Kategoriarkiv: Uncategorized

Om å skulle våge

Skulle du våge å gå din barndoms sti, åpne skuffer og vekke minner fra en svunnen tid.

Å skulle du nå våge å ta ditt første skritt, inn i den verden der alt du ser er ditt.
Å våge å skulle eie det, med smerte, lyst og glede.
Så fortell det som en historie, til de som er til stede.

Å skulle stå i sårbarhet, og anerkjenne den.
Og bryte ned vokterne som beskyttet deg for den.

Å skulle trosse egen skam, å anerkjenne den.
Å skulle være den som våger å gi den en god klem.

Å skulle kjenne frihet i en alder av 40 år.
Hvem sa at tiden leger alle sår?
Tiden leger ingenting, det dempes og blir svakt.
For uten å rydde i egen skuff, blir den med deg bak.

Å skulle vekke minner du trodde var forbi, å kunne trøste lille deg som alle gikk forbi.
Å kunne gjøre ting på nytt, trøste, hjelpe og gi.
Å kjenne fuglesang i hjertet fordi du nå er fri!

Å nå skulle være din egen herre, være stolt og kry.
Den dagen der du stod i skyggen, den dagen er forbi.

Uten navn

Suna Wallin

 

Ny terapeut Catrine Hamborg

Dialoggruppen har den glede å meddele at vi nå har knyttet til oss ny terapeut utdannet hos oss.

Hun vil ha sin praksis i Drøbak sentrum.
Mer informasjon om henne finner du under lenken kontakt oss. Hun tar imot umiddelbart og har per i dag ingen ventetid.

Vi ønsker henne hjertelig velkommen i kollegiet.

Her er litt informasjon om Catrine.

Hun har bred erfaring fra privat næringsliv innen bemanning, økonomi og HR. Har kognitiv utdanning fra Dialoggruppen og har via egen terapeutisk prosess tilegnet seg verdifull kompetanse, og fått verktøyene hun trengte for å endre livet og helsen sin. Utfordringene hun har møtt har gitt henne dyp innsikt og forståelse for både pasient og pårørende i forskjellige livskriser.

Tar imot barn, unge og voksne til kognitiv samtaleterapeutisk behandling, samt par til samlivsterapi innenfor alle temaer.

Skal jeg vende det andre kinnet til?

Mange kjenner kanskje dette uttrykket fra Bibelen og Bergprekenen. I disse påsketider som i seg selv har religiøst utgangspunkt så kan det være greit med noen tips når dialogen låser seg. Kanskje er det litt trangt på hytta etter noen dager sammen med venner og familie. Kanskje kommer det noen kommentarer og utsagn som ikke faller i god jord og ligger og ulmer. Mulighetene er mange når det blir litt trangt midt i påskeidyllen. Spørsmålet som melder seg er om man skal vende det andre kinnet til.

Hvis man gjør det er det to muligheter. Enten får man noe ubedt på det andre kinnet og/eller så dør situasjonen ut i ingenting. På en trang hytte med få muligheter til retrett etter et par glass med påskevin og 30 mil hjem er det absolutt å anbefale å vende det andre kinnet til og holde seg fast til situasjonen kjølner.
Lett å si, men vanskelig å gjøre er det noe som heter. Nedenfor får du en oppskrift på hvordan du kan gjøre det i praksis.

Jeg koker innvendig og holder på å eksplodere av irritasjon!

…så ikke kom og fortell meg at jeg skal holde kjeft.

Høres dette kjent ut så er du ikke alene. Irritasjonene har samlet seg opp over tid og mange mindre situasjoner har blitt til en stor haug av sårbarhet som bare venter på at noen skal pirke borti den. Når så neste utsagn eller situasjon kommer så eksploderer det innvendig. Første bud er å holde seg fast og telle til ti. Forsøk så å se deg selv litt utenfra og finn ut hvilken sårbarhet det er snakk om. Her er noen eksempler:

  • Energien er lav etter sene kvelder og dårlig søvn som følge av uvante senger og alkohol
  • Kroppen er støl etter skiturer og annen aktivitet som er uvant
  • For mye fet mat og uvant mat får magen til å stoppe opp
  • Det er for mange mennesker til stede hele tiden og mange skal ha noe av deg
  • Du har lite alenetid
  • Barna kjeder seg og vil underholdes
  • Ektefellen er sur for noe
  • m.m.m.

Alt dette er sårbarheter som gjør at den neste skuffelsen blir utløsende for en allerede kort lunte. Selve skuffelsen kan være en bagatell, men like fullt så antenner den hele sekken med sårbarheter og irritasjonen er et faktum. Deretter står det og syder og koker i en nedadgående spiral som også påvirker omgivelsene.

Du er tatt av omstendighetene. Dermed er du et offer for disse.

For å slå av så må du tilgi deg selv håpet om at du skulle holde ut lenger i disse omstendighetene. At det skulle gå helt fint å være sa mange sammen så lenge på så liten plass. Får du til det så vil irritasjonen slippe.

Følg tilgivelsen opp med å gå en skitur helt alene og bare nyte stillheten dersom det er mulig. Ta samtidig en god selvaksept på at du akkurat nå er så sårbar som du faktisk er og kjenn etter at det er helt greit.

Dette er å vende det andre kinnet til og ikke mate eget og andres offer.

Når du igjen nærmer deg omgivelsene så hold fast i den stillheten du sannsynligvis har fått tak i og la omgivelsene leve sitt eget liv. Blir du tatt igjen så gjenta øvelsen. Her som alltid gjelder regelen at øvelse gjør mester.

God påske.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Tidlige selvaksepter

Etter oppfordring kommer her noen tips til hvordan du kan stoppe pessimisten, indre dommer, dårlig samvittighet, optimisten eller andre delpersonligheter tidlig, før det endokrine systemet slår seg på og offer dermed drar av gårde.
Utgangspunktet for å gjøre dette er at du har fått slått av med selvaksept og eller tilgivelse, slik at det er rolig. Dette vil være spesielt aktuelt når du hviler eller ikke holder på med en aktivitet.
Moderate aktiviteter vil kunne ha samme effekt, men inne i mellom trenger kroppen din bare hvile og ro. Da kan du gjør følgende:
Det er helt stille. Sakte begynner en tanke å forme seg, pessimistisk eller optimistisk eller noe annet, avhengig av utgangspunktet. Med en gang tanken begynner så aksepterer du at den starter.
Gjenta denne aksepten slik at det blir en viljestyrt aktivitet som trigger dopaminet i hjernen. Da rekker du å skifte tilbake til det parasympatiske nervesystemet før det sympatiske har rukket å komme i gang.
Du har noen sekunder på deg, kanskje 5-10, så jo før du aksepterer jo bedre. Gjenta den aksepten til det igjen er helt stille og gjør det hver gang en av de nevnte delpersonlighetene prøver å starte opp.
Pass deg for utsetteren som har en historikk med å ikke ta tak med en gang. Gjør det samme med den. Si følgende for deg selv:
Når (delpersonlighetsnavn) slår seg på så er grunnen at den har slått seg på utallige ganger i denne situasjonen og dermed er blitt en tradisjon.
Det er greit.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Et avskjedbrev til rusen

Dette innlegget er skrevet av en leser. Vi takker for at vi får dele det her:

I mange år har du vært min bestevenn, du stilte alltid opp. De gangene de vonde følelsene meldte seg, så var du der og tok av meg lenkene og gjorde meg fri. Det var akkurat slik jeg følte det da. Ensomheten tynget meg men du var der og gjorde livet enklere. De tunge stundene der du hjalp meg til å bare komme videre, var noe jeg trengte.

Den skammen og skylden jeg føler på etter alle disse årene, kan likevel ikke beskrives med ord. Alle de jeg har sviktet, alt jeg har ofret. Tankene om alt som kunne vært. Til tross for det, er jeg utrolig stolt over hva jeg har greid å få til. Jeg føler på en veldig ambivalens. På en måte føler jeg du reddet meg ut av alt det vonde. På en annen måte så føler jeg du tok fra meg alle muligheter og satt på meg håndjern.

Det er likevel ikke noe jeg kan gjøre, med det som har vært. Jeg kommer aldri til å glemme deg, for du er en del av meg. Du er nok den delen av meg som jeg sterkest kan identifisere meg med, hvis jeg tar av meg alle klærne og står helt naken. Jeg syntes det er vanskelig å være helt naken. Fortsatt tør jeg kun å være naken i noen få settinger. Og når jeg tenker at jeg skal prøve å forklare, så stopper frykten meg. Frykten for hva de skal syntes, selv om jeg egentlig vet at de vet.

Sosialt sett har jeg alltid følt at jeg har lyktes, jeg har glidd inn i alle miljøer som ål i en smørpanne. Nå har jeg også nådd «toppen» med jobb og forretninger, noe som gjør at jeg føler jeg har oppnådd en respekt hos de av vennene mine som er liv fylt av «suksess». Det gir meg en tilfredstillelse men ikke den tryggheten jeg har søkt etter. Jeg vet nå at den tryggheten finner jeg bare i meg selv, og jeg er på god vei til det.

Med alle fysiske utfordringer og ting som er «farlig» har jeg vært fryktløs. Som en slags motreaksjon til det jeg egentlig har følt inni meg. Det er slik jeg har svart på det perfekte samfunnet som har trykket seg på. Slik har jeg alltid greid å holde hodet over vannet. Nå er det ikke lenger nok å holde hodet over vannet. Likevel føler jeg på den følelsen å falle mellom to stoler.

Men, nå har jeg bestemt meg. Jeg sprakk som en dong etter forrige gang jeg var hos terapeuten min. Jeg og rusen danset sammen, tettere enn vi noen gang har gjort tidligere. Men det gav meg ingenting. Snarere tvert imot. Det gav meg en følelse av at nok er nok, jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å døyve et problem med et annet. Samtidig føler jeg at jeg har våknet, eller, våknet opp på ny. Det kan i perioder fortsatt være motorvei i hodet, men plutselig tar jeg av en avkjøring på den motorveien. Nye tanker skapes, tanker som er givende for meg. Idemyldring. Den kreative sjelden får utspille seg. Jeg har jo så ufattelig mye i meg, som har ligget i dvale. Et uforløst potensial som jeg selv ikke skjønner hvor langt kan nå. Det er nesten så det skremmer meg litt, hvor mye tro jeg har på meg selv. Hvor fryktløs jeg er, når det bare er meg og tankene og de nye ideene.

Nå er det takk og farvel. Takk og farvel til alle de dårlige valgene du har ledet meg til å ta, for å kunne være sammen med deg. Takk og farvel til alt sviket jeg har påført andre. Mens jeg skriver det, så føler jeg likevel jeg er mer tilstede, jeg gir mer kjærlighet, og jeg har vært en bedre venn, enn mange av de jeg har målt meg opp i mot som «vellykkede». Det gir meg bare nok en bekreftelse på at nok er nok!

Du har hjulpet meg, og du har dratt meg ned. Nå er det på tide at våre veier skilles. Nå er jeg sterk nok i meg selv til å takke nei til både deg, og til de vennene jeg har målt meg opp mot. Jeg har tatt en avgjørelse om at jeg vil velge deg bort. Jeg vil velge bort de vennene mine som trakter etter «lykke» målt i penger og status. Jeg vil ha inn personene i livet mitt som gir meg glede. Det har vært en lang prosess, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg har stått i det.

Sårbarheter, avhengigheter og erkjennelser

Dette innlegget er skrevet av en leser som har gått en ærlig runde med seg selv på egne sårbarheter og avhengigheter etter opprydding og erkjennelse:

Familie:
Jeg kan ikke kjenne at jeg lengre har noen sårbarheter angående familien min, og dermed ingen avhengigheter. Tidligere derimot kjente jeg ofte på at jeg var flau og tok ansvar for deres handlinger. Jeg ønsket at de skulle fremstå som best mulig, mest mulig vellykkede, så jeg ble satt i et bedre lys.

Triggeren her var redsel for å ikke være god nok og dermed bli avvist av samfunnet. Avhengigheten var å føle trygghet på at jeg var ok. Jeg var offer for omstendigheter utenfor meg selv.

Barn:
Sårbarhet i forhold til min eldste datter og hennes barn: Jeg kjenner ikke at jeg har sårbarheter eller avhengigheter over for de lengre. Hun er voksen, og tar seg av barna som best hun kan. Jeg legger meg ikke i hennes barneoppdragelse, og kommer kun med råd dersom hun ber om det. I stedet for å si ”det beste er…” stiller jeg henne spørsmål så hun kan komme frem til det som er mest hensiktsmessig for henne og barna i deres livssituasjon.

Sårbarhet i forhold til yngste datter på 18 år. Jeg har, frem til for litt siden, vært avhengig av at hun skulle være på skolen og gjøre det bra – det beste hun kunne. Jeg maste på henne dersom jeg mente hun hadde mye fravær. Etter å ha sett dette i forbindelse med denne mine erkjennelser, har jeg sluttet å mase på henne. Jeg spør hvordan det går med henne, hvordan det går på skolen, og støtter henne i hennes valg om å ta siste skoleåret over to år. Det er mest hensiktsmessig for henne og jeg stoler på at hun vet best selv hva hun klarer å gjennomføre sånn livet hennes har blitt nå.

Relasjoner/Sosial nettverk:
Jeg har ikke så stort sosialt nettverk fordi jeg har endret meg så mye de siste årene at mange har falt bort. Noen har jeg tatt avskjed med, noen har tatt avskjed med meg, og noen har naturlig blitt borte. Jeg kan imidlertid kjenne at jeg er litt sårbar på hva tidligere relasjoner og nettverk tenker om det jeg jobber med nå, og alt jeg deler i sosiale medier i forbindelse med jobben jeg gjør. Jeg kjenner at jeg er litt avhengig av at de skal være stolte av meg, eller i det minste ikke tenke dårlig om det jeg gjør. Jeg vil ikke gå så langt som å si jeg er avhengig av det, bare at jeg tenker på det innimellom. Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er nok litt redd for å skille meg for mye ut, samtidig som jeg både ønsker og trenger det.

Kan ha lett for å isolere meg og det kommer både av at jeg liker å holde på med mitt hjemme, lese, studere og bare være. En trigger ved isolasjon er at jeg har kuttet så sterkt i nettverket mitt at jeg ikke alltid har noen å gå til. Da blir ensomheten trigget og jeg kan kjenne på håpløshet ved å klare å stå i nære relasjoner og nettverk.

Jobb:
Min sårbarhet i forhold til jobben er at jeg er avhengig av å klare å tiltrekke meg kunder, og få de til å anbefale meg videre for å kunne beholde jobben jeg har som selvstendig næringsdrivende. Tidligere har jeg vært avhengig av å kun gjøre det jeg er utdannet til å gjøre, av redsel for å bli avvist fra kollegamiljøet. Nå ser jeg imidlertid at jeg med stor fordel kan skape mitt eget og er friere til å tiltrekke meg dem som trenger det jeg tilbyr av metoder. Der jeg før var låst i at jeg kun kunne tilby en metode siden det var min utdanning, er jeg nå fri til å gjøre det som kjennes riktig for meg.

Triggeren var frykt for skam for å ikke gjøre det riktig og dermed bli hånet og avvist.

Økonomi:
Jeg er blitt sårbar på økonomi. Jeg hadde alt, og etter råd fra enkelte offentlige tjenestefolk, sitter jeg uten eid bolig, og uten penger i banken. (Jeg var huseier uten gjeld).

Etter at jeg gikk til NAV sosial for noen måneder siden, har jeg klart å få tillit til at det kommer til å ordne seg, og da er ikke mitt daglige humør og energibeholdning lengre avhengig av hvor bekymret jeg er med hensyn til min økonomiske fremtid. Det blir som det skal og alt ordner seg. Det er for meg snakk om justeringer og prioriteringer etter dagens livssituasjon og ikke etter hvordan ting kunne/burde/skulle vært. Det er som det er, og jeg har det jeg trenger akkurat nå.

Triggeren er ønsket om økonomisk trygghet og å kunne realisere meg selv og drømmene mine. Triggeren kunne også være at jeg kjente på mindreverdighet mht at jeg BURDE hatt minst like mye som jeg hadde etter mange års slit.

Fysisk helse:
Jeg har alltid hatt god fysisk helse og kjenner ikke noen sårbarheter og avhengigheter på dette området. Kondisjon og energi kunne vært bedre, men da kan jeg bevege meg litt mer.

Psykisk helse:
Jeg har hatt mye skam i forbindelse med min psykiske helse, blant annet vedrørende angst og depresjon. Jeg så det ikke like klart tidligere, det måtte noen år med utdanning til, men nå ser jeg sammenhenger, og ser at jeg kan regulere det selv med å passe på at jeg forvalter min fysiske- og psykiske energi på en mer hensiktsmessig måte. Gjør jeg det vil jeg etter all sannsynlighet ha god psykisk helse fremover så jeg har det fint privat og i jobben min.

Trigger her var frykt for skam, mens jeg nå kjenner på mer raushet og empati overfor meg selv.

G.A.A.

Takk for at vi fikk publisere innlegget. 

Ungdommelig bekvemmelighet som utarter, tiltak og tydelighet

SITUASJONSBESKRIVELSE
Utgangspunktet for dagens innlegg er en ungdom som har funnet det betimelig, under visse omstendigheter, å lage seg egne rutiner på det meste. Dette er en typisk situasjon for mange foreldre som med stigende uro ser at tiden ved skjerm, med spill og usunn mat øker. Tid som tilbringes ute i aktivitet går ned og naturlig nok så blir helse og sunnhet en bekymring. Kanskje får det også utslag på vekt. Kanskje går det utover lekser og skole.
Det er fort gjort at det blir en ond sirkel.
Ungdom liker å bestemme selv og det er viktig at de får bestemme selv i størst mulig grad. Imidlertid er det slik at det er ikke gitt at de ser konsekvensen av egne handlinger på lang sikt. Som foreldre har man en klar plikt med hensyn på å ivareta sine barns beste. Det er da viktig at disse samtalen blir tatt, men uten å kjøre over ungdommen. De må respekteres og det er viktig i få til så mye refleksjon som mulig.
Grenser og medbestemmelse bør gå hånd i hånd.
Hva skal så foreldre gjøre når ungdommen, som her omtales som han, har funnet ut at måltider, som er stort sett junkfood, inntas når det passer ham, på rommet, foran skjermen? Når det å legge seg hører natten til og morgener strekkes, noen ganger utover skoletid? Når helgene består av spilling om natten og soving om dagen? Det å ta denne samtalen tidlig i ungdomstiden kan vær viktig. Det blir langt verre når ungdommen blir 16-17 år. 12-13 årsalderen er en passe tid.
DETTE KAN GJØRES
Hva gjelder grenser og medbestemmelse så er ovenstående et veldig relevant og viktig tema. Han drar det nok så langt han kan og føler naturlig nok stor komfort med det. Samtidig synes han nok at han fortjener det i sin situasjon gitt at han nå er ungdom. Kan fort bli mye bekvemmelighet og dermed stor skuffelse når dere prøver å bryte den rutinen. Det er viktig at dere som foreldre på forhånd er enige. For eksempel om følgende (Ingen fasit dette, bare eksempler. Pass på at de er objektivt målbare så de ikke kan strekkes):
  • Måltider spises på kjøkkenet og i stua på fredager og lørdager og sammen med oss andre til faste tider
  • Hele familien spiser samme mat
  • Junkfood begrenses til en gang i uken
  • Godteri en dag i uken
  • Skjermtid er begrenset til 1 time hverdager og 2 timer i helger. (Lekser på skjerm unntatt).
  • Ikke skjermbruk/spill etter kl.19 alle dager. TV til en halvtime før leggetid. (Viktig for å senke adrenalinet tidsnok til leggetid.)
  • Leggetider på hverdager er senest kl.9. I helgen kl.10.
  • Maks sovetid i helger til kl.10

Husk på eksempelets makt og tenk over egne rutiner på tilsvarende områder

For å vite hva han skal kunne ta ansvar for selv så  kan det sjekkes med følgende tydelighet (Forutsetter at dere begge er der. Hvis du tar det alene så bytter du ut vi med jeg):
«Med den situasjonen som er nå så ser vi at hva du synes er ok og hva vi synes er ok er ganske forskjellig. Vi tenker da på måltider, leggetider, søvn og skjermtid spesielt. Det er viktig for oss at du får bestemme mest mulig selv. Samtidig er vårt ansvar som foreldre å passe på at du gjør det som er best for din helse og sunnhet. Vi har behov for å ta en prat om hva du tenker at du kan bestemme selv samtidig som helse og sunnhet blir tatt vare på. «
Hvis han svarer at det vil han ikke snakke om så si følgende: Alternativet til å ta en prat om det er at vi bestemmer der vi synes du ikke gjør det som er best for helsen din. (Dette er en konsekvens og ikke en straff. Hvis han synes det er straff så si at det er en naturlig konsekvens og ikke straff fordi det er deres plikt som foreldre.)
Sier han ja med en gang så hopper dere over tydeligheten over. Prøver han å trekke seg unna så gjenta tydeligheten over og sett en frist for samtalen, ellers vil dere bestemme.
Blir reaksjonen sterk så la han tømme ut sin frustrasjon i fred. Ikke si noe, bare vær der. Vent en stund etterpå og se om han kommer tilbake. Gjenta etter en stund hvis han ikke kommer tilbake til saken.
Hensikten med denne pausen er å sette i gang en prosess hos ham. Vær tålmodig.
Neste tydelighet blir som følger:
«Vi er glade for at du vil ha denne samtalen med oss. Vi har blitt enige om hva vi synes er passe for en person på din alder hva gjelder de temaene vi nevnte.
Vil du høre om det så kan vi se hvor langt fra hverandre vi egentlig står?»
Her er det viktig å vente på et ja. Konsekvensen ved nei er samme som over. Etterlys et svar til dere får et ja eller nei.
Når dere presenterer listen så kan det gjøres slik det står formulert over. Avslutt med å spørre: «Hva tenker og kjenner du når du hører hva vi synes?»
La han komme med sine meninger uforstyrret og vent til han er helt ferdig før dere sier følgende: (Forutsetter her at dere står ganske langt fra hverandre)
«Når vi hører din mening så ser vi at det er en viss avstand mellom oss. Det er lite å forhandle på her, så det er fint hvis vi får vite hva du kan ta ansvar for å følge opp selv og hva vi må følge opp ganske snart.»
Bruk igjen stillheten og vent så lenge som nødvendig til tilbakemeldingen kommer.
Når dere har fått ham til å forstå at det blir slik blir det å prøve det ut. Brytes reglene så kan følgende tydelighet brukes:
«Vi ser at det vi ble enige om ikke følges. Hva tenker du er passende konsekvens når disse reglene brytes?»
Ikke så lett å finne på konsekvens her så det er mulig det må innføres straff. Det viktige da er at han er med og setter denne slik at han får eierskap. Insister på at han kan bestemme hva det skal være, samtidig som dere har synspunkter.
Eksempler på slike kan være:
– Innlevering av Ipad
– Stengning av nettverkstilgang
– Innlevering av mobil
– Innetid om kvelden
Nøkkelen er at dere hele tiden snakker om hans beste og sak. Det blir vanskelig å angripe dere på. Pass på at dere ikke går over i instruksjon, men snakker om noen grunnregler som er til hans beste. Pass på å ikke trekke frem eksempler på ungdom som er tatt av spill, mat og skjerm osv. Bruk taushet og la den jobbe for dere. Han vil lettere kunne fylle det rommet da. Hvis han spør om hvorfor dere gjør dette så begrunn det med helse og sunnhet.
Vær tålmodige på gjennomføring og det vil uansett skje noe med ham hva gjelder innsikt på områder som berøres. Slik læring tar tid og dere må uansett være gode eksempler, eller så blir det vanskelig. Øvelsen kan med fordel gjentas med jevne mellomrom og også på andre temaer.
Det er ikke sikkert dere får takk der og da, ei heller senere. Trøsten får være at dere gjorde et forsøk som kanskje bidro til en kursendring.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Mine behov for jul og romjul

Nok en gang har vi fått tilsendt et innlegg fra en leser som skriver om sine refleksjoner rundt egne og andres behov i tilknytning til jul og romjul. Forsåvidt også om andre situasjoner hva gjelder egne behov og tilpasning til andre. Håper det kan være til inspirasjon for dere alle i romjulen og utover vinteren. 


Den siste tiden har jeg vært såpass heldig at jeg har fått mulighet til å bruke mye tid på å utgrunne spørsmålet «hvem er jeg egentlig?». Dette har nok vært underliggende for meg så lenge jeg kan huske og mange av mine behov, spesielt etter at jeg fikk barn. Noen sentrale stikkord her er behov for ro, stillhet og alenetid. Når dette så i stor grad er oppfylt merker jeg at forventningene til høytider har endret seg. Behovene er mindre «krevende» til andre og mindre forventningsfulle.

På bakgrunn av dette er mine viktigste behov: Glede og nærhet (særlig til barna). Dette er behov som i veldig stor grad avhenger av egen væren, i alle fall hva gjelder nærhet. Tiltak som er sentrale for å i størst mulig grad legge til rette for dette er:

Nærhet:

  • Å gi mine barn nærhet fysisk (jeg har tidligere ikke kunne fylle dette behovet hos dem på grunn av egne sårbarheter samt at mine barn krever mye nærhet da de er både sensitive og sårbare).
  • Å være sammen med barna mine på deres premisser (dette har til tider vært vanskelig for meg fordi jeg forbinder barna mine med alt annet enn ro, stillhet og alenetid og det har satt seg en automatikk på at å leke med barna=sliten)
  • Undersøke om jeg kan slippe mannen min nærmere (har holdt en avstand i flere år fordi jeg har hatt «nok med meg selv»).
  • Ovennevnte tiltak krever at en ganske sterk automatikk slipper taket. Jeg vil undersøke om viljen, som har vokst i styrke, kan brukes også her. Altså; anerkjenne og bruke viljen.

Legge til rette for glede:

  • Tydelighet 1: Har allerede gjort det klart for mannen min og svigerfar at glede for meg ikke innebærer lange «romantiske» skiturer i et oppkjørt spor sammen med 100 andre skientusiaster i rød, hvit og blå slimfitdress og deres engelske setter på stram line over skisporet (dette ble sagt med en dose humor). Jeg lager gjerne mat, graver snøhule eller akebakke med barna, tar en tur på truger på kvelden for å se etter dyr sammen med barna eller alene. Dette har jeg tidligere trodd var barnslig og litt «merkelige» aktiviteter for en voksen kvinne så tradisjonen tro gikk jeg tomils turer med overentusiastiske mannfolk og litt sutrete barn. Det var av og til ganske energitappende og jeg brukte energi på å grue meg.
  • Tydelighet 2: Jeg stiller ikke i slalombakken i år! Siden jeg selv drev aktivt med snowboard for 20 år siden har det vært en forventning at jeg også skal synes det er gøy å stå i kø i skiheis og kjøre opp og ned en preppa bakke sammen med tre barn med hjertet i halsen. Mannen min har spilt hardt på at dette må vi gjøre fordi barna elsker det. I år tar mannen min de alene. Det føles godt bare å skrive det!
  • Undersøke hva som skjer når jeg gjennomfører ovennevnte aktiviteter. Skaper dette ekte glede eller vil det snike seg inn dårlig samvittighet eller følelse av skyld? Det blir spennende å se og det ligger ingen voldsomme forventninger her.

A.L.T


God romjul!

 

Oppskriften på en bedre jul?

En av våre lesere har laget en oppskrift på hvordan julens stress og mas kan dempes og kanskje gjøres om til en koselig og rolig periode. Modellen kan brukes i de fleste sammenhenger og handler om å skille på behovene og planen som skal til for å oppfylle disse.

Behovene er et uttrykk for tilstanden og følelsene man ønsker å ha og er det planen styrer i retning av.

I oppsettet er det periodene i julen som er brukt som mal. Bruk den på en vanlig helg, påsken, sommerferien og hva som ellers måtte passe.

_________________________________________________________

Julaften.
Behov:
1. Unngå stress.
2. Ro og hvile.

Plan:
Være hjemme alene imens resten av familien er på julelunsj med svigerfamilien. Være tidlig ute med å finne frem klær, og stryke disse. Ikke ta julevasken. Ikke ha jul hjemme. Bedt oss selv bort til svigerforeldre. Ikke dra på gravlund på julaften. Sitte på gulvet og leke med barna. Ikke ringe alle jeg kjenner og ønske god jul, men sende SMS. Gå sakte. Nyte maten. Overhøre svigermor sine utspill og heller vise empati. Være klar over mine sårbarheter og dempe egenskaper som fører til dårlig samvittighet når vi åpner gaver, som igjen gir stress. Være raus mot meg selv. Være forberedt på vemod og sårbarheter som følge av julen og gammel smerte. Være raus mot andre.

Julegaver.
Behov:
1.Bruke minimalt med penger.
2. Unngå stress.

Plan:
Handle på outlet/salg på nettet. Gi bort gaver til jul som jeg selv har fått tidligere, som ikke er blitt brukt. Handle på nettet. Handle kun på kjøpesentre en time før stenging når det er lite folk.
Lage handlelister, og følge disse. Be om ønskelister tidlig.
Bestille julegaver på nettet tidlig, og få varer levert i god tid hjem til jul.

Romjulen:
Behov:
1. Hvile og søvn
2. Frihet
3. Unngå stress.

Plan:
Avlyst selskapeligheter med fjern slekt. Skaffe barnevakt en natt. Være tydelig på behovet, søvn.
Være hjemme i huset vårt med min familie, gjøre som vi vil. Velge selv hvem jeg skal besøke.
Ikke arrangere selskap hjemme. Leke med barna. Reise på hytta kun et par dager.
Nyttårshelgen:
Behov:
1. Hvile
2. Unngå stress.

Plan:
Be oss selv bort til venner på middag nyttårsaften. Være hjemme sent på kvelden, legge barna i normal tid. Ikke kjøpe inn nyttårsgaver. Og være tidlig ute med klær til alle som må vaskes og strykes. Lage handlelister til matbutikken.

S.W.

_________________________________________________

Når behovene settes opp slik og planene reflekterer behovene så er det store muligheter for å man klarer å gjennomføre langt bedre enn om man ikke kjenner etter hva som er sine egne behov.

Her kan du se utslaget av det motsatte i DNBs ganske treffende forsikringsreklame:

God jul hilsen oss i Dialoggruppen.

Om delpersonligheter og jula

En leser deler sine tanker om delpersonligheter og jula. Vi takker for bidraget.

Det starter så tidlig som i oktober, den første julereklamen, kanskje det er tidligere også! De fleste blir provosert, eller blir de egentlig stressa? Begynner dommeren så tidlig?
Hadde livet vært en høyesterett hadde vi ikke hørt noe annet enn at klubba slår fra oktober til over nyttår, når det gjelder jul!

Ordene om alt vi burde bake, alt vi burde gjøre, alt vi burde kjøpe surrer og går på TV og i internett. Kanskje ikke så rart dommeren kommer.. ? Bank.. bank!
Så er det tradisjoner, en stor sårbarhet for mange.
Da jeg var liten hadde jeg fyrstikkeske kalender, husker fremdeles lukten av svovel blandet med sjokolade! Nå kjøpes det inn dyre kalendergaver, 250 kroners sjokoladekalender, i tillegg får de julestrømpe, julegaver og nyttårsgave!?!

Når jeg fikk min egen familie dukket min gamle venn Dårlig samvittighet umiddelbart opp, tenk på alt jeg ikke gjorde for barna mine? At jeg ikke rakk over med Theater og julekos som «alle andre» gjør!
De drar til Oslo på julegateåpning, de står på skøyter til vakker julemusikk.. tror du.. Nei, det er nemlig skikkelig kaldt å stå på skøyter, hvis du ikke har pakket med ullsokker og ullsåler, ungene detter og snørr og tårer renner, og NÅ vil de hjem. Illusjonen om at du faktisk kan stå på skøyter, den brast..
Så kan du banne på at det blåser eller regner. Vel, et kvarter på isen var i hvert fall nok til å legge det ut på Facebook. Inn i stuene til oss som sitter hjemme, med sårbarheter utenpå kroppen og dommeren kommer igjen! Bank.. bank!

Så er det den uovervinnelige reklamen som hånd i hånd med dommeren banker på alle dører og vinduer, «Dette har du alltid gjort feil» «Sånn har du ikke gjort før» «Bare du kjøper den nye 55 tommer TV´n, ja da blir det bra da! «Slik baker du alle 7 slag på en dag» «Alt barnet ditt trenger til jul» «Alt du trenger for å få en perfekt jul». Bank.. bank!!
Tusen takk til dere som minner meg på hvor utrolig selvgod jeg har blitt. Som blir litt forundret for at jeg ikke reiser 10 mil i snøstorm med dyre gaver for å treffe akkurat dere lenger! Veien til dere, ja den går to veier.. Svigermor med sine delpersonligheter tar baklengs salto ( i negativ forstand) når hun ser og hører hvor avslappet jeg er blitt..!
«Har du bakt alle slagene da»? Nei, bakte pepperkaker vi, for det spiser vi faktisk opp, og nå er det tomt!
« Er du kommet igang med julegaver» Jepp- ferdig i november! Og det spiller ingen rolle for meg hva du ønsket deg egentlig, for det er vel tanken som teller? «Trenger du hjelp til julevasken» Ja takk!

Julestria? Nei, her i huset kaller vi den juletiá! Den er herlig , stressfri, vi skal til og med gjøre masse av ingenting. Om snøen kommer er den hjertelig velkommen.
Ingen illusjonsbrist om hvit jul her altså!
Dette været dere, det spiller ingen rolle, for julestemningen den bor inne i dere.!

Kjæresten min får noe han ikke visste at han ønsket seg, nemlig et fenalår.. Ikke på skjærefjøl, med en veldig dyr spesial øl eller en ny skap kniv surret i cellofan! Nei, den er pakket rett inn i julepapir.. ferdig!

Så får vi se da, når gavene åpnes av familien. Om de kjenner igjen noen av gavene som har stått på min egen hylle og i skap? Og noe enda mere spennende, hvor hardt banker dommeren på dørene og vinduene mine når de sitter der fulle av sine optimister imens de åpner gavene sine fra meg…

bank.. bank??

Gleder meg til en bra nok jul!

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Sårbarhet og tilgivelse

Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for at vi får lov å dele det med våre andre lesere. 

 

Jeg har nettopp forstått ordet sårbarhet!
Og det er jeg så glad for, for det forklarer så mye!
Etter å ha sett nøyere etter på mønstrene til mine foreldre, innser jeg nå at jeg kopierer mye fra min mor. Det er jeg glad for at jeg ser, for da vil det si at det kun omhandler et kopiert mønster og ikke noe jeg ER. Noe som betyr at det kan jobbes med slik at jeg til slutt vil kunne stå i settinger livet byr på uten å måtte beskytte meg ved hjelp av delpersonligheter for å beskytte sårbarheter.
For det er vel det alt handler om til syvende og sist! Unngå sine sårbarheter for alt i verden!

Optimisten har klart å lure meg til å tro at med tydelighet så skulle jeg få samboer til å forstå og respektere min sårbarhet.

Min sårbarhet ligger på avvising, jeg har så lenge jeg kan huske blitt avvist på det følelsesmessige planet av mine foreldre. Og de viste kun sinne når jeg spurte spørsmål som berørte deres egne sårbarheter! Jeg er glad for alt jeg forstår i dag rundt dette, det handler om at de selv ikke klarte å ta innover seg sine egne følelser! Eller stå i sine sårbarheter.
Da mine foreldre ble skilt, og min far forlot meg, dannet jeg et svært usunt avhengighetsforhold til min eldste bror. Med han som parasitt og psykopat var jeg som en dukke han trollbandt. Jeg mistet totalt min identitet, jeg ble avhengig av hans oppmerksom, selv om den ikke var bra for meg. Men i hvert fall ble navnet mitt nevnt og noen trengte meg.
Jeg er glad for at jeg i dag forstår at dette usunne forholdet var min overlevelse, og den eneste måten å bli sett på av han var med smerte, ja nesten døden. Men alternativet var også døden.. ensomhet!

På en måte lever sårbarheten min til dags dato, ikke som et åpent kjøttsår lenger, men mere som en svak hodepine.
Og pga. all selvofringen jeg har utført ligger det enda en sårbarhet som følge av avisningen. Og dette er skammen jeg føler etter å ha avvist samboer når det gjelder intimitet. For jeg vil unngå å avvise noen, da dette også fører til skam.
Det har hendt at han viser sinne mot meg etter avvisingen, hvor jeg da opplever igjen avvisning fra en jeg har en nær relasjon til og går rett til skam. For å unngå skam og hans sinne, har jeg hatt «pliktsex» Adrenalinet slår seg på og redselen for mere sinne er stor!
Men for å unngå min sårbarhet og unngå mere selvutslettelse, måtte jeg ta en snuoperasjon. Istedenfor å løpe slik jeg alltid har gjort, som også er døden! Ble jeg hos han og våre to barn, jeg brøt alle mønstre, jeg utfordret automatikken og utførte tydelighet!

Og sa følgende, «Nå forstår jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør rundt intimitet, og det er jeg glad for at jeg forstår. Nå vil jeg kose og å gi klemmer. Og ikke minst ha sex. Men det må bli på mine egne premisser.
Tydeligheten ble oppfattet og respektert i en periode, til han en dag gjorde et forsøk på å ha sex. Og automatisk skrudde adrenalinet mitt seg på, kroppen trakk seg sammen og pusten ble nærmest borte. Hva var det optimisten min hadde lurt meg med å tro!?
Han viste sinne og fortvilelse da jeg avviste han på dette. Det endte med at jeg ble stor, større enn jeg har vært noen gang. Jeg dyttet han, jeg skrek til han og brølet så høyt at jeg ble sår i halsen.
Det hele endte med nok en tydelighet som i ettertid har vist seg å holde!

Jeg tenker ofte på den lille jenta som ingen så, som ingen trøstet, som ingen matet. At jeg avviste meg selv for å ikke bli avvist. Jeg sluttet å føle, sluttet å leve, sluttet å lytte til meg selv.
Når jeg får anledning til å trøste et barn, trøster jeg samtidig den lille jenta jeg var..

Glad for at jeg ser alt så klart nå, og tilgir meg selv! Gang på gang… Kanskje så lenge jeg lever!?

Illusjonsbrist 4

Her kommer et nytt innlegg om illusjonsbrister, også skrevet av en leser. Vi takker for at vi får legge det ut på nett. 

Jeg skjønner at jeg ble lurt av optimisten, til å tro at jeg skulle takle å ‘fusjonere’ familier, at det skulle gå rimelig smertefritt og at jeg skulle tåle gnisninger/ ytringer om misnøye etc. bedre enn jeg har gjort. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten setter i gang, er redselen for avvisning, skam og skyld. Kroppens gjenkjennelse setter i gang mange av de samme følelsene i fbm krangling og uenigheter, som jeg opplevde alt for mye av i mitt tidligere samliv. Dette forsterkes også når jeg er sliten pga lav energi som igjen fører til at mine tålegrenser er vesentlig lavere enn normalt. Her har styrken gått fra historisk veldig sterk til litt over middels. Har beveget meg fra en sårbarhet lavt i pyramiden (dette orker/takler jeg ikke) og mer over i aversjon som kommer fra høyere oppe i pyramiden (dette er jeg ikke interessert i å ha så mye av).
Historisk har mitt mønster vært å slite meg ut og gjøre alt jeg kan for at alle skal trives og være fornøyde – det er ikke så farlig med meg så lenge andre har det bra. Dette mønsteret har jeg lykkes i å bryte og tar nå også hensyn til hva jeg ønsker og hvilke behov jeg har.

Jeg ser at jeg har blitt lurt av optimisten og den flinke piken/superwoman til å tro at jeg skulle takle alt. Både høyt arbeidspress over tid, ny sjef, ‘fusjonering’ av familier og oppussing på samme tid, uten å gå på en smell til og bli syk. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten har skrudd seg på, er redselen for skam, avvisning og sykdom. Sårbarheten har vært, og er fremdeles, veldig sterk fordi jeg har opplevd å være utbrent tidligere. Dette startet nok allerede da jeg var barn og fikk vite at jeg var ett uhell, ett forsøk på å redde et hanglende ekteskap. Min egen mormor foreslo for mamma at hun kanskje burde gi meg bort. Følelsen av å ikke være ønsket, bli involvert, forstått, hørt i tillegg til å aldri få anerkjennelse eller bli støttet i mine valg. Mitt mønster bærer preg av kopiering av min mor. Det er ikke så farlig med meg, jeg biter tennene sammen, bretter opp ermene og står på for å ikke føle skam – at jeg ikke duger. Ingen skal ha noe å ta meg på. Når jeg da gjør dette til det ytterpunkt at resultatet er sykdom (igjen) så ser jeg at det ikke er ett hensiktsmessig mønster. Følelsesmessig er dette så sterkt at jeg blir veldig tatt av situasjonen. Reaksjonene som kommer pga kroppens gjenkjennelse fra sist gang er veldig kraftige og automatikken kjører sitt eget løp. All beredskap settes i gang og uroen er mer eller mindre konstant. Dette påvirker min sårbarhet spesielt på hjemmebane men også på jobb. Følelsen av å ikke få det til er så vond at jeg ikke har ord for å beskrive det. Dette har ført til at jeg takler mindre av gnisningene jeg nevnte i forrige illusjonsbrist og en ubalanse i forholdet til min ektefelle. Jeg blir pga dette ekstra sårbar og redd for å bli avvist. Det ender med at jeg avviser meg selv og ikke føler meg verdt å elske. I motsetning til illusjonsbristen over, går jeg i dette tilfelle i samme mønsterfelle som tidligere – selvbebreideren og skammen er veldig sterk her fremdeles, så også redselen for avvisning.

Illusjonsbrist 3

VI har tidligere lagt ut innlegg med samme overskrift. Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for bidraget og for at vi får legge det ut på vår hjemmeside.  

Jeg skjønner at jeg har blitt lurt av min optimist til å tro at i alle familier så bryr vi oss om hverandre. Alt fra min egen familie til nå når jeg har startet på et nytt parforhold med dine og mine barn, har min optimist trodd at man automatisk blir tatt i mot og inkludert, for det ligger i ordet familie ikke sant? Det kan jeg tilgi meg selv at jeg har blitt lurt av min optimisten min til å tro.

Min godtroende optimist omfavner alle i en tro på at alle mennesker ønsker hverandre godt og er opptatt av at alle skal føle seg velkommen. For det er noe jeg er opptatt av, men på seg selv kjenner man ikke alle andre. Min sårbarhet for avvisning er stor da jeg har opplevd mye avvisning opp gjennom tidene. Jeg husker så godt hvordan jeg i barndommen alltid følte at jeg ikke hørte til og at jeg var i veien for at andre skulle være lykkelige. Derfor har jeg alltid forsøkt å være minst mulig synlig og mest mulig til hjelp. På den måten har jeg blitt et takknemlig offer. Hun som alltid ordner opp og som ikke trenger noe tilbake. Alltid med denne stemmen i bakhode som forteller meg at jeg ikke skal tro at jeg fortjener noe annet.

Mitt behov har vært å bli inkludert, og å bli elsket uten betingelser. Jeg kunne ønske jeg kunne starte en relasjon bare fordi jeg har lyst, uten og være redd for å bli avvist. Jeg har aldri klart å ta en plass i en relasjon, jeg ikke har blitt tilbudt eller invitert til. Jeg har aldri klart og stå opp for meg selv når jeg blir urettferdig behandling, jeg har bare akseptert at det er noe jeg må tåle. Jeg stiller villig opp gang på gang for andre, men jeg har ikke klart å stille opp for meg selv. Jeg har gått på kompromiss med mine egne behov veldig lenge. Det er vanskelig å endre.

Jeg har begynt å sette grenser. Det kjennes godt, men jeg er også sint på meg selv fordi jeg ikke har gjort det før. Det ville ha spart meg for mye smerte.
Å bryte et mønster man har hatt hele livet krever tid. Jeg vil helt sikkert bli tatt av omstendighetene igjen. Men velger å være raus mot meg selv, forsøker å ta det som det kommer og akseptere at livet skjer.
Jeg vil aldri slutte å bry meg om andre og ønske at andre skal ha det godt, men det er ikke lenger på bekostning av meg. Jeg ser min egen verdi og jeg er glad jeg forstår. Jeg skal behandle meg selv med like mye omsorg og omtanke som jeg behandler andre. Jeg vil tilgi meg selv, så mange ganger jeg trenger før jeg kan stå rett i alle sammenhenger hvor min gamle sårbarhet kommer og tar meg.

G.P.

Realisering av fortidens smerter

Det å skulle gå fra et hektisk yrkesliv og over i gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen kan by på flere utfordringer. Hvis man samtidig har en angstlidelse så kan det by på ytterligere utfordringer. Det å håndtere angstlidelsen paralellt med at mer tid og rom gir plass til realisering, kan være krevende. Hvis jobb har vært brukt til distraksjon eller delvis som medisin for å slippe å kjenne på gamle smerter, så vil det å skulle trappe ned bety at kroppen og hjernen gir slipp på det som har vært fortrengt. Dette er slik vi mennesker fungerer. Pauser blir brukt til å rydde og reparere for å være bedre rustet fremover. Det er mange som glemmer de pausene i dagens samfunn.
Her kommer noe innspill til hvordan realiseringen kan håndteres.

For å kunne senke sårbarheten så vil psykiske smerter komme ut som vemod. Kroppslige smerter vil komme som de smertene de har vært og er. De vandrer typisk rundt i kroppen fra sted til sted. Her kommer noen eksempler på realisering og tiltak for å håndtere dette.

– Du slipper taket i saker på jobben og tar mindre ansvar for oppgaver som strengt tatt ikke hører hjemme hos deg.
Det fører til rom for å slippe frem minner om alt ansvaret du har tatt og hvor lite du har fått igjen i form av for eksempel takk og lønn. Her kan det ligge skjult gammel bitterhet og frustrasjon som dermed slippes frem.
Løsningen blir å tilgi deg selv i ettertid for å ha blitt lurt av optimisten til å tro at du skulle fått takk og betaling. Alternativt ha selvaksept på at ansvarsfullheten har vært så stor og omfattende.
– Med færre timer på jobb får du mer tid til å tenke og mer rom for å ta ansvar for deg selv og fremtiden uten jobb.
Det fører til øket rom, tid og frihet. Friheten utvider bevisstheten om mangelen på en kjæreste, egen familie og det sosiale livet. Her kan ligge skjult maktesløshet og fortvilelse over manglende kapasitet og helse historisk, gitt angstlidelsen og de begrensningene den har satt. Løsningen blir å ha selvaksept på virkningene av angstlidelsen og de begrensningene den har medført.
I begge tilfeller er det viktig å slippe til vemodet over at det har vært slik. Sorgprosessen kan være krevende og omfattende. La tårene strømme og slipp til smerten uten å forsøke å distrahere den vekk.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Reisen til frihet

Det er skrevet mangt om frihet og reisen dit. Her kommer en skildring fra en leser som synliggjør hvordan perspektivet kan endre seg over tid. Takk for at vi får lov å dele diktet med våre lesere.

Jeg lengtet et annet sted
selvom lukten av jord og mose trøstet

Men jeg ønsket ikke trøst
Jeg lengtet etter mine sterke vinger
i de varme vindene

At jeg ser i fugleperspektiv
At jeg våger lande på en vakker
sterk gren i solnedgangen og
kjenne treets glødende bark

At jeg våger å fly med andre fugler
og juble ut min glede

Ragnhild Helland Sørensen

Kommunikasjon i offentlig forvaltning

Den 19/9-2017 viste NRK Brennpunkt en dokumentar om Arnar og Mia som opplevde mobbing i skolen. En stor del av dokumentaren belyser kommunen og skolens tiltak under, og kommentarer i etterkant av mobbingen.

Jeg tror mange kan kjenner seg igjen i situasjoner der de har vært nødt til å ha en dialog med en offentlig instans. Det være seg som forelder opp mot skole, som pårørende på sykehus, eller som syk eller arbeidsløs i kontakt med NAV. Situasjonene kjennetegnes ofte av en form for desperasjon. De fleste stiller svakt og er sårbare i et slikt møte, og ansatte i offentlige instanser er trent på å møte disse med respekt og omtanke. De skal høres og tas på alvor.

Hvordan kan det da ha seg at så mange opplever at de ikke blir hørt, at de ikke møter forståelse for sin situasjon og at de ikke blir tatt på alvor? Legg forresten merke til hvordan jeg formulerer meg her: Man OPPLEVER at man ikke møter forståelse. Det er ikke det samme som: Blir ikke tatt på alvor. Ingen kan si at en opplevelse er feil, men påstander kan man derimot mene er feil.

Årsaken til at mange sitter igjen med denne opplevelsen etter et møte med en offentlig instans, er etter min mening følgende: For personellet å påta seg skyld, enten på egne vegne eller på vegne av sine ansatte eller en hel instans, innebærer en innrømmelse av en feil som er begått, eller at en dårlig vurdering er foretatt. Det rører ved noe smertefullt i oss. Resultatet blir ofte skyldspredning og ansvarsfraskrivelse. Det oppstår en frykt for å bli holdt personlig ansvarlig for en situasjon som ikke har blitt løst på korrekt måte.

Her er noen eksempler. Kanskje du kjenner de igjen?

”Det er helt naturlig å bli fortvilet og frustrert når man har et sykt barn.”

Utsagnet er sagt av helsepersonell i forbindelse med at forelder har satt ned foten når denne opplevde at barnet fikk uforsvarlig behandling. Dette er et tydelig eksempel på at helsepersonellet ikke ønsker å innrømme at feil er blitt begått (selv om det i etterkant av beklagelsen kommer frem at feil har blitt gjort). Forelderen sitter igjen med en følelse av at helsepersonellet utelukkende mener foreldren har hatt en følelsesmessig reaksjon som følge av sin fortvilelse. De ønsker ikke å ta stilling til om det kan ha med deres handlinger å gjøre. I stedet burde helsepersonellet sagt:

”Jeg skjønner at dere opplevde situasjonen som vanskelig, og vi kommer til å se på rutinene våre. Jeg beklager det inntrufne.”

Et annet eksempel:

”Vi beklager at du føler det slik/Vi beklager at dere opplever situasjonen slik.”

Utsagn i forbindelse med at foreldre mener skolen ikke gjør nok for å stanse mobbingen av deres barn. Igjen er det om å gjøre å ikke påta seg skyld. Ansvaret skyves over på foreldrene. Det er kun hvordan foreldrene føler det, som beklages. Ikke situasjonen i seg selv. Det er ikke rart man får en følelse av å ikke blir tatt på alvor. I stedet kunne lærer/rektor sagt:

”I og med at situasjonen ikke er bedret, har vi ikke gjort nok, og det beklager jeg.”

Og ett eksempel til:

”Hvis eleven opplever å ikke ha det bedre, beklager vi dette på det sterkeste.”

Her er situasjonen den samme. I stedet kan man med bedre hell si:

”Hvis det ikke er bedre på skolen, har vi ikke gjort nok.
Det beklager vi.”

Personer som uttrykker seg med ansvarsfraskrivelse, klarer ikke å bære skyld som egentlig er der, enten det er for egen del, eller som sjef på vegne av sine ansatte eller en instans som helhet. Frykten for å påta seg skyld, overgår dessverre ønsket om å hjelpe barn eller foreldre i en tøff situasjon. Det er ikke vond vilje, frykten er bare for stor. Media er heller ikke nådige i sin jakt på skyldige, og det gjør ikke situasjonen enklere for noen. Husk at alt dette handler om automatikk og vanlige måter å snakke på.

Heldigvis er det slik at ved å uttrykke seg med skyld, slik eksemplene viser, så vil verken journalister eller foreldre kjenne på det samme behovet for å gå til angrep. Det har en avvæpnende effekt.

Det som kanskje gjør situasjonen vanskelig er at de som innrømmer skyld i en eller annen form også må svare til sin ledelse. Disse må svare til sin ledelse igjen, som må svare til politikerne. Ingen ønsker å sitte igjen med svarteper når neste ledd ikke ønsker å ta på seg ansvaret. Alle ledd må være seg sitt ansvar bevisst og håndtere situasjonen i det leddet det hører hjemme. Hvis disse opplever å mangle verktøy, må de be om dette eller ressurser til å skaffe dette, fra leddet over. Slik er systemet bygget opp og det er krevende å bryte gjennom leddene over.

Noen ganger må man også klare å stå i det faktum at man ikke kan løse en situasjon. For eksempel at man ikke har gode nok metoder for å løse en mobbesituasjon. I Brennpunkt avslutter rådmannen med å si at ”det er beklagelig at vi sammen ikke har klart å forhindre det som har skjedd”. Her er det lett å tolke ”sammen” som at kommune og foreldre sammen ikke forhindret situasjonen. Det mest skremmende er at dette er et forsøk på en oppriktig beklagelse, men hvor rådmannen i siste sekund ikke klarer å stå i det og ansvarliggjør dermed foreldrene for at deres barn begikk selvmord. Å fordele skyld i en slik situasjon er uheldig, da bakgrunnen for en slik tragisk hendelse er meget sammensatt.

Mennesker som er i en sårbar situasjon vil enten bevisst eller ubevisst høre skylden som blir plassert på en. Det tynger enda mer i en allerede vanskelig situasjon når de foreldrene snur seg til for hjelp ubevisst forsøker å plassere skyld på dem for å slippe unna eget ansvar som offentlig instans.

Heldigvis er dette unntaket heller enn regelen, men de få gangene det skjer, så kan det være svært smertefullt for den det gjelder. Derfor er det viktig å være seg bevisst hvordan man som offentlighetsperson ordlegger seg.

Viser forøvrig til tidligere innlegg om hersketeknikker og tydelig kommunikasjon hvor du kan lese mer om temaet.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut