Stikkordarkiv: adferd

Unge og frafall i skolen – årsakssammeheng og tiltak

Uncategorized, , , , , , , , ,

Det har vært mye debatt og det har vært gjort tiltak gjennom lang tid for å senke antallet elever som dropper ut av skolen, spesielt på vderegående trinn. Effekten av tiltakene er minimal, mange steder har det faktisk blitt verre. Vil i dette innlegget skrive noe om hva som kan være årsakssammeheng og hvilke tiltak som muligens kan hjelpe slik jeg ser det.

BAKGRUNN FOR FRAFALL
Til alle tider har det vært et frafall fra obligatoriske plikter. Utdanning er en av de. Jobb er en annen av de. Utskifting og endring skjer hele veien. Menneskers veier har vært og vil alltid være forskjellig.

Når dette nå har fått det fokus som det har så handler det nok mest om at nå er det målbart på en helt annen måte enn før. Det som muligens er et problem blir dermed synliggjort på en helt annen måte og kan dermed brukes bevisst av poltikere blant annet til å slåss om hvem som har gjort best og mest i sammenheng med dette.

Når det er sagt så er det klart at det til alle tider og fortsatt er slik at det er utfordrende å være tenåring. Å skulle velge, å skulle holde seg motivert, å skulle nå opp til forventningene rundt seg og ikke minst egne forventninger er krevende. I tillegg, og det er et nytt moment, så er sosiale medier på en helt annen måte med på å til enhver tid skape et bilde av hva omgivelsene tenker og gjør. Ofte en usann virkelighet, men de fleste kan ikke unngå å bli tatt av sin egen utilstrekkelighet når de hører om alle som får til både det ene og det andre. Her kan det ligge en forsterkende faktor. Faktoren er ikke ny, men flere eksponeres tettere og oftere for denne enn før. Hva har egentlig skjedd i tillegg til dette?

Personlig tror jeg ungdom er ærligere med seg selv enn før
fordi det er mer rom for det.
Sannheten er derfor mer tilgjengelig, smertefull som den kan være.

Sagt med andre ord så gir kanskje ungdom en mer ærlig tilbakemelding på kvaliteten i skolen og hvor lite den egentlig er tilpasset hver enkelt elev. Før kunne nok skammen slå hardere og terskelen for å skille seg ut og si det høyt være høyere.

TILTAK
Hva kan man så gjøre? Hva sier «ekspertene» og hva sier historien om riktig og galt. Hva er voksne lært opp til å tro på og hva koster det samfunnet i kroner og øre å møte ungdom der de er til enhver tid? Ikke nødvendigvis så mye. Tiltakene kan være enkle og virkningsfulle samtidig.

Start med å lytte til ungdommen!

Still spørsmål i stedet for å instruere. Vil i denne forbindelse ta frem en pasienthistorie om en ungdom som hele veien hadde slitt med tilpasning på skolen. En dag fikk han en lærer som satte seg ned med ham og snakket med ham og ikke til ham. Det gjorde hele forskjellen. Ungdommen fikk ikke særbehandling, men fikk selv evaluere og vurdere hele veien hvordan hans egen virkelighet så ut. Hver dag tok han og læreren en fem minutters prat og ungdommen evaluerte og sa noe om hva han tenkte videre. Ettter hvert var et blikk nok mellom ham og læreren. Han ble sakte, men sikkert selvgående, opplevde mestring og kunne gjøre valg, hele tiden innenfor de rammene som skoleverket satte. Verre er det ikke, men dog så vanskelig i praksis fordi de fleste «voksne» og autoriteter har en bedrevitermentailtet som de ikke klarer å holde for seg selv. Derfor lyttingen.

Ikke gi ungdom råd uten at de spør etter det!

Klarer de nevnte personene å følge opp disse to grunnreglene så kan mye være gjort. Prøv på din egen ungdom eller forsvidt mindre barn og se hva som skjer. Vær blid og vanlig imøtekommende underveis mens du følger reglene. Lykke til!

Konkurranseinstinkt. Hva er egentlig det?

Uncategorized, , , ,

En leser sendte inn spørsmål om hva som gjør at vi ofte konkurrerer i trafikken selv om det er lite å tjene på det.
Svar: Konkurranseinstinkt er det som får oss til å gå i akutt konkurransemodus i mange situasjoner, hvor trafikken er et godt eksempel på et område hvor det ofte slår inn.
Mange mener mye om hva konkurranseinstinkt er. I disse VM-tider så er det fristende å se på toppidrettsutøverne, men gitt at de er relativt få så er de neppe representative for konkurranseinstinktet slik det er hos folk flest.

For å finne svaret så kan vi se på definisjonen. Den varierer noe, men det som går igjen kan kort sies å være…

«en innbitt vilje til å unngå å tape og samme til å vinne».

Forsåvidt kanskje riktig, men allikevel ingen forklaring på hva det egentlig handler om. Under dette praktiske nivået for handling og tanke så ligger det mye krefter som slippes løs i en konkurransesituasjon og ikke minst under de utallige treningstimene som ligger bak det å vinne. Konkurranseinstinktet er imidlertid like sterkt hos de som ikke trener, så trening er ingen forutsetning.

For å forklare velger jeg å ta utgangspunkt i konkurransen mellom syklist og bil i trafikken. Om du ikke har opplevd det, så er det klassiske at det er få som velger å vike i den situasjonen, enten man har bilens stålpanser rundt seg eller er ubeskyttet på en sykkel. Risikoen for å bli skadet er i den situasjonen faktisk lite relevant fordi konkurranseinstinktet er slått på. Og som ordet sier så er dette et instinkt.

Instinkt er i utgangspunktet et mønster vi har fordi vi ikke kan klare oss uten hvis vi skal overleve.

Når en syklist og bilist møtes i et trafikkert kryss i Oslo i morgenrushet så er det fort gjort at det blir kamp om å komme lengst frem først. Ingen vil gi seg og syklisten kan fort gå så langt at han langer ut et spark mot bilen. Bilsjåføren bruker hornet og sier fra på den måten. Her er nok delen som handler om å ikke tape vesentlig. Så hva driver egentlig den.

Frykten for å tape og kjenne skam og dermed kunne bli ensom,
fordi vi med skam ikke blir attraktive, er et vanlig motiv.

Konkurranseinstinktet blir dermed et spørsmål om å være sterkest og ikke bli rammet av skam og dermed mindreverd som kan gjøre oss mindre interessante for en partner. Ja, det lukter av evolusjonspsykologi som handler om instinktive opphav til mange mønstre, som blant mange med rette blir sett på som ganske primitive. Og menn er de som oftest er ganske primitive i trafikken, dessverre.

Blir de i tillegg»angrepet urettmessig» av en eller annen på en sykkel eller i en bil så er det viktig å unngå å tape ansikt. Tap av ansikt i en slik situasjon gjør oss også mindre attraktive og gir dermed øket risiko for ensomhet og i verste fall en ensom død hvis vi ser evolusjonsmessig på det.

Det er mulig det var slik for 50.000 år siden, men neppe i 2014.

Tenk over det i neste veikryss før du nesten kjører over syklisten. Og til alle dere kvinner som kjenner en slik mann. Se med romslighet til hans steinalderinstinkt da han neppe er i stand til å stagge det der og da. Etterpå kan dere gjerne si fra at det ikke gjør ham spesielt attraktiv å opptre så primitivt. God tur.

Avdekke problemer, synliggjøre utfordringer og ansvarliggjøre barnet

Uncategorized, , , , , , , ,

Ovenstående ordrekke handler om det aller meste, for mange, og foregår daglig, mange ganger om dagen uten at vi nødvendigvis tenker over det. Et enkelt eksempel på det er følgende:
«Det snør og er kaldt, jeg drar vekk gardinene og sier det  til barna og tar ansvaret for at jeg selv kler meg og barna godt så vi ikke fryser når vi går ut.»

Mange tar ansvaret for barna i de enkle situasjonene. Små barn gjør nødvendigvis ikke den koblingen, ei heller eldre demente personer. Sagt med andre ord så er forutsetningen for at vi skal kunne ansvarliggjøre barna at de har evnen til refleksjon om hva vi ser og hva som er en adekvat løsning i den situasjonen. At barna er modne for oppgaven.

Poenget mitt med å ta dette enkle eksempelet som utgangspunkt er å overføre dette til situasjoner som er langt mer krevende å stå i nettopp fordi vi mangler kunnskap og dermed evnen til en fullstendig refleksjon rundt tematikken. Løsningene blir deretter og kan ramme oss selv og omgivelsene relativt nådeløst dersom området er viktig nok. Jeg vil forsøke å gi dere noen konkrete verktøy for å kunne gjennomføre de tre trinnene på en muligens mer optimal måte enn i dag.

AVDEKKE PROBLEMER
Å avdekke gjør vi hele tiden gjennom at vi bruker sansene. I de tilfellene jeg spesielt tenker på med barn så handler det om at det du avdekker ikke nødvendigvis er hele sannheten.
Barn og unge kan være tydelige, men det varierer veldig med i hvilken grad de er tatt av en situasjon og omstendighet. Hvor mye offer de er. Er de i offer blir det de uttrykker og viser med tale og kroppsspråk vanskelig å forstå uten videre. Hva har du da avdekket?

Du har avdekket at noe foregår, men at du ikke vet hva.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er den virkeligheten du opplever akkurat da. Ikke begynn å gjette eller forsøk deg på tolkning. Risikoen for at du tar feil er relativt stor og vil dermed fort medføre ytterligere frustrasjon hos barnet. Forhold deg inntil videre taus og passiv såfremt barnet ikke går løs på omgivelsene eller deg. Fortsett gjerne å observere for å se om du kan fange opp mer informasjon.

SYNLIGGJØRE UTFORDRINGER
Neste punkt er å synliggjøre hvor du befinner deg slik at det blir klart for barnet at du ikke forstår hva som foregår. Det må du gjøre ved å være tydelig for eksempel på følgende måte.

Jeg hører og ser at det er noe som irriterer deg siden du gjør som du gjør. Jeg forstår bare ikke hva det er? Er her hvis du vil snakke om det.

Du synliggjør dermed nøyaktig det du avdekker og trekker ikke inn noen flere momenter eller subjektive fortolkninger. Barnet har dermed større mulighet til å forholde seg til at du ikke forstår og er der hvis det vil snakke om saken. Ved å ikke trekke inn flere momenter unngår du økende frustrasjon.

ANSVARLIGGJØRE BARNET
Barnet er dermed ansvarliggjort. Det vil si at det nå er opp til barnet å komme videre i situasjonen ved egen hjelp eller ved å dele med deg. Det kan ta litt tid før det går opp for barnet og det er viktig at du venter tålmodig i den situasjonen eller bare fortsetter med dine gjøremål.

Å bli tildelt ansvar betyr at barnet blir motivert for å ta ansvar for seg selv samtidig som det lærer at det ikke har ansvaret for andre i tilsvarende situasjoner.

La barnet vokse med ansvaret og bruke tid. Hvis du synes det går tregt kan det bety at du har være for ansvarsfull og løst for mye på forhånd for barnet. Barnet må da få bygge stein for stein på veien mot selvstendighet.

Det må barnet gjøre selv uten ubedt hjelp.

Er adferdsforstyrrelse sykdom?

Uncategorized, , , , , ,

I kjølvannet av forrige innlegg skrevet av gjesteblogger Anders er det fristende å utdype noen poenger han skrev om. Overskriften er et slikt.

Nei, adferdsforstyrrelse er ikke sykdom før det fører til hindringer for en tilnærmet normal livsførsel. Allikevel blir alt for mange medisinert og ikke behandlet på grunnlag av adferd som er innlært av naturlige årsaker, men allikevel er uegnet til situasjon, kultur eller normer hvorpå resultatet blir at vedkommende blir medisinert som om det var sykdom. 

Eksempel: 
Når et barn har aggressiv adferd så kommer det av at barnet ikke kjenner til andre måter å få utløp for denne på. Det er lært av foreldre primært. Når det samme barnet som ungdom begår kriminelle handlinger så er det det samme smerteutløpet som foregår selv om uttrykket har endret seg noe. Som voksen tas smerten ut på egne barn, samboere eller andre som måtte befinne seg i nærheten. 

Smerten er ikke tilgjengelig for vedkommende som lider av dette da kunnskap og følelsemessig tilgang mangler. Behandlingsapparatet er primært innrettet på symptombehandling og klarer bare unntaksvis å bryte gjennom og finne smertenøkkelen. En vellykket behandlingsprosess i et slikt eksempel er lang og tung og ofte kostbar dersom den må kjøpes privat. Mange faller dermed utenfor og adferdsforstyrrelser fortsetter og forplanter seg. Helsevesenet belastes med symptomdemping som krever store ressurser.

Som det sies i forrige innlegg så har hverken samfunnet eller den enkelte kunnskap som gir mulighet til å se eller forstå situasjonen. De som forstår blir ofte syke av det og sliter med å formidle. Kampen fortsetter dog ufortrødent videre. Vi vil fortsette å skrive og synliggjøre. Takk for at dere leser og deler. Har noen lyst til å skrive og publisere så kan dere sende meg et forslag på epost eller som svar innlegg til et tidligere innlegg på bloggen. 

Vanskelige temaer – forskjell på menn og kvinner

Uncategorized, , , , , , , ,

I kjølvannet av forrige innlegg stiller samme leser et oppfølgingsspørsmål:

Et nytt spørsmål formes i meg som følge av det du skriver og det er forskjellen på kvinner og menn. Er måten vi møter våre svakheter en forskjell på menn og kvinner? Finnes det noe dokumentasjon på at kjønn er en variabel som forklarer ulike måter å møte egne delpersonligheter/egenskaper/svakheter på? Selv synes jeg at jeg har lettere for å akseptere egne svakheter enn min kjære. Dette kan godt være svært subjektivt.

Svar: Det finnes mye forskning, men mangler konklusjoner som klart sier det ene eller andre. Man kan således forledes inn i både den ene og andre trosretning. Svaret er vel at vi ikke vet helt sikkert enda og det er interessant i seg selv.
Min erfaring etter en del år i bransjen er at følelsesmessig er menn og kvinner like uavhengig av kjønn. Det vil si at de følelsene vi kjenner i en situasjon er de samme. De er menneskebetinget. Dyr har de samme følelsene. Forskjellen utgjøres primært av den adferd vi har innlært og som handler om hvordan vi forholder oss praktisk til en situasjon og en følelse. 

Her spiller både kjønn, hormoner, arv og miljø inn. Sagt på en lettfattelig måte så er det «arvesynden» som kommer til uttrykk. Hvis man ser på menn og kvinners kulturelle utvikling, moralske rammer, normer etc så er det ikke rart at vi fremstår helt forskjellig i mange situasjoner. Så at din kjære forholder seg annerledes til egne svakheter kan rett og slett komme av innlæringsfaktorer som har påvirket hvordan han forholder seg til sunn skyld og skam. 

God søndag.

Innlæring av adferd og egenskaper/delpersonligheter

Uncategorized, , , , , ,

Innlæring av adferd starter den dagen vi blir født, om ikke før. Det er flere faktorer som påvirker.

  • Genetikk i form av arv er viktig
  • Følsomhet er forskjellig sannsynligvis påvirket av fosterlivet og genetikk
  • Miljø er en betydelig faktor

Genetikken skaper sammen med følsomheten en forutsetning med muligheter som bestemt av mijøpåvirkning gir et sett med egenskaper. Egenskapene testes ut og skapes ved gjentatt påvirkning spesielt fra foreldrene.

Barn enten kopierer eller kompenserer. Dersom barnet ikke finner noe hos den ene forelderen, som er egnet, leter man hos den andre. Eksempelets makt er stor. Eplet faller sjelden langt fra stammen er det noe som heter, hvilket betyr at kopieringseffekten er betydelig. Gutter kopierer far og jenter mor. Barn gjør sjelden det foreldrene sier, ofte det foreldrene gjør. Over tid kan man se flere trekk like dem man selv har. Disse viser seg i ung alder og blir mer utpreget etter hvert.

Den viktigste årssaken til kopiering er behovet for å unngå avvisning. Det er skjebnesvangert for et barn å miste posisjon hos sine foreldre. Det vil derfor strekke seg langt for å bli inkludert og likt. Mye handler om å unngå de fire viktigste smertene; skyld, skam, ensomhet og savn. Om du nå kjenner at det å være foreldre er krevende så er ikke det så rart. Fortvil ikke. Slik må det være for både foreldre og barn. Uten denne erfaringen ville vi som mennesker rett og slett ikke overleve. Det følger ikke med bruksanvisning når vi får barn. Grunnen til det er rett og slett at du har den i deg. I selvet ditt ligger all den bruksanvisning du trenger. Igjen så betinger dette at du er ærlig med deg selv og stoler på deg selv. Vær selektiv på hvilke råd du tar imot fra andre, enten det gjelder fagpersoner, venner eller dine egne foreldre. Du kjenner om rådene er gode eller dårlige hvis du lytter til deg selv.

En god grunnregel er å være god mot deg selv. Ta vare på energien din, gjør noe egoistisk minst en gang om dagen, hvil mye og ta deg den plassen du fortjener og trenger, også i relasjon til dine barn. Det lærer dine barn å være gode mot seg selv. Til sammen fører dette dem i retning av å sette seg selv fri og bli uavhengige, trygge og selvstendige mennesker. Resultatet blir at de klarer å elske andre mennesker ubetinget og dermed bidra der behovet for hjelp er størst.