Månedlige arkiver: oktober 2017

Realisering av fortidens smerter

Det å skulle gå fra et hektisk yrkesliv og over i gradvis nedtrapping til pensjonisttilværelsen kan by på flere utfordringer. Hvis man samtidig har en angstlidelse så kan det by på ytterligere utfordringer. Det å håndtere angstlidelsen paralellt med at mer tid og rom gir plass til realisering, kan være krevende. Hvis jobb har vært brukt til distraksjon eller delvis som medisin for å slippe å kjenne på gamle smerter, så vil det å skulle trappe ned bety at kroppen og hjernen gir slipp på det som har vært fortrengt. Dette er slik vi mennesker fungerer. Pauser blir brukt til å rydde og reparere for å være bedre rustet fremover. Det er mange som glemmer de pausene i dagens samfunn.
Her kommer noe innspill til hvordan realiseringen kan håndteres.

For å kunne senke sårbarheten så vil psykiske smerter komme ut som vemod. Kroppslige smerter vil komme som de smertene de har vært og er. De vandrer typisk rundt i kroppen fra sted til sted. Her kommer noen eksempler på realisering og tiltak for å håndtere dette.

– Du slipper taket i saker på jobben og tar mindre ansvar for oppgaver som strengt tatt ikke hører hjemme hos deg.
Det fører til rom for å slippe frem minner om alt ansvaret du har tatt og hvor lite du har fått igjen i form av for eksempel takk og lønn. Her kan det ligge skjult gammel bitterhet og frustrasjon som dermed slippes frem.
Løsningen blir å tilgi deg selv i ettertid for å ha blitt lurt av optimisten til å tro at du skulle fått takk og betaling. Alternativt ha selvaksept på at ansvarsfullheten har vært så stor og omfattende.
– Med færre timer på jobb får du mer tid til å tenke og mer rom for å ta ansvar for deg selv og fremtiden uten jobb.
Det fører til øket rom, tid og frihet. Friheten utvider bevisstheten om mangelen på en kjæreste, egen familie og det sosiale livet. Her kan ligge skjult maktesløshet og fortvilelse over manglende kapasitet og helse historisk, gitt angstlidelsen og de begrensningene den har satt. Løsningen blir å ha selvaksept på virkningene av angstlidelsen og de begrensningene den har medført.
I begge tilfeller er det viktig å slippe til vemodet over at det har vært slik. Sorgprosessen kan være krevende og omfattende. La tårene strømme og slipp til smerten uten å forsøke å distrahere den vekk.
Lykke til.
dialoggruppen-jorn-c
Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut

Hersketeknikker 2

-Neida, jeg bare tulla…

Vi blir alle utsatt for hersketeknikker rett som det er. Enten lykkes det, eller så lykkes det ikke, for den som forsøker. Jeg vil trekke frem en hersketeknikk som er svært vanlig å bruke og som du kanskje kjenner igjen, og jeg vil bruke et eksempel som jeg selv har vært vitne til:

4 personer sitter på en kafe og to av de har ikke møtt hverandre før, og den ene personen starter en samtale med den andre: ”Hva jobber du med da?” Den andre personen svarer: ”Jeg jobber i Forsvaret”. Da kommer det med et smil fra den som stilte spørsmålet: ”Så du liker å drepe barn du?” Idet dette er sagt legges det til: ”Neida, jeg bare tulla.”

Spørsmål nummer to har blitt stilt med en subtil, men tydelig passiv-aggressiv tone. Den andre personen har blitt forsøkt avvæpnet, men sitter igjen med en følelse av å ikke få forsvart seg og sitt yrke og med en følelse av å bli misforstått. For idet man forsøker å komme til et motsvar til denne påstanden, så fortsetter den andre å si ting som ”Jeg tulla! Herregud da, jeg tulla, jada, jeg vet, jeg vet, neida, du liker ikke å drepe barn, hehehe”, osv osv.

I dette tilfellet kommer utsagnet fra en som tilsynelatende ikke er tilhenger av de grønnkledde, og som ønsker å gi uttrykk for det, men som allikevel ikke ønsker en konflikt. Den som opplever å få spørsmålet ønsker sjelden en konflikt selv og det er sjelden en tenker over hva som faktisk skjer og til og med ønsker å stille vedkommende til veggs. Hvordan kan du best håndtere slike fremstøt?

Den egentlige grunnen til at personer utøver denne teknikken er som regel følgende:  Stille ubehagelige spørsmål for så å avvæpne motparten ved å kamuflere det som tull. Det er en måte å sette andre i et dårlig lys for å bøte på eget mindreverd og utilstrekkelighet. De er sjelden klar over hva de gjør og årsaken til at de gjør det. Hvor mindreverdet eller utilstrekkeligheten kommer fra kan være mye forskjellig. Det kan være negative opplevelser og erfaringer, ofte godt skjult i vedkommendes historikk. Selve egenskapen som kommer til uttrykk er en avart av offermekanismen skrevet om mange ganger tidligere her på vår hjemmeside. Det er litt enkelt sagt et behov for å lette på egen smerte, og det føles litt godt der og da, men trykket vil snart bygge seg opp igjen og man vil få behov for å gjenta øvelsen. Man kommer egentlig ingen vei, annet enn å skape avstand til den man spør.

Så hvordan skal man best håndtere slike spørsmål? Det er enkelt i teorien, men ofte krevende i praksis. Idet noen har forsøkt å avvæpne deg med ”bare tulla”, så skal du bare være stille. Ikke sint, bare nøytral og stille. Den stillheten er kraftfull, og i beste fall skal du se at vedkommende forsøker å prate seg ut av situasjonen selv om ingenting har blitt sagt. Kanskje andre begynner å forsvare deg. I verste fall så blir det kremtet litt og et nytt tema kommer på banen.

Hvis du synes det er vanskelig å sitte der i stillhet, så forsøk å være nysgjerrig på hva som driver dette mennesket. Da vil det være lettere å bare sitte der. Sitte og undre seg litt.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Reisen til frihet

Det er skrevet mangt om frihet og reisen dit. Her kommer en skildring fra en leser som synliggjør hvordan perspektivet kan endre seg over tid. Takk for at vi får lov å dele diktet med våre lesere.

Jeg lengtet et annet sted
selvom lukten av jord og mose trøstet

Men jeg ønsket ikke trøst
Jeg lengtet etter mine sterke vinger
i de varme vindene

At jeg ser i fugleperspektiv
At jeg våger lande på en vakker
sterk gren i solnedgangen og
kjenne treets glødende bark

At jeg våger å fly med andre fugler
og juble ut min glede

Ragnhild Helland Sørensen

Kommunikasjon i offentlig forvaltning

Den 19/9-2017 viste NRK Brennpunkt en dokumentar om Arnar og Mia som opplevde mobbing i skolen. En stor del av dokumentaren belyser kommunen og skolens tiltak under, og kommentarer i etterkant av mobbingen.

Jeg tror mange kan kjenner seg igjen i situasjoner der de har vært nødt til å ha en dialog med en offentlig instans. Det være seg som forelder opp mot skole, som pårørende på sykehus, eller som syk eller arbeidsløs i kontakt med NAV. Situasjonene kjennetegnes ofte av en form for desperasjon. De fleste stiller svakt og er sårbare i et slikt møte, og ansatte i offentlige instanser er trent på å møte disse med respekt og omtanke. De skal høres og tas på alvor.

Hvordan kan det da ha seg at så mange opplever at de ikke blir hørt, at de ikke møter forståelse for sin situasjon og at de ikke blir tatt på alvor? Legg forresten merke til hvordan jeg formulerer meg her: Man OPPLEVER at man ikke møter forståelse. Det er ikke det samme som: Blir ikke tatt på alvor. Ingen kan si at en opplevelse er feil, men påstander kan man derimot mene er feil.

Årsaken til at mange sitter igjen med denne opplevelsen etter et møte med en offentlig instans, er etter min mening følgende: For personellet å påta seg skyld, enten på egne vegne eller på vegne av sine ansatte eller en hel instans, innebærer en innrømmelse av en feil som er begått, eller at en dårlig vurdering er foretatt. Det rører ved noe smertefullt i oss. Resultatet blir ofte skyldspredning og ansvarsfraskrivelse. Det oppstår en frykt for å bli holdt personlig ansvarlig for en situasjon som ikke har blitt løst på korrekt måte.

Her er noen eksempler. Kanskje du kjenner de igjen?

”Det er helt naturlig å bli fortvilet og frustrert når man har et sykt barn.”

Utsagnet er sagt av helsepersonell i forbindelse med at forelder har satt ned foten når denne opplevde at barnet fikk uforsvarlig behandling. Dette er et tydelig eksempel på at helsepersonellet ikke ønsker å innrømme at feil er blitt begått (selv om det i etterkant av beklagelsen kommer frem at feil har blitt gjort). Forelderen sitter igjen med en følelse av at helsepersonellet utelukkende mener foreldren har hatt en følelsesmessig reaksjon som følge av sin fortvilelse. De ønsker ikke å ta stilling til om det kan ha med deres handlinger å gjøre. I stedet burde helsepersonellet sagt:

”Jeg skjønner at dere opplevde situasjonen som vanskelig, og vi kommer til å se på rutinene våre. Jeg beklager det inntrufne.”

Et annet eksempel:

”Vi beklager at du føler det slik/Vi beklager at dere opplever situasjonen slik.”

Utsagn i forbindelse med at foreldre mener skolen ikke gjør nok for å stanse mobbingen av deres barn. Igjen er det om å gjøre å ikke påta seg skyld. Ansvaret skyves over på foreldrene. Det er kun hvordan foreldrene føler det, som beklages. Ikke situasjonen i seg selv. Det er ikke rart man får en følelse av å ikke blir tatt på alvor. I stedet kunne lærer/rektor sagt:

”I og med at situasjonen ikke er bedret, har vi ikke gjort nok, og det beklager jeg.”

Og ett eksempel til:

”Hvis eleven opplever å ikke ha det bedre, beklager vi dette på det sterkeste.”

Her er situasjonen den samme. I stedet kan man med bedre hell si:

”Hvis det ikke er bedre på skolen, har vi ikke gjort nok.
Det beklager vi.”

Personer som uttrykker seg med ansvarsfraskrivelse, klarer ikke å bære skyld som egentlig er der, enten det er for egen del, eller som sjef på vegne av sine ansatte eller en instans som helhet. Frykten for å påta seg skyld, overgår dessverre ønsket om å hjelpe barn eller foreldre i en tøff situasjon. Det er ikke vond vilje, frykten er bare for stor. Media er heller ikke nådige i sin jakt på skyldige, og det gjør ikke situasjonen enklere for noen. Husk at alt dette handler om automatikk og vanlige måter å snakke på.

Heldigvis er det slik at ved å uttrykke seg med skyld, slik eksemplene viser, så vil verken journalister eller foreldre kjenne på det samme behovet for å gå til angrep. Det har en avvæpnende effekt.

Det som kanskje gjør situasjonen vanskelig er at de som innrømmer skyld i en eller annen form også må svare til sin ledelse. Disse må svare til sin ledelse igjen, som må svare til politikerne. Ingen ønsker å sitte igjen med svarteper når neste ledd ikke ønsker å ta på seg ansvaret. Alle ledd må være seg sitt ansvar bevisst og håndtere situasjonen i det leddet det hører hjemme. Hvis disse opplever å mangle verktøy, må de be om dette eller ressurser til å skaffe dette, fra leddet over. Slik er systemet bygget opp og det er krevende å bryte gjennom leddene over.

Noen ganger må man også klare å stå i det faktum at man ikke kan løse en situasjon. For eksempel at man ikke har gode nok metoder for å løse en mobbesituasjon. I Brennpunkt avslutter rådmannen med å si at ”det er beklagelig at vi sammen ikke har klart å forhindre det som har skjedd”. Her er det lett å tolke ”sammen” som at kommune og foreldre sammen ikke forhindret situasjonen. Det mest skremmende er at dette er et forsøk på en oppriktig beklagelse, men hvor rådmannen i siste sekund ikke klarer å stå i det og ansvarliggjør dermed foreldrene for at deres barn begikk selvmord. Å fordele skyld i en slik situasjon er uheldig, da bakgrunnen for en slik tragisk hendelse er meget sammensatt.

Mennesker som er i en sårbar situasjon vil enten bevisst eller ubevisst høre skylden som blir plassert på en. Det tynger enda mer i en allerede vanskelig situasjon når de foreldrene snur seg til for hjelp ubevisst forsøker å plassere skyld på dem for å slippe unna eget ansvar som offentlig instans.

Heldigvis er dette unntaket heller enn regelen, men de få gangene det skjer, så kan det være svært smertefullt for den det gjelder. Derfor er det viktig å være seg bevisst hvordan man som offentlighetsperson ordlegger seg.

Viser forøvrig til tidligere innlegg om hersketeknikker og tydelig kommunikasjon hvor du kan lese mer om temaet.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut