Stikkordarkiv: angst

Kognitiv terapi anbefales av fastlegene

Fastlegene trenger mer tid og færre pasienter på listene sine, de ønsker seg videreutdanning i Kognitiv adferdsterapi.
Når pasienter med vanskelig livssituasjon først oppsøker hjelp er det brutalt og meningsløst å bli avvist enten det er grunn av tidsmangel eller 
manglende forståelse av komplisert og sammensatte lidelser og livssituasjon. 
 
Flere leger anvender og anbefaler Kognitiv adferdsterapi. Den er også anbefalt som behandling i nasjonale retningslinjer for engstelse, nedstemthet og 
medisinske uforklarte plager og symptomer. Det er også god behandling for å lære å leve med kroniske smertetilstander.
Lever du i en vanskelig livssituasjon? Stresset, engstelig eller kjenner du på sterk utmattelse?
Det kan ramme selv den mest ressurssterke, og kanskje kan kognitiv terapi være noe for deg.
Ta gjerne kontakt med en av Dialoggruppens terapeuter.
 
Kronikk om Kognitiv adferdsterapi i VG skrevet av spesialist i allmennmedisin Cathrine Abrahamsen:
Linda nytt bilde
Linda Haavardsholm
Kognitiv terapeut

Sårbarheter, avhengigheter og erkjennelser

Dette innlegget er skrevet av en leser som har gått en ærlig runde med seg selv på egne sårbarheter og avhengigheter etter opprydding og erkjennelse:

Familie:
Jeg kan ikke kjenne at jeg lengre har noen sårbarheter angående familien min, og dermed ingen avhengigheter. Tidligere derimot kjente jeg ofte på at jeg var flau og tok ansvar for deres handlinger. Jeg ønsket at de skulle fremstå som best mulig, mest mulig vellykkede, så jeg ble satt i et bedre lys.

Triggeren her var redsel for å ikke være god nok og dermed bli avvist av samfunnet. Avhengigheten var å føle trygghet på at jeg var ok. Jeg var offer for omstendigheter utenfor meg selv.

Barn:
Sårbarhet i forhold til min eldste datter og hennes barn: Jeg kjenner ikke at jeg har sårbarheter eller avhengigheter over for de lengre. Hun er voksen, og tar seg av barna som best hun kan. Jeg legger meg ikke i hennes barneoppdragelse, og kommer kun med råd dersom hun ber om det. I stedet for å si ”det beste er…” stiller jeg henne spørsmål så hun kan komme frem til det som er mest hensiktsmessig for henne og barna i deres livssituasjon.

Sårbarhet i forhold til yngste datter på 18 år. Jeg har, frem til for litt siden, vært avhengig av at hun skulle være på skolen og gjøre det bra – det beste hun kunne. Jeg maste på henne dersom jeg mente hun hadde mye fravær. Etter å ha sett dette i forbindelse med denne mine erkjennelser, har jeg sluttet å mase på henne. Jeg spør hvordan det går med henne, hvordan det går på skolen, og støtter henne i hennes valg om å ta siste skoleåret over to år. Det er mest hensiktsmessig for henne og jeg stoler på at hun vet best selv hva hun klarer å gjennomføre sånn livet hennes har blitt nå.

Relasjoner/Sosial nettverk:
Jeg har ikke så stort sosialt nettverk fordi jeg har endret meg så mye de siste årene at mange har falt bort. Noen har jeg tatt avskjed med, noen har tatt avskjed med meg, og noen har naturlig blitt borte. Jeg kan imidlertid kjenne at jeg er litt sårbar på hva tidligere relasjoner og nettverk tenker om det jeg jobber med nå, og alt jeg deler i sosiale medier i forbindelse med jobben jeg gjør. Jeg kjenner at jeg er litt avhengig av at de skal være stolte av meg, eller i det minste ikke tenke dårlig om det jeg gjør. Jeg vil ikke gå så langt som å si jeg er avhengig av det, bare at jeg tenker på det innimellom. Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er nok litt redd for å skille meg for mye ut, samtidig som jeg både ønsker og trenger det.

Kan ha lett for å isolere meg og det kommer både av at jeg liker å holde på med mitt hjemme, lese, studere og bare være. En trigger ved isolasjon er at jeg har kuttet så sterkt i nettverket mitt at jeg ikke alltid har noen å gå til. Da blir ensomheten trigget og jeg kan kjenne på håpløshet ved å klare å stå i nære relasjoner og nettverk.

Jobb:
Min sårbarhet i forhold til jobben er at jeg er avhengig av å klare å tiltrekke meg kunder, og få de til å anbefale meg videre for å kunne beholde jobben jeg har som selvstendig næringsdrivende. Tidligere har jeg vært avhengig av å kun gjøre det jeg er utdannet til å gjøre, av redsel for å bli avvist fra kollegamiljøet. Nå ser jeg imidlertid at jeg med stor fordel kan skape mitt eget og er friere til å tiltrekke meg dem som trenger det jeg tilbyr av metoder. Der jeg før var låst i at jeg kun kunne tilby en metode siden det var min utdanning, er jeg nå fri til å gjøre det som kjennes riktig for meg.

Triggeren var frykt for skam for å ikke gjøre det riktig og dermed bli hånet og avvist.

Økonomi:
Jeg er blitt sårbar på økonomi. Jeg hadde alt, og etter råd fra enkelte offentlige tjenestefolk, sitter jeg uten eid bolig, og uten penger i banken. (Jeg var huseier uten gjeld).

Etter at jeg gikk til NAV sosial for noen måneder siden, har jeg klart å få tillit til at det kommer til å ordne seg, og da er ikke mitt daglige humør og energibeholdning lengre avhengig av hvor bekymret jeg er med hensyn til min økonomiske fremtid. Det blir som det skal og alt ordner seg. Det er for meg snakk om justeringer og prioriteringer etter dagens livssituasjon og ikke etter hvordan ting kunne/burde/skulle vært. Det er som det er, og jeg har det jeg trenger akkurat nå.

Triggeren er ønsket om økonomisk trygghet og å kunne realisere meg selv og drømmene mine. Triggeren kunne også være at jeg kjente på mindreverdighet mht at jeg BURDE hatt minst like mye som jeg hadde etter mange års slit.

Fysisk helse:
Jeg har alltid hatt god fysisk helse og kjenner ikke noen sårbarheter og avhengigheter på dette området. Kondisjon og energi kunne vært bedre, men da kan jeg bevege meg litt mer.

Psykisk helse:
Jeg har hatt mye skam i forbindelse med min psykiske helse, blant annet vedrørende angst og depresjon. Jeg så det ikke like klart tidligere, det måtte noen år med utdanning til, men nå ser jeg sammenhenger, og ser at jeg kan regulere det selv med å passe på at jeg forvalter min fysiske- og psykiske energi på en mer hensiktsmessig måte. Gjør jeg det vil jeg etter all sannsynlighet ha god psykisk helse fremover så jeg har det fint privat og i jobben min.

Trigger her var frykt for skam, mens jeg nå kjenner på mer raushet og empati overfor meg selv.

G.A.A.

Takk for at vi fikk publisere innlegget. 

Realisering av fortidens smerter

Det å skulle gå fra et hektisk yrkesliv og over i gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen kan by på flere utfordringer. Hvis man samtidig har en angstlidelse så kan det by på ytterligere utfordringer. Det å håndtere angstlidelsen paralellt med at mer tid og rom gir plass til realisering, kan være krevende. Hvis jobb har vært brukt til distraksjon eller delvis som medisin for å slippe å kjenne på gamle smerter, så vil det å skulle trappe ned bety at kroppen og hjernen gir slipp på det som har vært fortrengt. Dette er slik vi mennesker fungerer. Pauser blir brukt til å rydde og reparere for å være bedre rustet fremover. Det er mange som glemmer de pausene i dagens samfunn.
Her kommer noe innspill til hvordan realiseringen kan håndteres.

For å kunne senke sårbarheten så vil psykiske smerter komme ut som vemod. Kroppslige smerter vil komme som de smertene de har vært og er. De vandrer typisk rundt i kroppen fra sted til sted. Her kommer noen eksempler på realisering og tiltak for å håndtere dette.

– Du slipper taket i saker på jobben og tar mindre ansvar for oppgaver som strengt tatt ikke hører hjemme hos deg.
Det fører til rom for å slippe frem minner om alt ansvaret du har tatt og hvor lite du har fått igjen i form av for eksempel takk og lønn. Her kan det ligge skjult gammel bitterhet og frustrasjon som dermed slippes frem.
Løsningen blir å tilgi deg selv i ettertid for å ha blitt lurt av optimisten til å tro at du skulle fått takk og betaling. Alternativt ha selvaksept på at ansvarsfullheten har vært så stor og omfattende.
– Med færre timer på jobb får du mer tid til å tenke og mer rom for å ta ansvar for deg selv og fremtiden uten jobb.
Det fører til øket rom, tid og frihet. Friheten utvider bevisstheten om mangelen på en kjæreste, egen familie og det sosiale livet. Her kan ligge skjult maktesløshet og fortvilelse over manglende kapasitet og helse historisk, gitt angstlidelsen og de begrensningene den har satt. Løsningen blir å ha selvaksept på virkningene av angstlidelsen og de begrensningene den har medført.
I begge tilfeller er det viktig å slippe til vemodet over at det har vært slik. Sorgprosessen kan være krevende og omfattende. La tårene strømme og slipp til smerten uten å forsøke å distrahere den vekk.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Unnlatelsessynder og påfyll av gode signalstoffer og hormoner

I den noe sammensatte overskriften ligger et fenomen som i mange tilfeller får utslag som kraftige astenianfall og panikkanfall. Jeg vil i dette innlegget skrive litt om hva det er og hvordan man kan gripe ann en slik situasjon.

UNNLATELSESSYNDER
En unnlatelsessynd er i utgangspunktet et svik overfor seg selv eller andre som begås ved at man ikke griper inn i en situasjon hvor man har hatt muligheten til å gripe inn. I sammenhenger med at man har asteni eller panikksymptomer så kan tilgivelse av en unnlatelsessynd medføre at man finner ro og får slått av det sympatiske nervesystemet.

Her er noen eksempler på unnlatelsessynder:

  • Har latt være å ta selvaksepter og tilgivelser når man visste at man burde
  • Har jobbet for mye selv om man vet at lav energi er utløsende på asteni- og panikk-symptomer
  • Har stresset selv om man vet at man kan utløse et anfall
  • Har unnlatt å si fra om at man har løyet om noe
  • Har latt være å trene når man har visst om at man ville ha nytte av det kroppslig
  • Har latt være å si fra om noe som skulle vært sagt fra om
  • Har smugspist selv om man visste at man kunne klare å la være
  • m.m.

Listen kan være lang. Poenget her er at fra man vet at man kan slå av eller dempe et asteni- eller panikk-symptom, så burde man ha forsøkt det først og ventet med å bruke angstdempende medisiner i stedet, for eksempel.

TILGIVELSE
Påfyll av gode hormoner og signalstoffer skjer ved at man tilgir seg selv, for ikke å ha gjort det man visste man burde ha gjort. Hvor lenge man har bedrevet en unnlatelsessynd spiller ingen rolle. Det er aldri for sent. Effekten er at man skifter fra sympatisk til parasympatisk nervesystem og roen kommer. Vanligvis stopper asteni. eller panikk-anfallet samtidig. Husk at det er store muligheter for at du møter motstand fra egen automatikk som sier at det ikke er så enkelt, eller at du ikke slipper unna så lett. Ha selvaksept på det i tilfelle. Det er et tegn på at tilgivelsen er innenfor rekkevidde.

PÅFYLL AV BELØNNINGSHORMONER
For å forebygge anfall eller beholde roen etter tilgivelse er det hensiktsmessig i gripe inn tidlig ved å bruke noen hensiktsmessige delpersonligheter som er viljestyrt og som påvirker de belønningshormonene direkte. Her kommer noen eksempler.

Vente og se i stedet for pessimisme eller optimisme forut for en situasjon

 

Sakte og rolig i stedet for hurtig og hektisk når noe skal gjøres

Disse kan brukes i de aller fleste situasjoner med godt resultat.
Ved å trene på disse to delpersonlighetene vente og se og sakte og rolig så holder man belønningshormonene i gang og demper risikoen for et nytt anfall. Skulle anfallet komme så er den vanlige rutinen selvaksept som du kan lese om mange andre steder i tidligere innlegg på siden. Når du får slått av så er det på’n igjen med de to nevnte delpersonlighetene.

I denne situasjonen gjelder begrepet trening gjør mester mer enn noen gang.

Lykke til.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud

 

 

 

 

Sensitivitet og sårbarhet, viktige forskjeller

Det finnes mange sensitive mennesker. Sensitivitet er ingen svakhet, tvertimot så kan det være en styrke. Jeg har tidligere skrevet om dette, det kan du lese om her.

Sensitivitet er ikke det samme som sårbarhet.

Sagt på en annen måte så er det ikke slik at selv om man er sensitiv så er man sårbar. Det er imidlertid slik at sensitive mennesker oftere bygger opp en stor sårbarhet. Alternativt fortrenges sensitiviteten og sårbarheten og man fremstår som lite sensitiv og sårbar. Ofte er dette en fasade som kan skjule sterk sensitivitet og stor sårbarhet.

Stor sårbarhet som er skjult og fortrengt kan eksplodere i ekstreme handlinger og affekt uten forvarsel.

Sårbare mennesker tar seg ofte nær av små ting, de rammes oftere av offermekanismen og blir oftere utnyttet av parasitter som nærer seg på muligheten til å hente energi. Les mer under lenkene i forrige setning om du undrer på hva som ligger i begrepene.

Parasitter skaper høy sårbarhet i sine omgivelser.

Slike overgrep fra parasitter har en tendens til å akkumulere seg opp og øke sårbarheten ytterligere. Når dette skjer fra tidlig i barndommen blir det vanskelig å stoppe utviklingen og sårbarheten har lett for å akselerere ved at man stadig kommer inn i dårlige relasjoner som nærer offermekanismen.

Sensitivitet er medfødt og vil være der.
Sårbarhet kan repareres og fjernes på alle områder med noen få unntak.

Som omskrevet tidligere under innlegget om offermekanismen, se lenke ovenfor, så er tilgivelsen av illusjoner veien å gå for å senke sårbarheten til et nivå som medfører at man ikke lenger blir tatt av omstendighetene i samme grad som før. Dette er et omfattende arbeid for de fleste. Å tro at det kan gjøres fort og lett er en illusjon. Det kan ta tid, uten at man dermed nødvendigvis behøver å gå mange år i terapi. Ved å trene opp en ærlighet overfor seg selv, som ofte kan være ubehagelig å stå i, og tilgi seg selv at man har sviktet det man egentlig visste så kan man gjøre mye på egen hånd. Resultatet blir senket sårbarhet og tykkere hud, samtidig som man opprettholder en følsomhet og sensitivitet som gjør at man kan få med seg alle de fine nyansene livet kan by på.

Det er aldri for sent å tilgi seg selvsvik!

God helg og lykke til med tilgivelsene.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Fordommer og holdninger kommer fra skapte «sannheter»

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

  • Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
  • Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
    • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
  • Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.

Overgrep mot barn og voksne

Barn utsettes daglig for overgrep over hele Norge og verden forøvrig. Noen grovere enn andre både fysisk og psykisk. Ofte over lang tid av voksne som i utgangspunktet var personer barnet skulle kunne hatt tillit til. Med andre ord så skjer det store illusjonsbrister og skapes mange ofre hele tiden på grunn av voksne som også ofte har vært utsatt for det samme i sin barndom. Sårbarheten øker og offermekanismen blir stadig sterkere. I dette innlegget vil jeg se  på overlevelsesmekanismen som typisk skapes som en følge av overgrep.

OVERLEVELSESMEKANISMEN
Barn som utsettes for overgrep lager seg som regel en overlevelsesmekanisme som følge av overgrepet. Denne mekanismen tar barnet med seg videre og bruker senere i livet med den følge at overgrepene fortsetter om enn i en annen form enn før. I praksis betyr det at barnet lett avdekker potensielle overgripere og bruker overelevelsesmekanismen langt utover det som er hensiktsmessig for dem selv og omgivelsene. La meg ta et eksempel i form av en pasient som forteller:

Jeg er en kvinne på 45 år som opplever det veldig vanskelig å være i relasjon med menn. I de relasjonene jeg har hatt så har jeg truffet menn som forgriper seg på meg både fysisk og verbalt. Det handler om de fleste områder hvor de dominerer meg seksuelt, i hverdagslige avgjørelser og ved å snakke nedsettende til og om meg. I noen tilfeller har de vært voldelige mot meg. Jeg på min side tilpasser meg så godt jeg kan og forsøker å ikke skape konflikter ved å gi etter i stedet for å si fra når jeg egentlig er uenig. 

Pasienten forteller lenger ut i den terapeutiske prosessen om en barndom fyllt av psykiske overgrep fra en psykopatisk fra og likegyldig mor. Hun er usikker på om hun ble utsatt for noe seksuelt. Husker lite. Barndoms- og ungdomstiden bar preg av at hun stadig oftere kom i kontakt med andre som hadde samme trekk som fra av motsatt kjønn og venninner som var som mor. Overlevelsesmønsteret ble dermed styrket og manifestert som en måte å forholde seg til andre på. Troen og håpet om at det skulle kunne finnes andre mennesketyper der ute forsvant gradvis. 

Dette utgangspunktet er veldig vanlig og forekommer i mange variasjoner og grader. Trekkene som pasienten forteller om forekommer hos mange uten at de nødvendigvis har vært utsatt for seksuell overgrep. Vanligst er de psykiske overgrepene som mange preges av personlighetsmessig.

Jeg overlever ved å tilpasse meg!

Slike pasienters rehabiliteringsprosesser er ofte lange og kan gå over mange år. Kognitivt skjer det relativt raskt endringer hvor innskten og forståelsen øker, mens selve den praktiske endringen av eget liv tar lang tid. Mange av disse pasientene sitter igjen med kroppslige diffuse plager som tyder på varige stressrelaterte skader. Noen blir aldri helt bra, men kan over tid trene seg opp til å ha et tilnærmet normalt liv.

Forutsetningen for varig friskhet er alltid at de selv får bestemme over sitt eget liv!

Offermekanismen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

Født negative for å overleve?

Negativitet, skepsis, tvil, pessimisme. Kjært barn har mange navn er det noe som heter. Hvorfor er dette en dominerende egenskap hos mange og hvorfor blir dette personlighetstrekket forsterket når noe eller noen manipulerer nettopp på dette området. Tenker da på situasjoner som handler om for eksempel sykdom, media som dekker nyheten om epidemier intenst og bedrifter som ser sitt snitt til å tjene ekstra på folks reaksjoner i negativ retning.

Personlighetstrekket handler om overlevelse og er sterkt nettopp fordi det gjennom århundrene har handlet om å overleve. Å bli klar over livsfare tidlig har vært nødvendig for å overleve og sitter derfor dypt i oss fra langt mer utrygge tider enn vi har i dag. Hos noen har personlighetstrekket blitt beholdt sterkere enn hos andre. Mye har med genetikk å gjøre og mye har med miljøet man har vokst opp i å gjøre. Noen blir deprimerte av dette trekket og ser negativt på alt mens andre tar lettere på livet og ser lyst på fremtiden.

Hva så hvis du synes du har for mye av denne tendensen til å være forberedt på det verste til enhver tid? Hva hvis dette tar mye energi fra deg, ødelegger livskvaliteten og gleden over livet og begrenser deg med tanke på ting du kunne tenke deg å gjøre i livet ditt? Hva kan du gjøre med det?

Det er ikke så lettvint som mange skal ha det til, at det bare er å tenke positivt.

Optimisme er det samme som pessimisme, de to egenskapene har bare motsatt fortegn. Begge handler om fremtiden og om forventninger og kontroll. Du bruker dermed det samme nervesystemet til begge deler. Det nervesystemet som er frykt og smertestyrt. Slitsomt!
Slik sett handler begge deler om noe som vi i nuet veldig sjelden har kontroll på fullt ut. Livet handler jo om at det er uforutsigbart på en rekke områder. Det motsatte av både pessimisme og optimisme er å vente og se. Glede seg i nuet hvis man ønsker det og ellers forholde seg relativt nøytralt og avslappet til det meste.

For komme i kontakt med denne avventende holdningen til det meste så må negativiteten slås av. Noen av-bryter finnes ikke, så eneste løsningen er å akseptere at du har dette personlighetstrekket såpass sterkt som du har det. Grunnlaget for aksepten ligger i logisk forståelse for at det har utviklet seg som det har gjort, at du har blitt såpass negativ som du er. Se på opphavet ditt, omgivelsene, miljøet du lever i og hvor mange ganger tanken om at noe kan gå galt har kjørt på repetisjon i hjernen din. Hvis du ut fra det kan forstå at det har forsterket dette personlighetstrekket og kjenner at du logisk forstår det så er det på tide å akseptere.

Vær helt sikker på at du mener at det er greit at det negativiteten finnes i din hjerne akkurat nå. Klarer du å mene det vil du kjenne at det skrur seg av.

Deretter kan du ved hjelp av viljen trene på å vente og se. Husk at du da skal trene opp noe som er nytt. Vær tålmodig. Det kan ta tid.

Lykke til!

Tørt kjøttstykke

ANDERS EVENRUD

KAPITTEL 1

«This mode is incredible.
It’s out of
This world. Too bad I must always leave it, But that’s life»

(Corey Taylor)

Max gikk på vandring i sett eget hodet. Han hadde ikke vandret her på en stund. Han visste ikke helt om han egentlig klar var for det, men situasjonen hadde gjort det slik. Det var kommet til å bli en nødvendighet. Hans ytre verden var fylt av varselsignaler og hans ytre selskap hadde gitt uttrykk for at han strengt tatt måtte gjøre noe som ihvertfall ville virke konstruktivt. Ellers ville han ikke nødvendigvis ha så mye selskap lenger. Max likte vanligvis helst å holde innsiden på avstand og var mer på vakt for utsiden selvom han var avhengig av den. Han pleide å holde sitt indre seg utenfor bevisst rekkevidde der hvor det ikke sto i veien for hverdagen selv om det på mange vis gjorde det. «Tanker» tenkte han paradoksalt mens han tok en slurk av glasset. «Hva er egentlig vitsen?»

Rebecca hadde sagt til ham mange ganger at han måtte gå å snakke med noen, men han var fast bestemt på at han skulle «ordne opp selv». Ikke visste han helt hva han skulle ordne opp i. Det gikk for det meste ut på å la dagen gå og enten tenke mindre over saken eller mer over saken. Sakene kunne ha jo tenke på ettersom de kom på løpende bånd. Like viktige og tidskrevende hver gang. Selv om den forrige var glemt da han kom til den neste og var den forrige egentlig noen gang løst? Og hva var nå egentlig «saken» i det hele tatt? Ingen av strategiene hadde gitt han spesielt gode resultater så langt. Stemmene hans som han privat kalte dem var ikke spesielt hyggelige. Når han forsøkte å ta til tanke i mot endte han som oftest opp med å stå i løse luften i tale mot sine indre fiender.

Han hadde nesten snakket høyt i mot mens han ventet på bussen. «Nei, jeg er ikke idiot» var tanken han fektet med som våpen mens kroppen hadde snudd seg brått før han hadde blitt selvbevisst på hvor han faktisk befant seg. På et busstopp. Sammen med med mennesker. Med «zombier» hadde han tenkt. De stirret nå ihvertfall tomt rundt seg og noen gned seg litt i hendene, ungikk blikkkontakt eller så ned i telefonen. Andre var mer glade og smilte for seg selv, enten det var av en sms eller noe de så ut til å tenke på som gjorde dem harmoniske. Må være merkelig å ha så hyggelige stemmer. «Er det så stille i hodene deres?» hadde han undret seg surt. Han kunne jo ikke stå der og være noe dårligere, så for å unngå mistanke om at det faktisk var total krig i hodet hans hvor han var i desidert undertall så etterlignet han de «normale». Så godt han kunne hvert fall. Stirre litt rundt, holde litt pusten, kanskje på tide å se litt utålmodig ut, gni seg litt i hendene, skifte stilling i måten han holdt hendene på. Det ble ganske klaustrofobisk til slutt. Å være normal var passe hardt arbeid om man var langt i fra det. Når man måtte passe på om det var på tide med litt ventende plystring eller ikke. Det kunne jo hende det ikke falt i smak hos forsamlingen. At de ikke hadde sansen for hans stressende og upassende toner som hadde steppet inn som dekke for hans virkelige stemningsleie.

Bussen hadde heldigvis kommet og han kunne forlate plassen som hadde alt for få spilleregler. Ikke at bussturen var bedre, men han var ihvertfall nærmere målet. Selv om han såvidt kunne huske hvorfor han skulle ta bussen etter slike mentale øvelser. Han likte ikke de stedene der hvor han hele tiden måtte gjette på hva som passet seg. Der man kunne gjøre det som passet han. Det ble for mye ansvar. Ingen hadde fortalt han hvordan man skulle se ut når man ventet på bussen eller hvordan man skulle gå i store folkemengder. Hva med tempo? Hvor langt fra hverandre skulle beina være? Var det upassende å gå ved siden av noen? Skulle man stoppe og la de gå forbi? Gå fortere? Saktere? Ikke visste han, men det var slitsomt å gjette. Uansett visste han at dette ikke var sunt å tenke på. Det var et av varselsignalene hans. Planleggingen for hvordan han skulle prestere å gjøre helt normale hverdagslige ting i helt allminnelige situasjoner. Det hadde blitt så ille at han helst holdt seg hjemme. Om han nå måtte ut eller på jobb så var det så fort som mulig hjem igjen. På jobben var det egentlig ikke noe problem for han kunne spille en rolle som han hadde fått tildelt. Han trengte ikke å være denne «ingen» eller i verste fall «noen» med forventninger til, som bare stod og ventet på bussen. Det var en oppgave som skulle utføres lydig og han kunne alle triksene han trengte. Ingen syns det var rart om det hørtes rutinemessig ut. Kundeservice var egentlig midt i blinken for denne tilstanden. Det var de beste samtalene han hadde om dagen med fremmede. Og de eneste egentlig. Så lenge de ikke gled over i noe «spontant» fra motparten selvsagt. Da var det klinkende klart for vedkommende at han satt fast og muligens var tindrende gal.

Ikke bare fremmde hadde blitt et problem, men det sosial nettverket hadde krympet inn. Det verste var faktisk å møte på bekjente eller de han ikke hadde møtt på veldig lenge. Om det var vanskelig å være normal rundt mennesker som aldri hadde kjent han var det et helvete å være den personen han hadde pleid å være. Glad, morsom, direkte og ærlig. Nå hadde personligheten skrumpen inn til et lite nølende vesen som prøvde å skvise ut en eller annen imitasjon av hva han nå trodde de forventet. Øynene måtte viljestyres opp for å møte blikket til den bekjente så ikke hodet hans automatisk bare skulle trille synet hans rundt ansiktet for å unngå blikkkontakten. I tillegg hørte han ofte ikke hva de sa. Ordene bare forsvant forbi ham og berørte ingenting på innsiden. Der var det alt fullt. «Ja» og «Nei» var ordene han brukte mest. Noen oppfølgninger var det ingen steder å hente fra. Når samtalen omsider hadde endt så visste han innerst inne at han sto litt lenger fra vedkommende, han nettopp hadde møtt, enn om han aldri hadde møtt på dem og bare husket dem fra en fjern fortid. Forestillingen var nemlig alltid lett gjennomskuelig, forvirrende og ikke minst dypt ukomfortabel for begge parter. Det verste var etterpå. Når pulsen hadde gått litt ned og han innså hva slags forsøk han hadde gjort. Det var sjeldent et pent minne selv om han aldri egentlig gjorde noe skikkelig galt. Det var bare det at det var så hinsides falskt.

I visse kjente miljøer som med Rebecca eller med kompisen Richard gikk alt også over til en ny verden. Pulsen gikk ned og adrenalinet forsvant. Han var Max igjen, i samtid. Ikke lenger denne «ingen» eller «noen» som prøvde å finne ut hva i helvete alle de der ute ville med ham. Hvordan han skulle oppføre seg eller hvordan han skulle være. Han kunne le med Rebecca og være delvis spontan. Ingenting var tenkt ut kvelden før og alt var bare som det skulle være. Likevel hadde livet på utsiden gjort han noe irritabel og han kunne bli litt mye der hjemme. Oppmerksomheten han aldri etterspurte der ute ble kompensert for hjemme og Rebecca som hadde jobb i klesbutikk, en venninnegjeng og et generelt stort nettverk hadde fått mettet seg nok på sosial omgang. Som han savnet å være et midtpunkt igjen.

Han vandret tilbake til ungdomskolen nå. Der hvor han hadde feid over kantinen med sin egen tilstedeværelse. Vitsene som fikk jentene til å le. De kloke og vittige kommentarene som kom til riktig tid. Og alt helt av seg selv. Men mest av alt savnet han det å bare ha kontakt med mennesker. Han husket nesten ikke hvordan det var lenger. Det å føle at noen var der. Kjenne på det. Følge opp i en samtale. Assosiasjonene. De vanlige tingene savnet han. Det var et sterkt savn der. Et savn etter energien som hadde sprunget ut mens han var elev i det store sosialiseringsprosjektet som kaltes skolen. Nå hadde han liksom inntrådt i verden.

Han så ned på glasset sitt. Det var ikke mye igjen i det. «Heldigvis har jeg mer» tenkte han automatisk. Alkoholen hadde det blitt mer av de siste årene. Det var nettopp på ungdomskolen han hadde tatt i mot festkulturen med åpne armer. Hans eget personia hadde vokst til høyder han aldri kunne trodde han kunne nå og han hadde inntatt en verden der man kunne erobre sosialt enda mer en før. Og mye fortere på enda bedre vis hadde det føltes som. Med det hadde sagt stopp. Rusen fungerte ikke lenger som den pleide og han hadde nesten blitt like kjedelig på fest som han var i hverdagen. Men han var langt verre enn kjedelig i hverdagen. Han var redd. Og han visste ikke helt for hva, men han mistet alt fortere en han så ut til å reagere. Han mistet venner som ikke lenger fikk den kontakten de kjente ham for. Ikke bare mistet han vennskap han hadde, men han mistet vennskap han kanskje kunne få hver eneste dag. Ikke bare mistet han dem, men han flyktet motvillig fra dem og om han presset seg for å nå dem kom det nølende, men samtidig med intens stemme. En stemme måtte presse seg forbi hva det nå enn var som var så livredd i ham. Ting kom også på feil tid, de kom ikke fra rett plass og ordene han sa hadde ikke noe annet enn byrde i seg uansett hva slags bokstaver de besto av.

Max så på glasset igjen. Syndebukken så på syndebukken. Han hadde byttet ut solskinn, jenter om våren, småprat, stillhet, ro og alle andre ting han pleide å glede seg over med dette han «heldigvis hadde mer av». Han var blitt et kjemisk laboratorium hvor glede, ro, humor og prat måtte fremstilles gjennom alkohol. Og selv den hadde begynt å svikte han. Alt han var nå var et tørt kjøttstykke som vandret rundt. Eller mer presist et tørt kjøttstykke som satt og drakk. Kjøttstykket manglet kjemikaliene sine. Han fylte glasset sitt og dro alt ned med engang før han la seg ned på sofan i sterk rus. Det var helt fantastisk.

Uro i kroppen

En leser spør:

Jeg opplever i noen situasjoner at jeg har en uro i kroppen. er usikker på hvorfor fordi det kan komme også når jeg hviler eller være der om morgenen når jeg våkner. Kan du skrive noe om årsakene som kan ligge bak slik uro. 

Svar: 

Tilknyttet kroppens sympatiske og autonome nervesystem er adrenalin og kortisol viktige hormoner/signalstoffer. I tillegg lider serotoninproduksjonen under stress og avtar over tid med for mye sentralstimulerende hormoner. Disse stoffene styrer mange funksjoner i kroppen. Uro skapes av et adrenalinoverskudd som gjør at det sympatiske nervesystemet slår seg på. Dette trigger kroppslig uro i blant annet muskulaturen som styres av det autonome nervesystemet. Kortisolet følger med og serotonitet klarer ikke dempe utslaget. Hvis du vil lese mer om disse tingene så finnes det mye stoff på nettet.

Det å stoppe uro av fysisk art handler om å unngå det som skaper stress og utløser adrenalin. Her kommer noen eksempler på momenter som typisk setter i gang adrenalinproduksjon.

  • Lav energi
  • Stress
  • Dårlig tid
  • Mye å tenke på
  • Lavt blodsukker
  • Hard trening
  • Insulinstimulerende mat: Sukker, alkohol, kaffe, mye stivelse, lite fett, mye protein
  • Lavt veskenivå/uttørret

Hvis du kjenner uro og kan finne årsaken i en av momentene over så kan du først forsøke selvaksepten beskrevet flere andre steder i bloggen. Dernest og i tillegg kan du forsøke tiltak som kan virke motsatt av ovenstående stimulanser.

  • Hvile
  • Gjøre ting sakte
  • Ta deg god tid og ta vekk gjøremål
  • Sortere tankene ved hjelp av haster/viktig matrisen 
  • Få opp blodsukkeret ved å spise lite og ofte og ikke insulinstimulerende mat
  • Trene moderat, aldri mer enn 70% intensitet
  • Spise balansert hvilket vil si god balanse mellom karbohydrater, fett og protein
  • Drikk rent vann og spis mer fiberholdig kost og nok fett/olje
  • Kutt alkohol og andre sentralstimulerende stoffer helt
  • Drikk nok tilpasset temperatur og aktivitet, lite og ofte er en god regel. Ikke for mye.

Til tross for disse tiltakene kan uroen fortsatt være der. Forsøk allikevel over litt tid å følge opp disse tingene og kroppen gis mulighet til å stabilisere seg og øke serotoninet og dermed bedre kroppens egen evne til å skape ro.

Superkvinnen, en illusjon?

Følgende artikkel i dagens Aftenposten setter søkelyset på noe vesentlig. Ikke fordi hypotesen er ny, men fordi det endelig kanskje kan startes seriøs forskning på fenomenet. Forleden var det i NRK’s brennpunkt en debatt om seks timers dagen. Denne debatten er kanskje den viktigste helsemessige debatt som pågår for tiden.

Kvinner har vært dobbeltarbeidende en god stund nå, men trenden med økende forskjell i sykefravær mellom kvinner og menn fortsetter oppover. At det kan skyldes faktorer som at kvinner har fått et stadig høyere stressnivå har vært kjent lenge, men ikke vært forsket på.

Den typiske kvinnelige pasient har ofte flere av følgende symptomer:

  • Lav energi
  • Tankestøy
  • Svekket korttidshukommelse og konsentrasjonsevne
  • Dårlig søvn
  • Magesmerter
  • Trykk i brystet
  • Spenninger i nakke og skuldre
  • Hodepine
  • Uro
  • Hetetokter
  • Fryser lett
  • Konstant dårlig samvittighet
  • Bekymringer
  • Nedstemthet
  • m.fl. 

Prosentuelt sammelignet med menn så består min pasientkrets av 95% kvinner. Menn har sjelden symptomer av lignende art og grad som nevnt over. Menns grunn for å oppsøke hjelp er som oftest av praktisk og konkret art knyttet til et problem, mens kvinners grunn er generell og sammensatt av mange flere elementer og ofte basert på mange ubehagelige symptomer som nevnt over. Ofte har legen sagt at problemet er stress og bedt dem oppsøke meg. 

Min oppfatning er at store deler av dette handler om «arvesynd» som tidligere omtalt. Med det menes at kvinner i langt større grad enn menn tar ansvar for mer enn de strengt tatt burde. Med økende «krav» til barnas fritid og eget fritidsliv så tar mange kvinner det meste av dette arbeidet og dermed er overbelastningen et faktum. 

Slik ser en typisk hverdag ut for en en typisk kvinnelig pasient:

  • Klokken ringer kl.6
  • Håret må vaskes og fønes og sminke må legges
  • Rakk ikke å ordne med barnas tøy dagen før så det må legges frem
  • Barna vekkes 6.45 og følges på badet, i dusjen, lages frokost til og kles på
  • Egen frokost tas i farten mens matpakker til barna smøres
  • Ytterklær tas på og barna kjøres til barnehage og skole
  • Reise til jobb med litt jobbing underveis
  • Full dag på jobb med mye ansvar og for liten tid til alle arbeidsoppgaver, kort lunsj på farten til neste møte
  • Henting i barnehage og på skole
  • Innom butikken for å handle noe som mangler samt det som trengs for kaken hun skal ha med på møte i kveld
  • Hjem og lage middag samtidig som det ene barnet settes i gang og hjelpes med lekser
  • Middag og opprydding
  • Skulle trent litt, men rekker ikke i dag, dårlig samvittighet
  • Svaring på noen eposter før kjøring på ettermiddagsaktiviteter for barna
  • Baking av kake og sette over en vaskemaskin før avreise til kveldsmøte hvor hun er klassekontakt fordi ingen andre ville ta jobben
  • Hjemme kl.10 fordi noen ville snakke om ting som må tas opp etter møtet og hun ikke klarer å si nei
  • Enda noen eposter har kommet som bare må tas
  • En rask kikk på kveldsnytt mens de besvares
  • i seng kl.24, men sovner ikke før kl.03 fordi tankene surrer og går
  • Våkner kl.05.30 og kjenner uro og angst

Overdrevet? Nei, dessverre ikke. Ikke rart at statistikken ser ut som den gjør.

Til forskjell fra kvinner så har menn med seg en kultur fra sine fedre og bestefedre som handlet om at barn og hjem var kvinnens ansvar. Den flyter mange menn på enn så lenge. Hvor lenge det vil holde seg er et åpent spørsmål da trenden er at menn begynner å gå i kvinners retning og ta på seg mer og mer ansvar. Et annet relevant spørmål er hva man lærer sine barn ved slik adferd. Viktig å tenke over.

Det er ditt ansvar å ta vare på deg. Ikke vent til det er for sent!

Effektiv nedbrytning

Den mest brukte og mest effektive nedbrytningen av et annet menneske går via overføring av skyld og skam. Det har i alle tider vært brukt i psykisk tortur, i indoktrinering og manipulering av andre. Brukt over tid så blir fryktfaktoren for den samme skylden og skammen så sterk at den som sitter med overmakten slett ikke behøver å gjøre noe. Nedbrytningen går av seg selv og blir ofte selvforsterkende.

For å gi et klarere bilde av hva jeg snakker om så kan jeg ta følgende eksempel hentet fra min praksis: 

Hans offentlige personlighet: Tjener mye penger, stilling i toppledelse, høy formue, veltalende og sosialt kompetent. Samfunnsengasjert og veltrent. Venner lokalt og sentralt i viktige posisjoner.
Hans uoffisielle personlighet: Offer, parasitt, manipulator, bebreider, bedreviter med klare psykopatiske trekk under stress. 

Hennes offentlige personlighet: Blid, imøtekommende, hjelpsom, ansvarsfull og omtenksom. Samfunnsengasjert og flink til å påta seg oppgaver som andre strengt tatt skulle hatt.
Hennes uoffisielle personlighet: Redd, dårlig samvittighet, taus, selvutslettende, sterk selvavvisning, deprimert og engstelig. Bruker vin som selvmedisinering. Handlingslammelse og beslutningsvegring vokser da skyld og skamrisiko er for høy til å gjøre noe som helst.

Situasjon i det uoffisielle livet som er typisk: Han bebreider henne for mulige og umulige situasjoner. Hun har små marginer for å gjøre feil. Han skriker til henne og skremmer henne så ofte han kan med trusler om at han tar livet av seg hvis ikke hun endrer seg. I neste øyeblikk kan han være vennlig for igjen å snu uten forvarsel. Når hun gråter kritiserer han. I sosiale sammenhenger vitser han på hennes bekostning, men alltid innenfor grenser som omgivelsene tildels godtar. Han vekker henne om natten med trusler om å ta med seg barna og reise. Han snakker nedsettende om henne foran barna.

Mange vil kanskje tenke at dette kan ikke være tilfelle. Dessverre alt for ofte er det lignende situasjoner mange lever under. Det oppdages imidlertid ikke og det blir sjelden offentliggjort da skammen er for sterk. Kvinnen klarer ikke stå frem med sine historier rett og seltt av frykt for hevn fra hans side. 

Veien ut av dette er ofte lang og vanskelig. Samtidig som man skal bygge opp sin egen selvfølelse igjen må man ofte gjennom vanskelige forhandlinger om barnefordeling, bolig, penger osv. Mange saker ender i retten og påkjenningene er store. I det omtalte tilfellet har vedkommende kvinne reist seg og funnet tilbake til seg selv på tross av tap av formue og samvær med barn. Hun fortsetter kampen og vokser videre på det. Det står det stor respekt av. 

Har skrevet mer om psykopater generelt her.

Angst og fobier

Mange har angst og fobier uten å være klar over det og uten å kalle det akkurat det.
Benevnelsen angst er i seg selv misvisende fordi symptomene i seg selv ikke er frykt, men lav energi. Det du kjenner av kroppslige signaler er med andre ord et lavenergisymptom som i sin tur fører til at stresshormonet adrenalin stiger og skaper uro og beredskap i hjernen og kroppen. Den uroen du da kan gå med mer eller mindre kontimuerlig eller av og på er en energiindikator. Når energien blir lav nok utløser det adrenalin og ubehaget blir et faktum.

Fobier handler om overdreven frykt for en eller flere ting, situasjoner osv. Fobier kan skapes av skremmende opplevelser knyttet til disse situasjonene eller tingene og fobien forsterkes ofte ved lav psykisk energi. Fobien tar energi i seg selv og fører derfor ofte til at uroen blir sterkere og dermed at det kroppslige ubehaget øker.

Når den onde sirkelen som består av fobier og lav energi setter i gang så går det ofte i en nedadgående spiral. Dette kan så føre til det som omtales som panikkanfall omskrevet tidligere.

Angst er ubehagelig og den eneste måten å slå den av på er ved å bruke selvaksepten omtalt i et annet innlegg. Selvaksepten må da omfatte både fobien og den lave energien for at den skal virke. Det krever trening, men det er ingen grunn til å vente.

Misbruk og avhengighet

Skrev tidligere om selvmedisinering hvor en rekke forskjellige midler blir brukt for å medisinere bort vanskelige følelser som den enkelte ikke vet hvordan man skal bruke. Vil senere skrive noe om hva de enkelte følelsene er ment brukt til.

Begrepene misbruk og avhengighet er grader av slik selvmedisinering.

  1. Misbruk betyr kort sagt at noe blir brukt til noe annet enn det som det er ment brukt til. Innenfor denne kategorien er det som kalles diverse nytelsesmidler hyppig brukt. Som tidligere nevnt er mat og alkohol de vanligste. Nå vil sikkert noen si at alkohol er ment for misbruk. De har på en måte rett i det da det sannsynligvis var rusen som opprinnelig gjorde at det ble laget alkoholholdige drikkevarer.
  2. Avhengighet betyr kort at man ikke klarer seg uten noe. Det vanligste begrepet i denne sammenheng er alkoholisme, men det finnes også andre -ismer. Spiseforstyrrelser hører også til her. Det er som oftest virkningen man ikke klarer seg uten og sterk abstinens man ikke tåler, som skaper mest avhengighet.  

Å komme ut av misbruk og avhengighet handler i hovedsak om å finne årsakene som fører til de følelsene som trigger slik adferd for deretter å kunne tåle de aktuelle følelsene og bruke de riktig. Dette kan være et møysommelig arbeid og svarene kan ligge dypt begravet. I de aller fleste tilfellene starter misbruk med at man opplever uro og engstelse i en eller annen form. Mer om hva denne uroen kan komme av senere.
På et tidspunkt må det også gjøres konkrete endringer i bruk av det man misbruker eller er avhengig av. Avvenning kan ikke skje for tidlig da det øker risiko for tilbakefall, men må skje når den enkelte føler seg sterk nok til å kunne holde ut abstinenser og gamle vaner. Selve avvenningen går i løpet av relativt kort tid dersom den førstnevnte delen av arbeidet er gjort skikkelig. Hvis ikke så vil de gamle vanene fortsette å slå seg av og på.

Fortsatt god helg og forsiktig med nytelsesmidlene…