Mange kjenner kanskje dette uttrykket fra Bibelen og Bergprekenen. I disse påsketider som i seg selv har religiøst utgangspunkt så kan det være greit med noen tips når dialogen låser seg. Kanskje er det litt trangt på hytta etter noen dager sammen med venner og familie. Kanskje kommer det noen kommentarer og utsagn som ikke faller i god jord og ligger og ulmer. Mulighetene er mange når det blir litt trangt midt i påskeidyllen. Spørsmålet som melder seg er om man skal vende det andre kinnet til.

Hvis man gjør det er det to muligheter. Enten får man noe ubedt på det andre kinnet og/eller så dør situasjonen ut i ingenting. På en trang hytte med få muligheter til retrett etter et par glass med påskevin og 30 mil hjem er det absolutt å anbefale å vende det andre kinnet til og holde seg fast til situasjonen kjølner.
Lett å si, men vanskelig å gjøre er det noe som heter. Nedenfor får du en oppskrift på hvordan du kan gjøre det i praksis.

Jeg koker innvendig og holder på å eksplodere av irritasjon!

…så ikke kom og fortell meg at jeg skal holde kjeft.

Høres dette kjent ut så er du ikke alene. Irritasjonene har samlet seg opp over tid og mange mindre situasjoner har blitt til en stor haug av sårbarhet som bare venter på at noen skal pirke borti den. Når så neste utsagn eller situasjon kommer så eksploderer det innvendig. Første bud er å holde seg fast og telle til ti. Forsøk så å se deg selv litt utenfra og finn ut hvilken sårbarhet det er snakk om. Her er noen eksempler:

• Energien er lav etter sene kvelder og dårlig søvn som følge av uvante senger og alkohol
• Kroppen er støl etter skiturer og annen aktivitet som er uvant
• For mye fet mat og uvant mat får magen til å stoppe opp
• Det er for mange mennesker til stede hele tiden og mange skal ha noe av deg
• Du har lite alenetid
• Barna kjeder seg og vil underholdes
• Ektefellen er sur for noe
• m.m.m.

Alt dette er sårbarheter som gjør at den neste skuffelsen blir utløsende for en allerede kort lunte. Selve skuffelsen kan være en bagatell, men like fullt så antenner den hele sekken med sårbarheter og irritasjonen er et faktum. Deretter står det og syder og koker i en nedadgående spiral som også påvirker omgivelsene.

Du er tatt av omstendighetene. Dermed er du et offer for disse.

For å slå av så må du tilgi deg selv håpet om at du skulle holde ut lenger i disse omstendighetene. At det skulle gå helt fint å være sa mange sammen så lenge på så liten plass. Får du til det så vil irritasjonen slippe.

Følg tilgivelsen opp med å gå en skitur helt alene og bare nyte stillheten dersom det er mulig. Ta samtidig en god selvaksept på at du akkurat nå er så sårbar som du faktisk er og kjenn etter at det er helt greit.

Dette er å vende det andre kinnet til og ikke mate eget og andres offer.

Når du igjen nærmer deg omgivelsene så hold fast i den stillheten du sannsynligvis har fått tak i og la omgivelsene leve sitt eget liv. Blir du tatt igjen så gjenta øvelsen. Her som alltid gjelder regelen at øvelse gjør mester.

God påske.

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut