrister i forbindelse med et brudd. De blir ofre for situasjonen og tas dermed fort av større eller mindre muligheter for konflikt, som ofte utgjøres av bestående uenigheter som ikke er løst.

TO BOSTEDER
Å flytte mellom to bosteder og pakke hver uke er slitsomt for barn. For små barn og for barn og unge med overutviklet omsorgsevne så medfører lojalitet og ansvarstagen for foreldrene at de fortsetter å bo to steder selv om det går utover dem selv. Det finnes en rekke undersøkelser hvor barn og ungdom uttrykker dette. Det viser seg derfor ofte at ettersom barna blir større velger de ett hovedbosted.
Mange foreldre velger å bli enige om ett hovedbosted for å unngå belastningen det er for barna med ukentlig flytting. Dette medfører imidlertid mange andre forhold som setter enigheten på prøve og viser seg ofte å være krevende å få til i en ofte konfliktfylt situasjon.

BARNS MEDBESTEMMELSE OG LOJALITET
Barn bør slippe å velge mellom sine foreldre fordi det stiller dem i en lojalitetskonflikt. I den grad barn skal være med å påvirke samværsdeling så bør det helst være på barnets initiativ. Dersom den ene forelderen reiser spørsmålet overfor barnet vil det sjelden være at barn i yngre alder sier hva de helst vil. Det er ikke sikkert de engang har hatt mulighet, tid og rom til å tenke over det rett etter at de har fått vite om skilsmissen.
I tilegg er barna spesielt sårbare i en slik periode og lett påvirkelig til å si ja hvis en forelder spør, mens tvilen først kommer etterpå når den andre forelderen blir skuffet osv.
Kort sagt så bør yngre barn holdes utenfor slike valg. Hvis barna er eldre og over 12 år så skal de høres som det heter. Om de gir ærlige svar og er i stand til å velge kommer veldig an på det enkelte barn. Uansett vil dette være vanskelige avveininger for et barn uansett alder.

Forøvrig er lojalitetskonflikter krevende uansett hva det handler om. Høytider og ferier spesielt hvor det går med mye energi til å tenke på den forelderen som ikke har samvær. Barn tar ansvar. Unngå derfor konflikter, ha klare avtaler og pass på å ikke sutre over ensomhet og mangel på samvær overfor barna eller andre mens barna hører på.

Snakk aldri nedsettende om den andre forelderen mens barnet hører på. Spør åpent hvordan barnet har hatt det og ikke fisk etter feil og mangler ved samværet hos den andre parten. Barnet vil fort kjenne på lojalitetskonflikt.

ANSVARSTAGEN OG FREMTIDEN
Barn tar som nevnt ansvar og det er viktig å være klar over at det for noen barn kan bli for mye å bære. Antall barn og unge som lider av depresjon øker uten at man har klare årsakssammehenger å vise til. Det som uansett er viktig er at man som forelder er våken på sine barns reaksjoner og møter disse optimalt. Hvis barnet ser ut til å slite kan det være lurt å oppsøke hjelp eller snakke med kompetent helsepersonell tilknyttet skolene.
Har tidligere skrevet et innlegg som omhandler dette mer generelt. Her kan du lese det innlegget.

NYE PARTNERE
Som jeg har nevnt flere ganger i dette innlegget så er det viktigste at foreldrene har det bra slik at barnet kan komme gjennom sorgen uten at de ekstrabelastning og dermed videre med sitt liv. Mange lurer i den forbindelse på når det er riktig å introdusere nye partnere og kjærester.
Det er vanskelig å tidfeste når det vil være riktig, men man må rett og slett kjenne etter dersom man skulle havne i en situasjon som tilsier en introduksjon. Kjennes det riktig ut, eller er for tidlig? Er barnet fortsatt i sorg eller har det kommet videre. Bruk intuisjonen og vær ærlig med deg selv, ta hensyn til at barnet trenger tid.

Min erfaring med slike tilfeller er at et halvt til ett år er en nødvendig tid før et barn kan klare å ta inn nye mennesker i sitt liv. Selv da vil barn kunne reagere med fiendtlighet overfor den nye partneren og oppføre seg deretter. Mye kommer an på hvor langt barnet har kommet i sin sorgprosess.

Igjen handler det om hvordan du har det. Ser barnet at du er lykkelig sammen med den nye personen kan det være gunstig at relasjonen er der. Fanger barnet opp trekk hos den andre som kan true ditt velvære vil de instinktivt reagere negativt. Igjen er det mange faktorer som spiller inn. Du vil ha god bruk for din egen intuisjon i slike tilfeller. Stol på den og lytt til dine barn og innholdet i det de sier.

Muligheten for at barnet igjen skal kjenne lykke etter en skilsmisse bestemmes i stor grad av hvordan du som forelder har det.
Er du og din ekspartner lykkelige er som oftest barnet det også.
Vær tålmodig med barnet. Det kan ta lang tid før barnet blir lykkelig igjen etter et brudd.

TVIL
Ikke så rart om du tviler på om barna vil tåle en skilsmisse, eller du selv for den saks skyld. Så er det da heller ingen enkel beslutning du tar i løpet av en kveld eller to. Det er lurt å bruke tid hvis du kan det og planlegge godt for egen del slik at ting er så gjennomtenkt som mulig, når beslutningen tas og barna skal involveres.

Å bli i en nedbrytende relasjon kan også ha store skadevirkninger på barna, så det er ikke noen optimal løsning. Sørg for å gå den veien du kjenner du må gå og gjør det i kjærlighet til deg selv. Det vil på sikt gavne barna også. Vanskelig å se mens det står på fordi du ikke får svaret på hvordan barna kommer ut av det før mange år senere.

…og for å svare på spørsmålet om hvordan barna egentlig har det i en slik prosess:
De færreste barn har det bra i en slik prosess. Flere kommer godt ut av det enn før og noen får det mye bedre enn før skilsmissen. Du kan gjøre mye for at dine barn skal havne i siste kategori.

Ønsker alle dere som er i en slik prosess lykke til.

Tørt kjøttstykke

ANDERS EVENRUD

KAPITTEL 1

«This mode is incredible.
It’s out of
This world. Too bad I must always leave it, But that’s life»

(Corey Taylor)

Max gikk på vandring i sett eget hodet. Han hadde ikke vandret her på en stund. Han visste ikke helt om han egentlig klar var for det, men situasjonen hadde gjort det slik. Det var kommet til å bli en nødvendighet. Hans ytre verden var fylt av varselsignaler og hans ytre selskap hadde gitt uttrykk for at han strengt tatt måtte gjøre noe som ihvertfall ville virke konstruktivt. Ellers ville han ikke nødvendigvis ha så mye selskap lenger. Max likte vanligvis helst å holde innsiden på avstand og var mer på vakt for utsiden selvom han var avhengig av den. Han pleide å holde sitt indre seg utenfor bevisst rekkevidde der hvor det ikke sto i veien for hverdagen selv om det på mange vis gjorde det. «Tanker» tenkte han paradoksalt mens han tok en slurk av glasset. «Hva er egentlig vitsen?»

Rebecca hadde sagt til ham mange ganger at han måtte gå å snakke med noen, men han var fast bestemt på at han skulle «ordne opp selv». Ikke visste han helt hva han skulle ordne opp i. Det gikk for det meste ut på å la dagen gå og enten tenke mindre over saken eller mer over saken. Sakene kunne ha jo tenke på ettersom de kom på løpende bånd. Like viktige og tidskrevende hver gang. Selv om den forrige var glemt da han kom til den neste og var den forrige egentlig noen gang løst? Og hva var nå egentlig «saken» i det hele tatt? Ingen av strategiene hadde gitt han spesielt gode resultater så langt. Stemmene hans som han privat kalte dem var ikke spesielt hyggelige. Når han forsøkte å ta til tanke i mot endte han som oftest opp med å stå i løse luften i tale mot sine indre fiender.

Han hadde nesten snakket høyt i mot mens han ventet på bussen. «Nei, jeg er ikke idiot» var tanken han fektet med som våpen mens kroppen hadde snudd seg brått før han hadde blitt selvbevisst på hvor han faktisk befant seg. På et busstopp. Sammen med med mennesker. Med «zombier» hadde han tenkt. De stirret nå ihvertfall tomt rundt seg og noen gned seg litt i hendene, ungikk blikkkontakt eller så ned i telefonen. Andre var mer glade og smilte for seg selv, enten det var av en sms eller noe de så ut til å tenke på som gjorde dem harmoniske. Må være merkelig å ha så hyggelige stemmer. «Er det så stille i hodene deres?» hadde han undret seg surt. Han kunne jo ikke stå der og være noe dårligere, så for å unngå mistanke om at det faktisk var total krig i hodet hans hvor han var i desidert undertall så etterlignet han de «normale». Så godt han kunne hvert fall. Stirre litt rundt, holde litt pusten, kanskje på tide å se litt utålmodig ut, gni seg litt i hendene, skifte stilling i måten han holdt hendene på. Det ble ganske klaustrofobisk til slutt. Å være normal var passe hardt arbeid om man var langt i fra det. Når man måtte passe på om det var på tide med litt ventende plystring eller ikke. Det kunne jo hende det ikke falt i smak hos forsamlingen. At de ikke hadde sansen for hans stressende og upassende toner som hadde steppet inn som dekke for hans virkelige stemningsleie.

Bussen hadde heldigvis kommet og han kunne forlate plassen som hadde alt for få spilleregler. Ikke at bussturen var bedre, men han var ihvertfall nærmere målet. Selv om han såvidt kunne huske hvorfor han skulle ta bussen etter slike mentale øvelser. Han likte ikke de stedene der hvor han hele tiden måtte gjette på hva som passet seg. Der man kunne gjøre det som passet han. Det ble for mye ansvar. Ingen hadde fortalt han hvordan man skulle se ut når man ventet på bussen eller hvordan man skulle gå i store folkemengder. Hva med tempo? Hvor langt fra hverandre skulle beina være? Var det upassende å gå ved siden av noen? Skulle man stoppe og la de gå forbi? Gå fortere? Saktere? Ikke visste han, men det var slitsomt å gjette. Uansett visste han at dette ikke var sunt å tenke på. Det var et av varselsignalene hans. Planleggingen for hvordan han skulle prestere å gjøre helt normale hverdagslige ting i helt allminnelige situasjoner. Det hadde blitt så ille at han helst holdt seg hjemme. Om han nå måtte ut eller på jobb så var det så fort som mulig hjem igjen. På jobben var det egentlig ikke noe problem for han kunne spille en rolle som han hadde fått tildelt. Han trengte ikke å være denne «ingen» eller i verste fall «noen» med forventninger til, som bare stod og ventet på bussen. Det var en oppgave som skulle utføres lydig og han kunne alle triksene han trengte. Ingen syns det var rart om det hørtes rutinemessig ut. Kundeservice var egentlig midt i blinken for denne tilstanden. Det var de beste samtalene han hadde om dagen med fremmede. Og de eneste egentlig. Så lenge de ikke gled over i noe «spontant» fra motparten selvsagt. Da var det klinkende klart for vedkommende at han satt fast og muligens var tindrende gal.

Ikke bare fremmde hadde blitt et problem, men det sosial nettverket hadde krympet inn. Det verste var faktisk å møte på bekjente eller de han ikke hadde møtt på veldig lenge. Om det var vanskelig å være normal rundt mennesker som aldri hadde kjent han var det et helvete å være den personen han hadde pleid å være. Glad, morsom, direkte og ærlig. Nå hadde personligheten skrumpen inn til et lite nølende vesen som prøvde å skvise ut en eller annen imitasjon av hva han nå trodde de forventet. Øynene måtte viljestyres opp for å møte blikket til den bekjente så ikke hodet hans automatisk bare skulle trille synet hans rundt ansiktet for å unngå blikkkontakten. I tillegg hørte han ofte ikke hva de sa. Ordene bare forsvant forbi ham og berørte ingenting på innsiden. Der var det alt fullt. «Ja» og «Nei» var ordene han brukte mest. Noen oppfølgninger var det ingen steder å hente fra. Når samtalen omsider hadde endt så visste han innerst inne at han sto litt lenger fra vedkommende, han nettopp hadde møtt, enn om han aldri hadde møtt på dem og bare husket dem fra en fjern fortid. Forestillingen var nemlig alltid lett gjennomskuelig, forvirrende og ikke minst dypt ukomfortabel for begge parter. Det verste var etterpå. Når pulsen hadde gått litt ned og han innså hva slags forsøk han hadde gjort. Det var sjeldent et pent minne selv om han aldri egentlig gjorde noe skikkelig galt. Det var bare det at det var så hinsides falskt.

I visse kjente miljøer som med Rebecca eller med kompisen Richard gikk alt også over til en ny verden. Pulsen gikk ned og adrenalinet forsvant. Han var Max igjen, i samtid. Ikke lenger denne «ingen» eller «noen» som prøvde å finne ut hva i helvete alle de der ute ville med ham. Hvordan han skulle oppføre seg eller hvordan han skulle være. Han kunne le med Rebecca og være delvis spontan. Ingenting var tenkt ut kvelden før og alt var bare som det skulle være. Likevel hadde livet på utsiden gjort han noe irritabel og han kunne bli litt mye der hjemme. Oppmerksomheten han aldri etterspurte der ute ble kompensert for hjemme og Rebecca som hadde jobb i klesbutikk, en venninnegjeng og et generelt stort nettverk hadde fått mettet seg nok på sosial omgang. Som han savnet å være et midtpunkt igjen.

Han vandret tilbake til ungdomskolen nå. Der hvor han hadde feid over kantinen med sin egen tilstedeværelse. Vitsene som fikk jentene til å le. De kloke og vittige kommentarene som kom til riktig tid. Og alt helt av seg selv. Men mest av alt savnet han det å bare ha kontakt med mennesker. Han husket nesten ikke hvordan det var lenger. Det å føle at noen var der. Kjenne på det. Følge opp i en samtale. Assosiasjonene. De vanlige tingene savnet han. Det var et sterkt savn der. Et savn etter energien som hadde sprunget ut mens han var elev i det store sosialiseringsprosjektet som kaltes skolen. Nå hadde han liksom inntrådt i verden.

Han så ned på glasset sitt. Det var ikke mye igjen i det. «Heldigvis har jeg mer» tenkte han automatisk. Alkoholen hadde det blitt mer av de siste årene. Det var nettopp på ungdomskolen han hadde tatt i mot festkulturen med åpne armer. Hans eget personia hadde vokst til høyder han aldri kunne trodde han kunne nå og han hadde inntatt en verden der man kunne erobre sosialt enda mer en før. Og mye fortere på enda bedre vis hadde det føltes som. Med det hadde sagt stopp. Rusen fungerte ikke lenger som den pleide og han hadde nesten blitt like kjedelig på fest som han var i hverdagen. Men han var langt verre enn kjedelig i hverdagen. Han var redd. Og han visste ikke helt for hva, men han mistet alt fortere en han så ut til å reagere. Han mistet venner som ikke lenger fikk den kontakten de kjente ham for. Ikke bare mistet han vennskap han hadde, men han mistet vennskap han kanskje kunne få hver eneste dag. Ikke bare mistet han dem, men han flyktet motvillig fra dem og om han presset seg for å nå dem kom det nølende, men samtidig med intens stemme. En stemme måtte presse seg forbi hva det nå enn var som var så livredd i ham. Ting kom også på feil tid, de kom ikke fra rett plass og ordene han sa hadde ikke noe annet enn byrde i seg uansett hva slags bokstaver de besto av.

Max så på glasset igjen. Syndebukken så på syndebukken. Han hadde byttet ut solskinn, jenter om våren, småprat, stillhet, ro og alle andre ting han pleide å glede seg over med dette han «heldigvis hadde mer av». Han var blitt et kjemisk laboratorium hvor glede, ro, humor og prat måtte fremstilles gjennom alkohol. Og selv den hadde begynt å svikte han. Alt han var nå var et tørt kjøttstykke som vandret rundt. Eller mer presist et tørt kjøttstykke som satt og drakk. Kjøttstykket manglet kjemikaliene sine. Han fylte glasset sitt og dro alt ned med engang før han la seg ned på sofan i sterk rus. Det var helt fantastisk.

Sammenhenger mellom lav energi og depresjon

Spørsmål fra leser: Du skriver flere steder om verdien av å hvile og hva som skjer når man flykter fra slitenheten.
Hva er egentlig forskjellen på det å være veldig sliten og det å være deprimert? Sånn umiddelbart er vel det å være deprimert en medisinsk tilstand i motsetning til det å være sliten. Og det å være sliten kan kanskje gjøre en lettere utsatt for å bli deprimert? 

Kan du si noe mer om forskjellen og evt hva som gjør at man kan konkludere med at et menneske «bare» er svært sliten og ikke deprimert? 
Er det de samme tegnene man ser på et menneske eller er det egentlig store nok forskjeller på de to tilstandene at det ikke gir mening å se dem i sammenheng?

Lav energi, les; meget sliten, gjør oss sårbare for offermønstre som fører til oppgitthet, maktesløshet, likegyldighet og resignasjon som på sikt kan bli til dessillusjon og depresjon. Sagt på en annen måte: Hvis livet går oss i mot over lang tid og energien samtidig er lav eller blir det som en følge av motgangen så blir vi utsatt for å utvikle en depresjon. Den lave energien gjør oss sårbare.

Ovenstående kombinert med motgang, sykdom eller andre hendelser som medfører tap av livskvalitet og/eller illusjonsbrister kan føre til depresjon. Med andre ord så er depresjon sammensatt og kan ha mange innganger, men et felles trekk er lav energi.
Diagnosen depresjon forutsetter en ganske høy grad av nedstemthet over tid. Imidlertid finnes det lettere utgaver som også kan gi diagnosen. Spennet er stort og kriteriene er ofte basert på subjektive vurderinger fra den som setter diagnosen. Som sykdom blir depresjon ofte forvekslet med dessillusjon som i virkeligheten er en offertilstand. Uavhnegig av grad av depresjon så hjelper det ofte med langvarig hvile. Det vitner om sammenheng med lav energi. Er energien veldig lav vil det vanligvis ta desto lenger tid å komme ut av depresjonen.

 

Effektiv nedbrytning

Den mest brukte og mest effektive nedbrytningen av et annet menneske går via overføring av skyld og skam. Det har i alle tider vært brukt i psykisk tortur, i indoktrinering og manipulering av andre. Brukt over tid så blir fryktfaktoren for den samme skylden og skammen så sterk at den som sitter med overmakten slett ikke behøver å gjøre noe. Nedbrytningen går av seg selv og blir ofte selvforsterkende.

For å gi et klarere bilde av hva jeg snakker om så kan jeg ta følgende eksempel hentet fra min praksis: 

Hans offentlige personlighet: Tjener mye penger, stilling i toppledelse, høy formue, veltalende og sosialt kompetent. Samfunnsengasjert og veltrent. Venner lokalt og sentralt i viktige posisjoner.
Hans uoffisielle personlighet: Offer, parasitt, manipulator, bebreider, bedreviter med klare psykopatiske trekk under stress. 

Hennes offentlige personlighet: Blid, imøtekommende, hjelpsom, ansvarsfull og omtenksom. Samfunnsengasjert og flink til å påta seg oppgaver som andre strengt tatt skulle hatt.
Hennes uoffisielle personlighet: Redd, dårlig samvittighet, taus, selvutslettende, sterk selvavvisning, deprimert og engstelig. Bruker vin som selvmedisinering. Handlingslammelse og beslutningsvegring vokser da skyld og skamrisiko er for høy til å gjøre noe som helst.

Situasjon i det uoffisielle livet som er typisk: Han bebreider henne for mulige og umulige situasjoner. Hun har små marginer for å gjøre feil. Han skriker til henne og skremmer henne så ofte han kan med trusler om at han tar livet av seg hvis ikke hun endrer seg. I neste øyeblikk kan han være vennlig for igjen å snu uten forvarsel. Når hun gråter kritiserer han. I sosiale sammenhenger vitser han på hennes bekostning, men alltid innenfor grenser som omgivelsene tildels godtar. Han vekker henne om natten med trusler om å ta med seg barna og reise. Han snakker nedsettende om henne foran barna.

Mange vil kanskje tenke at dette kan ikke være tilfelle. Dessverre alt for ofte er det lignende situasjoner mange lever under. Det oppdages imidlertid ikke og det blir sjelden offentliggjort da skammen er for sterk. Kvinnen klarer ikke stå frem med sine historier rett og seltt av frykt for hevn fra hans side. 

Veien ut av dette er ofte lang og vanskelig. Samtidig som man skal bygge opp sin egen selvfølelse igjen må man ofte gjennom vanskelige forhandlinger om barnefordeling, bolig, penger osv. Mange saker ender i retten og påkjenningene er store. I det omtalte tilfellet har vedkommende kvinne reist seg og funnet tilbake til seg selv på tross av tap av formue og samvær med barn. Hun fortsetter kampen og vokser videre på det. Det står det stor respekt av. 

Har skrevet mer om psykopater generelt her.

Deprimert eller desillusjonert?

På bakgrunn av mitt tidligere innlegg om medisinering i psykiatrien er det fristende å stille ovenstående spørsmål.

Erfarer i mitt daglige arbeid at pasienter har fått en depresjonsdiagnose, mens virkeligheten er at de er desillusjonert og derfor opplever en følelsesmessig flathet og nedstemthet. Denne flatheten/nedstemtheten skyldes en vesentlig faktor, nemlig skuffelsen over at livet er som det er. At de ikke får den sosiale responsen fra omgivelsene de trodde de skulle få, eller at det de publiserer på facebook eller you tube ikke får det antallet lesere som de trodde. Forventningen om sin egen unikhet brister og blir en illusjon. De er ikke så fantastiske som de selv tror og verden blir dermed ikke like hyggelig som de trodde.

Eksempel på opprettelse av illusjoner er følgende utsagn fra en syvåring:
«Jeg trenger ikke gjøre lekser mer. Jeg skal bli youtuber.»

En «youtuber» er en som lever av å legge ut videoer på you tube. De fleste kan vel da se at risikoen for at syvåringen går på en skuffelse på et eller annet tidspunkt er relativt stor. Fordelen er imdlertid at mennesker i den alderen er godt rustet til å tåle skuffelser og reiser seg fort og finner nye forventninger. 

Hovedbudskapet mitt er: 
Som forelder må du passe deg for å gå i korreksjonsfellen her. La syvåringen ha forventningen sin i fred, legge ut sin første video og bli skuffet. Det er verdifull læring som er helt nødvendig. Ved å korrigere i forkant risikerer du å utsette skuffelsene til senere i livet. Hvis barnet ikke har lært seg å tåle skuffelser blir evnen til å tåle de store skuffelsene dårligere. Dermed øker risikoen for at ungdommen ikke takler det og søker trøst og mestring i andre ting. 

Her er en lenke til en artikkel som forklarer bakgrunnen for dette fenomenet på en enkel måte.
Hvis du ønsker å studere dette enda mer i dybden og med et blikk enda lenger inn i fremtiden så kan jeg anbefale boken «Det femte trinn» av Dag Erik Andersen.
God lesning og god helg. 

Mennesker medisineres syke

Mennesker medisineres syke

Mange mennesker som søker hjelp innenfor psykiatrien blir medisinert uten at de samtidig blir tilbudt samtalebehandling. Artikkelen jeg lenker til her handler om det. Mitt tema er som tittelen tilsier at mennesker blir sykere av medisinering i mange tilfeller. La oss først se på hva som faktisk skjer når det inntas preparater av ulik art og styrke.

Virkemidlene i medikamenter brukt innenfor psykiatri er i hovedsak tenkt å gi en beroligende effekt og/eller stimulere hormoner/signalstoffer som virker beroligende eller oppkvikkende. Slike virkninger kan i beste fall dempe en del symptomer som ellers kan være vanskelig å forholde seg til. I de tilfellene er medisinering både riktig og bra.  Medikamentene hjelper sjelden på årsakene så de gode effektene bør suppleres med samtaler og kognitive korrigeringer.

I andre tilfeller blir symptomer forsterket og fører til en forverring for pasienten. Dette kan føre til en uønsket sykdomsutvikling og enda dypere depresjoner eller forsterkning av sykdommen. Medikamentene fjerner da hverken årsakene eller symptomene. I tillegg kan medisinering vanskeliggjøre samtalbehandling da det sløver pasienten for mye til at kognitiv behandling har noen virkning.

Finnes det noen måte å unngå dette på? Desverre er svaret per i dag at det offentlige, ei heller det private har kapasitet, vilje eller evne til å ta seg av det store trykket av pasienter som trenger hjelp. I tillegg søker de fleste hjelp for sent da det fortsatt er forbundet med skam å slite psykisk. Det passer ikke inn i perfeksjonskulturen vi lever i. For mange leger og psykiatere blir derfor medikamentell behandling en slags siste utvei i alt for mange tilfeller. Påtrykket fra industrien som tjener store penger på medikamenter til psykiatrien er sterkt og studiene er mangelfulle og i mange tilfeller manipulert for å gi ønskede resultater. Kort og godt en kynisk pengesterk påvirkning.

Eneste veien ut er at hver enkelt stiller spørsmål og kjemper sin kamp for å få behandling og ikke medikamenter. Ensomt i mange tilfeller, men dog så nødvendig. Lykke til til dere som er i den situasjonen.