Som tidligere publisert så satser vi på å starte opp vår ettårige utdanning i kognitiv terapi igjen. Metoden baserer seg på å behandle årsakene til at sykdom og forstyrrelser opprinnelig oppstod. Årsakene kan ha sin opprinnelse i både psykiske og fysiske traumer. Ofte viser det seg at årsakene er sammensatt av begge deler. Hvor det startet og hva som kom først er mulig å avdekke i de fleste tilfeller. Ved å løse opp de opprinnelige traumene så avtar gradvis stressnivåene og aktiveringen knyttet til disse og pasienten blir roligere.
Utdanningen er primært rettet mot de som ønsker å arbeide som terapeuter og andre som har behov for en konkret og effektiv metode i sitt daglige arbeid. Nytteverdien av den dybdeinnsikten utdanningen gir i hvordan vårt kognitive system er sammensatt er selvfølgelig også nyttig i livet forøvrig. Det er derfor ingen begrensninger på hvem som kan ta utdanningen. Ei heller stilles det krav til bakgrunn eller annen utdanning. Den er åpen for alle.
Det som skiller vår terapi fra andre terapiformer er årsaksbehandlingen og metodene for å skifte nervesystem og dermed skape ro. Der er vår metode unik.
Les mer om dette under fanen utdanning/kurs. Fristen for påmelding er foreløpig satt til 1.juni. Undertegnede er lærer på utdanningen.
Hvordan oppleves situasjonen for en som strever og har skolefravær? Og i tillegg bli stemplet som «skolevegrer»? Hvordan ville voksne i arbeidslivet reagert om de ble omtalt og definert som «jobbvegrer»?
Nedenfor følger en situasjonsbeskrivelse der en voksen har oversatt en skoleelev sine opplevelser til en jobbsituasjon. En behandling ingen voksne over tid ville funnet seg i.
Til ettertanke.
«Hver kveld sitter du med en klump i magen. En verkebyll av oppsamlede negative erfaringer. Verkebyllen gjør at det er vanskelig å sovne, og når du sovner har du mareritt. Så du våkner utslitt, like sliten som da du la deg. Kroppen protesterer, og hodet verker. Øyelokkene er så tunge, så tunge. Men jobbens utsendte står over deg og maser. «Stå opp! Alle må på jobben. Alle vennene dine er på jobben. Du kan ikke ligge her,»
Så du stavrer deg på beina, kjenner kroppen protesterer for hvert skritt du tar ned trappa.
Når du har satt deg ned, fortsetter maset. Nå er det frokost, men magen sier nei. Ingenting frister, ikke favorittretten engang.
«Du må spise! Du kan ikke gå uten mat.»
Så blir maten satt foran deg, men du rører den ikke, bare ruller på hodet i håp om at nakken snart skal gjøre mindre vondt.
Stemmen som maser, stikker som nåler i den medtatte kroppen din, men meningen din teller ikke. Siden du nekter å både sykle og gå til jobben, blir du kjørt, av jobbens utsendte. Jobbens utsendte som du var så glad i, men nå hater intenst for alt presset og maset du blir utsatt for.
Bilen stopper utenfor jobben, og du går motvillig innover. Farten og kroppsspråket vitner om at livsgnisten er borte. Den ligger et sted på jobben, der kollegaer stadig krenker deg, stenger deg ute. Ingen sier hei eller ha det. Ingen tar kontakt på fritiden. Når du snakker til dem får du ikke svar, men oftest hånlig latter og stygge betegnelser. De løper fra deg, mens de ler høyt.
Til og med sjefen krenker deg foran kollegaene dine. Du som før var høflig og snill har begynt å glefse etter sjefen. Setter ham på plass med ufine ord, for vanlige ord har ikke hjulpet så langt, og tålmodigheten og tålegrensen din er nådd, for lenge siden.
«Han er vanskelig og har stygg munnbruk» sier sjefen om deg til andre, men ingen lurer på hvorfor du som aldri var frekk på jobben før, har blitt sånn. De tenker det har noe med familien å gjøre.
Du blir tatt hardt i armen når du forstyrrer kollegaene dine med skraping av stolen mot gulvet for hodet koker, og du klarer ikke å konsentrere deg.
Du protesterer mot at du alltid får oppgaver som er for lette, for vanskelige eller for mange. Du nekter å jobbe. Takken er mere mas fra enda flere personer. De graver og stiller spørsmål om hjemmet, om noen der er slemme med deg, siden du ikke kan sitte stille på stolen. Siden må du sitte på en ball. Så får kollegaene nok en ting å flire og peke for.
«Arbeidsmiljøet er fint, faktisk helt topp,» sier sjefen. «Jeg hører ikke bråket du klager på. Litt lyd må du jo tåle. Livet er hardt, viktig å lære det en gang for alle. Motstand hører livet til, du må stå i det!» sier sjefen.
«Har det skjedd noe hjemme?»
Du tenker på fjernkontrollen du kastet i veggen i går, da jobbens utsendte spurte om du ville ha mat. Irriterende gnåling hele tiden om alt du må gjøre. Som om du ikke vet det. Det handler ikke om at du ikke vet, men at du ikke kan, for både hodet og kroppen har begått mytteri, og nekter å adlyde. Men ingen lytter når du prøver å si ifra. For meningen din teller ikke. Og du blir taus.
På jobben blir kantinen renovert, og en dag tråkker du på en spiker. Den går langt inn i foten, så du skriker og jamrer. Kollegaene skjønner ikke hva som skjer, og flirer og slenger bemerkninger. Sjefen stormer til, og du tenker at nå får du hjelp. Istedenfor blir du dratt ut av kantinen, mens sjefen sier ampert at du forstyrrer de andre.
Du prøver å si du har spiker i foten, men får beskjed om at du må jo se hvor du går. Og at du må si fra før.
«Men, jeg prøvde jo» sier du.
«Du må snakke tydeligere» sier sjefen.
Jobbens utsendte får beskjed om å hente deg, og så bærer det av sted til legen, som drar ut spikeren mens du skriker til.
«Sånn! Det var ikke så ille vel? Nå må du se hvor du går etterpå» sier legen med et smil.
Jobbens utsendte ser bekymret ut, og lar være å mase, for en gangs skyld. Vel hjemme får du reire deg i sofaen, foran tv´en, uten protester. Ikke noe mas engang.
Jobben engasjerer en kursleder i livsmestring, for å lære deg å takle vanskelige opplevelser og trivielle ting, lære å sette grenser for deg selv, til og med meditasjon for å senke stressnivået. Men det blir bare nok en ting du ikke mestrer, for jobben fortsetter som før, og du må fortsatt tåle skittkasting og utestenging fra unge og gamle.
Du tilbringer timene hjemme med å lure på om det er noen vits lenger. For hvis dette er livet, så kan du like gjerne kaste inn håndkleet. Tunellen er uten lys i enden, og kroppen er tung som bly. Du begynner å bli hjemme noen dager du føler deg ekstra dårlig, og får rare blikk når du kommer på jobb igjen. Og spørsmål som: «Hvorfor er du så mye borte?» Du forklarer ærlig at du er syk og sliten. Helt utslitt. Selvmordstankene holder du for deg selv.
«Kunne ikke brydd meg mindre.» er svaret du får. Sjefen står like ved, både hører og ser hva som skjer, men snur seg og går, uten å si noe. Du blir kalt jobbvegrer, som om du sitter på skylden. Tikk – du har den!
Du blir spurt hva som må til for å unngå fravær, og svarer «Vet ikke» Du har gitt opp etter å ha sagt ifra i årevis, uten å bli hørt.
Hjemme får jobbens utsendte beskjed om å presse deg mer, det er viktig å ikke ha det koselig hjemme. Ingen tv, Internett eller telefon, ingen fritidsaktiviteter, vennebesøk eller bollebaking om du ikke har vært på jobben. Men plikter må du utføre, det er veldig viktig.
Du blir oppfordret til å oppsøke psykiatrien, for det er jo tydelig at du sliter med noe. Sjefen er alvorlig bekymret. Dersom du ikke gjør det, vil det bli sendt bekymring på din mentale helse til fastlegen. Du blir også oppfordret til å snakke med psykolog eller andre i kommunens lavterskelteam, som har fått saken utførlig forklart av både sjefer og kollegaer, så din versjon tas med en stor klype salt. For definisjonsmakten sitter hos dem.
Skolefravær, som dette handler om, blir omtalt med mange forskjellige begreper. Alvorlig eller høyt skolefravær, skolevegring, skolefobi, skoleangst, skolenekt, hjemmesitter, udokumentert skolefravær osv. Som regel under overskriften «elevens vansker». Flere av begrepene «peker» på personen, som noe den «er» eller noe den «har». Det medfører gjerne at søkelyset rettes ensidig mot individet og henviser til at det er noe «feil» med eleven, eller familien. Underliggende årsaker i omgivelsene til at fravær oppstår har en tendens til å bli oversett eller glemt. Et slik ensidig og skyldplasserende fokus gagner i liten grad barnet/ungdommen, hverken når det gjelder opplevelsen det gir den det angår eller for tiltak som iverksettes i kjølvannet.
All type fravær er et symptom på at noe ikke er som det burde være, og dermed en naturlig reaksjon på en uhensiktsmessig situasjon. Den, for barnet/ungdommen, klart uhensiktsmessige og belastende situasjonen pågår ofte over lang tid før symptomet fravær oppstår. Etter hvert kan ulike typer kroppslige symptomer eller «vondt´er» dukke opp. Vondt i magen, vondt i hode, sliten, søvnvansker, kvalme og oppkast. Typisk er vanskeligheter med å få sove dagen før skole, etter helg og ferie. Barnet/ungdommen orker da ikke, eller vil ikke, gå på skolen eller bli der.
Fra skolen kan det meldes om at alt ser greit ut. De ser ikke at barnet/ungdommen er sliten. Det er ikke uvanlig at barnet/ungdommen tar seg sammen, setter på seg en maske og kamuflerer for omgivelsene hvordan det har det. Det vil bare være som alle andre og ikke være til bryderi. Situasjonen kan oppleves svært belastende, uten at det nødvendigvis synes utenpå. Det å kamuflere krever mye energi, og blir en tilleggsbelastning. Vedvarer situasjonen, tiltar gjerne graden av fravær over tid. Samt at ytterligere og mer alvorlige utslag, som for eksempel selvskading, kan dukke opp.
Forløp og utslag er høyst forskjellig, og det finnes ingen «oppskrift» for løsning. Det er alltid flere faktorer som spiller inn på at det blir fravær. De underliggende årsakene er gjerne sammensatte og komplekse da utfordringene har en tendens til å bygge seg opp over lang tid, før fravær. Noen eksempler på underliggende årsaker kan være:
Det er ulikt fra person til person hva som er årsaker og sammenhenger. Graden av hvor skoen trykker mest, kan variere over tid. Før tiltak kan settes i gang er det nødvendig med en grundig kartlegging, og barnets/ungdommens stemme må høres. Først når denne er gjort er det mulig å treffe med tiltak på en måte som barnet/ungdommen kan oppleve positivt og frigjørende. Det er alltid hovedfokus.
Uansett årsak, er som regel årsaksbildet sammensatt og situasjonen en sum av mange ting. Det viktigste i denne sammenheng er at barnet/ungdommen blir hørt og møtt. Erfaringsmessig tyder mye på at både skolen og foresatte kan ha en vei å gå. Ikke fordi de ikke vil eller kan, men heller fordi de ikke gis mulighet. Med det menes tilgang til ressurser, kunnskap og gode verktøy for kommunikasjon slik at endring og bedring kan oppnås.
I møte med mennesker har jeg stilt spørsmål om de av og til kjenner på skam. Det var det forbausende få som gjorde. Kan være flere årsaker til det. I denne sammenheng forteller det noe om at følelsen skam har mange fasetter som folk forholder seg veldig forskjellig til. Samtidig er skam en følelse alle har, som de ikke ville ha klart seg uten.
Skam er en svært ubehagelig følelse. Den kan oppstå der og da i en situasjon eller i ettertid når man har fått tenkt seg om. Enten fordi det man har sagt eller gjort avviker fra det man står for og den man vil være, som i selvsvik. Eller trigget av omgivelsenes reaksjon på noe man sier, gjør eller hvordan man ser ut. Dette er bare noen av mange eksempler.
Den konstruktive skamfølelsen oppstår helt naturlig og som en nødvendig korrigering. Skammen som omgivelsene trigger derimot, gjør at personen opplever seg å være feil, ikke være bra eller god nok, ikke strekke til eller være mindre verdt enn andre. Kritikk, korrigering, et olmt blikk, krenkelse og kjeft er eksempler som kan trigge skam. Smerten skam utløser en trang til å gjemme seg og gå i dekning. Den kan skjule seg bak mange ulike uttrykk. Taushet, flink pike/gutt, raseri, selvskading for å nevne noen. Skammens uttrykk er forskjellig fra både person og situasjon, men grunnleggende er opplevelsen av å være feil, dum eller mislykket. Trigges skam for ofte og over tid påvirker den selvfølelsen.
Å bevisst påføre skam som strategi i oppdragelsen av barn, er destruktivt for barnets selvfølelse. I denne artikkelen i Utdanningsnytt.no skriver artikkelforfatteren om hvorfor.
Som tidligere omskrevet er alvorlig skolefravær (skolevegring) et stadig økende symptom i skolesammenheng. I en artikkel på nrk.no kan du lese om Johanne. Hun fikk alvorlig skolefravær tidlig på ungdomsskolen. Som for mange andre kom det ikke ut av intet. For Johanne startet det med vondt i kroppen og ingen skjønte hvorfor. Hun opplevde å ikke bli hørt og forstått, og ble møtt med «Johanne, det er ikke rart du er sliten, du er jo så flink». Fysiske smerter og utmattelseførte til at hun ble mye borte fra skolen. Da bekymringsmelding til barnevernet plutselig ble et tema i foreldresamtale, gikk det fra vondt til verre. Det ga ikke mening for Johanne da hun hadde det fint hjemme. Hun utviklet angst for å bli tatt av barnevernet. Det var ikke noe mer hun gjerne ville enn å gå på skolen, men hun klarte ofte ikke det. Da hun gikk ut av ungdomsskolen følte hun seg mislykket. (Fallmyr. NRK. 2021.)
Johanne selv mener at mange av belastningene hun ble utsatt for kunne vært unngått om hun hadde fått større forståelse for utfordringene sine, spesielt da det ble vanskelig å møte på skolen. Les hennes historie her.
I tilnærming til slike saker legger vi vekt på å kartlegge årsaker, lytte til barnet/ungdommen og på grunnlag av dette sette i gang tiltak for barnet/ungdommen, foreldrene og skolen. Dette med sikte på langsiktige og varige løsninger som kan bringe glede, motivasjon og mestring tilbake til eleven.
Kilde: Fallmyr, Synnøve Sundby. (2021, 7 mars). NRK. «Johanne bestod ikke grunnskolen – går ut av videregående med toppkarakter».URL link – hentet 8.3.2021.
Dialoggruppen har gleden av å meddele at vi har knyttet til oss terapeut Hanne Svenkerud Frydenlund, Frydenlund Dialog.
Hanne er utdannet kognitiv terapeut fra Dialoggruppens utdanninger og er medforfatter til Dialoggruppens lærebok i kognitiv metode. Hun er utdannet økonom og har lang arbeidserfaring fra privat og offentlig virksomhet. Deriblant innen ledelse, HR og rådgivning. Hun har erfaring i samarbeid og kommunikasjon med mange forskjellige mennesker. Dialoggruppens kognitive metode har hun praktisert siden 2011.
Hun har selv hatt krevende perioder i livet, med fysiske og psykiske plager som følge av det. Gjennom egen terapeutisk prosess har hun fått hjelp til å takle krevende situasjoner på en mer hensiktsmessig og helsefremmende måte. Det har gitt henne gode verktøy og nødvendig erfaringskompetanse i møte med egne pasienter. Hun har med det bakgrunn for å kunne avdekke årsakssammenhenger og hjelpe pasienter til å forstå egen situasjon, slik at det kan skapes grunnlag for endring i den hensikt å ivareta helsen og oppnå bedre balanse i livet.
Hannes visjon er å hjelpe og bistå mennesker til et bedre liv og utnyttelse av sitt potensial.
Hennes utgangspunkt er alltid at hvert enkelt menneske har sin helt unike historie og at «løsning» for den enkelte er avhengig av enkeltmennesket selv. Det er kun enkeltmennesket selv som kan avgjøre hva som er riktig for en selv. Via den terapeutiske prosessen hjelper hun deg til å finne akkurat din vei.
Et erfaringsområde Hanne er spesielt opptatt av er alvorlig skolefravær. Et stadig økende symptom i skolesammenheng, dessverre. Alle typer fravær er tegn på at noe ikke er som det bør være hos barn/ungdom, foreldre og skole. Årsakssammenhenger er gjerne sammensatte og komplekse siden utfordringene har en tendens til å bygge seg opp over lang tid før alvorlig skolefravær. En grundig kartlegging er nødvendig, og ikke minst tid og rom. Innlegget «Skolevegring – Nederlag setter spor i hjernen» forteller litt om hva nederlag kan føre til.
I tilknytning til ovenstående erfaringsområde er kommunikasjon mellom barn/ungdom og foreldre et aktuelt tema. Likeledes overfor skole, lærere og andre voksne som barn/ungdom har kontakt med. Dette er for Hanne et område hvor hun bruker samtaleteknikker som hjelper dere i den praktiske hverdags-samtalen, enten det handler om skole eller andre områder.
Tema kommunikasjon er for øvrig aktuelt på de fleste arenaer i livet.
Hennes spesialområder er, men begrenser seg ikke til: Lav energi/utmattelse, posttraumatikk, støtte ved krevende skole-hjem samarbeid/alvorlig skolefravær, barnefamilier og samliv.
Hun tar imot barn/ungdom, voksne og familier til lindrende samtaleterapeutisk årsaksbehandling. Foruten nevnte spesialområder, behandler hun også plager listet opp på vår velkomstside.
Du finner kontaktinformasjon under lenken kontakt oss – klikk her.
Jeg ønsker å hjelpe andre adopterte gjennom min jobb som kognitiv terapeut.
I dag ser jeg sammenhengene, men det har jeg ikke alltid gjort. Møtet med søsknene mine og møte med min mors historie har gjort at jeg har fått mange svar på ting jeg har lurt på hele livet. Jeg har så lenge jeg kan huske blant annet lurt på hvorfor jeg så ofte følte, tenkte og reagerte annerledes enn mange andre i forskjellige situasjoner.
Jeg var ofte preget av et sterkt savn og følte meg ofte ensom og alene, selv om jeg var sammen med andre mennesker.
Les mer om mine erfaringer og opplevelser som adoptert fraTore på sporet blogg, 2015
Et sterkt, uforglemmelig og rørende møte med mine ukjente søsken.
Tore Strømøy sporet opp min mor i Tyskland, men han var en uke for sent ute. Likevel fikk jeg gjennom Tore på sporet oppleve og møte mine to gjenlevende storesøsken – tvillingene Nina og Bob.
Det var et sterkt, uforglemmelig og rørende møte. Det har påvirket livet mitt på så mange positive måter og vi har i dag nær kontakt. Det var først når vi møttes at vi fikk vite at vi hadde vokst opp i samme by.
Jeg er evig takknemlig til Tore Strømøy for hans engasjement og arbeid med å hjelpe andre med å forene og finne biologisk opphav.
Følelsen av å komme til verden, og bare bli gitt bort av den som skal elske deg mer enn noe annet, har gjort meg svært sårbar
De fleste barn som kommer til verden er høyt ønsket, og allerede fra første stund har de et sterkt bånd til sin mor. Men det er ikke alle mødre som, av ulike grunner, er i stand til å ta vare på barnet sitt. Slik det var for min mor. Hun forlot meg rett etter fødsel.
Én ting er at du ikke ligner på noen, men jeg tror også at savnet etter å kunne speile seg i noen, er tilstede hos mange. Det er slike ting andre naturlig nok tar for gitt.
I intervjuet gjort av bladet KK forteller jeg om min reise, min reise til å forstå hvem jeg innerst inne er og hvordan jeg gjennom kognitiv prosess i Dialoggruppen har endret mitt liv. Et liv med mer indre trygghet, bedre selvfølelse og egenkjærlighet.
Som en oppfølger til at vår terapeut Jorunn Eid Fuglu henvender seg spesielt til adopterte og foreldre til adopterte i forrige innlegg, så finner vi det riktig å presentere noe av historien bak at hun i dag velger å tilby behandling spesielt rettet til denne gruppen. Dette i tillegg til de andre terapeutiske områdene hun dekker. Jorunn Eid Fuglu har i løpet av sin prosess frem til terapeut vært gjennom en omfattende emosjonell og kognitiv reise. Hennes erfaringskompetanse er høy og tilegnet gjennom mange år med egenterapi og terapi for andre med og uten samme bakgrunn. Hun besitter derfor viktig innsikt i hvordan en optimal terapeutisk prosess kan se ut for adopterte og foreldre for adopterte. I samarbeid med dere som velger å gå inn i en terapeutisk prosess ligger derfor forholdene godt til rette for å skape resultater til deres beste.
I en serie over noen uker følger noen beskrivelser og lenker. Dersom dere føler behov for å kontakte Jorunn så finner dere kontaktinfo på forrige innlegg og på kontaktsiden. Jorunn har selv skrevet innledningen.
Intervjuer og NRK TV med Jorunn, tema adopsjon
Min biologiske mor, – Tore på sporet
Som adoptert har jeg alltid og naturlig nok vært interessert og nysgjerrig på mine røtter og aller mest på min biologiske mor som ga meg fra seg rett etter fødselen.
Spørsmålene har vært mange.
Hvorfor så jeg ut som jeg gjorde? Var det noen der ute jeg lignet på? Har jeg noen søsken?Lurte min biologiske mamma på hvem jeg var, hvor jeg var, hvordan jeg så ut, om jeg hadde det bra? Savnet hun meg? Var hun lei seg for at hun hadde gitt meg bort?Hadde jeg noen evner jeg ikke visste om? Hvem var jeg egentlig?Hvorfor var jeg så sårbar og selvavvisende, redd for å bli avvist og forlatt?
I 2013 oppdaget jeg en 1,5 år gammel etterlysning fra Tore på sporet som ønsket kontakt med desom kjente eller visste noe om Åse Marie, Rocke- lill.
Jeg sendte Tore Strømøy en mail og fortalte at Åse Marie var min biologiske mor.
Min søster hadde sett det samme blogginnlegget og tatt kontakt noen uker før meg.Hun visste ikke at hun hadde en søster.
Dette resulterte i et Tore på sporet program som ble vist på NRK i 2015.Programmet viser hvordan livet som adoptert kan være og vår reise for å finne ut mer om vår biologiske mor og livet til Norges første kvinnelige rockesanger som ga bort sine 4 barn.
Her kan du se Tore på sporet programmet
Tore på sporet 2015: Mysteriet Rocke Lill (Trykk på den røde lenken for å se programmet.)
Har du som adoptert mange spørsmål og et behov for å bli hørt og forstått?
Har du opplevd å kjenne på et savn etter mer indre ro, trygghet og harmoni?
Har du tanker om hvorfor din biologiske mor ga deg bort og lurer på om hun er lei seg?
Går du med et savn etter å finne svar på dine biologiske røtter og speile deg i noen som ligner på deg?
Opplever du deg selv litt annerledes og undrer du på hvem du egentlig er?
Føler du deg sårbar og redd for å bli avvist og forlatt?
Er du preget av ensomhet og en følelse av ikke å høre til?
Mangekjenner på oghar tanker om hvordan adskillelsen har påvirket deres følelser og personlighet.
Ønsker du hjelp til å forstå dine egne følelser, tanker og reaksjoner og forstå årsakssammenhengen til dine sårbarheter?
Har du som adoptivforelder ubesvarte spørsmål og ønsker å forstå årsakssammenhengen til dine eller barnets sårbarheter?
Å skulle romme hele det adopterte barnet og gi det all den ubetingete kjærligheten og tryggheten barnet trenger til en hver tid er lettere sagt enn gjort.
Med mer innsikt og forståelse av hva det emosjonelt innebærer for et adoptert barn å bli forlatt av mor og måtte forholde seg til mange omsorgspersoner så tidlig i livet vil kunne hjelpe deg som forelder til å forstå og romme det adopterte barnet enda bedre.
Hvis du har et ønske og behov for å bli bedre kjent med deg seg vil du gjennom den kognitive prosessen bli bedre kjent med dine følelser og tankemønstre og hvordan disse mønstrene påvirker din personlighet.
Ved å utvikle denne evnen til å gjenkjenne og sette ord på egne følelser og dermed høyne den emosjonelle intelligensensammen med øktkunnskap om adopsjon vil det være mulig å forstå barnets følelsesmessige reaksjoner bedre og dermed kunne stå enda bedre rustet til å kunne respondere og rommehelebarnet.
Prosessen vil dermed kunne bidra til at barnet gjennom deg kan lære å akseptere sine følelser som naturlige og normale gitt situasjonen de ble utløst i og deres tidligere historikk. Dette vil kunne hjelpe barnet til å utvikle et mer kjærlig og sunt forhold til seg selv, bli tryggere i seg selv og etterhvert utvikle seg til et mer selvstendig og uavhengig menneske med mer selvtillit og selvrespekt.
Når barnet ankommer vil du som forelder kunne oppleve å stå enda tryggere i deg selv med mer ro, innsikt, forståelse og empati og enda bedre forberedt til å ta hånd om det adopterte barnet.
Det første såret
Å bli forlatt av biologisk mor tidlig i livet beskrives ofte som det «første såret».
Ved å ha mistet biologisk mor i en tidlig fase i livet er adopterte barn ofte i risikogruppen for å utvikle en tilknytningsforstyrrelse. Barnet har blitt fratatt en normal psykologisk utvikling, kontinuitet i tilknytning, emosjonell næring og stimulans. Det er derfor viktig å forstå hva det tilknytningsskadede barnet har behov for og gi barnet det som det ikke fikk før omsorgsomplasseringen. Mor vil ha en sentral rolle i å gi og hjelpe barnet til å kunne oppleve en trygg tosomhetsbalanse.
Når det adopterte barnet ikke får oppleve en god nok kvalitet i å bli tatt hånd om sammen med omsorgskiftet som følger av å bli forlatt av mor, vil denne starten på livet være barnets tidligste omsorgserfaringer og dermed relasjons og tilknytningserfaringer.
Adferden som ofte følger for å unngå denne retraumatiseringen er forståelig, men ikke nødvendigvis hensiktsmessig. Dette kan føre til tilknytningsforstyrrelse og utfordringer i relasjoner som et resultat av det første såret.
Mange adopterte preges av psykiske smerter som savn og ensomhet, frustrasjon, maktesløshet, skyld og skam, og ikke minst frykt for mer opplevelser som kan trigge disse følelsene og reaktivere det første alvorlige traumet i deres liv, – tapet og det uforløste savnet av biologisk mor.
Kognitiv terapi
Vi opplever livene våre gjennom en linse fra fortiden.
Tankene er en refleksjon over alt du har erfart i livet ditt og personligheten lagrer alle hendelser fra fortiden. Personligheten er endeproduktet fra fortiden og reflekterer alt du vet.
Vi mennesker lever gjennom spesielle følelser som vi lar definere oss.
Følelsene påvirker tankene våre og vi kan ikke tenke større enn vi føler.
Følelsene og tankene blir linsen du opplever virkeligheten gjennom.
Samtalene, terapien og prosessen vil gi deg innsikt og forståelse for dine mønstre som en følge av det livet du har opplevd og dermed bidra til å gjøre deg mer bevisst på egne tanker, tankemønstre, følelser og reaksjoner. Du vil bli kjent med den emosjonelle årsaken til din situasjon/ tilstand og lære deg å forholde deg til hvordan den har påvirket deg og din utvikling.
For å gjøre endringer trenger vi verktøy. Ofte står vi fast i mønstre som ikke er hensiktsmessige for oss. Disse mønstrene kan tappe oss for mye energi.
Du vil derfor lære i detalj hva som styrer tanke og adferd slik at du ved hjelp av kunnskap og bruk av enkle praktiske og konkrete verktøy kan gjøre de endringene du måtte ønske og ha behov for i det tempo og omfang du kjenner er riktig for deg.
Er du allerede i en familiesituasjon og har adopterte barn, men trenger hjelp i foreldrerollen eller du og barnet ditt ønsker å gå sammen i terapi er dere velkommen til god og konstruktiv par- og relasjonsterapi.
Her vil du lære å kommunisere på en konstruktiv, tydelig og empatisk måte for på den måten ha større mulighet til å nå inn til hverandre, forstå hverandre bedre og seg selv i relasjonen.
Med mer selvinnsikt, forståelse og kognitive verktøy har du mulighet til å bli tryggere og sterkere i deg selv med bedre selvfølelse. Du vil dermed også kunne oppleve å bli tryggere i relasjoner med andre og gjøre valg som er til det beste for deg og dine omgivelser.
Jeg benytter ulike kognitive verktøy og lindrende samtaleterapeutisk behandling samt meditasjon og pusteøvelser avhengig av hver enkelt sine utfordringer og stressnivå.
Jeg vil møte deg med empati og forståelse.
Litt om meg
Jeg er selv adoptert og har adopsjon som spesialområde, men tar også i mot mennesker med ulike kognitiveutfordringer og har gjort det siden 2013. Jeg har fått hjelp til å endre mitt liv gjennom kognitiv prosess i Dialoggruppen. Det har gitt meg dyp innsikt og forståelse i årsakssammenhenger og itilknytningsproblematikk og relasjonsutfordringer og hvordan man kan endre fastlåste mønstre slik at man kan leve et bedre liv med større utnyttelse av sitt eget potensiale, leve mer harmonisk med seg selv, andre og bedre helse.
Kompetanse Jeg er utdannet kognitiv terapeut gjennom Dialoggruppens utdanning og er medforfatter til lærebok i kognitiv metode basert på Dialoggruppens metodikk. Jeg er også utdannet innen holistisk energibehandling. Min tidligere yrkeserfaring har jeg fra privat næringsliv som prosjektleder og selvstendig næringsdrivende.
Jeg holder kurs og foredrag.
Kontakt Du er velkommen som enkeltperson, i parterapi eller sammen med mor og/eller far. Vil du ha en uforpliktende samtale på telefon for å finne ut om dette er noe for deg eller bestille en time. Da kan du ta kontakt med meg via e-post, sms eller telefon. Jeg tilbyr også samtaler og terapi på Skype for de som ikke har mulighet for å møte meg på mitt kontor i Drøbak.
Som avslutning kan vi se på historien om Sisyfos, konge, helt og skrekkeksempel fra gresk mytologi. Gudene dømte ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen rullet steinen ned igjen og han måtte begynne på nytt. Dette har gitt uttrykket sisyfosarbeid som henviser til et evighetsarbeid som er håpløst og endeløst uten slutt.
For å starte med de siste først og historien om Sisyfos. Refleksjonsspørsmålet ble om det var mulig å finne mening i dette arbeidet? Ved å akseptere situasjonene slik den er akkurat nå, og ikke ønske seg noe annet eller ville at ting skulle vært annerledes enn det faktisk er, da er mye gjort. Husk at aksepten da handler kun om før og akkurat nå og ikke om fremtiden. Målet er å få kontakt med nuet.
Man unngår å binde opp kapasitet og bruke energi på å synes synd på seg selv, lage forestillinger om at det var ikke slik det skulle bli, eller dette fortjener jeg ikke, osv.
Med å bli klar over sitt eget mønster man går i basert på erfaringer, de ulike rollene vi spiller i livet vårt, til formen man er blitt skapt i, delpersonlighetene som er blitt dannet, som er blitt deg, men ikke er deg i sin rene form. Da har man mulighet til å gjøre bevisste valg og forholde seg klokere og mere hensiktsmessig til det som måtte utspille seg. Å vende blikket innover i seg selv gir innsikt, og innsikt gir mulighet for frigjøring og et annet perspektiv.
Det er viktig å vite at alt er forgjengelig, at ingen ting varer evig, at alt er i endring. Er man lykkelig og har det bra, varer det ikke for evig. Likeså om man sliter og det er tunge utholdelige stunder, de endrer seg de også. Kampen om å holde fast ved det gode og hva man vil ha og ikke vil ha, er kamper man er dømt til å tape. Man kan ikke holde fast med noe som stadig er i endring, og vi aner lite om fremtiden.
Fremtidens forventninger i positiv eller negativ forstand, er kun basert på hendelser, erfaring og opplevelser fra fortiden. Vi vet ikke hva fremtiden kommer til å bringe. Det er kun øyeblikket, her og nå, vi kan gjøre noe med, og hvordan vi forholder oss til det. Konsekvensene i øyeblikket tar vi med oss videre til neste øyeblikk og neste og neste, og slik vil det fortsette. Konsekvensen kommer man ikke unna og desto nyttigere å bruke energi på det vi faktisk kan gjøre noe med, fremfor og kjempe imot.
Husk at pessimisme og optimisme er det samme. Bare med motsatt fortegn. Begge deler handler om å få kontroll over fremtiden. Det motsatte av begge deler er å avvente.
Ved å se på tilstedeværelse i øyeblikket, være positiv til mulighetene og få en bevissthet rundt det, kan for mange endre mye. Det du opplever akkurat nå, har du aldri opplevd før og kommer heller aldri tilbake. Om man gjør noe så enkelt som å ta en slurk vann, så har du faktisk aldri drukket akkurat det vannet før og kommer heller ikke til å drikke akkurat det igjen. Å leve med større bevissthet i øyeblikket, fører til at man blir mer oppmerksom på hva som faktisk skjer her og nå.
Viktig å presisere at aksept ikke er det samme som å godta alt, snarere tvert om. Det gir mulighet og rom for handling, i en eller annen form. Poenget er å få perpektiv og rom slik at man kan gjøre noe med det eller velge å la det være som det er.
Hva med å ikke se etter mening med livet, men meningen i livet. Hva livet kan gi oss av læring og erfaringer på både godt og vondt, og hvordan vi kan nyttiggjøre oss det. Ikke tenke på livet som en «opplevelses tripp» og higen etter alt vi skal ha og hvor bra vi hele tiden vil ha det, men møte alt som kommer med samme åpenhet og nysgjerrighet.
Og sist, men ikke minst, vi er ikke tanker og følelser, de utspiller seg i oss, kommer og går, de er flyktige. Dette gir oss muligheten til refleksjon, til og se på det som oppstår, og vi unngår dermed å begi oss inn i følelses kaoset i orkanen, og gir oss selv muligheten til å se det fra ett annet perspektiv.
Lykke til alle sammen i møte med det vi kaller livet.
Vi skaper forestillinger om hvordan vi vil ha det. Ved å kjempe kamper om hva vi vil ha og ikke vil ha i livet, binder vi opp kapasitet. Vi prøver å holde fast ved det gode og fortrenger/dytter bort det vi ikke vil ha, det som fører til ubehag og smerte, det vi ikke vil vedkjenne oss.
Vi begynner og leke «Gud», vi ønsker å skape alt i vårt bilde, slik vi vil ha det, slik vi mener vi fortjener det, og vi vil ikke vedkjenne oss hvordan ting virkelig er og akseptere det. Vi ønsker oss noe annet og kampen i oss starter med dette. Følelser og tanker som sinne, frustrasjon, legge skylden på andre/ikke ville bære ansvaret selv og synes synd på seg selv. Som stakkars meg, hvorfor meg? Det var ikke slik det skulle bli osv.
Hva om vi kan møte glede og smerte med samme sinn, se hva dette kan lære oss og hvilke erfaringer vi kan hente ut av det, istedenfor å tenke hva vi vil ha og ikke ha. Alt er i endring. Også glede og smerte, det kommer og går, er noe flyktig. I noen tilfeller blir vi ikke kvitt smerten, men den endrer seg og vi lærer å forholde oss til den, selv om smerten/sorgen følger oss livet ut. Det finnes egentlig bare ett problem:
Vi vil ha noe annet enn slik det faktisk er, og andre problemer oppstår ut fra dette.
Om vi har et problem er det to mulige valg, enten er det mulighet å gjøre noe med og vi løser det, eller vi kan ikke gjøre noe med det og må dermed akseptere problemet slik det faktisk er.
Viktig å se på at aksept ikke nødvendigvis er det samme som å godta at det blir slik i fremtiden, men det gir oss mulighet til å handle mest mulig hensiktsmessig overfor utfordringen vi står overfor akkurat nå.
Om vi ser på et eksempel hvor man lever i forhold der man blir dårlig behandlet eller mishandlet. Om vi velger å motsette oss fakta, inntar en offerrolle som stakkars meg og dette har jeg ikke fortjent eller synes synd på oss selv. Håper og tror på endring, at det ikke vil skje igjen. Han eller hun kommer til å endre seg osv. I alle disse alternativene blir smerten en lidelse. Håpet blir til illusjoner og mer lidelse.
Om vi velger og erkjenner de faktiske forhold om at slik er det, slik har jeg det, gir det også mulighet til å handle ut fra hva som er den reelle situasjon, og vi kan gjøre nødvendige valg. Hvis du ser med åpne øyne på det som er skjedd, aksepterer fullt ut både at det har skjedd og dine egne reaksjoner på det, blir det kanskje lettere å handle med sikte på å oppnå et meningsfullt liv uten den parten som påfører deg smerte.
Det er naturligvis ikke lett, men det å søke en aksepterende innstilling kan gjøre stor forskjell med hensyn til hvordan du håndterer livet ditt også under vanskelige og krevende omstendigheter.
Med bakgrunn i det hele mennesket og muligheten vi som menneske har til refleksjon vil jeg gjerne belyse aksept ved å se på hvordan vi forholder oss til smerte, og hvordan smerte blir til lidelse.
Livet består av opp- og nedturer og det fortoner seg nøytralt til tider. Det er når vi møter virkelig smerte og det gjør vondt, vi virkelig kan nyttiggjøre oss visdom om at vi ikke er våre følelser og tanker. Det er viktig å da se på smerte som et objekt, noe vi har og ikke er. Noe vi ikke kommer utenom. Livet innebærer smerte, livet gjør vondt noen ganger.
Smerte er noe som er der, lidelse derimot er et valg, ofte ubevisst. Velger vi å motsette oss smerten, forholde oss til smerten med unnvikelse, prøve å flykte fra den, flykte fra virkeligheten slik den faktisk er, så gjør vi smerte til lidelse og vi kjemper en kamp vi er dømt til å tape.
Er en situasjon først kommet til overflaten, er den først «født» kan vi ikke bare putte den tilbake. Er en person død kan vi ikke vekke den til livet eller om et barn fødes kan det ikke dyttes inn igjen. Vi må forholde oss til det faktum at slik er det og ikke prøve på noe som ikke går. Nemlig å motsette oss faktum, motsette oss naturen.
Løsningen er å akseptere livet slik det er akkurat da og smerten som følger med. I den hensikt å være et helt menneske.
Ved å fremstille et bilde på det hele mennesket og hvordan ting henger sammen, blir det lettere å akseptere ulike hendelser i livet. Slik kan vi møte gode, dårlige og nøytrale hendelser med samme indre ro. Vi kan velge å se på muligheten dette gir oss når vi vet at tanker og følelser er flyktige og utspiller seg i hjernen vår. Vi er ikke tankene og følelsene våre, men omgir oss med dem, og alt vi opplever er forgjengelig. Ingen ting varer evig.
Samspillet mellom kropp og psyke kan betraktes som en orkan og om vi befinner oss i orkanens vold er det ikke rom for perspektiv og det å se ting klart. I orkanens ytre rom blir vi styrt av dens krefter og kastet rundt av tanker og følelser som hele tiden er på vandring, og søken etter nye stimuli.
Muligheten for å søke inn mot orkanens indre, søke mot stillhet og ro gir fravær av uro, og man får mulighet til refleksjon og perspektiv. Vi kan søke dette rommet, ved å bruke aksept og trene konsentrasjon for å gi slipp på tanker og følelser som måtte dukke opp. Vi vender blikket innover i oss selv og ser på hva som utspiller seg i det indre, hvilke kamper vi kjemper i oss selv. Dette fører til bevissthet og innsikt og mulighet for å akseptere tingenes tilstand slik de faktisk er.
Ved å være dette bevisst i «fredstid» ved å observere tanker og følelser som kommer og går, og gi slipp ved å vende oppmerksomhet tilbake til nuet er det lettere å holde fokus i mer krevende situasjoner og vi blir ikke så lett «tatt» i ulike situasjoner som oppstår i livet, men akseptere tingenes tilstand der og da. Det fører til at vi kan velge mer hensiktsmessig og klokere, ikke bare følge følelsenes impulser, men handle med bevissthet og ikke bare handle ut fra automatikk og gammel vane.
Veien til indre perspektiv går via aksepten av følelser og tingenes tilstand.
Om vi vender oppmerksomheten innover i oss og ser hva det består av og hvordan ting oppstår, kan vi se at vi kan dele det i to.
Vår opprinnelige natur som er tom-klar bevissthet og befinner seg i det indre mennesket, som er vårt egentlige jeg, kun styrt av oss selv i ren form.
Så har vi tankens funksjon som er det tenkende og reflekterende, hvor alt er knyttet opp mot subjekt og objekt. Hvor du som menneske er subjektet og den som observerer objektet. Objektet bidrar altså til det som foregår/oppstår i både ditt indre og ditt ytre.
Det ytre, som en betinget ytre del, styrt av dine egenskaper/delpersonligheter som har blitt deg. Skapt utfra de ulike rollene du har spilt og spiller i livet, hva du har lært og hvilke forventninger som stilles til deg. Skapt og styrt i stor grad av omgivelsene og dine tilpasninger til denne opp gjennom din historie.
I det ytre, betingede er det aldri stille. Det ytre er alltid på søken etter nye impulser og stimuli. Det er knyttet opp til både andres og egne forventninger, til hvordan ting skal være og burde vært.
Det ytre har basert seg på behovet for tanker og følelser. Hele det ytre har jobbet for å få deg til å tro at du er dine tanker og følelser. Det ytre har ønsket å skape noe stabilt i alt som er i endring for å få forutsigbarhet. Tanker og følelser er flyktige og de kommer og går. Søker man dermed ro i tanker og følelser som skifter med det ytre i den mening å ha det bra, er man dømt til å mislykkes. Det blir fort en avhengighet. Det å virkelig ha det bra er fravær av å ville ha til enhver tid.
Det ytre er i alle mennesker programmert utfra alle tidligere erfaringer. Dette er noe du har.
I ditt indre, i det ubetingede frie, ditt egentlige JEG. Der er det stille. Der finner du tilgang til intuisjonen og din egentlige sannhet, det som egentlig er DEG. Det indre, ubetingede som også inneholder den åndelige/sjelelige delen, uten å tillegge det noe som helst religiøst innhold, er deg i din rene form. Fra det indre gir det muligheten til å betrakte det ytre. Kjenne og se på, både tanker og følelser som oppstår i ditt ytre. Der er ditt sanne jeg.
Det indre er i alle mennesker er det egentlige deg. Dette er det du egentlig er.
Tanken er en vandring. Mentale tilstander som er bilder som oppstår og det knyttes følelser til. Bildene er minner fra fortid, basert på våre erfaringer og tanken vandrer mellom fortid og fremtid. Fremtid er ikke annet en bilder hentet fra fortid, din egen personlige erfaring som utspiller seg og formes avhengig av situasjonen. Det har blitt din historie, men er ikke ditt egentlige jeg. Ei heller din egentlige fremtid.
Ved å bli bevisst dette, få innsikt i hva som foregår i det ytre blir vi i stand til å se muligheten for å ta selvstendige valg og ikke handle på autopilot.
Vi kan trene opp konsentrasjon og oppmerksomheten ved å bli bevisst på hva som foregår i oss, være til stede i oss selv i øyeblikket, se med ærlighet på det som måtte komme. Fra et konsentrert jeg er det ikke problemer, men muligheter. Vi er ikke bare tanker og følelser. De utspiller seg bare i oss og vi forholder oss til det med aksept fordi vi forstår mer av hva som skjer og at dette ikke er oss, men skjer i oss.
I det autonome nervesystemet og hjernen ligger dine erfaringer, opplevelser, alt som er gjort deg til den du tror du er, din livshistorie, alt som er blitt deg, men som ikke har vært der i utgangspunktet. Formen vi har blitt «plassert» i, basert på forventningene til oss, rollene vi spiller fra vi ble født, fra før du var deg, fra før du bare var. = jeg er, til du fikk navnet ditt og ble den du fremstår som i dag.
Dette utgjør i sum ditt selvbilde og din identitet.
Fra et selvbetraktende ståsted, ditt eget jeg, gir dette mulighet til å søke ro ved å konsentrere seg om å betrakte aktiviteten i kropp og psyke, for eksempel ved meditasjon. Vi kan trekke oss inn i det vi kan definere som det indre mennesket hvor det er stillhet og ro, det finnes ingen historie, det er uten navn og tid, det er rent/tomt og klart, her er det sannheten som styrer uten plusser og minuser, men vi erfarer det som faktisk skjer slik det skjer. Det er det vi kan kalle deg selv hvor du bare er, det åndelige perspektiv uten å tilegge det noe religiøst innhold eller noe overnaturlig, det bare er. Her er det full hengivenhet til slik det faktisk er i livet akkurat nå og hengivenhet er selve hjerteordet til aksept. Det finnes ingen kamper å kjempe om hva vi vil ha og ikke ha som vi bruker mye kapasitet på ellers i livet, dette medfører en dypere aksept som kjennes i både kropp og sinn.
Ekte aksept er emosjonell og ikke intellektuell. Det intellektuelle handler om logisk forståelse av hvorfor ting er som de er.
Det å akseptere kan både være en aktiv handling, og en stille passivitet, en ikke-handling, når dette er det mest hensiktsmessige. Det ene er en forutsetning for det andre; for å kunne si at du aksepterer noe, må du i de fleste tilfeller omsette aksepten i handling. På den annen side, for å kunne handle på en måte som fungerer for deg, må du ha akseptert situasjonen slik den er. Hvordan skal man da kunne vite når man skal velge å være henholdsvis aktiv og passiv? Valget avhenger av hvor du befinner deg, hva du befinner deg i og av hva du vil med situasjonen og livet ditt på litt lengre sikt.
Selvinnsikt og selverkjennelse handler om det å vende blikket innover i deg selv, bli bevisst hva som foregår inne i deg og tørre å se på det som måtte komme, og det er nettopp det som er et så viktig element i veien til aksept, at vi ikke er kroppen og hjernen vår, men kan vende blikket innover i oss selv og se på hva som foregår i kroppen og hjernen og hva den prøver å fortelle oss.
En viktig del av dette indre er det bevisste rommet, hvor følelsene befinner seg.
Så la oss se på hva en følelse er og hvor den kommer fra. En følelse er noe som oppstår basert på tidligere erfaringer, altså vår fortid, og hver eneste sanserfaring vi har er knyttet opp mot følelser. En følelse dukker opp før noe annet, for vi føler før vi er i stand til å handle/reagere. Det er kraften i følelsen som styrer oss og får oss til å handle.
Vi tror ofte at det er oss selv som velger og dermed handler ut fra følelsen som oppstod, men i realiteten er vi styrt av alt som har hvert, da følelser bygger på tidligere erfaringer og hva vi har opplevd før. Vi handler på autopilot slik vi er vant til å reagere og handler ut fra tidligere erfaringer som ligger i oss.
Ved å se på hva en følelse er, hvordan den oppstår og hvordan den spiller seg ut i oss, kan vi også forholde oss til at vi ikke er følelsene våre. Følelsene oppstår og forsvinner, de er flyktige og de har ingen substans. Vi kan ta et steg tilbake og observere følelsene som oppstår i oss. Det gir oss mulighet til refleksjon og vi kan dermed gjøre mer hensiktsmessige og klokere valg hva gjelder tanke og handling. Når vi ikke lar følelsene våre styre, men får perspektiv, kan vi betrakte dem og vurdere handling og tanke før vi gjør eller tenker noe. Denne innsikten fører til at det blir lettere å akseptere det som utspiller seg i kroppen og det psykiske, Det viser at vi mennesker er noe mere enn bare kropp og psyke. Vi kan reflektere over det som utspiller seg basert på det vi kan se på som, den historisk betingede adferden og tanken. Det ytre menneske som følelsene og historikken gjorde oss til.
Økt selvinnsikt bedrer muligheten for selverkjennelse
og gir dermed økt mulighet for aksept.
For å forstå hensikten og virkningen av å akseptere må vi først se på hva vi forbinder med oss selv. Da vil jeg først gi en fremstilling av det vi kaller mennesket, hvordan vi i den vestlige verden er opplært til å se oss selv som menneske.
Vi forbinder oss med en kropp og en psyke. I kroppen utspiller det som skjer i psyken seg og motsatt, det som skjer i kroppen utspiller seg i psyken. Kroppen er altså psykens katalysator, den forholder seg til det vi erfarer, den sier fra når det blir for mye å bære. Det begynner som små signaler i kroppen som blir sterkere og sterkere etter hvert som vi bare presser på videre, uten å lytte til hva kroppen forsøker å si oss. Vi må lære å lytte til kroppen vår og hva den forteller oss. Husk her at hjernen er en del av kroppen. Psyken er et resultat av det hjernen produserer.
Noen ganger spiller vi roller vi ikke vil vedkjenne oss og vi «lurer» oss selv til å tro at det er oss selv. Vi vil ikke kjenne på det som prøver å fortelle oss at dette ikke er helt rett, «vi stenger av». Men om vi er usanne mot oss selv i det ytre så lurer vi ikke vårt indre, kroppen vet også.
Istedenfor å lytte til hva den prøver å si så fortrenger vi, slår av og begynner å puste høyt oppe, vil ikke trekke pusten ned i magen og ryggen for vi kan jo bli avslørt.
Dette fordrer ærlighet til oss selv, tørre å se på hva som faktisk utspiller seg i kroppen. Å se seg selv er selvinnsikt. Selvinnsikt er en forutsetning for selverkjennelse dvs. å erkjenne ditt selv. I ditt selvs ligger bakgrunnen for ærlighet, og vi snakker her om full ærlighet til deg selv fra deg selv.
Hvor ærlig er du med deg selv? Kjenn godt etter innerst inne og bruk det som en øvelse til selvinnsikt.
Dette er første del av en rekke innlegg som handler om det å akseptere for å bli fri fra det som ellers begrenser oss. Innleggene er naturlig å lese etter hverandre, men kan også leses hver for seg. God lesning.
Del 1
Aksept er veldig sentralt i møte med livet. I hvordan vi forholder oss til det som oppstår i oss som mennesker og alle kampene vi kjemper mot det vi vil ha og ikke vil ha. Dette medfører ofte mye stress og smerte i kroppen og binder opp kapasitet som kunne vært brukt mer hensiktsmessig i mange situasjoner. MIndre stress og smerte kunne dermed bidratt til ett bedre og mer autentisk liv.
Med akseptering mener vi å velge å se og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en mer hensiktsmessig og klokere måte. Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er akkurat nå. Aksepten må være emosjonell i tillegg til intellektuell. På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken, kunsten å diskutere, både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.
Å akseptere får oss til å stoppe opp samtidig som det bringer oss fremover og ut av det som holder oss igjen.
Aksept gir frihet til endringer. Vi omfavner da smerten, føler den og møter den med hengivenhet og varme til oss selv. Vi undersøker hva den kan fortelle oss, så vi finner ut hvilke erfaringer den kan gi oss slik at den kan føre til utvikling av oss selv.
Dialoggruppen 