Stikkordarkiv: ansvarsfull

Løsning på arbeidsfordeling med en herlig vri fra en klok gutt og hund

Uncategorized, , , , , , ,

Viser til innlegg om høsten og alskens aktiviteter som skal i gang. Kan bli mye for en mor som skal koordinere dette i tillegg til å fange opp alt som ikke går etter planen. Her kommer en kort historie om en mor og hennes sønn som handler om hvordan oppfølging av dette kan løses på en glitrende måte.

«Avtalen var at sønnen skulle gå tur med hunden etter skolen, men i farten så er det fort gjort å glemme for en gutt med mange jern i ilden. Siden konsekvensen av å ikke gå tur med hunden går mest ut over hunden og mor så fant mor ut at hun skulle spørre sønnen hva han tenker om saken. 

Hun spurte hva han tenker kan være passende straff for ikke å gå tur med hunden, hvorpå han går bort til hunden og spør den hva den synes er en passende straff hvis han ikke går tur med den?
Etter en liten stund så vender gutten seg mot mor og sier at hunden sier at en passende straff er to dager uten Ipad. Mor spør om de da har en avtale om det og sønnen bekrefter.»

Dette er et skoleeksempel på hvordan man kan ansvarliggjøre barn samtidig som man fremmer selvstendighet.

Å fortelle sønnen hva han skal gjøre og hva straffen er for å la være skaper ingen forpliktelse som kommer innenfra. Adferden blir fryktstyrt.

Å la sønnen lage en avtale med seg selv, og hunden, blir en indre forpliktelse drevet av integritet og selvstendighet.

God høst og lykke til med ansvarsdeling i familien.

PS: Hvis du vil lære mer om forskjellen og viktigheten av å skille på straff og konsekvens så les vårt innlegg om straff og konsekvens

 

Unge og frafall i skolen – årsakssammeheng og tiltak

Uncategorized, , , , , , , , ,

Det har vært mye debatt og det har vært gjort tiltak gjennom lang tid for å senke antallet elever som dropper ut av skolen, spesielt på vderegående trinn. Effekten av tiltakene er minimal, mange steder har det faktisk blitt verre. Vil i dette innlegget skrive noe om hva som kan være årsakssammeheng og hvilke tiltak som muligens kan hjelpe slik jeg ser det.

BAKGRUNN FOR FRAFALL
Til alle tider har det vært et frafall fra obligatoriske plikter. Utdanning er en av de. Jobb er en annen av de. Utskifting og endring skjer hele veien. Menneskers veier har vært og vil alltid være forskjellig.

Når dette nå har fått det fokus som det har så handler det nok mest om at nå er det målbart på en helt annen måte enn før. Det som muligens er et problem blir dermed synliggjort på en helt annen måte og kan dermed brukes bevisst av poltikere blant annet til å slåss om hvem som har gjort best og mest i sammenheng med dette.

Når det er sagt så er det klart at det til alle tider og fortsatt er slik at det er utfordrende å være tenåring. Å skulle velge, å skulle holde seg motivert, å skulle nå opp til forventningene rundt seg og ikke minst egne forventninger er krevende. I tillegg, og det er et nytt moment, så er sosiale medier på en helt annen måte med på å til enhver tid skape et bilde av hva omgivelsene tenker og gjør. Ofte en usann virkelighet, men de fleste kan ikke unngå å bli tatt av sin egen utilstrekkelighet når de hører om alle som får til både det ene og det andre. Her kan det ligge en forsterkende faktor. Faktoren er ikke ny, men flere eksponeres tettere og oftere for denne enn før. Hva har egentlig skjedd i tillegg til dette?

Personlig tror jeg ungdom er ærligere med seg selv enn før
fordi det er mer rom for det.
Sannheten er derfor mer tilgjengelig, smertefull som den kan være.

Sagt med andre ord så gir kanskje ungdom en mer ærlig tilbakemelding på kvaliteten i skolen og hvor lite den egentlig er tilpasset hver enkelt elev. Før kunne nok skammen slå hardere og terskelen for å skille seg ut og si det høyt være høyere.

TILTAK
Hva kan man så gjøre? Hva sier «ekspertene» og hva sier historien om riktig og galt. Hva er voksne lært opp til å tro på og hva koster det samfunnet i kroner og øre å møte ungdom der de er til enhver tid? Ikke nødvendigvis så mye. Tiltakene kan være enkle og virkningsfulle samtidig.

Start med å lytte til ungdommen!

Still spørsmål i stedet for å instruere. Vil i denne forbindelse ta frem en pasienthistorie om en ungdom som hele veien hadde slitt med tilpasning på skolen. En dag fikk han en lærer som satte seg ned med ham og snakket med ham og ikke til ham. Det gjorde hele forskjellen. Ungdommen fikk ikke særbehandling, men fikk selv evaluere og vurdere hele veien hvordan hans egen virkelighet så ut. Hver dag tok han og læreren en fem minutters prat og ungdommen evaluerte og sa noe om hva han tenkte videre. Ettter hvert var et blikk nok mellom ham og læreren. Han ble sakte, men sikkert selvgående, opplevde mestring og kunne gjøre valg, hele tiden innenfor de rammene som skoleverket satte. Verre er det ikke, men dog så vanskelig i praksis fordi de fleste «voksne» og autoriteter har en bedrevitermentailtet som de ikke klarer å holde for seg selv. Derfor lyttingen.

Ikke gi ungdom råd uten at de spør etter det!

Klarer de nevnte personene å følge opp disse to grunnreglene så kan mye være gjort. Prøv på din egen ungdom eller forsvidt mindre barn og se hva som skjer. Vær blid og vanlig imøtekommende underveis mens du følger reglene. Lykke til!

Avdekke problemer, synliggjøre utfordringer og ansvarliggjøre barnet

Uncategorized, , , , , , , ,

Ovenstående ordrekke handler om det aller meste, for mange, og foregår daglig, mange ganger om dagen uten at vi nødvendigvis tenker over det. Et enkelt eksempel på det er følgende:
«Det snør og er kaldt, jeg drar vekk gardinene og sier det  til barna og tar ansvaret for at jeg selv kler meg og barna godt så vi ikke fryser når vi går ut.»

Mange tar ansvaret for barna i de enkle situasjonene. Små barn gjør nødvendigvis ikke den koblingen, ei heller eldre demente personer. Sagt med andre ord så er forutsetningen for at vi skal kunne ansvarliggjøre barna at de har evnen til refleksjon om hva vi ser og hva som er en adekvat løsning i den situasjonen. At barna er modne for oppgaven.

Poenget mitt med å ta dette enkle eksempelet som utgangspunkt er å overføre dette til situasjoner som er langt mer krevende å stå i nettopp fordi vi mangler kunnskap og dermed evnen til en fullstendig refleksjon rundt tematikken. Løsningene blir deretter og kan ramme oss selv og omgivelsene relativt nådeløst dersom området er viktig nok. Jeg vil forsøke å gi dere noen konkrete verktøy for å kunne gjennomføre de tre trinnene på en muligens mer optimal måte enn i dag.

AVDEKKE PROBLEMER
Å avdekke gjør vi hele tiden gjennom at vi bruker sansene. I de tilfellene jeg spesielt tenker på med barn så handler det om at det du avdekker ikke nødvendigvis er hele sannheten.
Barn og unge kan være tydelige, men det varierer veldig med i hvilken grad de er tatt av en situasjon og omstendighet. Hvor mye offer de er. Er de i offer blir det de uttrykker og viser med tale og kroppsspråk vanskelig å forstå uten videre. Hva har du da avdekket?

Du har avdekket at noe foregår, men at du ikke vet hva.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er den virkeligheten du opplever akkurat da. Ikke begynn å gjette eller forsøk deg på tolkning. Risikoen for at du tar feil er relativt stor og vil dermed fort medføre ytterligere frustrasjon hos barnet. Forhold deg inntil videre taus og passiv såfremt barnet ikke går løs på omgivelsene eller deg. Fortsett gjerne å observere for å se om du kan fange opp mer informasjon.

SYNLIGGJØRE UTFORDRINGER
Neste punkt er å synliggjøre hvor du befinner deg slik at det blir klart for barnet at du ikke forstår hva som foregår. Det må du gjøre ved å være tydelig for eksempel på følgende måte.

Jeg hører og ser at det er noe som irriterer deg siden du gjør som du gjør. Jeg forstår bare ikke hva det er? Er her hvis du vil snakke om det.

Du synliggjør dermed nøyaktig det du avdekker og trekker ikke inn noen flere momenter eller subjektive fortolkninger. Barnet har dermed større mulighet til å forholde seg til at du ikke forstår og er der hvis det vil snakke om saken. Ved å ikke trekke inn flere momenter unngår du økende frustrasjon.

ANSVARLIGGJØRE BARNET
Barnet er dermed ansvarliggjort. Det vil si at det nå er opp til barnet å komme videre i situasjonen ved egen hjelp eller ved å dele med deg. Det kan ta litt tid før det går opp for barnet og det er viktig at du venter tålmodig i den situasjonen eller bare fortsetter med dine gjøremål.

Å bli tildelt ansvar betyr at barnet blir motivert for å ta ansvar for seg selv samtidig som det lærer at det ikke har ansvaret for andre i tilsvarende situasjoner.

La barnet vokse med ansvaret og bruke tid. Hvis du synes det går tregt kan det bety at du har være for ansvarsfull og løst for mye på forhånd for barnet. Barnet må da få bygge stein for stein på veien mot selvstendighet.

Det må barnet gjøre selv uten ubedt hjelp.

Høysensitivitet eller våkenhet?

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , ,

Følgende artikkel i Aftenposten nylig omhandler barn som er spesielt følsomme for ytre påvirkning i mange forskjellige former. Artikkelen belyser dette fra flere sider og med diverse fortolkninger. Selv velger jeg å bruke ordet våkenhet da et felles kjennetegn for disse, også nevnt i artikkelen er en intens tilstedeværelse og evne til å fange opp alle nyanser. Det jeg i dette innlegget skriver om emnet er bare en brøkdel av alt det omfatter. Velger imidlertid å holde det på dette nivået foreløpig. Tar gjerne imot spørsmål om temaet.

I min praksis møter jeg mange mennesker som har høy grad av følsomhet. Ofte opplever disse en mistilpasning til samfunnets normer og krav og utvikler ofte sykdom som en følge av dette. De beskriver det ofte selv som at de ikke tåler livet. At de har mistet seg selv. De samme menneskene føler seg utsatt for andre mer ufølsomme mennesker og deres karakteristikker. 
Felles for disse menneskene er at de utvikler stor grad av skam og mindreverd med dertil svekket selvfølelse. Personligheten bærer preg av dette også og alle bærer på mye dårlig samvittighet fordi de ikke strekker til og klarer å favne alt de opplever som ufullkomment. De er rett og slett for våkne og tilstedeværende gitt den begrensede kapasitet de har som mennesker. Det er ikke høyere forekomst av psykiske lidelser hos høysensitive mennesker. Det er derimot høyere forekomst av visse typer lidelser med hovedvekt på angstlidelser. 

Barndom
I barndommen, beskrevet i den samme artikkelen, tilegner barnet seg delpersonligheter/egenskaper som passer til relasjonen til sine foreldre. Barnet trenger mye nærhet og foreldres naturlig begrensede kapasitet til å være der hele tiden, medfører at barnets uttrykk ved behov for nærhet kan bli relativt voldsomt. Ettersom årene går venner barnet seg til at oppmerksomhet kun oppnås ved kraftige virkemidler. Alternativt gir barnet opp å nå frem til foreldrene. Ved siden av dette fanger det samme barnet inn alt som foregår og lager fortolkninger på løpende bånd, ofte i et voldsomt tempo. Allerede på dette tidspunktet begynner barnet å forbruke mer energi enn det klarer å tilføre. De færreste foreldre evner å se hva barnet egentlig trenger, langt mindre vite hvordan de skal gi barnet det det trenger. 

Ungdom
Ungdomstiden preges av nedsatt kapasitet, svekket selvfølelse, middels skoleresultater, liten kapasitet til trening og idrett. Sagt med andre ord så er belastningen allerede for høy. De som fortsatt har energi velger ofte bort konkurransepregede aktiviteter da de skaper stress i et våkent sinn. Følsomme mennesker har ofte høy intelligens både logisk og sosialt. Det viser seg ofte hos de som får behandling tidlig og dermed lærer seg å spare på energien. Karakterene blir sterkt forbedret med øket kapasitet. 
Følsom ungdom er mer utsatt for rusbruk enn andre. Med lav energi følger ofte mye uro, noe som krever tiltak. Selvmedisinering i en eller annen form blir ofte utveien. Spredningen i rusmidler er stor, mat i form av sukker er det vanligste.

Voksen
Som voksne blir de mest følsomme og våkne ofte en del av det sjiktet i arbeidslivet som gjør jobben. Mange har falt av høyere utdanning på grunn av kapasitet, andre har skaffet seg høyere utdanning, men velger på grun av den tidligere nevnte svekkede selvfølelsen å ikke legg ambisjonene for høyt. Mange ender opp innenfor yrket som krever stor grad av empati. Helsevesen og skole er to hyppig forekommende yrkesgrupper blant de med høy følsomhet. I relasjoner havner de ofte i en ansvars og omsorgsrolle for andre følsomme eller ufølsomme mennesker. Her opplever de ofte overbelastning. 

Generelt
Ingen mennesker fødes ufølsomme. Vi er i utgangspunktet relativt likt utstyrt, men mye skjer gjennom fosterlivet og i våre første leveår. Forskning av nyere art tyder på at påvirkningene er størst og mest kritisk disse første leveårene og mye av genetikken setter seg da. Sagt med andre ord så kan pendelen slå alle veier og variablene er utallige. Hvordan det slår ut og når det gjør det er nærmest umulig å forutsi.  Ingen foreldre er perfekte og variasjonene som oppstår blir ofte preget av hva slags oppvekst foreldrene har hatt. 
Alt handler om å overleve. Virkemidlene er og blir forskjellige. 

Personlig synes jeg debatten og forskningen rundt høysensitivitet preges mye av stereotypi. Utgangspunktet er mye preget av samfunnets historiske definisjoner. Det utgangspunktet er ikke noe godt utgangspunkt for å forstå hva høysensitivitet egentlig handler om.

Derfor velger jeg å kalle det våkenhet.

Kanskje er det denne våkenheten som kan redde menneskeheten fra å utslette seg selv. Som det sies i artikkelen så er de fleste dyrearter utstyrt med disse individene for å overleve.  Kanskje er oppgaven gitt deg som våken å stille spørsmål, reagere på det du kjenner er feil, avsløre juks og løgn m.m.m.

Oppgavene er utallige. Det er bare å forsyne seg på øverste hylle. Mer enn nok til alle er det også. Før du velger må du imidlertid passe på at du holder deg innenfor din egen kapasitet slik at du kan jobbe langsiktig med din oppgave.

Masse lykke til med det til deg som fortsatt er våken! 

Fryktbasert ledelse

Uncategorized, , , , , ,

«Spre frykt. Da yter de ansatte best».

Dette er sitat fra en leder i en større norsk bedrift. Vedkommende sier det høyt. Noen tenker det og gjør det. Andre gjør det, men forstår ikke at det er det de gjør.
Den skumleste kategorien er kanskje den siste da de er langt mindre forutsigbare og konsistente enn de andre gruppene.

For de som rammes av denne lederstilen preges tilværelsen av usikkerhet og mye energibruk på å ha kontroll over neste trekk fra sjefen. Energien faller og motivasjonen og produktiviteten går ned. I neste omgang går det stadige stresset ut over helsen.

Hvis du føler deg truffet av ovenstående beskrivelse så er du en av mange. Da kanskje du også lurer på hvordan du kan forholde deg til slike ledere på en mer hensiktsmessig måte. Hvis du gjør det så skal du få noen tips her og nå.

  1. Gå en runde med deg selv og finn delpersonligheten som typisk slår inn når du utsettes for fryktmanipulasjonog ansvarsoverføring. Typiske delpersonligheter er ansvarsfull, flink, strekke seg og pessimist.
  2. Kjenn etter hva slags frykt som driver denne hos deg. Med andre ord så skal du se hvilken mulig smerte du frykter. Kan som nevnt tidligere være utilstrekkeligheten, men kan også handle om frykt for ensomhet og skyld. Sammenhengene som gjør deg sårbar kan handle om tidlige opplevelser i livet ditt.
  3. Når du har gjort realitetsorinteringen i pkt. 2 så er neste skritt å ha selvaksept på at du har latt deg manipulere. Dette trinnet kan være vanskelig å få til raskt så ta deg god tid og kjenn at du virkelig mener at det er greit at du har tillatt dine egne delpersonligheter å trigges av omgivelsene på denne måten. Husk at du bare er et menneske. Vær raus med deg selv. Vent til du finner roen før du går videre.
  4. Neste punkt med utgangspunkt i den roen eller det vemodet du kjenner etter selvaksepten er å definere hva slags arbeidssituasjone som er best for deg. Hvilke oppgaver er viktig og hvordan vil du prioritere for å ha gode dager på jobb. Det er i dette punktet du legger grunnlaget for tydeligheten du trenger neste gang sjefen slenger ut en brannfakkel.
  5. Når du har definert behovet ditt så er neste punkt å lage dette som en standardsetning som skal avslutte enhver tydelighet hos deg. Eksempelvis kan dette være; Jeg har behov for å fullføre de oppgavene jeg til enhver tid har gående før jeg tar på meg nye. Eller; Jeg har behov for avklaringer for å prioritere arbeidsoppgavene.
    I begge tilfeller er målet å tilbakeføre ansvaret til sjefen. Ansvaret som vedkommende i utgangspunktet kastet over på deg.
  6. Innledningen på tydeligheten, dvs situasjonsbeskrivelsen gis av den aktuelle saken. Pass på at du holder deg på dn egen banehalvdel. Dette er meget viktig.

Lykke til!

 

Ansvarsfølelse

Uncategorized, , , , ,

Mange har en overutviklet ansvarsfølelse for alt for mye. Dette fører ofte til at de sliter seg ut på alt som skal rekkes over for at alle skal være fornøyd. Det er mange små elementer og det er noen større som til sammen utgjør en alt for stor belastning. Mange tar alt for mye ansvar.

Motargumentet er at vi skal ta ansvar for våre omgivelser og hvordan skulle det bli hvis vi ikke gjorde det. Den type argumentasjon opprettholder alt for mye ansvar i alt for mange.

For å ta utgangspunktet i et arbeidsforhold hvor du gjør så godt du kan for at sjefen skal være fornøyd. Vedkommende sjef deler ut arbeidsoppgaver sagt og usagt og du fanger de opp og strekker deg for å utføre de så godt som mulig. Du har allerede for mye fra før så gradvis brenner du lyset i begge ender før utbrentheten er et faktum. I dette tilfellet vil de fleste være enig i at ansvarsfullheten er uhensiktsmessig for den som blir rammet. En ting er jobben, men dette skjer også privat for veldig mange. Mellom voksne og barn på kryss og tvers.

For de av dere som har lest om offer og parasitt tidligere så kan det jo hende at dere ser noen paraleller. La oss fortsette på samme arena. Hvordan i all verden skal man da forholde seg.

Første bud er å se hva som driver ens egen ansvarsfullhet. Som regel handler det om frykt for å komme i unåde og/eller miste jobben/posisjonen med de konsekvenser det måtte ha lønns og eller prestisjemessig. Sagt på en annen måte så kan det handle om å unngå skam/mindreverd/utilstrekkelighet. Det tryggeste blir da å strekke seg og være ansvarfull. Problemet er imidlertid at det koster masse energi når det drives av frykt.

Oppsigelsevernet i Norge er godt. Det betyr imidlertid ikke at lederne forholder seg til det. De bruker eventuelt alternative strategier for å skvise noen ut om nødvendig. Det er derfor viktig å vise ansvar på en smartere måte. Første bud er å holde seg til sak og ikke person slik at du mer nøkternt kan vurdere hva som er det beste i saken. Å holde mangler hos sjefen skjult ved å gjøre jobben for sjefen er ingen god løsning for bedriften. Her kommer tydeligheten inn.

For eksempel: Jeg har ved flere anledninger nå fått denne arbeidsoppgaven alt for sent til å kunne gjøre den på en tilfredstillende måte. Ser at det vil være feil å levere den fra meg i en halvferdig form innenfor fristen.
(Her tar du en lang stillhet og venter. Hvis det ikke det kommer noen reaksjon så kan du si følgende): Har behov for å vite om du vil ha den tilbake med de usikkerheter den korte tiden medfører eller om jeg skal bruke den nødvendige tiden for å gjøre den sikrere med den følge at fristen oversittes. (Deretter er du taus.)

Så er det bare å vente. Du er ferdig snakket. Ansvaret ligger der det skal for at virskomheten skal komme videre og inn i et bedre spor. Kan være krevende å stå der fordi sjefen neppe vil være glad for å sitte med det ansvaret. Husk da at du har vært med på å skjemme ham/henne bort ved å være ansvarsfull.

Hvis du her trekker paraleller til privaten så kan det være nyttig å gjøre en test hjemme også. Da kan du eventuelt ta med en beklagelse for illusjonen du har bygget også. Ikke gjør det på jobb!

Lykke til.