Stikkordarkiv: ansvar

Ta deg sammen!

Har du opplevd å invitere til fest, og det er alltid de som ikke svarer 
eller svarer «nei» i siste liten?

Jeg kom over et innlegg om at vi ikke er like gode til å holde avtaler. 
Der overskriften var:  «TA DEG SAMMEN». 
Det hersker ingen tvil om at det er stor irritasjon der ute over de som svarer «Nei» i siste liten eller ikke svarer på innbydelser til sosiale lag. 

Det finnes imidlertid mange og gode årsaker til at det er slik.

Og det finnes mange mennesker som tar seg sammen i frykt for reaksjonene til samfunnet og skammen det skulle bli å ikke kunne delta like sosialt som før, til tross for sykdom.

Følelsen til de som ber inn til selskapeligheter blir gjerne skuffelse når håp om at alle gleder seg like mye som dem, har tid som dem, er god på å svare på innbydelsen slik de har tenkt.

Jeg leser videre i det samme innlegget om «eksperter» som sier at det bare er å skulle
«Ta seg sammen».. 

Vel, eksperten på deg, det er bare du. Det er bare du som vet hva du klarer den dagen, og bare du som vet hva det koster deg å være ute akkurat den kvelden til tross for… 

Den dagen innbydelsen til julebord kom på Facebook var energien på topp og fin, kroppen samarbeidet-ingen smerter, heller ikke lå du lenket til sengen. Men du tørr allikevel ikke svare «ja» på innbydelsen til fest om tre uker.

Så hva blir det til ? Skal du svare «Ja», og skuffe de om kroppen streiker, og du i siste liten må avlyse? Skal du svare «nei» og skuffe de, og gå glipp av festen om kroppen allikevel orker den dagen? Skal du svare «kanskje» og skuffe folket for at du ikke kan svare før samme dag? Eller skal du til tross for slitenhet og smerter svare «ja» i frykt for andre sine reaksjoner, og risikere et energifall og mere smerter?

Det er årsaker bak alt, og om man kan være raus og avventende i forhold til at det ligger årsaker bak, vil skuffelsen kanskje ikke bli like stor. For andres skuffelse er ikke ditt ansvar, den skuffelsen må de eie selv. 

Til deg som svarer «kanskje» eller ikke svarer, anbefaler jeg å være tydelig uten å måtte forklare deg. Et eksempel på tydelighet:

 «Tusen takk for innbydelsen til påskebord. Jeg ble glad da jeg så innbydelsen. Jeg har veldig lyst til å komme, men jeg kan dessverre ikke gi deg svar før det nærmer seg. Beklager det»

Deretter er det bare å avvente tilbudet som måtte komme. Som regel responderer folk positivt på ærligheter, sånn som denne, og svarer med en siste frist hvor de trenger svar. 

Lykke til!

Suna Wallin
Kognitiv terapeut

Sommerkvelder og alkohol

Det er lyse kvelder med høy temperatur og de fleste voksne synes det smaker godt med en kald øl, vin, drink eller lignende. Husk da på at kroppen tåler mindre alkohol når det er varmt. Dels på grunn av lavere veskenivå, men også på grunn av den høye temperaturen.
Stemningen blir raskt deretter og kan bli tildels veldig høy for noen. De som overdriver drikkingen i disse situasjonene gjør ofte det også i andre situasjoner som involverer alkohol. Det er summen av alle disse gangene som medfører skader. Ikke den ene gangen det ble litt høy stemning.

I min praksis har jeg ofte pasienter som har hatt ubehagelige opplevelser med alkohol i ung alder. De forteller om akkurat slike situasjoner som beskrevet over og foreldre som ble i overkant beruset. Opplevelsen har satt seg som en sårbarhet i kroppen og følelsene og får utslag når det bli varmt. Den ekstra belastningen for et sensitivt barnesinn har etter en del år blitt til overbelastning og sykdom.

Årsaken til at det går slik er som regel den løsningen barnet velger for å gjøre belastningen på seg selv minst mulig. Med det menes at barnet, delvis bevisst og delvis ubevisst, velger den løsningen som der og da kan virke som mest dempende på sin egen følelse, enten den er frykt eller en eller annen smerte eller sorg.
Strategiene varierer. Under her følger noen eksempler på de vanligste delpersonlighetene og strategiene:

  • Fortrengning for å ikke kjenne på vanskelige følelser
  • Skjuling for å ikke utløse negative reaksjoner hos foreldrene
  • Smiler for å unngå negative kommentarer og kritikk
  • Ansvar for yngre søsken eller dyr slik at de ikke blir berørt negativt
  • Tilpasning i form av å bli med på festen
  • Utagering for å tiltrekke seg oppmerksomhet slik at drikkingen stopper
  • Flukt for å få en eller begge foreldre til å komme etter og avbryte drikkingen

Variasjonene er mange og ofte er det kombinasjoner av flere av disse som er vanlig.

Felles for alle disse strategiene er at de krever mye energi

Over tid medfører det at energilagrene tappes og nivået av stresshormoner i kroppen øker. Sårbarheten, som nevnt innledningsvis, blir større på situasjoner som ligner på den situasjonen som opprinnelig ble opplevd som utrygg og skremmende. Samtidig settes kroppen fort i alarmberedskap og kan bli værende der i lange perioder. I eksempelet med varme sommerkvelder er det vanlig at varme i seg selv kan sette i gang kroppens beredskap med påfølgende energitap og stresshormoner.

Tenk to ganger ekstra på om det er verdt et glass til å ta sjansen.

God sommer.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Løsning på arbeidsfordeling med en herlig vri fra en klok gutt og hund

Viser til innlegg om høsten og alskens aktiviteter som skal i gang. Kan bli mye for en mor som skal koordinere dette i tillegg til å fange opp alt som ikke går etter planen. Her kommer en kort historie om en mor og hennes sønn som handler om hvordan oppfølging av dette kan løses på en glitrende måte.

«Avtalen var at sønnen skulle gå tur med hunden etter skolen, men i farten så er det fort gjort å glemme for en gutt med mange jern i ilden. Siden konsekvensen av å ikke gå tur med hunden går mest ut over hunden og mor så fant mor ut at hun skulle spørre sønnen hva han tenker om saken. 

Hun spurte hva han tenker kan være passende straff for ikke å gå tur med hunden, hvorpå han går bort til hunden og spør den hva den synes er en passende straff hvis han ikke går tur med den?
Etter en liten stund så vender gutten seg mot mor og sier at hunden sier at en passende straff er to dager uten Ipad. Mor spør om de da har en avtale om det og sønnen bekrefter.»

Dette er et skoleeksempel på hvordan man kan ansvarliggjøre barn samtidig som man fremmer selvstendighet.

Å fortelle sønnen hva han skal gjøre og hva straffen er for å la være skaper ingen forpliktelse som kommer innenfra. Adferden blir fryktstyrt.

Å la sønnen lage en avtale med seg selv, og hunden, blir en indre forpliktelse drevet av integritet og selvstendighet.

God høst og lykke til med ansvarsdeling i familien.

PS: Hvis du vil lære mer om forskjellen og viktigheten av å skille på straff og konsekvens så les vårt innlegg om straff og konsekvens

 

Hvor mange mennesker står egentlig i seg selv uten å være tatt av en omstendighet?

En pasient spurte om dette en dag. Bakgrunnen var erkjennelsen av hvor sterkt vedkommende selv var blitt tatt av omstendighetene historisk. Innsikten hadde gradvis blitt sterkere og sterkere etter hvert som erkjennelsene om hvor lite som skulle til for å bli tatt kom.
Dette er et vanlig resultat av en utviklngsprosess og pasienten var tydelig oppbrakt over hvor få mennesker som egentlig er seg selv til enhver tid. Grunnlaget for spørsmålet kom således av selvopplevd sosial omgang.
I tillegg var undringen stor over hvordan enkelte politikere kunne snakke og tro på det de selv sa samtidig. Er det virkelig sånn som de tror? Tvilen på egen virkelighetsoppfatning var også til stede i det øyeblikket erkjennelsen om omfanget av menneskers ubevisste automatikk. Ydmykheten for hvor forskjellig mennesker oppfatter virkeligheten var stigende og første frem til spørsmålet.

Mitt svar ble som følger:
De fleste av mine pasienter opplever på et tidspunkt dette. Erkjennelsen er kraftfull og for noen nærmest sjokkerende. Utgangspunktet er felles. De ser alle hvordan de selv har vært tatt av omstendighetene alt for ofte. Vemodet over dette er stort og et fellestrekk er at dette avløses av undring over virkeligheten vi lever i og hvor forskjellig den oppleves av andre mennesker.
De fleste er med jevne mellomrom i samtaler og sosiale treff hvor de opplever dette. Mange avskriver andres mening som feil, mens andre justerer sin egen etter å ha hørt på andre. Slik er det, har det alltid vært og vil det sannsynligvis alltid være.

FORTOLKNING AV VIRKELIGHETEN
Fortolkningen av virkeligheten spriker noen ganger veldig mye. Se bare på retorikken mellom politikere. Man skulle noen ganger ikke tro at de snakket om det samme. Det gjør de heller ikke alltid. I løpet av en dialog skifter hjernen flere ganger og veldig hurtig mellom de to nervesystemene som driver tankegangen. Det sympatiske som er frykt og smertedrevet og det parasympatiske som er vilje og velværestyrt. Bildet av virkeligheten endrer seg i takt med dette skiftet og påvirkes av de følelsene som til enhver tid er i sving.

I det øyeblikket noen blir tatt av en omstendighet skifter nervesystemet over til frykt og eller smerte og signaliserer angrep eller flukt.

Dette påvirker det som kommer ut av munnen både hva gjelder energi, tonefall og ord. Noen kan hente seg inn igjen, mens andre forblir i sin offerautomatikk.

SÅRBARHET OG GODE ØKONOMISKE TIDER
Menneskers sårbarhet øker med høy levestandard og høy grad av trygghet. Sårbarheten øker også i takt med stressnivået generelt. I Norge har vi det bedre enn de fleste, men samtidig har vi et høyt stressnivå. Kombinasjonen gjør at det skal relativt lite til før vi blir tatt av en omstendighet. Vår terskel for å bli tatt av en omstendighet er derfor lav. For de fleste er en slik tilstand mer eller mindre konstant. Uten at de dermed kjenner uro eller smerte. Jeg har tidligere skrevet om selvmedisinering med forskjellige metoder. Den brukes for å slippe å kjenne smerten ved å bli tatt av omstendighetene.

Jeg minner om at offertilstanden har mange grader.
For de fleste handler det om milde utslag.

Å LEVE MED OFFERMEKANISMEN PÅ
Det kan over tid være slitsomt for kroppen. Det kan derfor vært lurt å ta en timout en gang i mellom og se om du kan finne roen. Når roen kommer enten ved at du tar en selvaksept eller gjør andre meditative eller mindfullnessaktige øvelser så skifter kroppen nervesystem tilbake til det viljestyrte og de gode hormonene og signalstoffene strømmer gjennom kroppen og gir velvære. Er omstendighetene du er tatt av mer alvorlige så må du gå dypere og finne illusjonsbristene for å kunne tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimistiske tanke om hva det nå enn er som har skjedd.

De fleste lever til enhver tid i tilstanden som pasienten i innledningen selv erkjente og registrerte. Det er normalt. Tilstanden er vår overlevelsemekanisme som vi ikke klarer oss uten. Derfor er så mange der til enhver tid gitt vår relativt høye sårbarhet.

Det er lite poeng å si til folk at de er tatt av omstendighetene.
De færreste er klar over mekanismen og at de er tatt.

Pårørende

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har detØkt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

Foreldres oppførsel og påvirkning på barn

Spørsmål fra leser: Ser veldig forskjell på reaksjonen hos mine barn på en og samme situasjon. Den ene tar til tårene mens den andre tilsynelatende gir blaffen. Situasjonen jeg tenker på i dette tilfellet er når jeg bebreidet dem for å krangle. Hva er det som har gjort de så forskjellige gitt at de er jevnaldrende og har like oppvekstvilkår? (Spørsmålet er redigert)

Det er mange faktorer som påvirker hvordan barn reagrer på situasjoner. Vil i dette innlegget gjøre rede for noen faktorer som kan være medvirkende når det gjelder reaksjonsmønstre.

GENETIKK
Barn har forskjellig genetikk. Søsken og til og med tvillinger. Avhengig av mors og fars genetikk, så kan barna få med seg genetikk som legger grunnlag for at de får forskjellige reaksjonsformer. Det jeg her primært tenker på er hvordan vårt endokrine system er satt sammen genetisk. Hvilke nivåer av hormoner har barnet i utgangspunktet hva gjelder stresshormoner og beroligende hormoner. Hvordan er belønningssenteret satt opp og hvor solid er immunsystemet og kroppen i den forbindelse. Mange faktorer som tilsammen utgjør en grunnstamme som påvirkninger opp gjennom barndommen skal forme ytterligere.

MILJØ OG OPPVEKST
Barn som vokser opp i hjem som er gjenomsnittlige og relativt harmoniske med et A4 liv hvor det er stabilitet økonomisk og sosialt, hvor det finnes besteforeldre og øvrig familie vil med en solid genetikk kunne bli tykkhudede, det vil si tåle mye før de reagerer. Den miljømessige påvirkningen har gitt tilstrekkelig eksponering for mindre traumer og barnet har ikke opplevd det som livstruende på noen måte og funnet ut at det ikke gjør noe om noen blir sinte eller lei seg.
Barn med en mindre solid genetikk, det vil si mer stresshormoner og mindre beroligende hormoner, vil kunne bli stikk motsatt med samme oppvekst. Gunnen er at følelsen de kjenner i storfamilien når noe ikke er bra ofte setter seg i magen som en smerte og/eller uro og slår seg på hver gang noe ikke er bra. Evnen til å fange opp ubalanser i omgivelsene trenes opp og behovet for å kontrollere omgivelsene øker. Som de fleste forstår så er det umulig å kontrollere en hel families følelser for ett barn. Barnet forsøker allikevel og energimarginene synker. Barnet blir gradvis mer tynnhudet, med synkende energi, og vil dermed reagere mer enn sin bror eller søster som har tykk hud og dermed ikke reagerer.

Barn som vokser opp med en eller flere dysfunksjonelle familiemedlemmer og foreldre er utsatt for et massivt press. Har barnet svak genetikk så kan dysfunksjonaliteten gå i arv og slå ut i personlighetsforstyrrelser. Alternativt blir barnet et såkalt løvetannbarn som klarer seg tross vanskelige oppvekstvilkår. Et tredje alternativ er at barnet tidlig utvikler psykisk sykdom og ender i rus og behov for hjelp av tredjepart gjennom store deler av livet. Mulighetene og utslagene er mange. Genetikken og miljøet påvirker hverandre gjensidig. Er det ille nok kan også genetikken påvirkes av miljøet og forverres.

FØLSOMHET/SENSITIVITET
Noen barn er mer sensitive enn andre. Definert som at de får med seg mye mer. De fleste mener at dette sitter i genetikken, mens andre er overbevist om at dette er et tegn på en høyere bevissthet i en eller annen form. Siden vitenskapen ikke har klart å definere bevissthet og hva den skyldes så skal jeg la det spørsmålet ligge.
Høy sensitivitet er vesentlig for hvordan et barn utvikler seg og påvirkes av omgivelsene. Her snakker vi om to hovedutgaver avhengig av genetikk igjen.

I utgaven med sterk genetikk og tykk hud som nevnt over så får barnet med seg alt som skjer og leser omgivelsene på en god måte. Bruker informasjonen godt og utvikler seg i retning av en dypere og dypere forståelse av hva følelser og kognitivitet egentlig handler om og skal brukes til. Barnet får gode perspektiver og ser virkeligheten i stor grad slik den egentlig er.

I utgaven med en svakere genetikk kombinert med høy sensitivitet vil utslagene kunne bli annerledes. Fordi barnet føler smerte og frykt kombinert med det som det fanger opp så rammes barnet, og barnets motstandsdyktighet mot andres smerte og frykt svekkes. Barnet «smittes» mye lettere av andres smerte og frykt og tar dette inn i seg selv. Slike barn bærer i seg potensialet for sykdom i langt større grad enn barnet med god genetikk.

KONKLUSJON
Barn er forskjellige og faktorene som er nevnt over er noe av det som påvirker. Det jeg skriver er generalisert. Det finnes store variasjoner og et utall av kombinasjoner og hvert tilfelle må sees helt separat. Hvilke tiltak som kan gjøres dersom det utarter er også individuelt.

Som foreldre så har vi ansvaret, enten vi liker det eller ikke. Slik er det og slik vil det alltid være. Det er vi som påvirker mest og det fulgte ikke med «bruksanvisning» med barnet så man må bare gjøre så godt man kan. Det finnes mange bedrevitere der ute som dessverre i ettertid har vist seg å gjøre stor skade på hele generasjoner med mennesker. De er der fortsatt og teoriene om hva seom er bra for barnet spriker alle veier.

Når barna dine reagerer forskjellig så blir det viktigste å observere og hente inn informasjon om hvorfor. Informasjon er nøkkelen til å forstå dine barn bedre. Kanskje skal det ikke mer til for at de skal få det bra.

Spør fremfor å bebreide hvorfor de gjør som de gjør. Som oftest får du nyttig informasjon som svar. Barn forstår som oftest når de har gjort noe galt uten at du behøver å fortelle dem det.

Kaos og tap av kontroll

De fleste opplever opptil flere ganger i livet perioder med endring. Det kan dreie seg om alt fra at barn kommer inn i familien til at noen dør, ny samlivspartner eller brudd med den gamle, plutselig eller gradvis sykdom og ulykker m.m.m. Eksemplene er mange på situasjoner som krever noe ekstra av oss som mennesker. Felles for de situasjonene som jeg nevner her er at de mer eller mindre er et resultat av faktorer som vi som regel ikke har full styring på.

Det som er fascinerende er at mennesker takler de fleste av de nevnte situasjonene relativt godt, mens endringer som man selv kan styre og sette i gang sitter mye lenger inne å gjøre noe med. Her er det flere faktorer som spiller inn, men en felles nevner er frykten for å miste kontroll.

Tap av kontroll er lik kaos.

Mange tror det og mange frykter det. Denne frykten for tap av kontroll og derved kaos handler i bunn og grunn om å unngå smerten ved å miste kontrollen og få skyld for kaos. Skyld kan i denne sammenheng ha mange fasetter og jeg vil i følgende eksempel beskrive kreftene som spiller inn i en endringssituasjon man ønsker, men vegrer seg for.

Hun har alltid tatt ansvaret for barn, klær, middagen i morgen, skrive handleliste, handling, kjøring til aktiviteter, renhold, regninger og mye annet som har med det daglige å gjøre. Han har bidratt og gjort mye av dette, men sjelden eller aldri på eget initiativ. Hun har gitt beskjed om hva som skal gjøres og hvordan det skal gjøres. Han har lydig gjort som han har fått beskjed om.
Hun har mer og mer begynt å irritere seg over hans manglende initiativ og uttrykker det som bebreidelser over at han ikke gjør noe uten at hun ber om det. Han har trodd at han har gjort som hun ville og skjønner ikke hvorfor hun bebreider ham når han gjør akkurat det hun har bedt om. Hun har jo aldri bedt ham om å gjøre noe hun ikke har bedt om og de sjeldne gangene han har prøvd har han fått beskjed om at han skulle proritert noe annet først. Han uttykker irritasjon over at hun klager fordi han egentlig synes ordningen har fungert fint.

Situasjonen er klassisk og du kjenner deg kanskje igjen.

Begge parter har gått i kontrollfellen, hver på sin måte:

Hun har kopiert sin mor og beholdt kontrollen over hvordan ting skal være og gjøres for å unngå kaos og den smerten som ville kunne følge av at ting ikke ble gjort slik hun er vant til og dermed skyld for at det ikke er bra nok.

Han har kopiert sin far og gjør som hun vil for å unngå kaoset som ville følge hvis hun ikke var fornøyd og han da kunne komme til å kjenne skyld som en følge av hennes misnøye.

Tradisjonen mellom mann og kvinne fra deres familier har blitt kopiert og dermed videreført i deres egen familie. Å få til en endring på dette fra hennes side skjer ikke ved bebreidelser og klaging. Det låser bare kommunikasjonen og han blir mer og mer frustrert over ikke å forstå hva hun ønsker av ham. Hva er så løsningen.

En periode med kaos?

Her er en mulig fremgangsmåte:

Først må hun tilgi seg selv at hun har satt seg selv i den situasjonen hun har, ved å videreføre tradisjonen fra sin mor. Det kan være krevende å tilgi, men det er helt nødvendig for å kunne tåle kaoset som vil komme med en omlegging uten at bebreidelsene mot ham fortsetter. Forutsetningen for at han skal kunne gjøre endringer er at han ikke blir møtt slik han før har blitt da det vil slå av all motivasjon.

Neste skritt er å være tydelig. En tydelighet kan for eksempel lyde som følger:

Når jeg ser hvordan jeg har tatt ansvar og diktert hva som skal gjøres og når det skal gjøres i alle år,
så skjønner jeg godt at det sjelden blir gjort noe uten at jeg gir beskjed om det.
Når jeg i tillegg har uttrykt misnøye med valget de gangene du har gjort noe på eget initiativ,
så skjønner jeg godt at du har mistet motivasjonen.

Jeg er glad jeg skjønner denne sammenhengen.

Heretter kommer jeg til å slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres her i huset.

Stille!

Å være stille deretter og ikke gå i gamle feller er kritisk for at dette skal lykkes og kaosperioden skal bli kortest mulig og minst mulig smertefull. All tradisjon vil stritte imot og det vil være fort gjort å bry seg med at ting ikke blir gjort eller blir gjort på andre måter enn før. Hun skal heller ikke gjøre alt selv, bare det som føles naturlig å gjøre innenfor egen kapasitet og egne behov.

Motargumentene kan være mange fordi de rammer uskyldige parter tenker du kanskje. Neida, ingen fare. Det er jo ikke slik at hun slipper taket eller omsorgen for de små barna og melder seg helt ut. Husk hva hun sa: Hun skulle slutte å gi beskjed om hva som skal gjøres.

Det betyr at hun skal bidra med det hun ønsker skal være sitt bidrag i fremtiden i relasjonen,
men ikke noe mer enn det før det eventuelt blir bedt om.
Dette må gjøres med et smil om munnen og vanlig omgjengelighet.

Resten lar hun være i påvente av at han helt selv skal finne ut at følgen av hennes tydelighet er at han må finne ut hvilken rolle han ønsker å ha. Inntil han har funnet ut av det vil det nødvendigvis måtte være noe kaos. Dersom kaoset blir så stort at det begynner å tære på kreftene kan tiden være inne til nok en tydelighet for eksempel som følger:

Når jeg ser på kjøkkenbenken og matrester og oppvask som står der,
så skjønner jeg at det sikkert er en grunn til at det ser slik ut.

Hva tenker du om at kjøkkenet ser slik ut?

Stille!

Ikke si noe mer, vent så lenge du må, gjenta gjerne neste dag det samme dersom noe ikke skjer eller blir sagt. Sannsynligvis skjer det noe lenge før det, på hans måte. Uttrykk gjerne at du setter pris på at kjøkkenet er rent, men ikke si at han har vært flink. La ham bedømme sine gjerninger selv.

Slik bygger du over tid opp selvstendighet og initiativ hos ham.

Lykke til!

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Avdekke problemer, synliggjøre utfordringer og ansvarliggjøre barnet

Ovenstående ordrekke handler om det aller meste, for mange, og foregår daglig, mange ganger om dagen uten at vi nødvendigvis tenker over det. Et enkelt eksempel på det er følgende:
«Det snør og er kaldt, jeg drar vekk gardinene og sier det  til barna og tar ansvaret for at jeg selv kler meg og barna godt så vi ikke fryser når vi går ut.»

Mange tar ansvaret for barna i de enkle situasjonene. Små barn gjør nødvendigvis ikke den koblingen, ei heller eldre demente personer. Sagt med andre ord så er forutsetningen for at vi skal kunne ansvarliggjøre barna at de har evnen til refleksjon om hva vi ser og hva som er en adekvat løsning i den situasjonen. At barna er modne for oppgaven.

Poenget mitt med å ta dette enkle eksempelet som utgangspunkt er å overføre dette til situasjoner som er langt mer krevende å stå i nettopp fordi vi mangler kunnskap og dermed evnen til en fullstendig refleksjon rundt tematikken. Løsningene blir deretter og kan ramme oss selv og omgivelsene relativt nådeløst dersom området er viktig nok. Jeg vil forsøke å gi dere noen konkrete verktøy for å kunne gjennomføre de tre trinnene på en muligens mer optimal måte enn i dag.

AVDEKKE PROBLEMER
Å avdekke gjør vi hele tiden gjennom at vi bruker sansene. I de tilfellene jeg spesielt tenker på med barn så handler det om at det du avdekker ikke nødvendigvis er hele sannheten.
Barn og unge kan være tydelige, men det varierer veldig med i hvilken grad de er tatt av en situasjon og omstendighet. Hvor mye offer de er. Er de i offer blir det de uttrykker og viser med tale og kroppsspråk vanskelig å forstå uten videre. Hva har du da avdekket?

Du har avdekket at noe foregår, men at du ikke vet hva.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er den virkeligheten du opplever akkurat da. Ikke begynn å gjette eller forsøk deg på tolkning. Risikoen for at du tar feil er relativt stor og vil dermed fort medføre ytterligere frustrasjon hos barnet. Forhold deg inntil videre taus og passiv såfremt barnet ikke går løs på omgivelsene eller deg. Fortsett gjerne å observere for å se om du kan fange opp mer informasjon.

SYNLIGGJØRE UTFORDRINGER
Neste punkt er å synliggjøre hvor du befinner deg slik at det blir klart for barnet at du ikke forstår hva som foregår. Det må du gjøre ved å være tydelig for eksempel på følgende måte.

Jeg hører og ser at det er noe som irriterer deg siden du gjør som du gjør. Jeg forstår bare ikke hva det er? Er her hvis du vil snakke om det.

Du synliggjør dermed nøyaktig det du avdekker og trekker ikke inn noen flere momenter eller subjektive fortolkninger. Barnet har dermed større mulighet til å forholde seg til at du ikke forstår og er der hvis det vil snakke om saken. Ved å ikke trekke inn flere momenter unngår du økende frustrasjon.

ANSVARLIGGJØRE BARNET
Barnet er dermed ansvarliggjort. Det vil si at det nå er opp til barnet å komme videre i situasjonen ved egen hjelp eller ved å dele med deg. Det kan ta litt tid før det går opp for barnet og det er viktig at du venter tålmodig i den situasjonen eller bare fortsetter med dine gjøremål.

Å bli tildelt ansvar betyr at barnet blir motivert for å ta ansvar for seg selv samtidig som det lærer at det ikke har ansvaret for andre i tilsvarende situasjoner.

La barnet vokse med ansvaret og bruke tid. Hvis du synes det går tregt kan det bety at du har være for ansvarsfull og løst for mye på forhånd for barnet. Barnet må da få bygge stein for stein på veien mot selvstendighet.

Det må barnet gjøre selv uten ubedt hjelp.

Lykkelige skilmissebarn – finnes det?

Spørsmål fra leser:
Jeg lurer på hvordan skilsmissebarn EGENTLIG har det, hvordan to-hjemsproblematikken og dermed rotløshet påvirker dem, og hva som kan gjøre barnas situasjon best mulig.
Lurer også på i hvor stor grad barn bør være med å styre samværsløsninger. De skal jo høres i forhold til loven, men jeg tenker at de også kan komme i en konflikt mellom lojalitet og å være ærlige med seg selv og egne behov om de opplever at de styrer dette selv.
Tenker i utgangspunktet på skilsmissebarn der foreldrene har et bra/ok samarbeidsklima.

SVAR:
Dette er et tema som jeg antar kan ha interesse for mange enten de er i starten av en mulig skilsmisseprosess, midt i en pågående eller allerede har gjennomført en. Vil med utgangspunktet i spørsmålet fra en leser se på forskjellige elementer knyttet til tematikken før jeg mer direkte svarer på selve hovedspørsmålet. Prosessen som bestemmer hvorvidt et barn kan være lykkelig med skilte foreldre inneholder mange faktorer og er en komplisert prosess. Her kommer en oversikt over noen av de viktige områdene og hva man kan og bør tenke over.

SJOKKET
Som tidligere omtalt i innlegget om sorgprosessen så vil barn som opplever skilsmisse i større eller mindre grad oppleve sjokk. Graden av forberedelse vil som regel være bestemmende for graden av sjokk. Opplevelse av sjokk bestemmes også av grad av fortrengningsevne og det er dessverre slik at barn som vokser opp med foreldre som er i konflikt over tid i forkant av skilsmisse i stor grad fortrenger virkeligheten. Den dagen skilsmissen er et faktum vil de aller fleste få sjokk i større eller mindre grad.
Det betyr at uavhengig av hvordan barnet agerer i etterkant, om det blir stille og innesluttet, reagerer med aggresjon eller prater om det som har skjedd så er som oftest barnet i sjokk. De nevnte typer adferd sier mer om i hvilken grad sorgprosessen er i gang og hvor effektiv den er.

Noen tenker kanskje at det kan være lurt å forberede barnet på bruddet? Det forandrer neppe sorgprosessen. Det bare forskyver oppstarten av denne. Det er også en fare for at barnet kan bygge håp om å kunne reparere og bruker mye energi på noe som vil vise seg å være en illusjon senere.

INFORMASJON
Barn trenger ærlig informasjon. Det beste er at begge foreldre er enige om hva de skal si, likeså at de er enige om samværsdeling, hvorvidt barna skal tas med på råd, hvem som skal flytte ut og hvor vedkommende skal bo. Viktig er også når utflytting skal skje og hvordan planen for det ser ut. Jo mer informasjon som kan klarlegges jo bedre. Usikkerhet og avgjørelser som ikke er tatt samt uenigheter vil kunne skape uro hos barnet.
En god regel kan være å informere om det man er enige om og så være ærlig på hva man enda ikke er enige om og at man arbeider med saken og vil komme tilbake med informasjon så fort man er enige.

LOJALITET
Barn er lojale. Tildels fordi de er avhengige og tildels fordi de er glad i begge foreldre. Det medfører at barn har lett for å innta meglerrollen dersom foreldrene er uenige og viser uenighetene på en lite hensiktsmessig måte. Foreldre som omtaler sin partner på en nedsettende og kritisk måte vil fort utløse en lojalitetskonflikt hos barnet. Denne konflikten legger seg oppe på den sorgprosessen som er i gang og vil i de fleste tilfeller kunne utsette og forsinke sorgprosessen.
En god regel er derfor å holde konfliktene for seg selv og ikke dele de med barna. Pass spesielt på overleveringer og andre treffpunkter da barn spesielt da forsøker å fange opp stemninger.

SORGPROSESSEN
Barn er og blir ofre i en skilsmisse. I hvilken grad de selv opplever seg som ofre er individuelt  og bestemmes av hvor sårbare de er. Med sårbarhet menes om de har andre opplevelser og smerter i seg som kan forsterke offerreaksjonen. Graden av offerreaksjon vil være bestemmende for hvordan sorgprosessen forløper og hvordan man bør agere som foreldre. Eksempler på andre smerter kan være opplevelser på skole eller i barnehage, dødsfall i familien eller nabolaget, sykdom, hendelser i mediene og verden rundt. Kort sagt så er mulighetene mange for at barnet allerede kan være i en sorgprosess fra før.
Fase 1 av sorgprosessen er sjokkfasen. Som beskrevet ovenfor så er det store individuelle forskjeller. Et felles trekk er imidlertid at du ikke kan forsere denne delen for barnet ditt. Denne fasen må forløpe på barnets premisser og vil som regel gå raskere uten innblanding enn med.

Det viktigste er at du sier at du står til rådighet hvis barnet vil snakke om noe, samt at du viser det i praksis med fysisk og mentalt nærvær.

Det betyr at du etter at bruddet er et faktum er mer til stede for barnet i hverdagen slik at barnet kan oppleve at det er plass til å snakke når behovet er der.
Hvis du selv sliter med bruddet kan dette være krevende og det vil påvirke barnets prosess.
Det betyr ikke nødvendigvis at barnet vil komme dårigere ut, men som oftest at prosessen vil utsettes inntil du har det bedre.

Fase 2 av sorgprosessen er erkjennelsefasen hvor barnet som oftest begynner å sette ord på det som har skjedd. Fasen kan også medføre øket aggresjon, gråt, taushet eller en mengde andre varianter helt avhengig av barnets personlighet. Overgangen fra sjokkfasen er gradvis og barnet kan svinge frem og tilbke. Som forelder er eneste muligheten å vente mens du stadig står til rådighet.

Gradvis går barnet videre inn i fase 3, aksept. Uttrykksformen vil da endre seg og det blir lenger mellom trekkene nevnt i forrige punkt. Gradvis klarer barnet å konsetrere seg om andre ting, se fremover samtidig som det glir over i fase 4 som handler om fornyelse og livet videre.
Hele veien er det av stor viktighet at barnet opplever deg som tilgjengelig uansett situasjon.

I alle faser er det viktigere å lytte og respektere enn å løse. Pass deg for å komme med trøstende ord som kan inneholde nye illusjoner, type det blir nok bedre snart eller andre lovnader som du vanskelig kan holde. Fortell barnet at det tar tid å komme over slikt og vær til stede med hele deg.

PS! Det å være tilgjengelig betyr ikke å være selvutslettende. Det er like viktig for barnet at du tar vare på deg selv som at du stiller opp for samtaler. Pass på å være tydelig hvis det ikke passer og gi barnet en alternativ mulighet for det som skulle tas opp.

KONFLIKTNIVÅ
Konfliktnivået mellom foreldrene er en meget viktig faktor. Høyt konfliktnivå i forkant og ettertid av skilsmissen vil som regel forsterke barnets sjokkfase og forlenge den ved at barnet hele veien går på nye illusjonsbrister. Barnet håper hele tiden på at foreldrene skal finne tilbake til hverandre og bli venner igjen. Illusjonen om at dette skal skje er seig og vil være der i lange tider, ofte i mange år etter bruddet. Det betyr at skuffelsene kommer tett ved at det oppstår konflikter hyppig. Skuffelsene og avmakten barnet derved kjenner vil øke sårbarheten og barnet er inne i en ond sirkel.
Den viktigste årsaken til et høyt konfliktnivå er at en eller begge foreldre selv sliter med høy sårbarhet og store illusjonsbrister i forbindelse med et brudd. De blir ofre for situasjonen og tas dermed fort av større eller mindre muligheter for konflikt, som ofte utgjøres av bestående uenigheter som ikke er løst.

TO BOSTEDER
Å flytte mellom to bosteder og pakke hver uke er slitsomt for barn. For små barn og for barn og unge med overutviklet omsorgsevne så medfører lojalitet og ansvarstagen for foreldrene at de fortsetter å bo to steder selv om det går utover dem selv. Det finnes en rekke undersøkelser hvor barn og ungdom uttrykker dette. Det viser seg derfor ofte at ettersom barna blir større velger de ett hovedbosted.
Mange foreldre velger å bli enige om ett hovedbosted for å unngå belastningen det er for barna med ukentlig flytting. Dette medfører imidlertid mange andre forhold som setter enigheten på prøve og viser seg ofte å være krevende å få til i en ofte konfliktfylt situasjon.

BARNS MEDBESTEMMELSE OG LOJALITET
Barn bør slippe å velge mellom sine foreldre fordi det stiller dem i en lojalitetskonflikt. I den grad barn skal være med å påvirke samværsdeling så bør det helst være på barnets initiativ. Dersom den ene forelderen reiser spørsmålet overfor barnet vil det sjelden være at barn i yngre alder sier hva de helst vil. Det er ikke sikkert de engang har hatt mulighet, tid og rom til å tenke over det rett etter at de har fått vite om skilsmissen.
I tilegg er barna spesielt sårbare i en slik periode og lett påvirkelig til å si ja hvis en forelder spør, mens tvilen først kommer etterpå når den andre forelderen blir skuffet osv.
Kort sagt så bør yngre barn holdes utenfor slike valg. Hvis barna er eldre og over 12 år så skal de høres som det heter. Om de gir ærlige svar og er i stand til å velge kommer veldig an på det enkelte barn. Uansett vil dette være vanskelige avveininger for et barn uansett alder.

Forøvrig er lojalitetskonflikter krevende uansett hva det handler om. Høytider og ferier spesielt hvor det går med mye energi til å tenke på den forelderen som ikke har samvær. Barn tar ansvar. Unngå derfor konflikter, ha klare avtaler og pass på å ikke sutre over ensomhet og mangel på samvær overfor barna eller andre mens barna hører på.

Snakk aldri nedsettende om den andre forelderen mens barnet hører på. Spør åpent hvordan barnet har hatt det og ikke fisk etter feil og mangler ved samværet hos den andre parten. Barnet vil fort kjenne på lojalitetskonflikt.

ANSVARSTAGEN OG FREMTIDEN
Barn tar som nevnt ansvar og det er viktig å være klar over at det for noen barn kan bli for mye å bære. Antall barn og unge som lider av depresjon øker uten at man har klare årsakssammehenger å vise til. Det som uansett er viktig er at man som forelder er våken på sine barns reaksjoner og møter disse optimalt. Hvis barnet ser ut til å slite kan det være lurt å oppsøke hjelp eller snakke med kompetent helsepersonell tilknyttet skolene.
Har tidligere skrevet et innlegg som omhandler dette mer generelt. Her kan du lese det innlegget.

NYE PARTNERE
Som jeg har nevnt flere ganger i dette innlegget så er det viktigste at foreldrene har det bra slik at barnet kan komme gjennom sorgen uten at de ekstrabelastning og dermed videre med sitt liv. Mange lurer i den forbindelse på når det er riktig å introdusere nye partnere og kjærester.
Det er vanskelig å tidfeste når det vil være riktig, men man må rett og slett kjenne etter dersom man skulle havne i en situasjon som tilsier en introduksjon. Kjennes det riktig ut, eller er for tidlig? Er barnet fortsatt i sorg eller har det kommet videre. Bruk intuisjonen og vær ærlig med deg selv, ta hensyn til at barnet trenger tid.

Min erfaring med slike tilfeller er at et halvt til ett år er en nødvendig tid før et barn kan klare å ta inn nye mennesker i sitt liv. Selv da vil barn kunne reagere med fiendtlighet overfor den nye partneren og oppføre seg deretter. Mye kommer an på hvor langt barnet har kommet i sin sorgprosess.

Igjen handler det om hvordan du har det. Ser barnet at du er lykkelig sammen med den nye personen kan det være gunstig at relasjonen er der. Fanger barnet opp trekk hos den andre som kan true ditt velvære vil de instinktivt reagere negativt. Igjen er det mange faktorer som spiller inn. Du vil ha god bruk for din egen intuisjon i slike tilfeller. Stol på den og lytt til dine barn og innholdet i det de sier.

Muligheten for at barnet igjen skal kjenne lykke etter en skilsmisse bestemmes i stor grad av hvordan du som forelder har det.
Er du og din ekspartner lykkelige er som oftest barnet det også.
Vær tålmodig med barnet. Det kan ta lang tid før barnet blir lykkelig igjen etter et brudd.

TVIL
Ikke så rart om du tviler på om barna vil tåle en skilsmisse, eller du selv for den saks skyld. Så er det da heller ingen enkel beslutning du tar i løpet av en kveld eller to. Det er lurt å bruke tid hvis du kan det og planlegge godt for egen del slik at ting er så gjennomtenkt som mulig, når beslutningen tas og barna skal involveres.

Å bli i en nedbrytende relasjon kan også ha store skadevirkninger på barna, så det er ikke noen optimal løsning. Sørg for å gå den veien du kjenner du må gå og gjør det i kjærlighet til deg selv. Det vil på sikt gavne barna også. Vanskelig å se mens det står på fordi du ikke får svaret på hvordan barna kommer ut av det før mange år senere.

…og for å svare på spørsmålet om hvordan barna egentlig har det i en slik prosess:
De færreste barn har det bra i en slik prosess. Flere kommer godt ut av det enn før og noen får det mye bedre enn før skilsmissen. Du kan gjøre mye for at dine barn skal havne i siste kategori.

Ønsker alle dere som er i en slik prosess lykke til.

Familiedilemma

En leser sendte nylig inn følgende spørsmål:
Min gamle far, på 85, har blitt svært dårlig det siste året. Vi tre barna er der så godt vi kan med praktisk hjelp, samvær og omsorg. Delvis via å kommunisere med hverandre om hvem som gjør hva, delvis uten.
 
Relasjonen mellom storesøster og storebror har lenge vært litt anstrengt. Hun synes han er sarkastisk og regner sjelden med han i familiesammenhenger. I motsetning til storesøster og jeg som har et veldig nært søskenforhold. Det er vondt å se når hun dytter han ut ved å unngå å involvere han i forhold som gjelder særlig mamma og pappa. Dette tror jeg bidrar til at han også slenger litt skarpe kommentarer til henne. Jeg opplever ikke at han er sånn mot meg. Han kan være sosialt krevende, men ikke direkte mot meg. Så tenker jeg at storebror på flere måter ikke har vært så heldig i livet. Der vi to søstrene har fått vår dose av oppmerksomhet gjennom jobber og liv har han mer vært den anonyme storebroren. Men i kulissene ser jeg at han besøker mamma på sykehjemmet ofte og lenge. Han besøker pappa ofte og lenge, men hverken med å poste det på facebook eller fortelle om det. Så til livet nå:
 
Pappa har denne uken bestilt et 3 ukers opphold på rehabilitering i Spania for å hente krefter og varme i februar.
Storesøster spurte pappa om han ønsket besøk og det ville han veldig gjerne. Så spurte hun om jeg ville være med nedover og det vil jeg også gjerne. Når jeg da sier at det vel er naturlig at vår bror også blir spurt, vil ikke hun det.
Selv tenker jeg at det der og da er fint for oss som familie (uten hverken samboere eller barn) å ha noen dager sammen. I et litt lengre perspektiv er det å vite at vi stod sammen for og med pappa i hans sist leveår ev verdi i seg selv.
 
I samtale med pappa om reisen og en mulighet for besøk av sine barn reagerte han veldig positivt. Han hadde nok ikke sett det som en mulighet, men gjentok flere ganger at det hadde vært fantastisk. Så er han for gammel til å ta del i dette søskenforholdet og vil nok ikke skjære gjennom og si at han vil ha besøk av alle sine tre barn om de vil og kan.
 
Så kommer jeg til ubehaget der jeg står foran følgende valg:  Storesøster ringte meg i går kveld og sa klart og tydelig at dersom storebror blir spurt om å bli med vil hun ikke reise. Da får han og jeg reise ned på et annet tidspunkt enn henne og hun reiser uansett sier hun. Hun sier hun er voksen nok til å stå opp for seg selv og fire dager med spydigheter vil hun ikke utsette seg selv for.
 
Jeg har noen alternative valg som alle innebærer tap:
1. reise med storesøster og ikke spørre storebror. Han blir da stående utenfor et prosjekt eller få høre at han i praksis ikke er velkommen.
2. la være å reise i lojalitet med storebror. Da reiser storesøster og mottar alles applaus som den rause datteren som besøker far på rehabilitering.
3. reise med storebror og la storesøster stå for sitt valg. Da  vil det bli en skikkelig test på søsterforholdet.
 
Uansett hvilket valg jeg tar er det tapere; pappa taper et fellesskap med sine tre barn,  storebror taper om jeg reiser med min søster, som taper om jeg velger å spørre storebror og reise med han. Min integritet taper om jeg ikke står opp for broren min.
Etter en grublete natt og en god prat med min samboer har jeg kommet frem til at jeg må stå opp for meg selv og det jeg ønsker å stå for. Jeg har et nært forhold til min søster og det kommer til å bli ubehagelig. Men er det nært tåler det vel det? Så er det samtidig så stusselig å gjøre dette uten å stå samlet som søsken. Alt dette vet jeg jo at hun også vet og ser.
 
Selv vet hverken pappa eller min bror om dette dilemmaet -ennå. Men det vil vel komme frem uansett hvilket alternativ som velges.
Hva tenker du at jeg bør gjøre?
Svar:
Å stå i slike dilemmaer kan for mange være krevende, nettopp fordi ingen alternativer synes å være optimale. Noen vil kunne bli såret og valget blir ofte derfor mellom flere onder, i en situasjon som i utgangspunktet skulle være noe positivt.
Det gode i situasjonen blir ofte lidende under enkeltmenneskers uhensiktmessige tankemønstre. Så også her hvor du står overfor en bror og en søster som viser tydelige offermønstre versus hverandre.
Det som er viktig å ha i bakhodet er at offermønstre og sårbarhet bygger på avhengigheter og uforløste smerter. I så måte så er dine søsken i selskap med veldig mange andre. Situasjonen er således klassisk og svaret på hva man kan og kanskje bør gjøre kan følge samme mal hver gang. Jeg vil med bakgrunn i ditt dilemma gå gjennom hvilken prosedyre du kan følge for å komme frem til hva som er riktig for deg å gjøre.
  1. Først og fremst er det viktig å kjenne etter hva ditt egosistiske behov er rent personlig. I dette tilfellet vil jeg tro, som du også sier, at det er å besøke din far i Spania og ikke minst ha det hyggelig mens du er der slik at ditt samvær med ham blir best mulig for dere begge.
  2. Neste skritt er å kjenne etter hva slags holdning du har overfor mennesker, her dine søsken, som ikke klarer å forholde seg til hverandre på en voksen, respektfull og avklart måte. Hvis du når du kjenner etter, og klarer å unngå å selv bli et offer for dine søskens uoverenstemmelser, kjenner avsky og/eller empati så har du i utgangspunktet fått kontakt med viktige ståsteder for å bestemme hva du gjør videre.
    ————————————————————-
    De to foregående punktene er grunnlaget for hva du gjør videre, Hvilken av dine søskens adferd, med strek under adferd, du kjenner avsky for og hvilken av dine søsken du kjenner empati for forteller noe om hva du intuitivt vet om dem. Avsky forteller om at vedkommende burde ha evne til å vite bedre og endre adferd, mens empati trekker i retning av at vedkommende ikke er i stand til det i særlig grad. Uansett hva du kjenner av de to alternativene så har du muligheten til å la begge vokse på sitt ståsted. Deres utgangspunkt er imidlertid forskjellig. Du har muligheten til å velge utfra en totalkunnskap om hva de er i stand til å håndtere på en for dem hensiktsmessig måte.
    ————————————————————
  3. Det valget du har tatt allerede er i tråd med ovenstående behovsøvelse og dekker opp begge nivåer. Sannsynligheten for at det blir nærmest det du ønsker for opplevelsen er relativt stor. I dette punkt 3 er det allikevel viktig å gå innom hva du skal si til dine søsken om saken hvis du skal si noe når de tar det opp, eller om de ikke selv tar det opp. Dersom du blir enig med deg selv om å si noe må det formuleres tydelig og empatisk slik at du kan inspirere til kanskje å møte hverandre på en mer optimal måte.

Øvelsen jeg skisserer kan med fordel brukes på det meste. Klarer du å være ærlig med deg selv så ender du som oftest opp der du gjorde. Valget ditt stemmer godt med bakgrunnen du redegjør for. Masse lykke til og godt tur!

Glede og selvavvisning

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge.  Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

God jul?

Hvorfor feirer vi jul egentlig? Eller sagt på en annen måte, hvilke følelser og behov får oss til å kjøpe gaver til hverandre, pynte og stresse for denne langhelgen som julen er? Hvorfor i all verden skrive om julen i starten av november?

Julen er tema for veldig mange allerede fra 1.november, for mange lenge før det.

Dette omfatter ikke bare de som synes julen er vanskelig. Også de som gleder seg til jul havner i denne gruppen. I min jobbhverdag treffer jeg dog flere av første kategori.

Det å få gaver er et symbol, og har til alle tider vært det, på at vi er verdsatt av andre. Med andre ord en bekreftelse på at vi er inne i varmen. Trygghet gitt oss utenfra i en gavesymbolikk i stedet for eller i tillegg til gode ord. Dette er vel og bra og kanskje bare et tegn på at vi er mennesker som trenger disse bekreftelsene med jevne mellomrom.

Størrelsen på gavene sier imidlertid mye om giverens motiver. Hvis motivet var å glede så skulle det egentlig ikke så mye til. Hvorfor da kjøpe så dyrt og så mye som vi gjør. Joda, som du kanskje allerede har tenkt. Det handler om å være størst og flinkest. Penger er det fremste symbolet på makt i vår kultur og dermed vil en dyr gave gi giver en bedre posisjon enn en billig gave. Vi kjøper oss med andre ord posisjon hos mottaker.

Hvem er nå jeg som skal være en slik gledesdreper da. Jul er jo bare koselig og høytiden over alle høytider? Hvorfor helle malurt i begeret?

Poenget er ikke noen av delene. Det jeg ønsker med å skrive dette er at du som begynner julestresset allerede nå skal tenke gjennom hvordan du aller helst kunne tenkt deg å ha det før jul og i julen. Hva ønsker du deg av gaver og hva har du egentlig lyst til å gi til andre. Finn det ut på egen hånd og pass på at du kjenner på behov, uten å tenke praktisk og realistisk i denne omgang. Lag deg ditt eget ønskebilde.
Når det er gjort kan du ta en runde med dine nærmeste og høre hva slags jul de ønsker seg. La de beskrive det fritt og bruk det du hører kun som informasjonsgrunnlag for å se hvor langt fra hverandre dere egentlig står. Er avstanden stor så er det grunn til ettertanke på årsakssammenhenger og historikk. Du skal ikke se bort fra at du kan ha vært med på å lage visse tradisjoner hos for eksempel dine barn. Legg spesielt merke til en ting når de er ferdige med å beskrive sin ønskejul:

Om noen spør deg om hva slags jul du ønsker deg?

Hvis de gjør det så vet du at noen faktisk er interessert i dine behov også, og det er jo hyggelig. Hvis ikke så er jo spørsmålet hva årsaken kan være til det?

God jul!

Bortskjemt?

I kjølvannet av debatten om sykmeldinger, uførhet og så videre er det fristende å ta inn et moment som kanskje ikke har blitt omtalt så mye i pressen. Ordet bortskjemt og hva det egentlig betyr kan ha en sammenheng her.

Gjennom generasjoner har nordmenn arbeidet hardt for å overleve. Byrdene har vært fordelt mellom menn og kvinner i henhold til tradisjoner nedarvet gjennom mange ledd. Rollene kvinner og menn har i dag bærer i stor grad preg av det.
Jeg har tdligere skrevet om den dobbelarbeidende kvinnen. Hun som har overtatt etter sin mor de arbeidsoppgavene som mor hadde. Gjennom de siste generasjonene har imidlertid kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet på samme måte som menn uten at menn i samme grad har tatt sin del av hjemmeoppgavene. Dermed har kvinnene blitt dobbelarbeidende. Ikke rart at kvinner er mer sykmeldte enn menn.

Hva har så dette med bortskjemthet å gjøre?

Bortskjemthet er en type illusjonsbygging ved at de som blir bortskjemt får inntrykk av noe, som viser seg å ikke stemme i en annen virkelighet.

Menn som vokste opp med mødre som arbeidet ute samtidig som de tok hovedjobben også hjemme, er i så måte bortskjemt hvis de tror at de kan fortsette med å leve slik de gjorde som barn sammen med sin dobbeltarbeidende kone. Kvinner som har mødre som var første generasjon ute og hjemmearbeidende, har bygget illusjoner om at de selv skal klare det samme innenfor de rammebetingelsene som er i dag.  De er i så måte bortskjemt hva gjelder menneskekroppens egentlige kapasitet under dagens rammebetingelser, ved at mor sjelden viste hvor stor belastningen egentlig var.

Illusjoner brister, men problemet er at du ikke ser de før de er en realitet. Det er illusjonens natur. Dagens dobbeltarbeidende kvinner lider under dette. Forhåpentligvis lærer neste generasjon menn og kvinner at det å kunne arbeide dobbelt og tåle det er en illusjon, ved at dagens mødre blir syke av belastningen. Kanskje blir ikke de bortskjemt. Kanskje…

Ser en trend hos kvinner gjennom mitt arbeide. Flere og flere setter ned forten og har fått nok av sine egne gamle ansvarsmønstre. Samtidig ser de at det er deres egen skyld at det er blitt slik. Det er de som har latt seg bli bortskjemt på kroppens kapasitet mens de var unge hvorpå de kommer til kort når årene sniker seg på en sliten kropp.
Den sunne erkjennelsen som da kommer kan bidra til tilfriskning og nye muligheter i eget liv.

Det er imidlertid helt nødvendig med en god lang timeout for mange. Ofte som sykmelding hvis det er det som må til. Gevinsten for samfunnet, som forøvrig også er bortskjemt på kvinners innsats, er kvinner som legger grunnlag for at fremtidige kvinnegenerasjoner ikke skal gå i samme fella.

Det kan være god samfunnsøkonomi å være sykmeldt dersom det fører til at neste generasjon ikke går i den samme illusjonsfellen som du gjorde. Ha derfor god samvittighet mens du er det og bruk tiden godt.

God bedring!

Lytt for å lytte, ikke for å finne ut hva du skal svare

I forbindelse med par som søker hjelp for å kunne kommunisere bedre så er det et element som er en gjenganger.

Mens den ene snakker, ofte til den andre og om den andre, så sitter den andre og tenker på hva den skal si eller svare. Det medfører som oftest at den som snakker fanger opp at den andre ikke lytter og dermed begynner å gjenta seg selv. Resultatet blir at den som skulle lyttet enten faller ut av sammenhengen eller avbryter. 

Ofte må par stoppes underveis for at stemningen ikke skal ta av og at temperaturen ikke skal bli for høy. Samtaler på dette sporet fører bare til energitap, uvennskap og offervirksomhet.

Et sentralt spørsmål er da:
Hvis du som tilhører ikke skal tenke på hva du skal svare eller si når du får ordet. Hva i all verden skal du motivere deg med? Sagt på en annen måte: Hva kan du som tilhører tjene på å lytte?

Nøkkelen er at du som tilhører og lytter får informasjon. Informasjon om hvordan den som snakker ser sin virkelighet. Hvordan vedkommende oppfatter og fortolker deg kan også være nyttig å merke seg. Ofte får du ikke noe direkte spørsmål, så det er heller ikke noe du trenger å svare på. Du kan nøye deg med å lytte, noe som i seg selv er mye mindre anstrengende enn å skulle tenke samtidig på hva du skal si.

Konklusjon: Du sparer krefter ved å bare lytte.

Kjenn etter hva som driver deg til å sitte og tenke ut egne svar/utsagn. Hvis du finner en frykt for skyld i denne sammehengen så kan du være på rett vei. Årsaken kan imidlertid ligge langt tilbake og slett ikke handle om skyld fra den parneren du har nå. Kanskje er det en av dine foreldre som har fyllt opp skyldsekken.

Når du kjenner at du forstår din egen reaksjon så forsøk å akseptere at du reagerer slik vanligvis. Dersom du får til denne selvaksepten så vil behovet for å være i beredskap på skyld svekkes og lytting blir langt enklere.

Lykke til.

På gode dager ser jeg bra ut. På dårlige dager ser du meg ikke.

Utsagnet kommer fra en av mine pasienter etter en runde hos NAV.
Historien er som følger og omfatter flere pasienter dessverre:

NAV beslutter over hodet på min pasient at vedkommende ikke trenger arbeidsavklaringspenger på helsemessig grunnlag. Begrunnelsen er at vedkommende i møte med dem fremstår som frisk og rask og fullt ut i stand til å inngå i en ordinær jobbsøkerprosess med dagpenger i tre måneder. 

Etter det aktuelle møtet lå pasienten til sengs i tre dager utmattet og med store smerter. Kraftanstrengelsen å møte opp og stå i situasjonen ble for stor. Når konklusjonen i tillegg blir som over blir stresset for høyt og energien for lav med det resultat at kroppen sier stopp.

Disse dårlige dagene foregår innenfor husets fire vegger uten sosiale innslag av noen som helst art. Ingen telefoner eller meldinger. Total isolasjon og stillhet og masse egeninnsats med tilgivelse av egen brustne illusjoner og selvaksept på resultatet av møtet. Hardt arbeid som heldigvis gir ny læring og mer styrke til å leve i en meget krevende og vanskelig livssituasjon.

Utsagnet som utgjør overskriften er viktig å tenke over generelt også. Mange har det slik i større eller mindre grad. Det å skjule for andre fordi man ikke vil vise eller rett og slett ikke orker er langt mer utbredt enn de fleste er klar over. Rent kulturelt er det nærmest helligbrøde å vise frem en virkelighet som ikke er ideell.

Min medfølelse går til dere som sliter i møtet med alle hindringene en hverdag med psykisk og/eller fysisk sykdom inneholder. Lykke til med det heltidsarbeidet dere har 24/7 hver eneste dag. Jeg er full av beundring og respekt for jobben dere gjør!

Tydelig ledelse 2

Viser til tidligere innlegg om fryktbasert ledelse og tydelig ledelse. Her kommer et nytt eksempel på begge deler.
Situasjonen er som følger: Du har levert en arbeidsoppgave i henhold til en forespørsel du fikk for en stund siden. Din leder er ikke fornøyd med resultatet og sier følgende:

«Dette var ikke dette jeg etterspurte. Gjør om på den delen som handler om økonomi så resultatet blir litt bedre.»

Hva betyr egentlig utsagnet? Kan bety flere ting, men du konkluderer kanskje med at du får skrive om og gjøre noen andre forutsetninger så din leder blir fornøyd.
Alternativt til over er en leder som er tydelig og sier.

«Når jeg ser det du har levert så ser jeg at noen av forutsetningene i delen om økonomi ikke er i henhold til det jeg ønsket meg.
Jeg skjønner at det skyldes at jeg var utydelig i min bestilling til deg.
Skal finne frem de rette tallene til deg slik at det kan endres. Beklager feilen.»

Opplevd det noen gang? Hvis svaret er ja så er du en av de få heldige som har en tydelig leder. Forskjellen energimessig for deg som medarbeider er enorm i de to eksemplene.

Dersom det første skjer så er det god grunn til også å ta litt selvkritikk.

En god regel er å sjekke bestillingen og sikre at den er tilstrekkelig til å levere på grunnlag av. Dersom det er mangler er det lurt å etterspørre nødvendige data eller informere om at du gjør en del forutsetninger.

Lykke til!

Tydelig ledelse

Følgende spørsmål kom fra en leser etter at jeg la ut innlegget «Fryktbasert ledelse»:

Jeg ser i min jobb at mye ledelse handler om frykt som beskrevet. Er alle ledere der? Hvis ikke, hva er i tilfelle ledelse hvis det ikke er fryktbasert? (Spørsmålet er noe redigert).

Det motsatte av fryktbasert ledelse er tydelig ledelse. Med utgangspunkt i tydelighet som metode vil jeg forsøke å gi et eksempel på hva tydelig ledelse er og hva det medfører for medarbeiderne. Vil ta utgangspunkt i oppskriften på tydelig kommunikasjon, se under lenken to linjer over. Bruker eksempel fra en bedrift som er i økonomiske vanskeligheter og står foran strukturelle endringer som de ikke kommer utenom. Medarbeiderne består av alt fra økonomer, ingeniører til håndverkere, regnskapsførere og personalfunksjoner. Et stort spenn med hensyn på utdanningsretninger og mulighet til å forstå og lese situasjonen likt.

1. Situasjonsbeskrivelse
En tydelig leder har god bevissthet om den virkeligheten som kjennetegner bedriften og situasjonen til enhver tid. Virkelighetsoppfatningen behøver ikke omfatte så mye, men den må være reell og i tråd med det de fleste vil oppleve som virkelighet i samme situasjon. Sagt med andre ord så kan heller ikke virkelighetsopplevelsen skildres for komplekst slik at omgivelsene ikke forstår.

2. Følelse
 Å snakke om følelser i profesjonelle jobbsituasjoner skal man være forsiktig med, men for en tydelig leder så vil det falle naturlig å bruke følelsesord på en riktig og taktfull måte fordi den lederen har kontakt med sine egne følelser.

3. Behov
Behovet baseres på hva som er best for bedriften og ikke lederen personlig. Lederen er i dette tilfellet ansatt av styret for å ivareta bedriften og bedriftens medarbeidere. For å kunne utforme behovet er det en forutsetningen at lederen har skjønt det. Ikke gitt at alle ledere skjønner og har kontakt med hva som er best for bedriften og medarbeiderne. De fleste har nok mest kontakt med hva de selv trenger for å redde seg selv, ref fryktbasert ledelse.

Tydeligheten vil da kunne lyde som følger:

Bedriften vi alle er en del av har havnet i en økonomisk situasjon som medfører at vi taper penger for hver enhet vi produserer. Årsaken er sammensatt.

Det er med medfølelse med alle dere som har arbeidet her gjennom mange år…

…jeg beklager å måtte varsle om at vi må gå til permitteringer. I tillegg må vi gjøre en omorganisering og tilpasning til denne virkeligheten. Prosessen vil starte med at dere alle vil bli innkalt til individuelle samtaler med deres nærmeste leder.

Hvis noen har spørsmål om situasjonen så står jeg til rådighet.

Ja, dette sier vel alle ledere i en slik situasjon, tenker du kanskje. Mulig det, men hva tenker de? Er de mest opptatt av å redde seg selv eller er de mest opptatt av hver enkelt medarbeider og det den skal gjennom. Det gjenstår å se…

Faktum er at de fleste ledere på toppnivå går opp i lønn og får bonuser i kjølvannet av slike utsagn. Det er dobbelkommunikasjon og narcissisme/kynisme i verste form. De kaller det en del av spillet. Noen ytterst få tar ansvaret for det som har skjedd, og som de skulle sett og gjort noe med for lenge siden, og fratrer sin stilling etter at de har ryddet opp etter seg. De samme sier fra seg sluttpakke og tar vanlig lønn i oppsigelsestiden… Aldri hørt om det? Ikke jeg heller så vidt jeg kan huske.

En nøkkel til å se hvilken type leder du er/har er å se om handling følger av ord. Lykke til. 

Du er som skapt for meg

Innlegget er skrevet av Anders E. som også tidligere har skrevet her. Sist gang med Tåkekarusellen som tittel. God lesing!

Uten at tunnelen ikke var rett så kunne Klara se at det glimtet et lys i den. «Ikke rart jeg ikke har vært meg selv de siste årene» tenkte hun. «Det var jo ikke min egen viljes vinning at jeg skulle leve slik som jeg gjør» tenkte hun så igjen nesten høyt til ektemannen som satt ovenfor henne. De hadde nettopp diskutert forholdet deres som uten å overdrive hadde blitt så tamt, kjedelig og på autopilot at det føltes ut som om de spilte et dårlig stykke drama på et snart nedlagt teater. Det var ikke mye drama å finne engang, mer som Seinfeld uten den komiske tvisten. Det var hverdagen. Opp om morgenen, vekke ungene, lage frokost, kjøre dem på skolen og dra på jobb. På jobben var det mye det samme gamle som de siste årene og selvom de begge tjente godt hadde det å se seg om i huset etter nye møbler å bytte ut, for å unngå å kjenne følelsen av hvor hinsides kjedelig tilværelsen var blitt, en øvelese de forlengst hadde gjennomskuet. Etter jobben måtte en av dem hente ungene og en dra på butikken for så å lage middag før den eldste skulle på håndball trening og den yngst på korps. Når de satt der hjemme var det enten å finne fram en bok, se på TV eller surfe på internett til de måtte hente ungene på hvert sitt tidspunkt. Når alle var i seng kunne de være i samme rom lenge i stillhet. De søkte stillheten. Det var som et avbrekk av det rutinemessige. Noen ganger førte stillheten dem til en samtale. En samtale som de hadde nå.
Martin så på Klara med et nølende blikk. «Så hva skal vi gjøre her?» sa han nedstemt. «Jeg vet ikke svarte hun» «Jeg har faktisk ingen anelse»
De satt i stillhet igjen. De hadde gått gjennom, over og på siden om ekteskapetes manglende gnister mange ganger, gått i parterapi de siste 6 månedene og alle samtalene hadde kun ført til erkjennelsen av det faktum at det var dønn kjedelig. «Jeg tror kanskje jeg har blitt solgt denne ideen hele mitt liv» sa Klara»
«Hvilken ide?» spurte Martin
«Denne ideen om at jeg skulle møte en mann som var skapt for meg, du vet jo hvordan de sier noen ganger at du er som skapt for meg og jeg for deg?»
«Mener du at jeg ikke er bra nok for deg?» sa Martin lett irritert
«Nei, jeg mener bare at du ikke er skapt for meg. Du eksisterer ikke for min egen nyttes skyld eller som min egen underholdning»
«Jeg tror ikke jeg skjønner helt hva du mener»
«Nei, altså, jeg bare tenker at kanskje jeg ikke skal sitte her å være bitter over det faktum at jeg har vært så naiv at jeg trodde det var noen der ute som skulle underholde meg hvert eneste sekund og forme livet mitt etter mine ønsker»
«Du er ikke så veldig spennende du heller om du vil vite det» sa Martin mer irritert.
«Jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg sier»
«Etter hva jeg forstår så sitter du og sier at jeg ikke fyller dine behov og at jeg ikke er bra nok» sa han sint.
«Jo, du gjør det. Eller du fyller ikke alle, men det jeg mener er at du kanskje ikke trenger å fylle alle behovene min, kanskje det ikke er mulig engang»
«Hva er det jeg ikke klarer da?» sa Martin frustrert
«Nei, jeg vet ikke. Jeg prøver bare å si at kanskje det er noe man skal gjøre selv også. Noe man ikke skal gå å spørre dem man elsker om, men kanskje heller finne ut av på egenhånd. Gjøre selv»
«Prøver du å si at du vil gå fra meg?»
«Nei! Du misforstår!» sa Klara fortvilt «Jeg tenker bare at det finnes et liv utenfor ekteskapet også hvor jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det»
«Hvis du vil gå fra meg så må du bare si det.» sa Martin nesten lei seg.
Klara flyttet blikket ut i rommet frustrert. Hun følte seg sint og alene. Hun kom ikke gjennom til han selv etter 13 års ekteskap. Hun så på ham igjen. Han satt der ventende. Som om han ville høre at det var noe galt med ham, at hun ville gå fra ham, at han måtte kjøpe mer blomster, trene mer, gå ned noen kilo, gi henne mer komplimenter, tjene mer penger og kjøpe en ferrari, men det var ikke det hun ville. Hun ville bare at han skulle forstå at hun hadde skjønt at han ikke nødvendigvis var ansvarlig for at hun kjedet seg så fælt. At det ikke var hans jobb og at han ikke trengte å prøve å underholde henne mer, men det virket som om det var en virkelighet som var fjern for Martin.
«Skal du ikke si noe?» fortsatte Martin.
«Det jeg prøver å si er at jeg tror jeg har lurt meg selv til å tro at du alltid skal være ansvarlig for hva slags dag jeg har»
«Men jeg vil jo at du skal ha det bra!» svarte Martin.
«Ja, jeg skjønner det, men noen ting må man gjøre selv. Som i en hobby eller noe lignende. Noe som jeg liker som ikke du trenger å like eller noe som fyller de behovene du ikke kan fylle»
«Vil du ha et åpent forhold?»
Klara falt nesten av sofan i latter. Det føltes ut som om den kom fra et ukjent sted og var som en høylytt overraskelse for henne.
«Hva ler du av?» sa Martin sint
«Nei, unnskyld» sa hun, men hun greide ikke stoppe å le. Så typisk menn tenkte hun. Om det var andre behov som måtte fylles så dreide det seg som sex. Med andre menn så klart.
«Nei, unnskyld. Det var ikke det jeg mente. Jeg er faktisk ganske fornøyd med den delen»
«Åja, men det er bra» sa Martin tilfreds.
Klara holdt på å bryte ut i enda en latterkule når hun så det fornøyde smilet hans, men hun holdt seg.
«Det jeg mener er bare at jeg kanskje har interesser jeg må finne i hverdagen og slutte å legge alt på ekteskapet. Skjønner du?»
«Ja, jeg forstår, men jeg blir veldig urolig av hvordan ting har vært i det siste og jeg vil ikke miste deg». Til tross for at de hadde nådd bunnen av kjedsomhet så hadde Klara alltid vist at hun tross alt hadde gjort et ganske godt valg når det gjaldt sin partner. Martin var egentlig en ganske morsom og omtenksom mann, men den siste delen kunne gå overstyr når det var fare på fære.
«Du kommer ikke til å gjøre det. Det er bare at jeg har lurte meg selv og skyldt på deg for at det har blitt som det har blitt»
«Ja, jeg tror jeg skjønner» sa han lettet.
Enkelheten hans var på en måte ganske sjarmerende også. Han var sikkert solgt en idé i sin dag han også tenkte hun.
«Vi skal ikke gå og legge oss? Ungene skal på skolen i morgen og vi på jobb»
«Jo, det er sikkert lurt. Jeg går og slår av lysene.»
Mens Martin reisteseg, gikk rundt i de forskjellige rommene i huset og skrudde av lysene satt Klara for seg selv på sofan. Hun følte at hun hadde gjort noe hun aldri hadde gjort før, men hun kunne ikke helt sette ord på hva hun hadde gjort. Det var noe nytt. Det føltes som et slags fremskritt selvom hun bare hadde delt noen ord og tanker hun hadde hatt. Det var en merkelig følelse. Følelsen av fremskritt. Martin sto i døren til stua. «Kommer du?»
«Ja, jeg kommer» sa Klara. Hun reiste seg fra sofan og skrudde av lyset før hun fulgte med Martin opp trappen. «Jeg er glad i deg vet du det» sa hun til han. Han så på henne. Smilet hans gjorde at hun forsto hva som var nytt. Hun hadde gitt han innblikk og avstand. Og fra den avstanden kunne han svare «Jeg er så inderlig glad i deg også».

Anders E.