Stikkordarkiv: bebreidelse

Pårørende

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har detØkt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Offermekanismen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

Avdekke problemer, synliggjøre utfordringer og ansvarliggjøre barnet

Ovenstående ordrekke handler om det aller meste, for mange, og foregår daglig, mange ganger om dagen uten at vi nødvendigvis tenker over det. Et enkelt eksempel på det er følgende:
«Det snør og er kaldt, jeg drar vekk gardinene og sier det  til barna og tar ansvaret for at jeg selv kler meg og barna godt så vi ikke fryser når vi går ut.»

Mange tar ansvaret for barna i de enkle situasjonene. Små barn gjør nødvendigvis ikke den koblingen, ei heller eldre demente personer. Sagt med andre ord så er forutsetningen for at vi skal kunne ansvarliggjøre barna at de har evnen til refleksjon om hva vi ser og hva som er en adekvat løsning i den situasjonen. At barna er modne for oppgaven.

Poenget mitt med å ta dette enkle eksempelet som utgangspunkt er å overføre dette til situasjoner som er langt mer krevende å stå i nettopp fordi vi mangler kunnskap og dermed evnen til en fullstendig refleksjon rundt tematikken. Løsningene blir deretter og kan ramme oss selv og omgivelsene relativt nådeløst dersom området er viktig nok. Jeg vil forsøke å gi dere noen konkrete verktøy for å kunne gjennomføre de tre trinnene på en muligens mer optimal måte enn i dag.

AVDEKKE PROBLEMER
Å avdekke gjør vi hele tiden gjennom at vi bruker sansene. I de tilfellene jeg spesielt tenker på med barn så handler det om at det du avdekker ikke nødvendigvis er hele sannheten.
Barn og unge kan være tydelige, men det varierer veldig med i hvilken grad de er tatt av en situasjon og omstendighet. Hvor mye offer de er. Er de i offer blir det de uttrykker og viser med tale og kroppsspråk vanskelig å forstå uten videre. Hva har du da avdekket?

Du har avdekket at noe foregår, men at du ikke vet hva.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er den virkeligheten du opplever akkurat da. Ikke begynn å gjette eller forsøk deg på tolkning. Risikoen for at du tar feil er relativt stor og vil dermed fort medføre ytterligere frustrasjon hos barnet. Forhold deg inntil videre taus og passiv såfremt barnet ikke går løs på omgivelsene eller deg. Fortsett gjerne å observere for å se om du kan fange opp mer informasjon.

SYNLIGGJØRE UTFORDRINGER
Neste punkt er å synliggjøre hvor du befinner deg slik at det blir klart for barnet at du ikke forstår hva som foregår. Det må du gjøre ved å være tydelig for eksempel på følgende måte.

Jeg hører og ser at det er noe som irriterer deg siden du gjør som du gjør. Jeg forstår bare ikke hva det er? Er her hvis du vil snakke om det.

Du synliggjør dermed nøyaktig det du avdekker og trekker ikke inn noen flere momenter eller subjektive fortolkninger. Barnet har dermed større mulighet til å forholde seg til at du ikke forstår og er der hvis det vil snakke om saken. Ved å ikke trekke inn flere momenter unngår du økende frustrasjon.

ANSVARLIGGJØRE BARNET
Barnet er dermed ansvarliggjort. Det vil si at det nå er opp til barnet å komme videre i situasjonen ved egen hjelp eller ved å dele med deg. Det kan ta litt tid før det går opp for barnet og det er viktig at du venter tålmodig i den situasjonen eller bare fortsetter med dine gjøremål.

Å bli tildelt ansvar betyr at barnet blir motivert for å ta ansvar for seg selv samtidig som det lærer at det ikke har ansvaret for andre i tilsvarende situasjoner.

La barnet vokse med ansvaret og bruke tid. Hvis du synes det går tregt kan det bety at du har være for ansvarsfull og løst for mye på forhånd for barnet. Barnet må da få bygge stein for stein på veien mot selvstendighet.

Det må barnet gjøre selv uten ubedt hjelp.

Du er som skapt for meg

Innlegget er skrevet av Anders E. som også tidligere har skrevet her. Sist gang med Tåkekarusellen som tittel. God lesing!

Uten at tunnelen ikke var rett så kunne Klara se at det glimtet et lys i den. «Ikke rart jeg ikke har vært meg selv de siste årene» tenkte hun. «Det var jo ikke min egen viljes vinning at jeg skulle leve slik som jeg gjør» tenkte hun så igjen nesten høyt til ektemannen som satt ovenfor henne. De hadde nettopp diskutert forholdet deres som uten å overdrive hadde blitt så tamt, kjedelig og på autopilot at det føltes ut som om de spilte et dårlig stykke drama på et snart nedlagt teater. Det var ikke mye drama å finne engang, mer som Seinfeld uten den komiske tvisten. Det var hverdagen. Opp om morgenen, vekke ungene, lage frokost, kjøre dem på skolen og dra på jobb. På jobben var det mye det samme gamle som de siste årene og selvom de begge tjente godt hadde det å se seg om i huset etter nye møbler å bytte ut, for å unngå å kjenne følelsen av hvor hinsides kjedelig tilværelsen var blitt, en øvelese de forlengst hadde gjennomskuet. Etter jobben måtte en av dem hente ungene og en dra på butikken for så å lage middag før den eldste skulle på håndball trening og den yngst på korps. Når de satt der hjemme var det enten å finne fram en bok, se på TV eller surfe på internett til de måtte hente ungene på hvert sitt tidspunkt. Når alle var i seng kunne de være i samme rom lenge i stillhet. De søkte stillheten. Det var som et avbrekk av det rutinemessige. Noen ganger førte stillheten dem til en samtale. En samtale som de hadde nå.
Martin så på Klara med et nølende blikk. «Så hva skal vi gjøre her?» sa han nedstemt. «Jeg vet ikke svarte hun» «Jeg har faktisk ingen anelse»
De satt i stillhet igjen. De hadde gått gjennom, over og på siden om ekteskapetes manglende gnister mange ganger, gått i parterapi de siste 6 månedene og alle samtalene hadde kun ført til erkjennelsen av det faktum at det var dønn kjedelig. «Jeg tror kanskje jeg har blitt solgt denne ideen hele mitt liv» sa Klara»
«Hvilken ide?» spurte Martin
«Denne ideen om at jeg skulle møte en mann som var skapt for meg, du vet jo hvordan de sier noen ganger at du er som skapt for meg og jeg for deg?»
«Mener du at jeg ikke er bra nok for deg?» sa Martin lett irritert
«Nei, jeg mener bare at du ikke er skapt for meg. Du eksisterer ikke for min egen nyttes skyld eller som min egen underholdning»
«Jeg tror ikke jeg skjønner helt hva du mener»
«Nei, altså, jeg bare tenker at kanskje jeg ikke skal sitte her å være bitter over det faktum at jeg har vært så naiv at jeg trodde det var noen der ute som skulle underholde meg hvert eneste sekund og forme livet mitt etter mine ønsker»
«Du er ikke så veldig spennende du heller om du vil vite det» sa Martin mer irritert.
«Jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg sier»
«Etter hva jeg forstår så sitter du og sier at jeg ikke fyller dine behov og at jeg ikke er bra nok» sa han sint.
«Jo, du gjør det. Eller du fyller ikke alle, men det jeg mener er at du kanskje ikke trenger å fylle alle behovene min, kanskje det ikke er mulig engang»
«Hva er det jeg ikke klarer da?» sa Martin frustrert
«Nei, jeg vet ikke. Jeg prøver bare å si at kanskje det er noe man skal gjøre selv også. Noe man ikke skal gå å spørre dem man elsker om, men kanskje heller finne ut av på egenhånd. Gjøre selv»
«Prøver du å si at du vil gå fra meg?»
«Nei! Du misforstår!» sa Klara fortvilt «Jeg tenker bare at det finnes et liv utenfor ekteskapet også hvor jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det»
«Hvis du vil gå fra meg så må du bare si det.» sa Martin nesten lei seg.
Klara flyttet blikket ut i rommet frustrert. Hun følte seg sint og alene. Hun kom ikke gjennom til han selv etter 13 års ekteskap. Hun så på ham igjen. Han satt der ventende. Som om han ville høre at det var noe galt med ham, at hun ville gå fra ham, at han måtte kjøpe mer blomster, trene mer, gå ned noen kilo, gi henne mer komplimenter, tjene mer penger og kjøpe en ferrari, men det var ikke det hun ville. Hun ville bare at han skulle forstå at hun hadde skjønt at han ikke nødvendigvis var ansvarlig for at hun kjedet seg så fælt. At det ikke var hans jobb og at han ikke trengte å prøve å underholde henne mer, men det virket som om det var en virkelighet som var fjern for Martin.
«Skal du ikke si noe?» fortsatte Martin.
«Det jeg prøver å si er at jeg tror jeg har lurt meg selv til å tro at du alltid skal være ansvarlig for hva slags dag jeg har»
«Men jeg vil jo at du skal ha det bra!» svarte Martin.
«Ja, jeg skjønner det, men noen ting må man gjøre selv. Som i en hobby eller noe lignende. Noe som jeg liker som ikke du trenger å like eller noe som fyller de behovene du ikke kan fylle»
«Vil du ha et åpent forhold?»
Klara falt nesten av sofan i latter. Det føltes ut som om den kom fra et ukjent sted og var som en høylytt overraskelse for henne.
«Hva ler du av?» sa Martin sint
«Nei, unnskyld» sa hun, men hun greide ikke stoppe å le. Så typisk menn tenkte hun. Om det var andre behov som måtte fylles så dreide det seg som sex. Med andre menn så klart.
«Nei, unnskyld. Det var ikke det jeg mente. Jeg er faktisk ganske fornøyd med den delen»
«Åja, men det er bra» sa Martin tilfreds.
Klara holdt på å bryte ut i enda en latterkule når hun så det fornøyde smilet hans, men hun holdt seg.
«Det jeg mener er bare at jeg kanskje har interesser jeg må finne i hverdagen og slutte å legge alt på ekteskapet. Skjønner du?»
«Ja, jeg forstår, men jeg blir veldig urolig av hvordan ting har vært i det siste og jeg vil ikke miste deg». Til tross for at de hadde nådd bunnen av kjedsomhet så hadde Klara alltid vist at hun tross alt hadde gjort et ganske godt valg når det gjaldt sin partner. Martin var egentlig en ganske morsom og omtenksom mann, men den siste delen kunne gå overstyr når det var fare på fære.
«Du kommer ikke til å gjøre det. Det er bare at jeg har lurte meg selv og skyldt på deg for at det har blitt som det har blitt»
«Ja, jeg tror jeg skjønner» sa han lettet.
Enkelheten hans var på en måte ganske sjarmerende også. Han var sikkert solgt en idé i sin dag han også tenkte hun.
«Vi skal ikke gå og legge oss? Ungene skal på skolen i morgen og vi på jobb»
«Jo, det er sikkert lurt. Jeg går og slår av lysene.»
Mens Martin reisteseg, gikk rundt i de forskjellige rommene i huset og skrudde av lysene satt Klara for seg selv på sofan. Hun følte at hun hadde gjort noe hun aldri hadde gjort før, men hun kunne ikke helt sette ord på hva hun hadde gjort. Det var noe nytt. Det føltes som et slags fremskritt selvom hun bare hadde delt noen ord og tanker hun hadde hatt. Det var en merkelig følelse. Følelsen av fremskritt. Martin sto i døren til stua. «Kommer du?»
«Ja, jeg kommer» sa Klara. Hun reiste seg fra sofan og skrudde av lyset før hun fulgte med Martin opp trappen. «Jeg er glad i deg vet du det» sa hun til han. Han så på henne. Smilet hans gjorde at hun forsto hva som var nytt. Hun hadde gitt han innblikk og avstand. Og fra den avstanden kunne han svare «Jeg er så inderlig glad i deg også».

Anders E.

Barn som tar ansvar for voksne

Det er ikke bare ved skilsmisse barn tar et utvidet ansvar for å følge opp sine foreldre. Det skjer like mye blant foreldre som bor sammen. Barns viktigste motiv er å redde foreldrene for å opprettholde sin egen eksistens. Drivkraften bak hos barnet kan, dersom dette blir intenst, nærme seg ansvarsmønstre drevet av overlevelse. I dette innlegget vil jeg se litt på årsaken til at det oppstår og hvordan man kan formidle til barn at man er i stand til å ta ansvaret for seg selv. 

Enten du lever sammen med din partner, er i skilsmisse/samboerbrudd eller har gjennomført dette og har barn så er den utløsende faktoren for dine barns omsorg for deg den samme. Det utslagsgivende er din adferd og hva den er drevet av. La meg ta et eksempel:

Dagene er preget av rutine og stress, du er mye sliten og har kort lunte. Bebreidelsene dine går som regel ut over din partner i barnas påhør. Om bebreidelsen er ledsaget av aggresjon eller ikke varierer fra dag til dag. 

Adferden din er for eksempel drevet av lav energi kombinert med daglige skuffelser, illusjoner som brister. Skylden for skuffelsen havner hos omgivelsene fordi du ikke er i stand til å se at det er du selv om har ansvaret for at illusjonen har oppstått. Uansett så går barn i ansvar og vil forsøke å rette opp for begge foreldre. De trøster den som bebreider og strekker seg for å hjelpe til. De gjør det samme overfor den som utsettes for bebreidelsene. Alternativ adferd er at barn tar ut sin frustrasjon over at de ikke klarer å fikse situasjonen med aggressiv adferd som fort kan gå ut over søsken eller andre. Viktig da å kunne formidle til barnet at det ikke er hans/hennes ansvar å ta vare på deg og din partner. Her kommer et eksempel på en slik tydelighet.

Når du kommer og trøster meg etter at jeg har bebreidet din far/mor
og ser hvordan det forstyrrer den leken du var i gang med, så skjønner jeg at min oppførsel og manglende evne til å ta vare på meg selv
er en viktig grunn.
Det er jeg glad jeg skjønner.
Jeg må bli bedre til å ta vare på meg selv slik at omgivelsene ikke tror de må gjøre det for meg.

Vent deretter en stund og vær stille i den hensikt å sjekke ut om barnet fikk med seg det du sa. Se om du får noen reaksjon og vurdér om du skal spørre hva barnet tenker om det du sa. Husk at barnet trenger tid til å tenke seg om, så du må være tålmodig. Følge opp adferden over litt tid, mens du legger om din egen adferd mer i retning av å ta vare på deg selv i stedet for å pålegge andre å gjøre det med bebreidelser. Ta opp temaet med jevne mellomrom og varier tydeligheten din etter situasjon. 

Snakk om deg selv og ikke instruer barnet på hva det skal gjøre og ikke gjøre. Det skal barnet finne ut selv. Ta tiden til hjelp.

Kvinnefrykt

Spørsmål fra leser: Hvorfor er menn redde for sterke kvinner? Ikke bare i næringslivet, men også privat?

Det menn er redde for hos sterke kvinner er ikke kvinnene som sådan, men det mindreverdet de risikerer å kjenne på sammen med disse kvinnene. Kvinnene blir således bare en projeksjon for mennenes frykt for eget mindreverd og utilstrekkelighet. Årsaken kan godt ligge i relasjonen til sin egen mor og/eller far og komme fra tidlig i oppveksten.
Dette fører ofte til at slike menn behandler sine kvinner enten de er ansatte eller ektefeller/samboere dårlig slik at maktforholdet hele tiden skal være i menns favør. Det er mange grader av slik behandling fra de groveste overgrep til hverdagslig bebreidelse. Noen dager etterpå kan en ny søken være der og mannen kan be pent om godt vær og om å bli tatt inn i varmen, les avhengighet.

Menn generelt sliter med dette fordi det typiske gamle kvinnebildet av en mor som gir etter for far nok henger godt i selv i de generasjoner som inngår samboerskap i disse dager. Slike historiske trender er seige å snu. Som kvinne kan du best forholde deg mest mulig nøytral til denne siden av mannen. Virkningen av den fra hans side blir dermed minimal og mye av drivkraften bak mister sin styrke fordi han ikke får beskyldninger og bebreidelser tilbake.

Han trenger den inspirasjonen som ligger i å bli møtt med aksept på at det er vanskelig for ham å forholde seg til deg når du er sterk. Gi ham den og du er godt på vei til at han også skal klare å bli sterk.
Hvorfor du skal gi det? Fordi du er den sterkeste. Det forplikter.

Skyld og skam.

En av de fire grunnfølelsene er smerte/sorg. Vi er ustyrt med en rekke smerter/sorger. Alle er de der for at vi skal overleve og har få hensikter utover det. Vår fortolkning av smerter/sorger preges av hvordan vi er oppdratt til å forholde oss til disse. Våre foreldres måte å håndtere de på kopieres eller kompenseres for.

Skyld og skam er to av de mest misforståtte smertene. Mange av våre handlinger drives av å unngå disse følelsene, ref det jeg skrev om narcissisme. Hva er så hensikten med disse?
Skyld og skam er et resultat av selvsvik. Det vil si at hver gang vi gjør noe som ikke er i tråd med det vi står for innerst inne så oppstår disse følelsene. Når vi ikke er klar over hva vi egentlig står for, eller dette er for vanskelig å oppfylle med handlinger, så blir det til at vi kompenserer med handlinger som skal gi oss midlertidig lettelse. Å ha disse følelsene er viktig for at vi skal få kontakt med oss selv slik at vi etter hvert kan leve livet slik vi egentlig skal.

Mange preges av usunn skyld og skam, dvs skyld og skam de ikke skal ha. Denne tilstanden skapes av mangeårig kompensering og streben etter lettelse. Vegring mot å gjøre de tingene man innerst inne kjenner er riktig fører til en økning av den usunne delen.
Sunn skyld og skam er vanskelig å kjenne rett og slett fordi det ikke er så mange som vet hvordan det kjennes ut eller klarer å sortere det sunne fra det usunne.
Sorteringen er viktig for å bryte onde sirkler og energitap. Når vi klarer å sortere dette vil vi mer direkte få konkrete tanker om hvilke valg vi skal gjøre til enhver tid.

Eksempel: Du er misfornøyd med hvordan du har det i samlivet. Du er sikker på at det er din skyld og begynner å spørre ut den andre om hva du gjør galt som fører til at ting er slik de er. Kan hende begynner du også å skylde på partneren og sutre. Partneren svarer vet ikke, at det bare er blitt sånn. Skylden hjelper deg ikke og du blir gående å gruble. Den skylden du da kjenner er usunn fordi den ikke hjelper deg videre og den bryter gradvis ned både deg og samlivet.
I det øyeblikket du forstår at du er på feil spor og at du svikter deg selv ved å fortsette å gruble så kjenner du sunn skyld. Den hjelper deg til å endre strategi. Første del av den er å uttrykke tydelig, se eget innlegg om dette, hvor feil du har håndtert situasjonen for deretter å uttrykke at du er glad for at du har skjønt at det ikke bringer dere videre. Deretter beklager du at du har gjort det på den måten. Etter det er du stille mens du i ro og fred definerer hvordan du ønsker å ha det og lager en god strategi på hvordan du skal få det til.