Månedlige arkiver: desember 2017

Mine behov for jul og romjul

Nok en gang har vi fått tilsendt et innlegg fra en leser som skriver om sine refleksjoner rundt egne og andres behov i tilknytning til jul og romjul. Forsåvidt også om andre situasjoner hva gjelder egne behov og tilpasning til andre. Håper det kan være til inspirasjon for dere alle i romjulen og utover vinteren. 


Den siste tiden har jeg vært såpass heldig at jeg har fått mulighet til å bruke mye tid på å utgrunne spørsmålet «hvem er jeg egentlig?». Dette har nok vært underliggende for meg så lenge jeg kan huske og mange av mine behov, spesielt etter at jeg fikk barn. Noen sentrale stikkord her er behov for ro, stillhet og alenetid. Når dette så i stor grad er oppfylt merker jeg at forventningene til høytider har endret seg. Behovene er mindre «krevende» til andre og mindre forventningsfulle.

På bakgrunn av dette er mine viktigste behov: Glede og nærhet (særlig til barna). Dette er behov som i veldig stor grad avhenger av egen væren, i alle fall hva gjelder nærhet. Tiltak som er sentrale for å i størst mulig grad legge til rette for dette er:

Nærhet:

  • Å gi mine barn nærhet fysisk (jeg har tidligere ikke kunne fylle dette behovet hos dem på grunn av egne sårbarheter samt at mine barn krever mye nærhet da de er både sensitive og sårbare).
  • Å være sammen med barna mine på deres premisser (dette har til tider vært vanskelig for meg fordi jeg forbinder barna mine med alt annet enn ro, stillhet og alenetid og det har satt seg en automatikk på at å leke med barna=sliten)
  • Undersøke om jeg kan slippe mannen min nærmere (har holdt en avstand i flere år fordi jeg har hatt «nok med meg selv»).
  • Ovennevnte tiltak krever at en ganske sterk automatikk slipper taket. Jeg vil undersøke om viljen, som har vokst i styrke, kan brukes også her. Altså; anerkjenne og bruke viljen.

Legge til rette for glede:

  • Tydelighet 1: Har allerede gjort det klart for mannen min og svigerfar at glede for meg ikke innebærer lange «romantiske» skiturer i et oppkjørt spor sammen med 100 andre skientusiaster i rød, hvit og blå slimfitdress og deres engelske setter på stram line over skisporet (dette ble sagt med en dose humor). Jeg lager gjerne mat, graver snøhule eller akebakke med barna, tar en tur på truger på kvelden for å se etter dyr sammen med barna eller alene. Dette har jeg tidligere trodd var barnslig og litt «merkelige» aktiviteter for en voksen kvinne så tradisjonen tro gikk jeg tomils turer med overentusiastiske mannfolk og litt sutrete barn. Det var av og til ganske energitappende og jeg brukte energi på å grue meg.
  • Tydelighet 2: Jeg stiller ikke i slalombakken i år! Siden jeg selv drev aktivt med snowboard for 20 år siden har det vært en forventning at jeg også skal synes det er gøy å stå i kø i skiheis og kjøre opp og ned en preppa bakke sammen med tre barn med hjertet i halsen. Mannen min har spilt hardt på at dette må vi gjøre fordi barna elsker det. I år tar mannen min de alene. Det føles godt bare å skrive det!
  • Undersøke hva som skjer når jeg gjennomfører ovennevnte aktiviteter. Skaper dette ekte glede eller vil det snike seg inn dårlig samvittighet eller følelse av skyld? Det blir spennende å se og det ligger ingen voldsomme forventninger her.

A.L.T


God romjul!

 

Oppskriften på en bedre jul?

En av våre lesere har laget en oppskrift på hvordan julens stress og mas kan dempes og kanskje gjøres om til en koselig og rolig periode. Modellen kan brukes i de fleste sammenhenger og handler om å skille på behovene og planen som skal til for å oppfylle disse.

Behovene er et uttrykk for tilstanden og følelsene man ønsker å ha og er det planen styrer i retning av.

I oppsettet er det periodene i julen som er brukt som mal. Bruk den på en vanlig helg, påsken, sommerferien og hva som ellers måtte passe.

_________________________________________________________

Julaften.
Behov:
1. Unngå stress.
2. Ro og hvile.

Plan:
Være hjemme alene imens resten av familien er på julelunsj med svigerfamilien. Være tidlig ute med å finne frem klær, og stryke disse. Ikke ta julevasken. Ikke ha jul hjemme. Bedt oss selv bort til svigerforeldre. Ikke dra på gravlund på julaften. Sitte på gulvet og leke med barna. Ikke ringe alle jeg kjenner og ønske god jul, men sende SMS. Gå sakte. Nyte maten. Overhøre svigermor sine utspill og heller vise empati. Være klar over mine sårbarheter og dempe egenskaper som fører til dårlig samvittighet når vi åpner gaver, som igjen gir stress. Være raus mot meg selv. Være forberedt på vemod og sårbarheter som følge av julen og gammel smerte. Være raus mot andre.

Julegaver.
Behov:
1.Bruke minimalt med penger.
2. Unngå stress.

Plan:
Handle på outlet/salg på nettet. Gi bort gaver til jul som jeg selv har fått tidligere, som ikke er blitt brukt. Handle på nettet. Handle kun på kjøpesentre en time før stenging når det er lite folk.
Lage handlelister, og følge disse. Be om ønskelister tidlig.
Bestille julegaver på nettet tidlig, og få varer levert i god tid hjem til jul.

Romjulen:
Behov:
1. Hvile og søvn
2. Frihet
3. Unngå stress.

Plan:
Avlyst selskapeligheter med fjern slekt. Skaffe barnevakt en natt. Være tydelig på behovet, søvn.
Være hjemme i huset vårt med min familie, gjøre som vi vil. Velge selv hvem jeg skal besøke.
Ikke arrangere selskap hjemme. Leke med barna. Reise på hytta kun et par dager.
Nyttårshelgen:
Behov:
1. Hvile
2. Unngå stress.

Plan:
Be oss selv bort til venner på middag nyttårsaften. Være hjemme sent på kvelden, legge barna i normal tid. Ikke kjøpe inn nyttårsgaver. Og være tidlig ute med klær til alle som må vaskes og strykes. Lage handlelister til matbutikken.

S.W.

_________________________________________________

Når behovene settes opp slik og planene reflekterer behovene så er det store muligheter for å man klarer å gjennomføre langt bedre enn om man ikke kjenner etter hva som er sine egne behov.

Her kan du se utslaget av det motsatte i DNBs ganske treffende forsikringsreklame:

God jul hilsen oss i Dialoggruppen.

Om delpersonligheter og jula

En leser deler sine tanker om delpersonligheter og jula. Vi takker for bidraget.

Det starter så tidlig som i oktober, den første julereklamen, kanskje det er tidligere også! De fleste blir provosert, eller blir de egentlig stressa? Begynner dommeren så tidlig?
Hadde livet vært en høyesterett hadde vi ikke hørt noe annet enn at klubba slår fra oktober til over nyttår, når det gjelder jul!

Ordene om alt vi burde bake, alt vi burde gjøre, alt vi burde kjøpe surrer og går på TV og i internett. Kanskje ikke så rart dommeren kommer.. ? Bank.. bank!
Så er det tradisjoner, en stor sårbarhet for mange.
Da jeg var liten hadde jeg fyrstikkeske kalender, husker fremdeles lukten av svovel blandet med sjokolade! Nå kjøpes det inn dyre kalendergaver, 250 kroners sjokoladekalender, i tillegg får de julestrømpe, julegaver og nyttårsgave!?!

Når jeg fikk min egen familie dukket min gamle venn Dårlig samvittighet umiddelbart opp, tenk på alt jeg ikke gjorde for barna mine? At jeg ikke rakk over med Theater og julekos som «alle andre» gjør!
De drar til Oslo på julegateåpning, de står på skøyter til vakker julemusikk.. tror du.. Nei, det er nemlig skikkelig kaldt å stå på skøyter, hvis du ikke har pakket med ullsokker og ullsåler, ungene detter og snørr og tårer renner, og NÅ vil de hjem. Illusjonen om at du faktisk kan stå på skøyter, den brast..
Så kan du banne på at det blåser eller regner. Vel, et kvarter på isen var i hvert fall nok til å legge det ut på Facebook. Inn i stuene til oss som sitter hjemme, med sårbarheter utenpå kroppen og dommeren kommer igjen! Bank.. bank!

Så er det den uovervinnelige reklamen som hånd i hånd med dommeren banker på alle dører og vinduer, «Dette har du alltid gjort feil» «Sånn har du ikke gjort før» «Bare du kjøper den nye 55 tommer TV´n, ja da blir det bra da! «Slik baker du alle 7 slag på en dag» «Alt barnet ditt trenger til jul» «Alt du trenger for å få en perfekt jul». Bank.. bank!!
Tusen takk til dere som minner meg på hvor utrolig selvgod jeg har blitt. Som blir litt forundret for at jeg ikke reiser 10 mil i snøstorm med dyre gaver for å treffe akkurat dere lenger! Veien til dere, ja den går to veier.. Svigermor med sine delpersonligheter tar baklengs salto ( i negativ forstand) når hun ser og hører hvor avslappet jeg er blitt..!
«Har du bakt alle slagene da»? Nei, bakte pepperkaker vi, for det spiser vi faktisk opp, og nå er det tomt!
« Er du kommet igang med julegaver» Jepp- ferdig i november! Og det spiller ingen rolle for meg hva du ønsket deg egentlig, for det er vel tanken som teller? «Trenger du hjelp til julevasken» Ja takk!

Julestria? Nei, her i huset kaller vi den juletiá! Den er herlig , stressfri, vi skal til og med gjøre masse av ingenting. Om snøen kommer er den hjertelig velkommen.
Ingen illusjonsbrist om hvit jul her altså!
Dette været dere, det spiller ingen rolle, for julestemningen den bor inne i dere.!

Kjæresten min får noe han ikke visste at han ønsket seg, nemlig et fenalår.. Ikke på skjærefjøl, med en veldig dyr spesial øl eller en ny skap kniv surret i cellofan! Nei, den er pakket rett inn i julepapir.. ferdig!

Så får vi se da, når gavene åpnes av familien. Om de kjenner igjen noen av gavene som har stått på min egen hylle og i skap? Og noe enda mere spennende, hvor hardt banker dommeren på dørene og vinduene mine når de sitter der fulle av sine optimister imens de åpner gavene sine fra meg…

bank.. bank??

Gleder meg til en bra nok jul!

Tilgivelse av illusjonen om ansvar

Her kommer et nytt innlegg fra en leser. Vi takker for bidraget og at vi får lov å legge de ut på sidene våre. 

 

Jeg innser at jeg har latt meg lure av optimisten til å tro at bare jeg passer godt nok på og tar stort nok ansvar (for absolutt alt), vil jeg kunne sikre barna mine «det gode liv».

Derigjennom ser jeg også at min måte å passe på og å sikre barna mine har vært styrt av hvilke forventninger jeg tror min egen mor/andre/samfunnet har til hva som er til mine barns beste, samt egne erfaringer/traumer tidligere i livet.

Illusjonsbristen har ført til at jeg nå faktisk ser jeg kan velge mellom to ulike veier i samvær med barna (og i livet generelt).

På den ene veien trodde jeg at jeg ble skyldfri av å piske meg selv, og at anger kunne gjøre meg hel. Jeg fulgte et mønster som allerede var lagt på plass av generasjonene før meg og av hva jeg trodde samfunnet forventet. Denne veien er «bråkete» og tar lite hensyn til hvordan livet faktisk utfolder seg; tankestøyen gir ikke rom for det. Den er snarere opptatt av hvordan livet burde utfolde seg, eller hvordan jeg kan manipulere eller kontrollere utfoldelsen slik jeg tror det er best for barna mine (og ellers). På denne veien styrer jeg etter det ytre.

Den andre Veien setter ikke pris på verken skyld eller skam, men har sin grunn i sannhet og ærlighet. Ved å forholde meg til det som faktisk skjer, får jeg mulighet til å se hvordan livet egentlig utfolder seg (klarhet). Jeg vet at livet kan by på mange utfordringer og at disse også må erfares av mine barn. Jeg kan skåne barna mine fra noen reelle farer, men ikke fra selve livet. Jeg får mulighet til å se hvem barna mine egentlig er, ikke hvordan jeg vil de skal være. Dette krever tillit (ikke til noe bestemt, bare følelse av tillit) og vilje, fordi man må våge å se/erfare det hele – på godt og på vondt. På denne veien trengs ikke lenger forventninger og kontroll, og jeg kan komme meg/barna/verden i møte med et stille og varmt indre.

Å innse at jeg hadde gått på den ytre vei stort sett hele veien som mor (og lenge før det) utløste først en stor tristhet. Jeg følte også vemod over at jeg hadde latt meg lure så lenge og igjen dukket skammen opp fordi jeg hadde sett barna mine på denne måten. I en periode ble dette en ny runddans; i perioder med lav energi inntraff mønsteret igjen. Offer gjenoppsto og resultatet ble avmakt, skam og skyld. I en periode ble det hele verre, både fordi jeg så hva som faktisk foregikk i meg uten å kunne stoppe det og fordi en ny, litt mer subtil forventning hadde sneket seg inn; forventningen om at denne viten skulle gjøre meg til en bedre mor…..

Når jeg omsider oppdaget at denne indre veien ikke krever at jeg gjør noe, at jeg skal forandre noe, eller være noe, kom lettelsen. Jeg skulle ikke lenger «gi slipp» (inkluderer gjøring), jeg kunne bare slippe, og jeg er nok slik jeg er og barna er nok slik de er (tidligere var ikke nok nok, jeg ville være mer….). Med denne innsikten fikk jeg nok klarhet i systemet til at tilgivelsen kunne gå inn. Herregud, det er jo helt menneskelig det jeg har holdt på med. Jeg visste ikke bedre da.

Denne erkjennelsen kunne merkes på energien. Energi som tidligere ble bundet opp i tankesurr fikk nå slippe taket og kjærlig varme spredte seg i kroppen. En veldig ro kom over meg og jeg innbiller meg at jeg fikk litt farge i ansiktet.

Sårbarhet og tilgivelse

Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for at vi får lov å dele det med våre andre lesere. 

 

Jeg har nettopp forstått ordet sårbarhet!
Og det er jeg så glad for, for det forklarer så mye!
Etter å ha sett nøyere etter på mønstrene til mine foreldre, innser jeg nå at jeg kopierer mye fra min mor. Det er jeg glad for at jeg ser, for da vil det si at det kun omhandler et kopiert mønster og ikke noe jeg ER. Noe som betyr at det kan jobbes med slik at jeg til slutt vil kunne stå i settinger livet byr på uten å måtte beskytte meg ved hjelp av delpersonligheter for å beskytte sårbarheter.
For det er vel det alt handler om til syvende og sist! Unngå sine sårbarheter for alt i verden!

Optimisten har klart å lure meg til å tro at med tydelighet så skulle jeg få samboer til å forstå og respektere min sårbarhet.

Min sårbarhet ligger på avvising, jeg har så lenge jeg kan huske blitt avvist på det følelsesmessige planet av mine foreldre. Og de viste kun sinne når jeg spurte spørsmål som berørte deres egne sårbarheter! Jeg er glad for alt jeg forstår i dag rundt dette, det handler om at de selv ikke klarte å ta innover seg sine egne følelser! Eller stå i sine sårbarheter.
Da mine foreldre ble skilt, og min far forlot meg, dannet jeg et svært usunt avhengighetsforhold til min eldste bror. Med han som parasitt og psykopat var jeg som en dukke han trollbandt. Jeg mistet totalt min identitet, jeg ble avhengig av hans oppmerksom, selv om den ikke var bra for meg. Men i hvert fall ble navnet mitt nevnt og noen trengte meg.
Jeg er glad for at jeg i dag forstår at dette usunne forholdet var min overlevelse, og den eneste måten å bli sett på av han var med smerte, ja nesten døden. Men alternativet var også døden.. ensomhet!

På en måte lever sårbarheten min til dags dato, ikke som et åpent kjøttsår lenger, men mere som en svak hodepine.
Og pga. all selvofringen jeg har utført ligger det enda en sårbarhet som følge av avisningen. Og dette er skammen jeg føler etter å ha avvist samboer når det gjelder intimitet. For jeg vil unngå å avvise noen, da dette også fører til skam.
Det har hendt at han viser sinne mot meg etter avvisingen, hvor jeg da opplever igjen avvisning fra en jeg har en nær relasjon til og går rett til skam. For å unngå skam og hans sinne, har jeg hatt «pliktsex» Adrenalinet slår seg på og redselen for mere sinne er stor!
Men for å unngå min sårbarhet og unngå mere selvutslettelse, måtte jeg ta en snuoperasjon. Istedenfor å løpe slik jeg alltid har gjort, som også er døden! Ble jeg hos han og våre to barn, jeg brøt alle mønstre, jeg utfordret automatikken og utførte tydelighet!

Og sa følgende, «Nå forstår jeg hvorfor jeg reagerer som jeg gjør rundt intimitet, og det er jeg glad for at jeg forstår. Nå vil jeg kose og å gi klemmer. Og ikke minst ha sex. Men det må bli på mine egne premisser.
Tydeligheten ble oppfattet og respektert i en periode, til han en dag gjorde et forsøk på å ha sex. Og automatisk skrudde adrenalinet mitt seg på, kroppen trakk seg sammen og pusten ble nærmest borte. Hva var det optimisten min hadde lurt meg med å tro!?
Han viste sinne og fortvilelse da jeg avviste han på dette. Det endte med at jeg ble stor, større enn jeg har vært noen gang. Jeg dyttet han, jeg skrek til han og brølet så høyt at jeg ble sår i halsen.
Det hele endte med nok en tydelighet som i ettertid har vist seg å holde!

Jeg tenker ofte på den lille jenta som ingen så, som ingen trøstet, som ingen matet. At jeg avviste meg selv for å ikke bli avvist. Jeg sluttet å føle, sluttet å leve, sluttet å lytte til meg selv.
Når jeg får anledning til å trøste et barn, trøster jeg samtidig den lille jenta jeg var..

Glad for at jeg ser alt så klart nå, og tilgir meg selv! Gang på gang… Kanskje så lenge jeg lever!?