Stikkordarkiv: aksept

AKSEPT OG BETINGET ADFERD/TANKE

Del 4

I det autonome nervesystemet og hjernen ligger dine erfaringer, opplevelser, alt som er gjort deg til den du tror du er, din livshistorie, alt som er blitt deg, men som ikke har vært der i utgangspunktet. Formen vi har blitt «plassert» i, basert på forventningene til oss, rollene vi spiller fra vi ble født, fra før du var deg, fra før du bare var.  = jeg er, til du fikk navnet ditt og ble den du fremstår som i dag.

Dette utgjør i sum ditt selvbilde og din identitet.

Fra et selvbetraktende ståsted, ditt eget jeg, gir dette mulighet til å søke ro ved å konsentrere seg om å betrakte aktiviteten i kropp og psyke, for eksempel ved meditasjon. Vi kan trekke oss inn i det vi kan definere som det indre mennesket hvor det er stillhet og ro, det finnes ingen historie, det er uten navn og tid, det er rent/tomt og klart, her er det sannheten som styrer uten plusser og minuser, men vi erfarer det som faktisk skjer slik det skjer. Det er det vi kan kalle deg selv hvor du bare er, det åndelige perspektiv uten å tilegge det noe religiøst innhold eller noe overnaturlig, det bare er. Her er det full hengivenhet til slik det faktisk er i livet akkurat nå og hengivenhet er selve hjerteordet til aksept. Det finnes ingen kamper å kjempe om hva vi vil ha og ikke ha som vi bruker mye kapasitet på ellers i livet, dette medfører en dypere aksept som kjennes i både kropp og sinn.

Ekte aksept er emosjonell og ikke intellektuell. Det intellektuelle handler om logisk forståelse av hvorfor ting er som de er. 

Det å akseptere kan både være en aktiv handling, og en stille passivitet, en ikke-handling, når dette er det mest hensiktsmessige. Det ene er en forutsetning for det andre; for å kunne si at du aksepterer noe, må du i de fleste tilfeller omsette aksepten i handling. På den annen side, for å kunne handle på en måte som fungerer for deg, må du ha akseptert situasjonen slik den er. Hvordan skal man da kunne vite når man skal velge å være henholdsvis aktiv og passiv? Valget avhenger av hvor du befinner deg, hva du befinner deg i og av hva du vil med situasjonen og livet ditt på litt lengre sikt.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

 

AKSEPT OG SELVINNSIKT

Del 3

Selvinnsikt og selverkjennelse  handler om det å vende blikket innover i deg selv, bli bevisst hva som foregår inne i deg og tørre å se på det som måtte komme, og det er nettopp det som er et så viktig element i veien til aksept, at vi ikke er kroppen og hjernen vår, men kan vende blikket innover i oss selv og se på hva som foregår i kroppen og hjernen og hva den prøver å fortelle oss.

En viktig del av dette indre er det bevisste rommet, hvor følelsene befinner seg.

Så la oss se på hva en følelse er og hvor den kommer fra. En følelse er noe som oppstår basert på tidligere erfaringer, altså vår fortid, og hver eneste sanserfaring vi har er knyttet opp mot følelser. En følelse dukker opp før noe annet, for vi føler før vi er i stand til å handle/reagere. Det er kraften i følelsen som styrer oss og får oss til å handle.

Vi tror ofte at det er oss selv som velger og dermed handler ut fra følelsen som oppstod, men i realiteten er vi styrt av alt som har hvert, da følelser bygger på tidligere erfaringer og hva vi har opplevd før. Vi handler på autopilot slik vi er vant til å reagere og handler ut fra tidligere erfaringer som ligger i oss.

Ved å se på hva en følelse er, hvordan den oppstår og hvordan den spiller seg ut i oss, kan vi også forholde oss til at vi ikke er følelsene våre. Følelsene oppstår og forsvinner, de er flyktige og de har ingen substans. Vi kan ta et steg tilbake og observere følelsene som oppstår i oss. Det gir oss mulighet til refleksjon og vi kan dermed gjøre mer hensiktsmessige og klokere valg hva gjelder tanke og handling. Når vi ikke lar følelsene våre styre, men får perspektiv, kan vi betrakte dem og vurdere handling og tanke før vi gjør eller tenker noe. Denne innsikten fører til at det blir lettere å akseptere det som utspiller seg i kroppen og det psykiske, Det viser at vi mennesker er noe mere enn bare kropp og psyke. Vi kan reflektere over det som utspiller seg basert på det vi kan se på som, den historisk betingede adferden og tanken. Det ytre menneske som følelsene og historikken gjorde oss til.

Økt selvinnsikt bedrer muligheten for selverkjennelse
og gir dermed økt mulighet for aksept.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

AKSEPT, KROPP OG PSYKE

Del 2

For å forstå hensikten og virkningen av å akseptere må vi først se på hva vi forbinder med oss selv.  Da vil jeg først gi en fremstilling av det vi kaller mennesket, hvordan vi i den vestlige verden er opplært til å se oss selv som menneske.

Vi forbinder oss med en kropp og en psyke. I kroppen utspiller det som skjer i psyken seg og motsatt, det som skjer i kroppen utspiller seg i psyken. Kroppen er altså psykens katalysator, den forholder seg til det vi erfarer, den sier fra når det blir for mye å bære. Det begynner som små signaler i kroppen som blir sterkere og sterkere etter hvert som vi bare presser på videre, uten å lytte til hva kroppen forsøker å si oss. Vi må lære å lytte til kroppen vår og hva den forteller oss. Husk her at hjernen er en del av kroppen. Psyken er et resultat av det hjernen produserer.

Noen ganger spiller vi roller vi ikke vil vedkjenne oss og vi «lurer» oss selv til å tro at det er oss selv. Vi vil ikke kjenne på det som prøver å fortelle oss at dette ikke er helt rett, «vi stenger av». Men om vi er usanne mot oss selv i det ytre så lurer vi ikke vårt indre, kroppen vet også.

Istedenfor å lytte til hva den prøver å si så fortrenger vi, slår av og begynner å puste høyt oppe, vil ikke trekke pusten ned i magen og ryggen for vi kan jo bli avslørt.

Dette fordrer ærlighet til oss selv, tørre å se på hva som faktisk utspiller seg i kroppen. Å se seg selv er selvinnsikt. Selvinnsikt er en forutsetning for selverkjennelse dvs. å erkjenne ditt selv. I ditt selvs ligger bakgrunnen for ærlighet, og vi snakker her om full ærlighet til deg selv fra deg selv.

Hvor ærlig er du med deg selv? Kjenn godt etter innerst inne og bruk det som en øvelse til selvinnsikt.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

AKSEPT FOR Å FRIGJØRE

Dette er første del av en rekke innlegg som handler om det å akseptere for å bli fri fra det som ellers begrenser oss. Innleggene er naturlig å lese etter hverandre, men kan også leses hver for seg. God lesning.

Del 1

Aksept er veldig sentralt i møte med livet. I hvordan vi forholder oss til det som oppstår i oss som mennesker og alle kampene vi kjemper mot det vi vil ha og ikke vil ha. Dette medfører ofte mye stress og smerte i kroppen og binder opp kapasitet som kunne vært brukt mer hensiktsmessig i mange situasjoner. MIndre stress og smerte kunne dermed bidratt til ett bedre og mer autentisk liv.

Med akseptering mener vi å velge å se og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en mer hensiktsmessig og klokere måte. Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er akkurat nå. Aksepten må være emosjonell i tillegg til intellektuell. På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken, kunsten å diskutere, både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.

Å akseptere får oss til å stoppe opp samtidig som det bringer oss fremover og ut av det som holder oss igjen.

Aksept gir frihet til endringer. Vi omfavner da smerten, føler den og møter den med hengivenhet og varme til oss selv. Vi undersøker hva den kan fortelle oss, så vi finner ut hvilke erfaringer den kan gi oss slik at den kan føre til utvikling av oss selv.

Fortsettelse følger.

Gry Marian Unneland 090818 Jpg 360dpi

Gry Marian Unneland
Kognitiv terapeut

Pårørende

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har detØkt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.

Alkohol i hverdag, høytid og ferie

Følgende spørsmål kom fra en leser. Vet at mange er i samme situasjon og at tematikken er en gjenganger i høytider og ferier og for noen hver eneste dag. Her kommer spørsmålet og mitt svar: (Spørsmålet er redigert)
Har tidligere skrevet og spurt om hvordan jeg skal forholde meg i en relasjon med lite nærhet. Avstanden har siden det økt og nå er vi der at vi ikke tar på hverandre, jeg opplever at hele min tilstedeværelse er et irritasjonsmoment for ham. Forslag om å snakke om hvordan vi har det  avvises. Så har alkoholinntaket økt gradvis det siste halvåret til å bli daglig 2-4 øl og/eller 1/2 flaske vin. Jeg finner små konjakkglass i matboden..   
Så står sommerferien for døren og da kommer uroen. Uroen for kombinasjonen fravær av nærhet og høyt alkoholinntak. 
 
Jeg tok mot til meg og sa ifra om dette for et par uker siden etter en telefonsamtale en kveld hvor jeg opplevde han som merkbart beruset uten at han selv virket som han skjønte at han fremstod slik. Det ble møtt med sinne og avvisning, men overraskende nok deretter en erkjennelse om at alkoholinntaket var for stort. Jeg tilbød meg å droppe all alkohol denne sommeren i solidaritet. Kompromisset ble at all alkohol på hverdagene opphører. Så begynte vi sist uke og var full av optimisme over at det faktisk nyttet å si ifra om noe jeg lenge har kjent på. 
 
Etter to dager kom han likevel hjem fra jobb og mente han fortjente noen øl etter mye stress på jobben. Så gikk resten av uka med samme forbruk som før. Søndag spurte jeg om vi fortsatt skulle følge det vi ble enige om. Denne uka startet lik. Mandag ok, i dag tirsdag kom han hjem med øl og sa han fortjente det siden det var sol og varmt i lufta. Barna mine var i stua og jeg ønsket ingen episode. Det er et så skammelig tema at jeg kan gjøre nesten hva som helst for å unngå at de tar del i det. Der er jeg nå.  
 
Noen ganger blir jeg så sint på denne forbannede aksepten. Jeg har akseptert et forhold med lite eller ingen nærhet eller intimitet. Skal jeg også akseptere at jeg lever i et hjem med et høyt alkoholinntak? Jeg kjenner at jeg skammer meg sånn overfor barna mine som ikke er vant til dette fra før. Jeg tar meg i å rydde bort ølbokser og vinflasker før de  kommer annenhver uke. Et av barna på 14 har forsiktig kommentert at det drikkes alkohol på hverdagene og jeg har da svart at det må han selv avgjøre. 
 
Vi kjøpte oss en leilighet i utlandet sist høst. Dette er hans drøm og mye tid går med til å lære seg språket og planlegge for neste tur dit. Jeg er litt fremmed fugl i dette, men har akseptert at dette er viktig for han så da sitter jeg i baksetet og det er greit. Så skal vi nå tilbringe nesten to uker sammen der i sommer med hans og mine tre barn. Jeg gruer meg for kombinasjonen lite nærhet og mye alkohol. Da åpnes den første ølen rundt kl 12 -13 og så er det jevn drikking utover dagen. Jeg merker forandringene hans, selv virker det som han tror det er umerkelig.
 
Når han nå to uker på rad har droppet det vi ble enige om når det gjaldt alkohol ser jeg ikke mening i å gjenta det. Han vet hva jeg synes. Med våre tre barn tett oppi oss vil dette bli alt annet enn ferie fordi jeg er urolig over hans adferd og selve stemningen som da bader i alkohol disse dagene. Jeg uroer for at jeg kommer til å være på jobb i å dekke over, lage god stemning, tåle at han ikke vil ha nærhet og likevel late som vi har det fint sammen.
 
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?  
Svar:
Dette er dessverre en situasjon mange kjenner seg igjen i. Spør man omgivelsene om hva de synes er svaret entydig som ditt. Spør man den som drikker for mye om hva vedkommende synes så er det ikke for mye, da det ikke synes og ikke påvirker hvordan vedkommende oppfører seg i følge dem selv. Dessverre er det ofte slik at bevisstheten om hva man påfører omgivelsene med overdreven alkoholbruk er fraværende. På mange måter er det forutsetningen også for at man fortsetter å drikke. Omgivelsene reagerer og resignerer om hverandre da reaksjonene når man påpeker alkoholbruken ofte er sterke og/eller fulle av bortforklaringer, bebreidelser og unnskyldninger. Ofte kommer lovnader om bedring uten at dette medfører noen endring.
Bakgrunnen for at noen misbruker alkohol, dvs bruker det til noe det ikke i utgangspunktet er ment brukt til slik det er definert innenfor vår kultur, er ofte sammensatt. Som oftest handler det om å dempe en uro eller smerte som ellers ville være der. Følelsene som kan være utfordrende er ikke nødvendigvis feil, men konsekvensen kan være for heftig å bære og flukten blir en realitet. I en slik situasjonen skal det fine været feires eller stresset dempes. Begrunnelsene er mange, men handler sjelden om sannheten, da denne er for heftig å ta innover seg akkurat da. Du stiller følgende spørsmål:
Er det også noe jeg bør akseptere- og i så fall hvordan går jeg frem overfor han, mine barn og meg selv?
Husk at det er forskjell på å akseptere og tilpasse seg.
En aksept av at noen drikker for mye handler om at du forstår og ser bakgrunnen for det og derved aksepterer at det er slik akkurat da. Gitt at vedkommende som misbruker alkoholen ikke klarer noe annet så kan det også styrke grunnlaget for å akseptere at det er slik. Dersom du alternativt får til aksepten på at det er slik uten at du vet grunnen har du kommet et viktig skritt videre. Aksept handler slik sett om å godta en situasjon fordi det rett og slett er mest hensiktsmessig for den videre prosessen. Det gir deg det rommet du trenger for å komme videre i egen prosess. Aksepten går ikke inn i fremtiden, men handler utelukkende om fortid og nuet.
«Kjærlighet handler ikke om å drepe et jeg, men om å styrke et vi.»
Sitatet er hentet fra en klok ung mann fra Skien. 
Her starter neste skritt i din prosess. Når du kjenner etter hva du føler og klarer å komme deg gjennom skuffelsen via illusjonsbristen og tilgivelsen, så er muligheten stor for at du kjenner både avsky på alkoholbruken og den han blir når han drikker, samtidig som du kan kjenne kjærlighet til den mannen som befinner seg innenfor alkoholmisbruket. Denne kombinasjonen forutsetter at du slipper deg fri nok til å tåle de sanne følelsene knyttet til denne situasjonen. Veien dit forutsetter at du ser hvor du ble lurt av din egen optimist og tilgir at du hengte deg på den forventningen som brast. Den illusjonsbristen kan for eksempel handle om at du trodde du kunne ha forhindret eller at du kunne påvirke en slik utvikling i en annen retning.
Avsky og kjærlighet gir en retning på videre handling. Kjenner du derimot avsky og empati så er retningen videre en annen.
Avklaringen på dette er essensiell så bruk godt med tid på å finne ut hva du egentlig kjenner. Kan hende går veien via vemod også på at det er som det er.
Kjenner du i tillegg rettferdig sinne i form av sunn skam på at du dekker over dette overfor barna så har du sannsynligvis truffet enda en viktig holdning som handler om hva du egentlig mener om situasjonen.
Nøkkelen er å alltid være ærlig med deg selv på de egentlige følelsene etter aksept og tilgivelse.
Det vesentlige er hvorvidt det er empati eller kjærlighet du kjenner ved siden av avskyen. Jeg går i dette svaret ut fra at det er kjærlighet og bygger det jeg skriver videre på den forutsetningen. Det betyr i praksis at ditt innerste ønske handler om å ha et liv videre med denne mannen både her hjemme og på stedet dere sammen har kjøpt i utlandet, både i hverdag og på ferie.
Det å fortelle den du elsker om hva du føler kan være neste skritt. Dette må imidlertid være tydelig for at det skal gå inn og her er marginene små, gitt det du forteller om hans reaksjon når du uttrykte et synspunkt ubedt. Energien som ligger bak tydeligheten må være kjærlighet, så pass på at du sier det når du befinner deg i kjærlighet. Her kommer et forslag på en mulig tydelighet:
Når jeg ser hvordan vår relasjon har utviklet seg det siste halvåret,
så kjenner jeg at det er en utvikling jeg ikke ønsker skal fortsette i samme retning.
Samtidig er jeg usikker på årsaken til at utviklingen har gått den veien den har gjort
og at det er lite jeg kan bidra med uten mer kunnskap.
Kjenner at jeg er nysgjerrig på hvorfor dette har blitt som det har.
Jeg har lyst til å høre hva du tenker om situasjonen og årsakene slik at jeg eventuelt kan bidra til å snu utviklingen.
 

Her er det viktig at du er stille og avventer reaksjonen. Det er ikke sikkert du får respons med det samme og det kan hende du igjen blir møtt med irritasjon. Stå i stillheten allikevel. Kjenn etter hvor lang tid du kan gi ham før du gjentar. Dersom du ikke får respons på en stund kan du vurdere å stramme til tydeligheten eller fortsette å vente. Ikke sikkert det skjer noe mer dersom du venter gitt det du forteller om hvor lenge den avtalen dere gjorde varte. Her kommer en mulig tydelighet som en oppfølging til den forrige.

Når jeg fortalte deg her forleden at jeg var nysgjerrig på
hvorfor relasjonen vår har utviklet seg som den har gjort det siste halvåret så fikk jeg ikke noe svar.
Jeg har gjentatt mitt spørsmål uten at det hjalp og jeg skjønner at det ikke kommer noen svar ved at jeg maser.
Det er jeg glad jeg har innsett. Nå fortsetter jeg med mitt inntil du har behov for å dele dine tanker med meg.
Denne tydeligheten forplikter. Den betyr i praksis at du ikke dekker over hans alkohobruk overfor barna. At du ikke rydder etter ham. At du ikke responderer på hans utsagn om at han fortjener en øl osv. Det blir mye taushet. Du sier bare noe når du har lyst til det. Her er det viktig å kjenne etter om lysten faktisk er der. Når du kjenner glede over noe som er bra så si at du er glad for noe, ikke at noe er bra. Kjenn etter og vær ærlig med deg selv og omgivelsene når de spør. Ikke si noe ubedt som kan ligne på synspunkter om noe. I denne situasjonen er taushet gull og eneste måten han kan begynne å reflektere på at noe skjer omgivelsene når han drikker.
Den som bruker et rusmiddel i den hensikt å dempe følelser,
er den eneste som kan løse problemet.
Den beste hjelpen omgivelsene kan yte er å ta avstand og isolere når rusen er der
og inkludere når den ikke er der.

Alternativet til å ta avstand med de følger det kan få for ferie og annet samvær, er at alkoholbruken utvikler seg videre og blir en avhengighet. Det gjør problemet enda større og enda vanskeligere å reversere og er et dårlig alternativ. Lykke til med en krevende oppgave.

Relasjoner og forventninger

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?
Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på. 
2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:
Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?
Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.  
3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.
Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik. 
4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?
Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:
Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.
Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.
5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!
På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår. 
6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?
Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid. 
Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:
 Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?
Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Offermekanismen

Mange mennesker lider av nærmest kroniske smertetilstander, tretthetstilstander, kronisk uro fysisk og mentalt. Sagt på en annen måte av en eller annen kronisk lidelse som setter i gang helt spesielle offerreaksjoner både fysisk og kognitivt. I dette innlegget vil jeg skrive om hvordan offertilstander arter seg og hvordan de oppstår samt hvordan de kan løses opp. Jeg vil ta utgangspunkt i angstlidelsen generelt og panikkangsten spesielt.

HENSIKT – HVORFOR ER VI UTSTYRT MED OFFERMEKANISMEN
Alle mennesker og dyr og kanskje alle levende organismer er utstyrt med offermekanismen. Offermekanismen forårsaker smerte som skal gi læring for å unngå å kjenne samme smerten en gang til. Sagt på en annen måte så skapes det erfaring for at en tenke eller handlemåte er uhensiktsmessig eller rent ut sagt dumt å tenke eller gjøre. Erfaringen legger seg i hukommelsen og slår seg på når faren for gjentagelse nærmer seg som et signal om å la være. Læringsevnen kan variere og de som lærer sent må ofte gå på den samme smerten flere ganger før minnet blir til mer hensiktmessig handling eller tanke.

VIIRKEMÅTE – HVA SETTER I GANG MEKANISMEN
Utgangspunktet for at offermekanismen slå seg på er følelsen bitterhet. Bitterhet er en blandingsfølelse og består av to andre følelser. Den ene er sårbarhet som er summen av alle smerter som vi til enhver tid bærer på. Slitenhet hører til her, gammel avmakt, gammel skuffelse, ensomhet, fysiske smerter, gammel frykt og mange andre ubehagelige smerter, sorger og frykter vi kjenner gjennom et liv. Dess mer det er av smerte og frykt som er uforløst, dess mer sårbarhet. Sårbarhet kan føre til oversensitivitet hvor man tar inn alt som foregår uten å kunne beskytte seg.
Den andre følelsen som sammen med sårbarhet utgjør bitterhet er skuffelse. Skuffelsen oppstår når håp og forventninger brister og viser seg å være illusjoner.
Skuffelsen kan sammenlignes med «gnisten» som tenner «gassen» fra sårbarheten. Til sammen blir «eksplosjonen» bitterheten og offermekanismen settes i gang.
Bitterhet oppstår når angsten slår seg på etter at man hadde det relativt bra eller man opplevde noe godt, hadde en pause fra det vonde eller hadde gode opplevelser. Når man kjente en smule lettelse eller glede så er det bittert at angsten slår seg på igjen.

Bitterhet er som å få et spark på skinnleggen eller brenne seg. Det svir.

VIRKEMÅTE – VED EN ANGSTLIDELSE
Når bitterheten er et faktum fordi angsten slår seg på eller en smerte kommer tilbake så er offermekanismen øyeblikkelig på. I det den skrur seg på for å komme unna bitterheten så faller energien plutselig og angstanfallet forsterkes umiddelbart. Det kan da eskalere til panikkangst. Selve angstreaksjonen er fysisk. Tankene som kommer i kjølvannet om at nå blir det bare verre er kognitivt betinget og en følge av at energien faller samtidig som tidligere erfaringer tilsier en forverring. Som oftest slår da pessimismen seg på og forsterker dermed energitapet og angsten. Den onde sirkelen er slått på. Selve flukten fra bitterhet som offer står for gir en kortsiktig gevinst som drukner i følgen av energitapet.

TO TYPER OFFER
Mennesker med angstlidelser har som oftest den utgaven av offer som vender seg innover og straffer dem selv i form av selvbebreidelse. Andre mennesker som ikke har angst kan ofte snu offer utover og la det gå utover den som måtte være i nærheten. Formen dette har kjennetegnes ved bebreidelser og sutring over hvor urettferdig verden er.
Det er den førstnevnte formen for offer som kjennetegner den typiske angstpasienten. Selvbebreidelsen med medfølgende pessimisme gir ytterligere enegitap med påfølgende angstøkning.

Du kan ikke unngå eller omgå offermekanismen.

Vi må ha den for å overleve som nevnt tidligere. Den gir erfaring og forhåpentligvis læring.
I forbindelse med en angstlidelse så ligger den potensielle læringen potensielt i at det å være optimistisk kan øke risikoen for at forventningen eller håpet blir til skuffelse og dermed offer. På samme måte som pessimisme som handler om å få kontroll på offermekanismen kan føre til energitap og angst.

Pessimisme og optimisme er ikke motsetninger.
De er begge mønstre som handler om kontroll over fremtiden, men har motsatt fortegn.

VENTE OG SE
Det motsatte av optimisme og pessimisme er å avvente, eller vente og se. Å klare å tenke i nåtid er krevende når tradisjonen er en av de to forannevnte. Det krever trening og må praktiseres og trenes daglig og til enhver tid. Snarveien dit er via den tidligere mye omskrevne og nevnte selvaksepten på pessimisme og optimisme. Det fordrer at bevisstheten er høy slik at disse kan avdekkes tidlig nok før offermekanismen slår inn.
Mange tror naturlig nok at mangelen på optimisme vil føre til mangel på glede over ting som skal skje.

Det er ingen motsetning mellom å glede seg til noe og ikke ha forventninger til det samme.
Det er i nåtid du kjenner gleden.

TILGIVELSE
Når offermekanismen først er slått på så kan den slås av igjen ved å tilgi deg selv at du ble lurt av din egen optimisme. Hvis du klarer å mene at du virkelig tilgir deg selv din egen, det som viser seg å være, naivitet i ettertid så slår offermekanismen seg av, av seg selv.

I etterkant vil du kunne kjenne vemod før du etter litt tid enten ler av din egen naivitet eller blir sint på deg selv for at du lot deg lure.

Hvis det høres kjent ut så har du vært innom offer for over tid å løse den opp igjen. Tradisjonelt er det slik det foregår. Ved hjelp av tiden så demper skuffelsen seg og offermekanismen løser seg opp. Det er noe av grunnen til at man med økende alder blir mindre offer i de fleste tilfeller. Gamle bitre mennesker er imidlertid unntaket som bekrefter regelen om at de fleste blir mindre sårbare med tiden.
Tilgivelsen er hurtigmetoden og vil for en angstpasient bety at angst og/eller panikkanfallet kan skrus av momentant. For en angstpasient så blir resultatet som oftest vemod og savn etter friskhet kombinert med en stigende lettelse når sorgreaksjonen går sin gang. Roen kommer og det kan hviles for å forebygge nye anfall. Over tid vil gleden igjen kunne bli tilgjengelig.

TRENING OG BEHANDLING
I forbindelse med en angstlidelse og behandling av denne er arbeid med denne offermekanismen en forutsetning for å bli varig kvitt angstlidelsen. Det forutsetter behandlere som selv håndterer og forstår mekanismen og har lang trening i dette.
Dersom du vil trene på dette på egen hånd så gjør det, men ikke fortvil om du synes det er vanskelig. Trening gjør mester.

Lykke til!

Født negative for å overleve?

Negativitet, skepsis, tvil, pessimisme. Kjært barn har mange navn er det noe som heter. Hvorfor er dette en dominerende egenskap hos mange og hvorfor blir dette personlighetstrekket forsterket når noe eller noen manipulerer nettopp på dette området. Tenker da på situasjoner som handler om for eksempel sykdom, media som dekker nyheten om epidemier intenst og bedrifter som ser sitt snitt til å tjene ekstra på folks reaksjoner i negativ retning.

Personlighetstrekket handler om overlevelse og er sterkt nettopp fordi det gjennom århundrene har handlet om å overleve. Å bli klar over livsfare tidlig har vært nødvendig for å overleve og sitter derfor dypt i oss fra langt mer utrygge tider enn vi har i dag. Hos noen har personlighetstrekket blitt beholdt sterkere enn hos andre. Mye har med genetikk å gjøre og mye har med miljøet man har vokst opp i å gjøre. Noen blir deprimerte av dette trekket og ser negativt på alt mens andre tar lettere på livet og ser lyst på fremtiden.

Hva så hvis du synes du har for mye av denne tendensen til å være forberedt på det verste til enhver tid? Hva hvis dette tar mye energi fra deg, ødelegger livskvaliteten og gleden over livet og begrenser deg med tanke på ting du kunne tenke deg å gjøre i livet ditt? Hva kan du gjøre med det?

Det er ikke så lettvint som mange skal ha det til, at det bare er å tenke positivt.

Optimisme er det samme som pessimisme, de to egenskapene har bare motsatt fortegn. Begge handler om fremtiden og om forventninger og kontroll. Du bruker dermed det samme nervesystemet til begge deler. Det nervesystemet som er frykt og smertestyrt. Slitsomt!
Slik sett handler begge deler om noe som vi i nuet veldig sjelden har kontroll på fullt ut. Livet handler jo om at det er uforutsigbart på en rekke områder. Det motsatte av både pessimisme og optimisme er å vente og se. Glede seg i nuet hvis man ønsker det og ellers forholde seg relativt nøytralt og avslappet til det meste.

For komme i kontakt med denne avventende holdningen til det meste så må negativiteten slås av. Noen av-bryter finnes ikke, så eneste løsningen er å akseptere at du har dette personlighetstrekket såpass sterkt som du har det. Grunnlaget for aksepten ligger i logisk forståelse for at det har utviklet seg som det har gjort, at du har blitt såpass negativ som du er. Se på opphavet ditt, omgivelsene, miljøet du lever i og hvor mange ganger tanken om at noe kan gå galt har kjørt på repetisjon i hjernen din. Hvis du ut fra det kan forstå at det har forsterket dette personlighetstrekket og kjenner at du logisk forstår det så er det på tide å akseptere.

Vær helt sikker på at du mener at det er greit at det negativiteten finnes i din hjerne akkurat nå. Klarer du å mene det vil du kjenne at det skrur seg av.

Deretter kan du ved hjelp av viljen trene på å vente og se. Husk at du da skal trene opp noe som er nytt. Vær tålmodig. Det kan ta tid.

Lykke til!

Parforhold og ønske om oppmerksomhet

Følgende spørsmål er sendt inn av en leser:

Han ønsker seg mer oppmerksomhet.­ Er han for kravstor?

Vi er et par som har bodd sammen i ca. 10 år. I de siste årene har jeg en følelse av at forholdet blir tatt som en selvfølge fra hennes side. Hun vil knapt ha et seksualliv, og jeg har en følelse av at hun ikke ser meg i det hele tatt. Hun er heller ikke spesielt omtenksom eller snill. Jeg mener at det i et forhold er viktig at man tar litt på hverandre, og viser kjærlighet mot hverandre også i det daglige. Hun er en rolig type som liker seg hjemme. Hun er innadvendt og sier ikke så mye om ting som skjer i hverdagen eller ting hun tenker på.
De siste årene opplever jeg at forholdet har kommet inn i en vanskelig fase. Jeg har etter hvert kommet til et punkt hvor det å ha et seksualliv med henne ikke gir meg noe, fordi jeg vet at frem til neste gang blir jeg ikke sett eller berørt. For å bevisstgjøre henne på betydningen av at et forhold også trenger annen næring, har jeg snakket med henne om disse tingene mange ganger. Og da har hun innrømmet at han kanskje ikke er flink nok til å vise kjærlighet i hverdagen. Dette gjør at heller ikke jeg er så opptatt av henne lenger, og at det blir vanskeligere å gi henne oppmerksomhet – som en konsekvens av avstanden som har oppstått mellom oss. Jeg sagt til henne at hun driver meg vekk fra seg slik som forholdet mellom oss er.
Etter hvert har jeg begynt å tenke at det kanskje er jeg som er for kravstor, fordi det er jeg som tar opp ting som ikke fungerer. At det er normalt at ting går litt på autopilot etter hvert? Når ting er blitt så fastlåst, ser jeg at også hun blir frustrert, og at hun er mye sur og misfornøyd. Og slik som det er nå, vet jeg ikke helt hvordan vi kan få forholdet på rett kjøl igjen. Selv om vi med tiden har bygget opp en felles plattform som vi begge er redde for å miste, gir det oss ikke så mye å fortsette. Jeg håper du kan si litt om hvordan man kan holde liv i et forhold, og hvilke forventninger man kan tillate seg å ha. Har ikke alle behov for å bli sett, selv om man er godt etablert som par?

Svar:

BAKGRUNN
Før jeg svarer på spørsmålene dine er det relevant å se på skilsmissestatistikken og legge til et anslag for alle samboerskap som ikke blir langvarige. Tallene er høye hva gjelder forhold som avsluttes etter relativt få år nå sammenlignet med for 60 år siden.
Fra et årlig antall skilsmisser på 2000 i 1952 og i mange år etter det ble det en markert stigning fra 1972 opp gjennom åttitallet opp til 10000 pr. år fra 1990 og årlig fremover til i dag med noen årlige variasjoner. (Kilde: SSB)
Forskere og statistikere har ment mye om hvorfor uten at jeg skal ta med noe av det her. Slik jeg ser det skjedde det mye de siste årene frem til 1972, de fleste har vel hørt om 1968’tterne blant annet. Kulturelt ble samfunnet friere rent moralsk, noe som utvilsomt har vært med å utgjøre en påvirkning. Samboerskapsfrekvensen har økt betydelig de 20 siste årene og antall brudd likeså.
Det jeg forsøker å si med dette er at folk ikke nødvendigvis hadde det bedre før, de tvang seg derimot til å holde ut bare. Terskelen for samlivsbrudd rent moralsk var langt høyere før enn etter 1972. Dagens tall gir derfor et langt riktigere bilde av det som ditt innledende spørsmål handler om, at man ikke blir gitt ønsket oppmerksomhet.
Før holdt man det ut og lærte seg å leve med det, mens man nå går fra hverandre når oppmerksomheten bortfaller.

FORVENTNINGER OG ILLUSJONER
Ordet i seg selv handler om at man har noen optimistiske ønsker om at noe skal være på en viss måte. I en relasjon som du viser til ligger en forventning om at hun skal være på en viss måte etter mange års relasjon. Denne forventningen viser seg i dette tilfellet å være en illusjon og skuffelsen er et faktum. I kjølvannet av det er det fort gjort at du blir et offer for din egen illusjonsbrist og dermed føler deg sviktet.
Her starter nedturen.

Du føler deg sveket og blir et offer som bebreider. Dette fører til avsky hos henne over tid.

Sagt med andre ord så fører dine forventinger og krav til at det blir umulig for henne å føle tiltrekning. Det typiske er at menn som blir ofre er veldig lite tiltrekkende for voksne kvinner og lysten forsvinner til å gjøre tilnærminger. En del kvinner fortsetter dog å prøve tilnærming, men for hver gang hun sitter igjen med følelsen av at det ikke er bra nok eller at mannen ikke er tilfredstillt, så øker hennes avstandstagen. Mannen i relasjonen merker på sin side at hun ikke er helt til stede i det hun gjør og nærheten blir halvhjertet for begge to. Fristelsen til å tilnærme seg på nytt blir dermed mindre. Paret er inne i en ond sikrel som fører dem gradvis fra hverandre slik som du skisserer i ditt spørsmål.

HVORDAN HOLDE LIV I ET FORHOLD ETTER MANGE ÅR?
Forutsetningen for å holde liv i et forhold etter mange år er at man som partner er attraktiv for den andre parten. Det handler imidlertid ikke om å pynte seg, kjøpe seg plastiske operasjoner, trene hardt eller slanke seg. Kropp blir mindre og mindre viktig. Det indre derimot, mennesket deg, blir viktigere og viktigere. Det handler primært om at du tar vare på deg selv og er deg selv i størst mulig grad. Dyrker dine interesser og er ærlig på hvem du etter hvert egentlig er blitt innerst inne. Hva du står for og hva slags fremtid du ønsker for din del. Alt dette må formuleres empatisk og uten bebreidelser overfor den andre, det vil si tydelig, og med jevne mellomrom hele veien som en lystdrevet deling av dine ønsker for ditt liv. Følger du på med en innbydelse til henne om å bli med på det er du godt i gang. La henne fritt velge uten mer påvirkning.
Å dele er det motsatte av å kreve. Det gir i ditt tilfelle henne mer rom til å finne ut hva hun ønsker. Det at du setter henne fri til fritt å velge deg samtidig som du tilkjennegir hvem du er og hva du ønsker er et godt grunnlag for å få svar på om relasjonen er liv laga. Svaret kan du bruke som informasjon om hvor langt fra hverandre dere står.

HVILKE FORVENTNINGER KAN MAN TILLATE SEG Å HA?
Svaret er ingen, hvis det er snakk om å ha det til andre. Du skal ha forventninger til deg selv og gjerne også fortelle om dem og ikke minst praktisere dem. Hvis du allikevel har forventninger til andre så hold dem for deg selv og pass på at du tåler at de ikke innfris. Forventninger blir hos henne i eksempelet ditt til krav og dermed lystdrepende fordi de blir uttalt.
Si gjerne noe om dine ønsker fra en partner på generelt grunnlag, men vær veldig nøye med at de blir uttalt med frihet fra at det må være slik.
Her er grensene for når det blir et krav marginale så du skal ikke trå mye feil før partneren hører klaging.

Du har en jobb å gjøre med å rydde i egne illusjonsbrister om at relasjonen din til henne skulle bedres av seg selv fordi du påtaler manglene. De kvinnene som er villig til å være både mødre og elskerinner er i 2014 mangelvare. Du må derfor frigjøre deg ved å tilgi deg selv for å ha vært naiv, beklage overfor henne at du har klaget på henne og stilt krav til henne, bli voksen og selvstendig slik at du som mann blir mer attraktiv. Den indre styrken du da utstråler er det modne kvinner vil ha. Muligheten for at dine forventninger da innfris øker betydelig i takt med din frigjøring. Hvis du samtidig klarer å se henne i større grad, spørre om hennes behov og innfri de har du tatt et langt skritt i riktig retning for en varig god relasjon resten av livet.

Lykke til!

 

 

Du er som skapt for meg

Innlegget er skrevet av Anders E. som også tidligere har skrevet her. Sist gang med Tåkekarusellen som tittel. God lesing!

Uten at tunnelen ikke var rett så kunne Klara se at det glimtet et lys i den. «Ikke rart jeg ikke har vært meg selv de siste årene» tenkte hun. «Det var jo ikke min egen viljes vinning at jeg skulle leve slik som jeg gjør» tenkte hun så igjen nesten høyt til ektemannen som satt ovenfor henne. De hadde nettopp diskutert forholdet deres som uten å overdrive hadde blitt så tamt, kjedelig og på autopilot at det føltes ut som om de spilte et dårlig stykke drama på et snart nedlagt teater. Det var ikke mye drama å finne engang, mer som Seinfeld uten den komiske tvisten. Det var hverdagen. Opp om morgenen, vekke ungene, lage frokost, kjøre dem på skolen og dra på jobb. På jobben var det mye det samme gamle som de siste årene og selvom de begge tjente godt hadde det å se seg om i huset etter nye møbler å bytte ut, for å unngå å kjenne følelsen av hvor hinsides kjedelig tilværelsen var blitt, en øvelese de forlengst hadde gjennomskuet. Etter jobben måtte en av dem hente ungene og en dra på butikken for så å lage middag før den eldste skulle på håndball trening og den yngst på korps. Når de satt der hjemme var det enten å finne fram en bok, se på TV eller surfe på internett til de måtte hente ungene på hvert sitt tidspunkt. Når alle var i seng kunne de være i samme rom lenge i stillhet. De søkte stillheten. Det var som et avbrekk av det rutinemessige. Noen ganger førte stillheten dem til en samtale. En samtale som de hadde nå.
Martin så på Klara med et nølende blikk. «Så hva skal vi gjøre her?» sa han nedstemt. «Jeg vet ikke svarte hun» «Jeg har faktisk ingen anelse»
De satt i stillhet igjen. De hadde gått gjennom, over og på siden om ekteskapetes manglende gnister mange ganger, gått i parterapi de siste 6 månedene og alle samtalene hadde kun ført til erkjennelsen av det faktum at det var dønn kjedelig. «Jeg tror kanskje jeg har blitt solgt denne ideen hele mitt liv» sa Klara»
«Hvilken ide?» spurte Martin
«Denne ideen om at jeg skulle møte en mann som var skapt for meg, du vet jo hvordan de sier noen ganger at du er som skapt for meg og jeg for deg?»
«Mener du at jeg ikke er bra nok for deg?» sa Martin lett irritert
«Nei, jeg mener bare at du ikke er skapt for meg. Du eksisterer ikke for min egen nyttes skyld eller som min egen underholdning»
«Jeg tror ikke jeg skjønner helt hva du mener»
«Nei, altså, jeg bare tenker at kanskje jeg ikke skal sitte her å være bitter over det faktum at jeg har vært så naiv at jeg trodde det var noen der ute som skulle underholde meg hvert eneste sekund og forme livet mitt etter mine ønsker»
«Du er ikke så veldig spennende du heller om du vil vite det» sa Martin mer irritert.
«Jeg tror ikke du helt skjønner hva jeg sier»
«Etter hva jeg forstår så sitter du og sier at jeg ikke fyller dine behov og at jeg ikke er bra nok» sa han sint.
«Jo, du gjør det. Eller du fyller ikke alle, men det jeg mener er at du kanskje ikke trenger å fylle alle behovene min, kanskje det ikke er mulig engang»
«Hva er det jeg ikke klarer da?» sa Martin frustrert
«Nei, jeg vet ikke. Jeg prøver bare å si at kanskje det er noe man skal gjøre selv også. Noe man ikke skal gå å spørre dem man elsker om, men kanskje heller finne ut av på egenhånd. Gjøre selv»
«Prøver du å si at du vil gå fra meg?»
«Nei! Du misforstår!» sa Klara fortvilt «Jeg tenker bare at det finnes et liv utenfor ekteskapet også hvor jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det»
«Hvis du vil gå fra meg så må du bare si det.» sa Martin nesten lei seg.
Klara flyttet blikket ut i rommet frustrert. Hun følte seg sint og alene. Hun kom ikke gjennom til han selv etter 13 års ekteskap. Hun så på ham igjen. Han satt der ventende. Som om han ville høre at det var noe galt med ham, at hun ville gå fra ham, at han måtte kjøpe mer blomster, trene mer, gå ned noen kilo, gi henne mer komplimenter, tjene mer penger og kjøpe en ferrari, men det var ikke det hun ville. Hun ville bare at han skulle forstå at hun hadde skjønt at han ikke nødvendigvis var ansvarlig for at hun kjedet seg så fælt. At det ikke var hans jobb og at han ikke trengte å prøve å underholde henne mer, men det virket som om det var en virkelighet som var fjern for Martin.
«Skal du ikke si noe?» fortsatte Martin.
«Det jeg prøver å si er at jeg tror jeg har lurt meg selv til å tro at du alltid skal være ansvarlig for hva slags dag jeg har»
«Men jeg vil jo at du skal ha det bra!» svarte Martin.
«Ja, jeg skjønner det, men noen ting må man gjøre selv. Som i en hobby eller noe lignende. Noe som jeg liker som ikke du trenger å like eller noe som fyller de behovene du ikke kan fylle»
«Vil du ha et åpent forhold?»
Klara falt nesten av sofan i latter. Det føltes ut som om den kom fra et ukjent sted og var som en høylytt overraskelse for henne.
«Hva ler du av?» sa Martin sint
«Nei, unnskyld» sa hun, men hun greide ikke stoppe å le. Så typisk menn tenkte hun. Om det var andre behov som måtte fylles så dreide det seg som sex. Med andre menn så klart.
«Nei, unnskyld. Det var ikke det jeg mente. Jeg er faktisk ganske fornøyd med den delen»
«Åja, men det er bra» sa Martin tilfreds.
Klara holdt på å bryte ut i enda en latterkule når hun så det fornøyde smilet hans, men hun holdt seg.
«Det jeg mener er bare at jeg kanskje har interesser jeg må finne i hverdagen og slutte å legge alt på ekteskapet. Skjønner du?»
«Ja, jeg forstår, men jeg blir veldig urolig av hvordan ting har vært i det siste og jeg vil ikke miste deg». Til tross for at de hadde nådd bunnen av kjedsomhet så hadde Klara alltid vist at hun tross alt hadde gjort et ganske godt valg når det gjaldt sin partner. Martin var egentlig en ganske morsom og omtenksom mann, men den siste delen kunne gå overstyr når det var fare på fære.
«Du kommer ikke til å gjøre det. Det er bare at jeg har lurte meg selv og skyldt på deg for at det har blitt som det har blitt»
«Ja, jeg tror jeg skjønner» sa han lettet.
Enkelheten hans var på en måte ganske sjarmerende også. Han var sikkert solgt en idé i sin dag han også tenkte hun.
«Vi skal ikke gå og legge oss? Ungene skal på skolen i morgen og vi på jobb»
«Jo, det er sikkert lurt. Jeg går og slår av lysene.»
Mens Martin reisteseg, gikk rundt i de forskjellige rommene i huset og skrudde av lysene satt Klara for seg selv på sofan. Hun følte at hun hadde gjort noe hun aldri hadde gjort før, men hun kunne ikke helt sette ord på hva hun hadde gjort. Det var noe nytt. Det føltes som et slags fremskritt selvom hun bare hadde delt noen ord og tanker hun hadde hatt. Det var en merkelig følelse. Følelsen av fremskritt. Martin sto i døren til stua. «Kommer du?»
«Ja, jeg kommer» sa Klara. Hun reiste seg fra sofan og skrudde av lyset før hun fulgte med Martin opp trappen. «Jeg er glad i deg vet du det» sa hun til han. Han så på henne. Smilet hans gjorde at hun forsto hva som var nytt. Hun hadde gitt han innblikk og avstand. Og fra den avstanden kunne han svare «Jeg er så inderlig glad i deg også».

Anders E.

Går det an å være så forelsket at det gjør vondt?

Følgende spørsmål kommer fra en leser: 

Jeg er en kvinne midt livet som opplever å møte en ny mann som gjør meg ubeskrivelig lykkelig.  Jeg har hatt mye energi og har følt meg herlig oppegående og til stede etter at jeg møtte ham.  Det siste året har jeg vært fokusert på å jobbe meg gjennom gamle dårlige samvittigheter, gammel skyld og skam. Oppi alt dette har jeg møtt en fantastisk mann. Jeg er rett og slett forelsket. Ikke som en 16 åring, men som en voksen dame som treffer en som møter meg der jeg er, som er raus, åpen og fri. Jeg har derfor vært lykkelig tilstede i eget liv den siste tiden.

 Men i forrige uke opplevde jeg noe uventet. Jeg våknet om morgenen like dansende og lykkelig som jeg hadde følt meg den siste tiden. Jeg dro på jobb,  hadde en hektisk dag, møter og fullt fokus hele dagen. Da jeg kjørte hjem satt jeg og reflekterte over hvor lykkelig jeg var. Solen skinte og jeg var fremdeles en dansende sjel. Jeg kjørte hjemover fra jobb og kjente at energien rant ut. Så var det middag og kjøring til barnas aktiviteter. Da kvelden kom kjente jeg meg ganske tom….  Ja, ja tenkte jeg, det har vært en lang dag, supertidlig oppe, jobbet, kjørt, vært mor, kjørt igjen osv. Gikk så tidlig til sengs. Våknet morgenen etter, fremdeles tung og lav på energi….Overraskende, uventet og da, uforklarlig….

Jeg hadde en ubehagelig følelse i magen, skikkelig vondt. Opplevelsen av dette var langt fra den herlige sommerfuglfølelsen en forelskelse er, men en murrende tomhet som bredte seg i hele mageregionen. Jeg følte meg ordentlig fysisk uvel, det verket. Hvordan var dette mulig, jeg som var så forelsket…?  Forelskelse er jo bare godt, glede, fornøyelse, begjær, forventninger og lykke. Jeg følte meg forvirret og usikker. Hva var det som skjedde med meg?

Kan forelskelse gjøre så vondt? Og hvis den gjør vondt, er det da forelskelsen som gjør vondt eller er det andre og gjemte følelser som trer inn?  Dette funderte jeg over denne formiddagen. Plutselig slo det meg at jeg hadde sveket meg selv i lang tid. Var det det at jeg har sviktet og sveket meg selv så lenge som jeg endelig kjente på, og som gjorde at jeg hadde så vondt i magen? Det at jeg er i et ekteskap hvor vi lever to parallelle liv, uten noen fysisk nærhet å snakke om? Og ja, jo mer jeg har kjent på det, jo mer kjenner jeg at det er det som har tatt energi fra meg.  Jeg har virkelig hatt et savn i mange år, noe jeg ikke har tillat meg selv kjenne på, et savn etter både fysisk, åndelig og mental nærhet med en voksenperson. Først nå kjenner jeg at det virkelig har vært et savn. Jeg har ikke tatt tak i det å være god mot meg selv og jeg har i lang tid undertrykt helt menneskelige behov.  Jeg innså der og da at jeg har sviktet meg selv.

 Jeg har brukt de siste dagene på å tilgi, og å akseptere at jeg har agert som jeg har gjort. I tillegg kommer jo selvsagt en sårhet og tristhet for alt det som ikke har vært, en sorg. Også dette tilgitt nå. 

Jeg kjenner at jeg er tilbake i den deilige forelskelsestilstanden, men jeg skulle gjerne visst følgende: Går det an å være så forelsket at man har det vondt? Og i så tilfelle, hva er det i forelskelsen i seg selv som kan medføre en følelse av å ha det fysisk vondt, med påfølgende energitap. Eller er det alltid underliggende og ubearbeidede følelser/traumer som slår inn og som gjør at forelskelsesfølelsen må vike for sterkere krefter i oss?

Svar: 

Ja, det følger ofte en smerte med en intens lykkefølelse, dersom det ligger restsmerte i kroppen som ikke er forløst. Forelskelsen trigger som fysiologisk fenomen en rekke endorfiner som gir oss den samme lykkefølelsen som vi kan få også i andre situasjoner, men da ofte  i kortere tid enn det en forelskelse varer. Eksempler på slike situasjoner hvor det følger med en smerte er for eksempel når vi hører vakker musikk i en begravelse hvorpå det kan komme skuffelser, savn eller ensomhet som ligger som rester i kroppen. Eller vi ser mennesker i stor smerte og en lignende smerte trigges i oss samtidig med at vi kjenner empati. Samme endorfiner som ved forelskelse utløses.

Kognitivt så skjer følgende: 
Ved hjelp av de nevnte endorfinene utvides vår bevissthet slik at vi kjenner mer enn vi ellers gjør, ref forelskelsens intensitet, hvorpå den økte bevisstheten frigjør fortrengte smerter og det starter en realisering av disse. De aktuelle smertene har ofte noe med situasjonen å gjøre slik du beskriver om eget svik av deg selv gjennom mange år, bitterhet over brustne illusjoner og savn etter å leve i deg selv. Hvis du ikke forstår dette så kan det trigge offer og hevn og alt blir vanskelig og avmakten kan komme. Når du forstår derimot og tilgir deg selv det gamle sviket, så slås smerten av via selvaksept og du kan igjen stå i den gode tilfredsheten som følger med å leve i deg selv i frihet. 

Mange beskriver forelskelse som å kjenne at de lever. Samtidig øker sårbarheten og en eventuell forelskelse blir til kjærlighetssorg når den andre prtaen ikke gjengjelder. Hvor voldsom kjærlighetssorgen blir avhenger også av hvor mye fortrengt smerte som finnes. 
Ja, det går an å bli forelsket i seg selv. Det å oppdage seg selv er en forutsetning, forstå seg selv likeså hvorpå de gode følelsene og endorfinene følger med på kjøpet. Husk i denne sammenhengen at selv som ord er noe helt annet enn egoet. Dette kan leses om andre steder i bloggen ved å søke på de aktuelle ordene. 

Hvorvidt forelskelsen må vike eller ikke for smerter som blir realisert er mer et spørsmål om hva som er mest hensiktsmessig for oss. Rent helsemssig og stressmessig for vår kropp og hjerne er det av stor viktighet at smerter løsner og blir realisert, da belastningen ved å gå med disse skaper mye stress. Om forelskelsen da bare er et middel for et høyere helsemessig mål skal jeg ikke ha sagt noe sikkert om, men mye kan tyde på at det er slik. Det jeg ser hos de som går hele prosessen sin og frigjør seg helt fra gammel smerte, samt det som er beskrevet i bøker og annet av mennesker som har gjort dette er at evnen til å bli forelsket blir redusert. Man oppnår sjelden den berusende følelsen og kjenner i stedet en vedvarende indre ro og fred uten de store svingningene. Man slippes fri fra egoet og frykten.
Her finnes ingen seriøs forskning, men mye tro, så foreløpig får det bli opp til hver enkelt av oss å tro hva vi vil om dette. God søndag.

Resignasjon eller aksept

De aller fleste har inne i mellom vært i håpløse situasjoner som de ikke kan få gjort noe med. Det å innse at det ikke nytter å gjøre noe med det er en ting. Hvilken kognitiv vei du deretter velger er vesentlig.

  • Resignasjon er som det ligger i ordet å gi opp og dermed tape. Resignasjonen er drevet av vegring for å innse at man har gått på en illusjonssmell. I tillegg kan det handle om uvilje til å ta ansvaret for at man har latt illusjonen oppstå. Heri ligger flukten og den kortsiktige tryggheten.
  • Aksept derimot handler om å godta virkeligheten. Ta inn over seg illusjonene og ta læring samt tilgi seg selv for at man lot seg lure. Dermed frigjør du deg og kan gå videre en annen vei eller endre strategi for å kunne møte den samme situasjonen på en klokere måte enn før.

Følelsesmessig og energimessig er alternativene som natt og dag. Det ene bryter ned. Det andre bygger opp. Kort sagt: Godta at verden ikke er perfekt. Gå videre og finn på noen annet å bruke energien på. Lykke til!

 

Sorgprosessen

Sorg er et fellesbegrep for flere følelser. Herunder hører spesielt savn. Savn oppstår ikke bare når man mister noen man er glad i, men også ved tap av livsfunksjon i en eller annen form. Sorgprossesen går gjennom følgende trinn. Tiden hvert trinn tar avhenger av mange faktorer og kan variere mye.

  1. Sjokkfasen starter i det noen dør eller det går opp for noen at en sykdomstilstand kan være kronisk eller livstruende. Samlivsbrudd kan også starte sorgprosessen. Varigheten er individuell og avhenger av hvordan vedkommende er rustet til å tåle sjokk. Sagt på en annen måte så tåler noen mindre enn andre. Fasen kjennetegnes blant annet av fortrengning og distraksjon.
  2. Erkjennelsesfasen starter gradvis i slutten av sjokkfasen. I denne fasen går det opp for den rammede at det fatale har skjedd. Her kommer også tårene som hører med og realiseringen av sorgen starter. Evnen til å kjenne og realisere smerte er varierende og for noen går denne fasen fort, for andre sakte.
  3. Akseptfasen kommer etter at erkjennelsesfasen. Det å akseptere et faktum av et slikt omfang som tap av kjære eller alvorlig sykdom er tar ofte lang tid. Her er det viktig å være tålmodig. Noen kan i denne fasen rammes av depresjoner dersom det har ligget latent.
  4. Fornyelse og vekstfasen består i å komme videre. Her starter livet opp gjen og man kan vende tilbake til livet og igjen se fremover selv om rammebetingelsene er radikalt endret. Denne fasen legger grunnlaget for hvordan man vil forholde seg til det som har skjedd videre fremover.

Husk at grad og innhold samt tid er forskjellig fra menneske til menneske. Er du venn eller pårørende så ikke påskynd prosessen. Bare vær der og støtt. Dersom sorgprosessen ikke blir gjort ordentlig så kommer den igjen eller blir fortrengt og kan være grobunn for sykdom. Sorg er naturlig og skal være der. Savnet er minnet om gleden og gjør at vi kan ta med oss de gode minnene videre.

Selvaksept

Uttrykket finnes, i den betydning vi i Dialoggruppen bruker det, så vidt jeg er kjent med ikke innenfor noen annen terapeutisk retning. Det er heller ikke kjent innenfor den norske skolepsykologien. Heller ikke teknikken som tilhører selvaksepten er kjent og definert. Allikevel er dette noe mange mennesker gjør mange ganger hver eneste dag uten å vite det. Det er samtidig noe vi ikke klarer oss uten. De som aldri finner ro mangler denne evnen og blir ofte syke av det. Selvaksepten finnes hos alle barn, men blir ofte avlært av foreldrene uten at de er klar over det eller har det som intensjon.

Selvaksepten er det eneste verktøyet som kan skru av det sympatiske nervesystemet ved hjelp av viljen. Dette nervesystemet er i utgangspunktet ikke viljestyrt og kan derfor ikke skrus av. I stedet så bidrar selvaksepten til å slå på det parasympatiske nervesystemet, som er viljestyrt. Dette fører til at det sympatiske selv slår seg av.

Selvaksepten består av tre hovedtrinn:

  1. Realitetsorientering, det å se virkeligheten slik den egentlig er, er grunnlaget som må være til stede for at selvaksepten skal fungere. Sannheten må finnes og du må kjenne innerst inne at den er riktig, dvs at den stemmer for deg og din intuisjon. For å finne sannheten så må du kanskje bruke litt tid og du må muligens tilegne deg mer kunnskap enn det du har fra før. Når noen sier at de aksepterer noe så mener de som regel det som jeg kaller realitetsorientering. Ofte mangler de viktige deler av sannheten.
  2. Selvaksept vil i korthet si at du aksepterer de faktiske forhold gitt av punkt 1. Du må kjenne at du mener det med hele deg for at det skal virke. Her er det ofte snakk om ubehagelige sannheter som skal aksepteres. Det kan være krevende å akseptere at du hele livet har levd på en løgn for eksempel. Prøv det og kjenn at du mener at det er greit.
  3. Resultatet dersom du får til punkt 1 og 2 er fullstendig ro. Veien til roen kan gå via følelsen vemod gitt at du gir slipp på gammel smerte samtidig. Denne roen er stille og det skjer ingenting i hjernen. Her starter din frihet til å gjøre andre valg enn du gjorde i fortiden. Herfra gjør du valg ved bruk av din egen frie vilje.

Dette krever trening. Skal om det er interesse for det gi deg noen eksempler. Prøv og kjenn. Lykke til!