Stikkordarkiv: avvisning

Du er som skapt for meg

Innlegget er skrevet av Anders E. som også tidligere har skrevet her. Sist gang med Tåkekarusellen som tittel. God lesing!

Uten at tunnelen ikke var rett så kunne Klara se at det glimtet et lys i den. «Ikke rart jeg ikke har vært meg selv de siste årene» tenkte hun. «Det var jo ikke min egen viljes vinning at jeg skulle leve slik som jeg gjør» tenkte hun så igjen nesten høyt til ektemannen som satt ovenfor henne. De hadde nettopp diskutert forholdet deres som uten å overdrive hadde blitt så tamt, kjedelig og på autopilot at det føltes ut som om de spilte et dårlig stykke drama på et snart nedlagt teater. Det var ikke mye drama å finne engang, mer som Seinfeld uten den komiske tvisten. Det var hverdagen. Opp om morgenen, vekke ungene, lage frokost, kjøre dem på skolen og dra på jobb. På jobben var det mye det samme gamle som de siste årene og selvom de begge tjente godt hadde det å se seg om i huset etter nye møbler å bytte ut, for å unngå å kjenne følelsen av hvor hinsides kjedelig tilværelsen var blitt, en øvelese de forlengst hadde gjennomskuet. Etter jobben måtte en av dem hente ungene og en dra på butikken for så å lage middag før den eldste skulle på håndball trening og den yngst på korps. Når de satt der hjemme var det enten å finne fram en bok, se på TV eller surfe på internett til de måtte hente ungene på hvert sitt tidspunkt. Når alle var i seng kunne de være i samme rom lenge i stillhet. De søkte stillheten. Det var som et avbrekk av det rutinemessige. Noen ganger førte stillheten dem til en samtale. En samtale som de hadde nå.
Martin så på Klara med et nølende blikk. «Så hva skal vi gjøre her?» sa han nedstemt. «Jeg vet ikke svarte hun» «Jeg har faktisk ingen anelse»
De satt i stillhet igjen. De hadde gått gjennom, over og på siden om ekteskapetes manglende gnister mange ganger, gått i parterapi de siste 6 månedene og alle samtalene hadde kun ført til erkjennelsen av det faktum at det var dønn kjedelig. «Jeg tror kanskje jeg har blitt solgt denne ideen hele mitt liv» sa Klara»
«Hvilken ide?» spurte Martin
«Denne ideen om at jeg skulle møte en mann som var skapt for meg, du vet jo hvordan de sier noen ganger at du er som skapt for meg og jeg for deg?»
«Mener du at jeg ikke er bra nok for deg?» sa Martin lett irritert
«Nei, jeg mener bare at du ikke er skapt for meg. Du eksisterer ikke for min egen nyttes skyld eller som min egen underholdning»
«Jeg tror ikke jeg skjønner helt hva du mener»
«Nei, altså, jeg bare tenker at kanskje jeg ikke skal sitte her å være bitter over det faktum at jeg har vært så naiv at jeg trodde det var noen der ute som skulle underholde meg hvert eneste sekund og forme livet mitt etter mine ønsker»
«Du er ikke så veldig spennende du heller om du vil vite det» sa Martin mer irritert.
«Jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg sier»
«Etter hva jeg forstår så sitter du og sier at jeg ikke fyller dine behov og at jeg ikke er bra nok» sa han sint.
«Jo, du gjør det. Eller du fyller ikke alle, men det jeg mener er at du kanskje ikke trenger å fylle alle behovene min, kanskje det ikke er mulig engang»
«Hva er det jeg ikke klarer da?» sa Martin frustrert
«Nei, jeg vet ikke. Jeg prøver bare å si at kanskje det er noe man skal gjøre selv også. Noe man ikke skal gå å spørre dem man elsker om, men kanskje heller finne ut av på egenhånd. Gjøre selv»
«Prøver du å si at du vil gå fra meg?»
«Nei! Du misforstår!» sa Klara fortvilt «Jeg tenker bare at det finnes et liv utenfor ekteskapet også hvor jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det»
«Hvis du vil gå fra meg så må du bare si det.» sa Martin nesten lei seg.
Klara flyttet blikket ut i rommet frustrert. Hun følte seg sint og alene. Hun kom ikke gjennom til han selv etter 13 års ekteskap. Hun så på ham igjen. Han satt der ventende. Som om han ville høre at det var noe galt med ham, at hun ville gå fra ham, at han måtte kjøpe mer blomster, trene mer, gå ned noen kilo, gi henne mer komplimenter, tjene mer penger og kjøpe en ferrari, men det var ikke det hun ville. Hun ville bare at han skulle forstå at hun hadde skjønt at han ikke nødvendigvis var ansvarlig for at hun kjedet seg så fælt. At det ikke var hans jobb og at han ikke trengte å prøve å underholde henne mer, men det virket som om det var en virkelighet som var fjern for Martin.
«Skal du ikke si noe?» fortsatte Martin.
«Det jeg prøver å si er at jeg tror jeg har lurt meg selv til å tro at du alltid skal være ansvarlig for hva slags dag jeg har»
«Men jeg vil jo at du skal ha det bra!» svarte Martin.
«Ja, jeg skjønner det, men noen ting må man gjøre selv. Som i en hobby eller noe lignende. Noe som jeg liker som ikke du trenger å like eller noe som fyller de behovene du ikke kan fylle»
«Vil du ha et åpent forhold?»
Klara falt nesten av sofan i latter. Det føltes ut som om den kom fra et ukjent sted og var som en høylytt overraskelse for henne.
«Hva ler du av?» sa Martin sint
«Nei, unnskyld» sa hun, men hun greide ikke stoppe å le. Så typisk menn tenkte hun. Om det var andre behov som måtte fylles så dreide det seg som sex. Med andre menn så klart.
«Nei, unnskyld. Det var ikke det jeg mente. Jeg er faktisk ganske fornøyd med den delen»
«Åja, men det er bra» sa Martin tilfreds.
Klara holdt på å bryte ut i enda en latterkule når hun så det fornøyde smilet hans, men hun holdt seg.
«Det jeg mener er bare at jeg kanskje har interesser jeg må finne i hverdagen og slutte å legge alt på ekteskapet. Skjønner du?»
«Ja, jeg forstår, men jeg blir veldig urolig av hvordan ting har vært i det siste og jeg vil ikke miste deg». Til tross for at de hadde nådd bunnen av kjedsomhet så hadde Klara alltid vist at hun tross alt hadde gjort et ganske godt valg når det gjaldt sin partner. Martin var egentlig en ganske morsom og omtenksom mann, men den siste delen kunne gå overstyr når det var fare på fære.
«Du kommer ikke til å gjøre det. Det er bare at jeg har lurte meg selv og skyldt på deg for at det har blitt som det har blitt»
«Ja, jeg tror jeg skjønner» sa han lettet.
Enkelheten hans var på en måte ganske sjarmerende også. Han var sikkert solgt en idé i sin dag han også tenkte hun.
«Vi skal ikke gå og legge oss? Ungene skal på skolen i morgen og vi på jobb»
«Jo, det er sikkert lurt. Jeg går og slår av lysene.»
Mens Martin reisteseg, gikk rundt i de forskjellige rommene i huset og skrudde av lysene satt Klara for seg selv på sofan. Hun følte at hun hadde gjort noe hun aldri hadde gjort før, men hun kunne ikke helt sette ord på hva hun hadde gjort. Det var noe nytt. Det føltes som et slags fremskritt selvom hun bare hadde delt noen ord og tanker hun hadde hatt. Det var en merkelig følelse. Følelsen av fremskritt. Martin sto i døren til stua. «Kommer du?»
«Ja, jeg kommer» sa Klara. Hun reiste seg fra sofan og skrudde av lyset før hun fulgte med Martin opp trappen. «Jeg er glad i deg vet du det» sa hun til han. Han så på henne. Smilet hans gjorde at hun forsto hva som var nytt. Hun hadde gitt han innblikk og avstand. Og fra den avstanden kunne han svare «Jeg er så inderlig glad i deg også».

Anders E.

Avvisning og tiltak

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Tidligere tekster på bloggen din har handlet om å bli avvist og hvordan håndtere dette. Den som opplever å bli avvist har naturlig nok størst ønske om å komme ut av den situasjonen, å bruke energien på å finne sin egen verdi uavhengig av andres oppmerksomhet eller imøtekommenhet. Så er det samtidig så vanskelig fordi det å trekke seg unna kan innebære enda større avstand enn den kunstige nærheten det er å være sammen uten å være nære. Der er jeg nå. Det er vondt og det gjør meg liten, redd og forvirret. Er jeg ikke den flotte personen jeg så på meg selv som? Jeg har betraktet meg selv som sterk, trygg og med masse positiv energi. Nå opplever jeg stadig oftere å se meg selv som klengete, forstyrrende og til irritasjon for min elskede.
Jeg skal ikke gi opp å akseptere meg selv som den jeg er og se de sidene jeg før har vært trygg på er flotte egenskaper og sider ved meg.

Men hva med den som avviser? Hva slags følelser og drivkrefter ligger bak det å avvise? Jeg synes så ofte oppmerksomheten i et forhold tas eller gis til den som opplever avvisningen. Er det noe den som avviser opplever som vanskelig som kan endres? Er man fornøyd med livet sånn det er, finnes det vel  ingen grunn til endring. Men hva når en person går fra å være åpen, leken og imøtekommende til å bli lukket og avvisende? Kan et forhold preget av  avvisning være godt for den ene men ikke den andre? Kan en livspartner være tilfreds med livet og samtidig vite at den man lever med er i en form for sorg? Kanskje. Å leve et godt liv er jo ens eget ansvar alene.

Jeg vil likevel gjerne høre om det er måter å håndtere temaet avvisning på som kan være fruktbare innganger annet enn å ta utgangspunkt i den som opplever avvisningen. Ser at det jeg skriver høres umulig ut all den tid aksept er det eneste saliggjørende svaret jeg har hørt så langt. Leter likevel etter andre veier å gå som kan skape nærhet igjen.

Svar:
Avvisning er smertefullt og som du sier så er det i utgangspunktet den som opplever seg avvist som har ansvar for sin egen smerte. Uavhengig av den andres måte å forholde seg til dette på så vil det å arbeide med sine egne smerter med selvaksept øke styrken og evnen til å tåle den virkeligheten man til enhver tid møter i form av økt uavhengighet og frihet. Klarer man i tillegg å elske den andre ubetinget så har man kommet langt i sin egen frihetsutvikling. Over tid er imidlertid dette en meget krevende øvelse som nærmest er umenneskelig dersom man ikke opplever positive endringer hos den annen part. Sagt på en annen måte så vil du som menneske måtte kjenne på smertene med jevne og ujevne mellomrom. Dersom man allikevel velger å bli så er det vanligvis enten basert på ubetinget kjærlighet eller frykt for ensomhet.

Samtidig er det betimelig å spørre, slik du gjør, hvordan den annen part kan leve med at partneren går rundt med skuffelse, savn, bitterhet, oppgitthet eller hvilken grad av smerte vedkommende nå har. Dersom du i tillegg deler smertene i form av tydelighet slik at vedkommende vet hva du går og kjenner på og hva du i praksis trenger, uten at du får respons, så blir du fort et offer for omstendighetene med påfølgende avmakt og håpløshet som følelsesmessig konsekvens.

En partner som er informert og allikevel ikke viser tegn til å nærme seg på dine premisser kan kun klare å nærme seg dersom vedkommende er helt fri. Det vil si at dine smerter ikke tar ham. Dersom vedkommende er fri i ordets egentlige forstand er det to drivere som er aktuelle for å gjøre noe for den annen part. Lyst, rettferdig sinne mot seg selv eller ubetinget kjærlighet. Lyst er betinget av at det finnes noe som skaper lyst. Rettferdig sinne er betinget av at du ikke klarer å stå i dine smerter selv og han bør gripe inn for å redde deg. Ubetinget kjærlighet er ubetinget og utføres uten noen spesiell grunn, dvs at han bare er nær fordi du ønsker det.
Dersom han er i selvavvisning vil adferden styres av frykt. Dette kan få mange uttrykk avhengig av situasjon og grad av press. Ofte blir resultatet aggresjon, bebreidelse og ytterligere avvisning.

Dersom din partner er i den førstnevnte kategorien i forrige avsnitt så må ytterligere noen elementer på plass.
Først og fremst må han vite nøyaktig hva du trenger. Det er ikke sikkert oppskriften på hvordan ting skal gjøres i praksis finnes i hans hjerne. Om nødvendig må det presenteres en nøyaktig oppskrift. Tenk på det litt som voksenopplæring. La meg ta et eksempel:

Dersom du ønsker å ha en romantisk kveld med alt som hører til så må du beskrive en slik i detalj:
Huset bør være ryddig når du kommer hjem, men ikke nødvendigvis rengjort.
Du setter pris på å bli møtt i døren med en omfavnelse og et kyss.
Du vil gjerne bli hjulpet av med yttertøyet som han henger opp for deg.
Middagen vil du gjerne lage sammen med ham med småprating hvor han forteller uoppfordret om sine opplevelser fra dagen, omfavnelser og småkosing.
Hyggelig om han har pyntet seg litt.
Mobiler og annet som kan forstyrre bør være slått av.
Mens dere spiser så er det hyggelig om han forteller som sine tanker om smått og stort og spør deg om det samme.
Hyggelig hvis han gjør tilnærmelser med antydning om noe seksuelt samtidig som du står fritt til å kjenne på lyst hos deg.

Mange mennesker må ha oppskriften i detalj fordi den ikke ligger tilgjengelig uten videre. Man er et resultat av tidlig påvirkning i livet og har med seg det man har. Hvis en mann ikke har lært ovenstående av sin far eller mor så blir det du som må lære ham det. Hvis du tar dette over på det seksuelle området så er fremgangsmåten den samme. Gå i detalj, ta med hver minste detalj. Dette er informasjon og opplæring. Forutsetningen for at dette skal lykkes og ikke bli påtrengende er imidlertid at du selv står i ubetinget kjærlighet når du beskriver og tar i mot. Det gir rom for ham til å prøve og feile litt. Smilet og humoren kommer og det er plass til selvironi. Klimaet er dermed satt for at slike øvelser kan ha noe for seg og skape resultater. Man kan kanskje til og med ha det litt gøy sammen.

Det at du står fritt og ikke drives av offer og avhengighet er en forutsetning for å lykkes med øvelsen. Forutsetningen for å stå fritt er at selvakseptøvelsen er fullført. Ellers er du ikke fri og lavereliggende krefter vil fort forstyrre stemningen. Er du fri vil du tåle et nei og prøve på nytt ved en annen anledning eller med et annet tema. 

Lykke til!

Vanskelige temaer – holdning

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Som par har vi aktivt i flere år jobbet med å styrke dialogen og forståelsen i parforholdet vårt. Når jeg tar et skritt unna og betrakter det kjærlighetsforholdet jeg er en del av, er det en ting som slår meg som en slags sår lærdom: det beste for stemningen og kommunikasjonen er å la vær å ta opp vanskelige temaer. Jeg går samtidig i den samme fella gang på gang: når det er noe jeg undrer meg over, reagerer på eller ønsker å ta opp, opplever jeg å bli avvist. 

Temaene kan variere fra stort til smått, men fellesnevneren er at dette er uønsket å diskutere eller problematisere. Et opplagt tema (som nå er et ikke-tema) er sex og nærhet. Et annet kan være hvordan vi forholder oss til tidligere ektefeller,hvordan vi møter hverandre når den ene føler seg liten, røyking, alkohol, selvironi, listen kan være mye lengre. 

Det som ofte skjer er at jeg spør hva min kjære tenker om et vanskelig tema og møtes nesten alltid med at dette ønsker han ikke å prate om, dette vil han ikke inn i. Da står jeg der og lurer på hva jeg kan gjøre annerledes. Temaene forsvinner ikke av å la være å prate om det, tvert imot for min del. 

Hvordan går jeg frem da? Akseptere at dette er uønsket? Eller finne en annen måte som gjør at vi sammen tilnærmer oss temaene på en god måte for begge to?

Svaret er forsåvidt ja til begge de tiltakene du foreslår. Dette handler imidlertid om noe mer enn det. For å kunne svare konkret på det er det nødvendig å se på underliggende krefter som ofte kan gjøre seg gjeldende i slike situasjoner. En viktig faktor er avhengighet.

Avhengighet blir vi født med. Den er nødvendig for at vi som spedbarn skal si fra når vi kjenner en smerte slik at omgivelsene kan «redde» oss fra denne smerten. Det vil i praksis si at hvis vi er sultne så skriker vi hvorpå omgivelsene «gjetter» på hva vi trenger. For at vår avhengighet skal bli tilfredstilt er vi avhengig av relativt god gjetting fra mor og far. Noen ganger gjetter de riktig, noen ganger feil. Gjettingen blir vanskeligere dess eldre vi blir. Å gjette på hva en skrikende treåring eller kjeftende tenåring vil kan være ganske krevende, og konsekvensen ved å bomme forsterker ofte skrikingen/kjeftingen. 

Treåringen og tenåringen henger da igjen i en forventning om at omgivelsene kan klare å fortsette å gjette seg frem. Illusjonen om dette brister og treåringen og tenåringen blir et offer.

Etter hvert som vi vokser til og drar med oss avhengighet går vi rett som det er på en illusjonsbrist/skuffelse fordi omgivelsene ikke har samme behov som oss, er interessert eller er opptatt av hva vi trenger. Hvis vi da ikke klarer å se at det er oss selv som har laget denne illusjonen, og tilgi oss selv for det, så havner vi fort i bitterhet og offer. Hvis vi da starter en samtale eller et tema med offer som utgangspunkt så vil vi ofte fremstå som utydelige og misforståelsen kan utløses. 

Hos den andre kan da forutinntattheten slå seg på hvor det historisk kanskje handler om tidligere bebreidelser på samme tema og mottaksevnen er derfor svekket. Det å da klare å se forbi den andres offer blir for krevende og samtalen blir ikke som ønsket. Den andre tåler da ikke åpningen og blir med ned i sin avhengighet og offer. 

Første bud er derfor å rydde i mulige smerter som utløser avhengighet eller offer hos deg som en følge av omstendigheter hos deg selv eller den andre. Når selvaksepten er gjort kan du kjenne etter om behovet for å snakke om det fortsatt er der. Da kan det tas opp tydelig.

Mer om den praktiske tydeligheten rundt de temaene du nevner følger i neste innlegg. 

Avvisning og reaksjon

En leser sendte inn følgende spørmål: 

De siste årene har jeg kjent på mange vonde følelser som følge av å bli avvist. Når avvisningen oppleves ofte sliter det på min evne til selvaksept. Etter at jeg har akseptert mange møter preget av avvisning stopper det opp, jeg finner meg ikke i måten å bli møtt på, blir sint og bebreidende. Hvor mye skal jeg tåle uten å si fra? Finnes det noe sunt ved en slik utlufting eller er det et nederlag? Er det en mulighet å både akseptere og lufte? (Teksten er forkortet)

Svar: 
Situasjonen som er beskrevet er en gjenganger i mange relasjoner og den hyppigst forekommende årsaken til at par ønsker hjelp til å komme over i et annet spor. De fleste par går ut og inn av en slik situasjon, desverre ofte uten at det bringer dem videre. 

Det å reagere med en utlufting i form av bebreidelse er en naturlig reaksjon som alle mennesker er utstyrt med. Noen mennesker vokser opp og lærer seg å reagere og si fra om ting, andre lærer det motsatte. De som er opplært til å stenge følelsene inne lider ofte i stillhet hvorpå det kommer ut i en annen form eller ved en annen anledning. Innestengt smerte kan føre til mange andre negative følger og anbefales ikke. Derfor er selvaksepten så viktig slik at smerten ikke blir hengende ved.

Alle har en grense og selv etter mye selvaksept kan noen og enhver havne ut i lufting, aggresjon og bebreidelse. Reaksjonen er sunn ut fra et helseperspektiv, men desverre sjelden hensiktsmessig. Grunnen til det er at omgivelsene, som i utgangspunkter oppfattes som avvisende, sjelden er klar over at de oppfattes som de gjør. Dermed faller budskapet på steingrunn og ofte sendes det tilbake en tilsvarende bebreidelse. Hva kan man så gjøre?

Svaret er tydelighet. Basisen for tydeligheten er å forstå hvorfor man opplever den adferden man utsettes for som avvisende. Svarene kan ligge langt tilbake, men en gjenganger er skuffelsen, illusjonen som brister nok en gang. Forventningen om at andre klarer å leve opp til de bildene man har laget, de forhåpningene som blir skapt av media og omgivelsene ellers. Modeller som ofte er uekte. Eksemplene er mange. 

Her er eksempel på en tydelighet som du muligens kan bruke:
Når jeg i sted spurte om du hadde lyst til å gå en tur med meg så svarte du bare nei takk og ikke noe mer. Jeg kjente umiddelbart skuffelse og et instinktivt behov for å kjefte på deg fordi jeg hadde laget meg en forventning om at du skulle si ja. Jeg skjønner at det handler om at jeg er lei av å gå tur alene dag etter dag. 
Det er jeg glad for å forstå. 
Deretter stillhet og venting en liten stund før du går tur alene eller sammen med vedkommende du villa ha med etter at han/hun har ombestemt seg.

Husk at det ikke er noen garanti for at vedkommende blir med, men dersom du sier som over så er grunnen neppe noe som har med deg å gjøre. Grunnen kan være en helt annen.  Er ikke vedkommende vant til å dele så er løsningen å spørre. Start da som over og avslutt med; jeg er nysgjerrig på grunnen til at du ikke vil være med og gå tur. Deretter må du bare vente i stillhet.

Dersom du etter mange forsøk ikke ser endringer så kommer du til den endelige aksepten på et tidspunkt. Da er valget å fortsette å akseptere og lufte når det blir for mye, eller gå videre og finne nye og andre løsninger. Faktum er da at det du ønsker kanskje aldri vil oppfylles med vedkommende. Husk at det kan ta tid.