VI har tidligere lagt ut innlegg med samme overskrift. Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for bidraget og for at vi får legge det ut på vår hjemmeside.  

Jeg skjønner at jeg har blitt lurt av min optimist til å tro at i alle familier så bryr vi oss om hverandre. Alt fra min egen familie til nå når jeg har startet på et nytt parforhold med dine og mine barn, har min optimist trodd at man automatisk blir tatt i mot og inkludert, for det ligger i ordet familie ikke sant? Det kan jeg tilgi meg selv at jeg har blitt lurt av min optimisten min til å tro.

Min godtroende optimist omfavner alle i en tro på at alle mennesker ønsker hverandre godt og er opptatt av at alle skal føle seg velkommen. For det er noe jeg er opptatt av, men på seg selv kjenner man ikke alle andre. Min sårbarhet for avvisning er stor da jeg har opplevd mye avvisning opp gjennom tidene. Jeg husker så godt hvordan jeg i barndommen alltid følte at jeg ikke hørte til og at jeg var i veien for at andre skulle være lykkelige. Derfor har jeg alltid forsøkt å være minst mulig synlig og mest mulig til hjelp. På den måten har jeg blitt et takknemlig offer. Hun som alltid ordner opp og som ikke trenger noe tilbake. Alltid med denne stemmen i bakhode som forteller meg at jeg ikke skal tro at jeg fortjener noe annet.

Mitt behov har vært å bli inkludert, og å bli elsket uten betingelser. Jeg kunne ønske jeg kunne starte en relasjon bare fordi jeg har lyst, uten og være redd for å bli avvist. Jeg har aldri klart å ta en plass i en relasjon, jeg ikke har blitt tilbudt eller invitert til. Jeg har aldri klart og stå opp for meg selv når jeg blir urettferdig behandling, jeg har bare akseptert at det er noe jeg må tåle. Jeg stiller villig opp gang på gang for andre, men jeg har ikke klart å stille opp for meg selv. Jeg har gått på kompromiss med mine egne behov veldig lenge. Det er vanskelig å endre.

Jeg har begynt å sette grenser. Det kjennes godt, men jeg er også sint på meg selv fordi jeg ikke har gjort det før. Det ville ha spart meg for mye smerte.
Å bryte et mønster man har hatt hele livet krever tid. Jeg vil helt sikkert bli tatt av omstendighetene igjen. Men velger å være raus mot meg selv, forsøker å ta det som det kommer og akseptere at livet skjer.
Jeg vil aldri slutte å bry meg om andre og ønske at andre skal ha det godt, men det er ikke lenger på bekostning av meg. Jeg ser min egen verdi og jeg er glad jeg forstår. Jeg skal behandle meg selv med like mye omsorg og omtanke som jeg behandler andre. Jeg vil tilgi meg selv, så mange ganger jeg trenger før jeg kan stå rett i alle sammenhenger hvor min gamle sårbarhet kommer og tar meg.

G.P.