Månedlige arkiver: februar 2017

Prestisje

Det har lett for gå prestisje i å opprettholde en mening selv om det i ettertid er innlysende at meningen er feil.

Dette innlegget skal handle om noe som mange gjør, men som nesten ingen ser at de gjør eller er villig til å innrømme at de gjør. Prestisje er i den norske ordlisten definert som følger:

Prestisje= anseelse. La det gå prestisje i det= ikke tape anseelse

Denne saken, om en tidligere diagnose som viser seg å være feil i ettertid, som blant annet er omtalt på disse nettsidene, handler om akkurat det.

HYPOTESE
Hvis vi bruker vår metode på delpersonligheten prestisje så er den vanligvis drevet av frykt for skyld, skam eller mindreverd. Med andre ord narsissisme. Når det i tillegg går utover uskyldige, som narsissisme ofte gjør, så er det alvorlig.
I tillegg til det kontrollmønsteret delpersonligheten prestisje utgjør så står som regel offermekanismen på samtidig. Man blir et offer for sin egen naivitet.

Offermekanismen utløses i det man blir avslørt. Grunnen er samtidig at man har lurt seg selv  til å tro at man ikke skulle bli avslørt.

Den låsingen som offermekanismen medfører kognitivt gjør prestisjen enda kraftigere og vanskeligere å løse opp. I tillegg har prestisje en tendens til å trekke ut og dess lenger tiden går, dess vanskeligere blir det å gå tilbake på det man en gang var så sikker på at var riktig og sant.

Prestisje har en tendens til å vokse over tid.

LØSNING
Hvis noen skulle våge seg til å innrømme for seg selv at de har gått i prestisjefella og faktisk gjøre en time-out på den delpersonligheten så ville sannsynligvis resultatet bli at man ender opp i følelsen flau.

Flau er en type rettferdig sinne mot seg selv/sunn skyld/skam som inneholder et læringspotensiale. Læringen er at man tenker seg litt bedre om neste gang før man uttaler seg skråsikkert om noe.

Selvfølgelig er det lurt å tenke seg om før man åpner munnen… som mang et klokt menneske har sagt mange ganger. Mange mennesker har imidlertid ikke forstått at det også handler om dem 😉.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud
Kognitiv terapeut/REG. Homøopraktiker MNLH

Informasjonskveld om Dialoggruppens årsutdanning onsdag 22.3 kl.18-20

Dialoggruppen

På Smia Flerbrukshus i Drøbak arrangeres informasjonsmøte om Dialoggruppens årsutdanning for interesserte og de som har tanker eller planer om å arbeide som terapeuter i fremtiden.

På møtet vil følgende temaer bli gjennomgått:

  • Lovverk
  • Metode
  • Utdanningens prinsipper
  • Utdanningens hovedtematikk
  • Faglig omfang
  • Utdanningsprosessen
  • Oppstart av egen praksis
  • Medlemskap i Dialoggruppen
  • M.m.

Det blir god tid til å stille spørsmål og ha dialog rundt tematikk og muligheter i et voksende marked.

Informasjonsmøtet er åpent for alle og spesielt rettet mot de som har ønske om å arbeide som terapeut i fremtiden. Ingen påmelding. Åpent for alle.

Velkommen.

Vis opprinnelig innlegg

Ensomhet

Mange mennesker er ensomme. Undersøkelser og forskning viser at ensomhet er nedbrytende. De fleste mennesker søker sosialt samvær akkurat som store deler av dyreverden gjør det. Med utgangspunkt i teksten under som er sendt inn av en av våre lesere vil jeg forsøke å svare på hvorfor så mange kjenner på ensomhet og hvorfor noen ikke gjør det i samme grad, men ofte heller foretrekker sitt eget selskap i de fleste sammenhenger. (Teksten i den innsendte teksten er ikke redigert.)

Jeg har gått gjennom nesten hele livet med en sterk ensomhetsfølelse. Den har ikke vært verken god eller vond, jeg tror jeg alltid har akseptert at den er en del av meg. Men jeg har tenkt at den er unormal. 
Det har vært vanskelig å være den ensomme i alle andres tosomhet/fellesskap. Og det har vært svært vanskelig å være ensom i et parforhold som jeg trodde skulle gi fellesskapsfølelse. Jeg trodde flukten fra ensomheten var noe av poenget med å være tosom.
I dag føler jeg ikke lenger ensomhet, og det er rart. Jeg har ikke jobbet spesielt med å bli kvitt opplevelsen, eller tenkt at det var mulig. Og jeg har kanskje aldri vært så alene som jeg er nå. Jeg trodde – frem til i dag – at jeg fremdeles følte ensomhet. Men jeg gjør ikke det. 

Er det en befrielse? Vet ikke? Savner jeg ensomheten? Absolutt ikke. 
Men jeg forstår ikke helt hva den er. Hvor den kommer fra. Hvorfor så mange frykter den. Hvor den ble av?

Svar:
Ensomhet som følelse er sterkest hos mennesker som er avhengig av andre på en eller annen måte. Avhengighet kan ha mange former og uttrykk, og som oftest er ensomhet en underliggende årsak til at man er avhengig av andre mennesker. Samtidig er det ofte slik at man er ensom i tosomheten og fellesskapet. Grunnen er som oftest følgende:

Man er ensom så lenge den spesifikke avhengigheten ikke er imøtekommet.

Med det menes at dersom man for eksempel har opplevd avvisning av en forelder tidlig i livet, så vil ensomheten være der inntil noen andre imøtekommer den avhengigheten man som barn hadde til forelderen. Alternativet er at man imøtekommer den selv.
I det første tilfellet vil ensomheten ikke være der så lenge den andre personen er der. I det andre tilfellet vil ensomheten mest sannsynlig være fraværende resten av livet fordi man selv imøtekommer den uten at andre behøver  å være til stede.

Utslag av ensomhet ser man både blant barn og voksne. I tillegg er det ofte slik at søkende mennesker ofte blir avvist hvis ensomheten er sterk og det søkende uttrykket derfor ofte blir tidvis desperat. Alternativt bedriver den ensomme selvavvisning og fortrengning og  unngår dermed å bli avvist av andre.

Ensomhet oppstår ofte som et resultat av svik og forventninger som dermed brister.

Sagt på en annen måte så er skuffelsen sentral i denne sammenhengen. Dermed også offermekanismen omtalt tidligere i mange av våre innlegg. Resultatet av at vedkommende som har skrevet teksten over ikke kjenner ensomhet lenger kan rett og slett være at den opprinnelige illusjonen er tilgitt og det oppstår heller ikke illusjoner knyttet til andre mennesker mer.
Den viktigste grunnen til det siste er som oftest uavhengighet opparbeidet over tid.
Man blir dermed heller ikke skuffet og offermekanismen forblir avslått.

Forutsetningen er imidlertid at alle barndommens illusjoner som i utgangspunktet skapte ensomheten er tilgitt.

Konklusjonen er altså at ensomheten oppstod som en følge av at en eller flere opprinnelige avhengigheter og forventninger ikke ble oppfyllt.
Den var der så lenge illusjonene ikke var tilgitt og man dermed var et offer for skuffelsene.
Da var man også avhengig av å forsøke å finne noen som kunne oppfylle forventningene. Etter hvert som tiden går innser man at forventningene ikke bli innfridd og erkjennelsen synker inn.
Når illusjonene etter hvert ble tilgitt forsvant avhengigheten og dermed ensomheten.

I dette tilfellet ble det sannsynligvis løst av vedkommende selv.
Helt alene i sitt selv.

dialoggruppen-jorn-c

Jørn Olav Strekerud

Pasientopplevelse

En pasient har skrevet tilbakemelding til vår terapeut Jorunn Eid Fuglu om sine opplevelser. Han skriver følgende: (Innlegget er uredigert)

Et enorm fremsteg med timen hos Jorunn. Føler meg fri, som jeg ikke kan huske å ha følt meg tidligere. Det strømmer på med tanker og motivasjon nå. Det som er annerledes er at disse tankene er positive. Det gir meg glede og pumper meg full av energi, stikk motsatt av hva jeg har følt tidligere. Jorun fortalte meg at det var en glede å ha meg der. Når hun har sagt lignende ting tidligere, har det gitt meg uro og stress, og jeg har tvilt på om hun snakket sant. Nå føles det ikke slik. Jeg tror faktisk på at hun mener det. Jeg føler at livsgleden kommer tilbake i kroppen. Jeg føler det som et vendepunkt i livet mitt. Er dette point of no return? Jeg tror faktisk det! For en utrolig følelse! Jeg skal ut å leve igjen, jeg skal ikke bare eksistere. Og dette har jeg greid helt selv. For jeg har gjort jobben. Jorunn har gitt meg verktøyene, men jeg har gjort jobben. Alt virker mulig nå. Det er kun jeg som bestemmer hvor langt dette kan nå. Jeg trenger ikke bevise, fordi jeg vet jeg er god nok. Det napper så lite i strikken, at jeg kjenner at jeg kan stå i mot. Et virrvarr av eurofori. Ordtaket «Kom arbeidslyst å treng deg på, her skal du motstand finne», er plutselig snudd på hodet. Jeg har lyst til å utforske. Jeg har lyst itil å oppleve. Jeg har lyst til alt. Det rare er at jeg føler at det har vært der hele livet, men at det har vært en brems som ikke har latt det la seg gjennomføre. Nå føles det ut som jeg kan klare alt, og det føles ekte. Ikke at det er en rolle jeg spiller ut, men at det er det jeg virkelig føler.

Vi takker for tilbakemeldingen som vi etter avtale med pasienten velger å publisere her slik at andre i samme situasjon kan få et inntrykk av denne pasientens opplevelser og utvikling.  Litt ubeskjedent har vi dekning for å si at denne opplevelsen er relativt representativ. Jorunn har for tiden kapasitet til å ta imot flere pasienter.

dialoggruppen-jorunn-c

Jorunn