Daglige arkiver: 14. mai 2021

Hva om voksne ble behandlet slik «skolevegrere» behandles!?

Hvordan oppleves situasjonen for en som strever og har skolefravær? Og i tillegg bli stemplet som «skolevegrer»? Hvordan ville voksne i arbeidslivet reagert om de ble omtalt og definert som «jobbvegrer»? 

Nedenfor følger en situasjonsbeskrivelse der en voksen har oversatt en skoleelev sine opplevelser til en jobbsituasjon. En behandling ingen voksne over tid ville funnet seg i. 

Til ettertanke.

«Hver kveld sitter du med en klump i magen. En verkebyll av oppsamlede negative erfaringer. Verkebyllen gjør at det er vanskelig å sovne, og når du sovner har du mareritt. Så du våkner utslitt, like sliten som da du la deg. Kroppen protesterer, og hodet verker. Øyelokkene er så tunge, så tunge. Men jobbens utsendte står over deg og maser. «Stå opp! Alle må på jobben. Alle vennene dine er på jobben. Du kan ikke ligge her,»

Så du stavrer deg på beina, kjenner kroppen protesterer for hvert skritt du tar ned trappa. 

Når du har satt deg ned, fortsetter maset. Nå er det frokost, men magen sier nei. Ingenting frister, ikke favorittretten engang. 

«Du må spise! Du kan ikke gå uten mat.»

Så blir maten satt foran deg, men du rører den ikke, bare ruller på hodet i håp om at nakken snart skal gjøre mindre vondt.

Stemmen som maser, stikker som nåler i den medtatte kroppen din, men meningen din teller ikke. Siden du nekter å både sykle og gå til jobben, blir du kjørt, av jobbens utsendte. Jobbens utsendte som du var så glad i, men nå hater intenst for alt presset og maset du blir utsatt for.

Bilen stopper utenfor jobben, og du går motvillig innover. Farten og kroppsspråket vitner om at livsgnisten er borte. Den ligger et sted på jobben, der kollegaer stadig krenker deg, stenger deg ute. Ingen sier hei eller ha det. Ingen tar kontakt på fritiden. Når du snakker til dem får du ikke svar, men oftest hånlig latter og stygge betegnelser. De løper fra deg, mens de ler høyt. 

Til og med sjefen krenker deg foran kollegaene dine. Du som før var høflig og snill har begynt å glefse etter sjefen. Setter ham på plass med ufine ord, for vanlige ord har ikke hjulpet så langt, og tålmodigheten og tålegrensen din er nådd, for lenge siden.

«Han er vanskelig og har stygg munnbruk» sier sjefen om deg til andre, men ingen lurer på hvorfor du som aldri var frekk på jobben før, har blitt sånn. De tenker det har noe med familien å gjøre. 

Du blir tatt hardt i armen når du forstyrrer kollegaene dine med skraping av stolen mot gulvet for hodet koker, og du klarer ikke å konsentrere deg. 

Du protesterer mot at du alltid får oppgaver som er for lette, for vanskelige eller for mange. Du nekter å jobbe. Takken er mere mas fra enda flere personer. De graver og stiller spørsmål om hjemmet, om noen der er slemme med deg, siden du ikke kan sitte stille på stolen. Siden må du sitte på en ball. Så får kollegaene nok en ting å flire og peke for.

«Arbeidsmiljøet er fint, faktisk helt topp,» sier sjefen. «Jeg hører ikke bråket du klager på. Litt lyd må du jo tåle. Livet er hardt, viktig å lære det en gang for alle. Motstand hører livet til, du må stå i det!» sier sjefen.

«Har det skjedd noe hjemme?» 

Du tenker på fjernkontrollen du kastet i veggen i går, da jobbens utsendte spurte om du ville ha mat. Irriterende gnåling hele tiden om alt du må gjøre. Som om du ikke vet det. Det handler ikke om at du ikke vet, men at du ikke kan, for både hodet og kroppen har begått mytteri, og nekter å adlyde. Men ingen lytter når du prøver å si ifra. For meningen din teller ikke. Og du blir taus.

På jobben blir kantinen renovert, og en dag tråkker du på en spiker. Den går langt inn i foten, så du skriker og jamrer. Kollegaene skjønner ikke hva som skjer, og flirer og slenger bemerkninger. Sjefen stormer til, og du tenker at nå får du hjelp. Istedenfor blir du dratt ut av kantinen, mens sjefen sier ampert at du forstyrrer de andre. 

Du prøver å si du har spiker i foten, men får beskjed om at du må jo se hvor du går. Og at du må si fra før. 

«Men, jeg prøvde jo» sier du. 

«Du må snakke tydeligere» sier sjefen.

Jobbens utsendte får beskjed om å hente deg, og så bærer det av sted til legen, som drar ut spikeren mens du skriker til.

«Sånn! Det var ikke så ille vel? Nå må du se hvor du går etterpå» sier legen med et smil.

Jobbens utsendte ser bekymret ut, og lar være å mase, for en gangs skyld. Vel hjemme får du reire deg i sofaen, foran tv´en, uten protester. Ikke noe mas engang.

Jobben engasjerer en kursleder i livsmestring, for å lære deg å takle vanskelige opplevelser og trivielle ting, lære å sette grenser for deg selv, til og med meditasjon for å senke stressnivået. Men det blir bare nok en ting du ikke mestrer, for jobben fortsetter som før, og du må fortsatt tåle skittkasting og utestenging fra unge og gamle.

Du tilbringer timene hjemme med å lure på om det er noen vits lenger. For hvis dette er livet, så kan du like gjerne kaste inn håndkleet. Tunellen er uten lys i enden, og kroppen er tung som bly. Du begynner å bli hjemme noen dager du føler deg ekstra dårlig, og får rare blikk når du kommer på jobb igjen. Og spørsmål som: «Hvorfor er du så mye borte?» Du forklarer ærlig at du er syk og sliten. Helt utslitt. Selvmordstankene holder du for deg selv.

«Kunne ikke brydd meg mindre.» er svaret du får. Sjefen står like ved, både hører og ser hva som skjer, men snur seg og går, uten å si noe. Du blir kalt jobbvegrer, som om du sitter på skylden. Tikk – du har den! 

Du blir spurt hva som må til for å unngå fravær, og svarer «Vet ikke» Du har gitt opp etter å ha sagt ifra i årevis, uten å bli hørt.

Hjemme får jobbens utsendte beskjed om å presse deg mer, det er viktig å ikke ha det koselig hjemme. Ingen tv, Internett eller telefon, ingen fritidsaktiviteter, vennebesøk eller bollebaking om du ikke har vært på jobben. Men plikter må du utføre, det er veldig viktig.

Du blir oppfordret til å oppsøke psykiatrien, for det er jo tydelig at du sliter med noe. Sjefen er alvorlig bekymret. Dersom du ikke gjør det, vil det bli sendt bekymring på din mentale helse til fastlegen. Du blir også oppfordret til å snakke med psykolog eller andre i kommunens lavterskelteam, som har fått saken utførlig forklart av både sjefer og kollegaer, så din versjon tas med en stor klype salt. For definisjonsmakten sitter hos dem. 

Og slik fortsetter historien …»

*anonym forfatter*

Hanne Svenkerud Frydenlund
Frydenlund Dialog
Kognitiv terapeut/Reg. Homøopraktiker MNLH