Månedlige arkiver: november 2017

Illusjonsbrist 4

Her kommer et nytt innlegg om illusjonsbrister, også skrevet av en leser. Vi takker for at vi får legge det ut på nett. 

Jeg skjønner at jeg ble lurt av optimisten, til å tro at jeg skulle takle å ‘fusjonere’ familier, at det skulle gå rimelig smertefritt og at jeg skulle tåle gnisninger/ ytringer om misnøye etc. bedre enn jeg har gjort. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten setter i gang, er redselen for avvisning, skam og skyld. Kroppens gjenkjennelse setter i gang mange av de samme følelsene i fbm krangling og uenigheter, som jeg opplevde alt for mye av i mitt tidligere samliv. Dette forsterkes også når jeg er sliten pga lav energi som igjen fører til at mine tålegrenser er vesentlig lavere enn normalt. Her har styrken gått fra historisk veldig sterk til litt over middels. Har beveget meg fra en sårbarhet lavt i pyramiden (dette orker/takler jeg ikke) og mer over i aversjon som kommer fra høyere oppe i pyramiden (dette er jeg ikke interessert i å ha så mye av).
Historisk har mitt mønster vært å slite meg ut og gjøre alt jeg kan for at alle skal trives og være fornøyde – det er ikke så farlig med meg så lenge andre har det bra. Dette mønsteret har jeg lykkes i å bryte og tar nå også hensyn til hva jeg ønsker og hvilke behov jeg har.

Jeg ser at jeg har blitt lurt av optimisten og den flinke piken/superwoman til å tro at jeg skulle takle alt. Både høyt arbeidspress over tid, ny sjef, ‘fusjonering’ av familier og oppussing på samme tid, uten å gå på en smell til og bli syk. Jeg tilgir meg selv for at jeg lot meg lure av optimisten. Sårbarheten som gjør at optimisten har skrudd seg på, er redselen for skam, avvisning og sykdom. Sårbarheten har vært, og er fremdeles, veldig sterk fordi jeg har opplevd å være utbrent tidligere. Dette startet nok allerede da jeg var barn og fikk vite at jeg var ett uhell, ett forsøk på å redde et hanglende ekteskap. Min egen mormor foreslo for mamma at hun kanskje burde gi meg bort. Følelsen av å ikke være ønsket, bli involvert, forstått, hørt i tillegg til å aldri få anerkjennelse eller bli støttet i mine valg. Mitt mønster bærer preg av kopiering av min mor. Det er ikke så farlig med meg, jeg biter tennene sammen, bretter opp ermene og står på for å ikke føle skam – at jeg ikke duger. Ingen skal ha noe å ta meg på. Når jeg da gjør dette til det ytterpunkt at resultatet er sykdom (igjen) så ser jeg at det ikke er ett hensiktsmessig mønster. Følelsesmessig er dette så sterkt at jeg blir veldig tatt av situasjonen. Reaksjonene som kommer pga kroppens gjenkjennelse fra sist gang er veldig kraftige og automatikken kjører sitt eget løp. All beredskap settes i gang og uroen er mer eller mindre konstant. Dette påvirker min sårbarhet spesielt på hjemmebane men også på jobb. Følelsen av å ikke få det til er så vond at jeg ikke har ord for å beskrive det. Dette har ført til at jeg takler mindre av gnisningene jeg nevnte i forrige illusjonsbrist og en ubalanse i forholdet til min ektefelle. Jeg blir pga dette ekstra sårbar og redd for å bli avvist. Det ender med at jeg avviser meg selv og ikke føler meg verdt å elske. I motsetning til illusjonsbristen over, går jeg i dette tilfelle i samme mønsterfelle som tidligere – selvbebreideren og skammen er veldig sterk her fremdeles, så også redselen for avvisning.

Illusjonsbrist 3

VI har tidligere lagt ut innlegg med samme overskrift. Her kommer nok et innlegg skrevet av en leser. Vi takker for bidraget og for at vi får legge det ut på vår hjemmeside.  

Jeg skjønner at jeg har blitt lurt av min optimist til å tro at i alle familier så bryr vi oss om hverandre. Alt fra min egen familie til nå når jeg har startet på et nytt parforhold med dine og mine barn, har min optimist trodd at man automatisk blir tatt i mot og inkludert, for det ligger i ordet familie ikke sant? Det kan jeg tilgi meg selv at jeg har blitt lurt av min optimisten min til å tro.

Min godtroende optimist omfavner alle i en tro på at alle mennesker ønsker hverandre godt og er opptatt av at alle skal føle seg velkommen. For det er noe jeg er opptatt av, men på seg selv kjenner man ikke alle andre. Min sårbarhet for avvisning er stor da jeg har opplevd mye avvisning opp gjennom tidene. Jeg husker så godt hvordan jeg i barndommen alltid følte at jeg ikke hørte til og at jeg var i veien for at andre skulle være lykkelige. Derfor har jeg alltid forsøkt å være minst mulig synlig og mest mulig til hjelp. På den måten har jeg blitt et takknemlig offer. Hun som alltid ordner opp og som ikke trenger noe tilbake. Alltid med denne stemmen i bakhode som forteller meg at jeg ikke skal tro at jeg fortjener noe annet.

Mitt behov har vært å bli inkludert, og å bli elsket uten betingelser. Jeg kunne ønske jeg kunne starte en relasjon bare fordi jeg har lyst, uten og være redd for å bli avvist. Jeg har aldri klart å ta en plass i en relasjon, jeg ikke har blitt tilbudt eller invitert til. Jeg har aldri klart og stå opp for meg selv når jeg blir urettferdig behandling, jeg har bare akseptert at det er noe jeg må tåle. Jeg stiller villig opp gang på gang for andre, men jeg har ikke klart å stille opp for meg selv. Jeg har gått på kompromiss med mine egne behov veldig lenge. Det er vanskelig å endre.

Jeg har begynt å sette grenser. Det kjennes godt, men jeg er også sint på meg selv fordi jeg ikke har gjort det før. Det ville ha spart meg for mye smerte.
Å bryte et mønster man har hatt hele livet krever tid. Jeg vil helt sikkert bli tatt av omstendighetene igjen. Men velger å være raus mot meg selv, forsøker å ta det som det kommer og akseptere at livet skjer.
Jeg vil aldri slutte å bry meg om andre og ønske at andre skal ha det godt, men det er ikke lenger på bekostning av meg. Jeg ser min egen verdi og jeg er glad jeg forstår. Jeg skal behandle meg selv med like mye omsorg og omtanke som jeg behandler andre. Jeg vil tilgi meg selv, så mange ganger jeg trenger før jeg kan stå rett i alle sammenhenger hvor min gamle sårbarhet kommer og tar meg.

G.P.