Det er skolestart og et tilbakevendende tema handler om at barn og unge må tvinges på skolen for å klare å gjennomføre sin utdanning og bli gode og samfunnsnyttige borgere. Denne holdningen er gjennomgående den eneste gyldige selv om noen forsøker å ta til motmæle. Dessverre uten å lykkes. I tillegg er denne holdningen rettet mot en utsatt gruppe elever som av forskjellige grunner sliter med oppmøte. Det store flertallet som ikke sliter og som faktisk klarer å møte opp uansett blir sånn sett ikke berørt. Problemet med frafall gjøres stort og tiltaket blir ukritisk mer tvang.

At resultatet for de som sliter med å møte risikerer å bli at de ikke får karakterer og faller ut av skolen er det få som enda har ofret så mye tid på. Jeg vil her skrive litt om motivasjon og hva som faktisk får elever til å yte sitt beste.

YTRE MOTIVASJON

• Gjør leksene, ellers lærer du ikke noe og får dårlige karakterer
• Møt opp ellers så får du straff. Kalles skoleplikt.
• Gjør som læreren sier ellers så straffer det seg på karakterene
• Læreren vet best hva som er best for deg

Ytre motivasjon består av mulig straff eller belønning i hovedsak. Dette brukes i veldig stor grad i de fleste sammehenger. Mye mer enn det de fleste tenker over. Joda, det får de fleste til å stå opp om morgenen og gå på skolen, men er det bra for dem?

INDRE MOTIVASJON

• Lyst til å lære
• Behov for å utvikle sitt fulle potensiale

Indre motivasjon er primært drevet av lyst og sunn forpliktelse overfor seg selv.

Et hovedkjennetegn som går igjen hos de som faller ut er at de mangler den indre motivasjonen. Årsakene til det er sammensatte og mange, men uten å gjøre noe med de så vil man alltid være avhengig av ytre motivasjon for å levere og prestere.

Hvis man ikke tar tak i dette problemet når elevene er små, så blir det mer og mer krevende å utløse indre motivasjon. Lærere lærer om dette på lærerstudiet, men det viser seg veldig vanskelig å få til i praksis innenfor de rammene de tildeles.

Det krever tid og ressurser å skape indre motivasjon.

Så i mangel av begge deler så brukes tvang og ytre motivasjon. Med hvilket resultat? Hittil tyder mye på at frafallet fra skolen, spesielt på videregående øker. Unge mennesker av 2016 finner seg ikke i å bli overstyrt og er mindre og mindre villige til å være med på tvangslinjen. De klarer seg uansett gitt velstanden vi bor i og behøver sånn sett heller ikke utløse egen indre styrt motivasjon. De blir for eksempel uføre på grunn av depresjon og angst. I virkeligheten er mange dessillusjonerte, se tidligere innlegg:  Deprimert eller desillusjonert?, og får ikke den hjelpen de trenger, nok en gang på grunn av manglende tid og ressurser.

Mitt hovedpoeng er at du som forelder er ansvarlig for ditt barns motivasjon.

Ikke la barnet styres utelukkende med ytre motivasjon. Det er sjelden bærende over tid. Bygg opp barnets indre motivasjon selv eller få hjelp til det. Du finner mange innlegg om dette på vår hjemmeside. Lykke til.

Innlegget er skrevet av en leser:

Ja, vi snakker om de to steintavlene som Moses fikk på fjellet og som liksom er loven over alle lover. De må ha vært veldig tunge, forresten. Jeg har alltid lurt på hvordan han klarte det – ikke bare å løfte dem i det hele tatt – men også få dem med seg ned fra fjellet, og så på toppen av det hele få alle de 40000 eller hvor mange det var, til å tro at han faktisk hadde fått dem av Gud. Makan til illusjonist! Langt utenpå Siegfried & Roy, spør du meg!

Nåvel. Det det altså gjelder, er at jeg har oppdaget mangler i denne loven. Nå er det jo sånn at Gud er ufeilbarlig, var på den tiden i alle fall, nå for tiden aksepterer vel de fleste at Gud er litt sånn ”prøve-og-feile”-Gud. Men altså: Andre lover bygger jo på disse ti budene, det er opplagt. Vegtrafikkloven, f eks, er utledet av ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”, mens Loven om fiskereiskaper har sin bakgrunn i ”Du skal ikke begjære annen manns hustru” – noe som for øvrig også gjelder innebandyreglene. Du tror meg ikke? Sjekk, så skal du se – det er hevet over tvil.

Men altså til budet jeg mener mangler: ”Du skal ikke ommøblere”. Helt opplagt det ellevte bud. Det er absolutt mulig at det er andre som mangler også, men dette kan det ikke være tvil om. Det må være stor synd å ommøblere. Det skaper konflikter, frustrasjoner og kanskje til og med skilsmisser, jeg kjenner flere tilfeller der faren har vært overhengende. I tillegg passer ingen lamper lenger. Bildene på veggen må flyttes, og der er det merker, særlig hvis de har hengt der lenge. Så må man male veggen, og da ser listene så stygge ut, og så må de tas også. Så følger taket og dører, og så er man inne i et annet rom og så baller det på seg. Det må jo straffe seg. Og det er opplagt at dette mangler regulering i Det gamle testamentet. Folk sier jo: Så synd! Om både maling og tapetsering og alt som følger med. Og synderen er? Den som satte i gang ommøbleringen! Og som således bør påkalle Guds straffedom over sin person.

Jeg har lurt på hvorfor det budet ikke kom med. Jeg antar at de hadde møbler den gangen også, selv om de sikkert ikke dro på hele flyttelasset der ute i ørkenen. Jeg mistenker at det til enhver tid i historien har vært kommersielle interesser i å holde denne dødssynden ved like. Lampeindustrien har vært suspekt siden Aladdin…

TK

Du finner flere gullkorn her.

 Teksten er skrevet av en pasient og presenteres i original versjon:

en løvetann takler alle de utfordringene de møter på, mot alle odds.

 

OG OM Å FØLE AT MAN ER KONSTANT PÅ BERG OG DALBANE OG MAN LURER PÅ HVEM SOM ER MED ?

Jeg må si at Livet har tatt både u-svinger og store krasj.

Og at man kan lure så mange, så lenge med å smile.

Jeg har ikke tenkt så mye på det helt til jeg kjenner det igjen i mitt eget barn. Hun som smiler, tuller og tøyser og viser stor omsorg for medelever. Hun til og med smiler for å glede helsesøster, så hun føler hun har gjort en god jobb. Hun er bare 11 år ! Shit !

 

Den følelsen av å sitte å tenke at jeg har bidratt til dette med å terpe på;

Pass på alle, være snill , gjør andre glad.

Første årene da hun gikk på skolen ble jeg så stolt da læreren fortalte hvor flott og hjelpsom og omtenksom hun var. De to siste årene har de samme ordene fått meg til å gråte.

 

Og når jeg tror jeg blir hørt på skolen i 3 klasse, men nå i 6 klasse har skolen ikke kommet lengre. Det er da man går fra Løvetann til Løvemamma med Stor L.

 

Det hele begynte med en brann…………………

Men det jeg ikke skjønte var hvordan alt hang sammen.

Så da man virkelig møter veggen og ender i et hav av panikkanfall, da stopper det seg. Fordi kroppen orker ikke mer, den sier HELT stopp.

Og man går så langt at man skjønner at man ikke kan snu det hele alene.

 

Det øyeblikket var det mest skremmende, men mest sannsynlig snupunktet i livet!

Og jeg måtte stoppe helt opp, da kroppen ga opp.

Og i det jeg stopper opp, og ser opp og VIRKELIG ser.

Det var redningen min og mest sannsynlig redningen til datteren min, fordi jeg SÅ.

 

Med stoppet kom selvfølgelig skammen , indre dommer og resten av delpersonlighetsgjengen.

 

Jeg var ved godt mot og trodde dette var kvikk fiks, det skulle det vise seg å ikke være. Veien er og har vært laaaaaaang. Tenkte at dette er jeg ferdig med på 2 uker, nå har det gått 2 år.

Og det startet med et TONN med hvile, da energi nivået var under kjempelavt.

 

Det å ha hatt en herlig liten gutt som har våknet opptil 8 ganger pr natt siden han var bitte liten i 6 år har nok også bidratt til lav energinivå.

 

HJELPEN jeg har fått medisinsk av legen og kognitivt av terapeuten min har reddet meg.

 

Når man plutselig skjønner at måten man er på i dag og valgene man tar har med hvordan/hva man måtte gjøre for å komme igjennom barndommen med pappa. Man ser sammenhengen og ting begynner å gå opp for en.

Det var en oppvekst med skremming, kjefting, drittsnakk om de jeg er glad i, sparking av hund, innlåsing på rom, psykisk terror, mye damer og MYE alkohol. Og man vil ikke gjøre mamma lei seg, så man holder det inne for å ikke såre.

Og for å komme igjennom dette tillegger man seg mye, overlevelsesmodus slår inn.

 

Og lite skjønte jeg at brannen jeg var med på i 2011 hadde utløst posttraumatisk stress som mest sannsynlig stammer fra barndommen.

Så når man i voksen alder skal begynne å kjenne på å ha egne meninger og ønsker er det fryktelig vanskelig. Det er jo mer behagelig å ha en som er enig med deg bestandig. Og når VET IKKE plutselig bli til JEG VET. JEG SYNES eller IKKE ENIG i, skjønner jeg at det kan by på utfordring for de rundt. Men FOR en fantastisk følelse å faktisk vite.

 

Og jeg har så lite energi at jeg ikke har energi til å hjelpe alle andre, det var en fryktelig overgang å ikke alltid stille opp. Har faktisk ikke energi til å være sammen med de jeg vil engang. Lite som skal til før lungene eller kroppen tar time-out. Det går sagte men sikkert riktig vei…………

Har krøpet helt inni meg selv og lader, må ha fokus på å bli bedre og hjelpe min datter som ikke har det bra på skolen. Det stjeler masse energi å bli løvemamma.

Jeg tør å si mer og mer og mer rettferdig sinne kommer mer og mer til overflaten.

 

Og jeg er fryktelig glad for å ha fagfolk i ryggen når jeg skal håndtere skolen. Hadde dette vært for noen år siden hadde jeg gått fem på og feilet og ville endt opp med å gjøre det verre for min datter. Det å kjenne et snev av at man har en mening og i tillegg tro på seg selv, ikke være så redd for å gjøre galt, er godt. Det er litt YES!

LYTTE TIL HENNE og IKKE minst vise at man tror på henne!

Hun klarte å gi oss en liste over hva VI kunne bidra med for å lette hverdagen hennes, jeg ble så vanvittig glad og så STOLT. Lettet over at det VIL snu for henne, når vi følger opp her hjemme og skolen begynner å gjøre det de har fått info om å gjøre.

 

Jeg synes det er vanskelig å være ganske alene om bekymringer for fremtiden. Når er jeg frisk nok, hva skal jeg gjøre, skal jeg gå helt andre veier, vil vi klare oss med utfordringene, hvor skal jeg ende opp, vil pengene holde, måtte si opp jobben, hvordan skal det gå.

DET ER DAGER MAN NESTEN IKKE PUSTER når bekymringene blir for mange.

Og det er vondt når venner tror du ikke vil være sammen med de, men hverdagen krever så mye i forhold til Helsen, det går bare ikke.

 

Jeg elsker virkelig mannen min og vi har vært sammen i mange år og han har skjønt dette, og det har vært godt å ha en på laget. Har spart han for de fleste bekymringene mine, da han har sitt, men det er nok utfordrende at jeg og barna forandrer oss og i tillegg begynner å ha meninger. Så mange meninger har vi ikke hatt under samme tak før.

Og det at vi må se på sammenhengen mellom vår oppførsel og barnas!

At man må tenke at man blir tatt for å være sint, når man har et uttrykk i ansiktet man bestandig har hatt. Men nå får man høre at noen mener du da er sint.

At man kan komme fra samme møte på skolen og faktisk ikke har samme mening , at man er 2 forskjellige mennesker som kommer fra 2 forskjellige steder og derfor vil ha forskjellig oppfatning. Og det må være greit.

Det er jo ikke sånn at i en familie på 4 , er det bare en oppfatning som er korrekt.

At faktisk barna må få erfare om de synes det er kaldt eller varmt ute.

Når minstemann tror han kan gå rundt og være streng og fortelle folk hvordan ting skal være og funker, fordi det er sånn pappa gjør.

 

At mammaen sliter med gammelt og nytt mønster og vingler

Og at når energien er lav på flere familie medlemmer, er det enda mer utfordrende.

 

Jeg har STOR tro og et enormt ØNSKE om å komme i mål alle man sammen, det vil bare ta litt tid å komme dit.

Det å ha en litt god dag med et snev av lykke og god tro på fremtiden er godt, men så skal det BARE en feil setning til fra en person for å slukne helt. Det er en vond følelse.

Og hva er det med folk som driver å deler ut gode ( utgått på dato ) råd i alle retninger, uten at de er spurt etter. Min datter har vært utsatt for et hav av de.

 

Og jeg må si at løvemamma våkner opp når helsesøster er så stolt av seg selv at hun har klart å holde datteren min igjen på skolen en hel dag ( på kontoret hennes ). At skolen river ned, det vi prøver å bygge opp. De har fått skriv svart på hvitt, om hva DET gjør med henne. Og de gjør det LIKEVEL.

 

 

Jeg har alltid vært ydmyk og lite dømmende med mennesker jeg ser, men jeg har blitt enda mer bevisst på dette. Fy søren så små marginene er på hvordan det vil gå deg her i livet. Så mange skjebner som er der ute. Når jeg ser noen som bor et visst sted eller sitter på gaten ELLER ikke har det bra, gir jeg bort et smil eller en kaffekopp. Og undrer meg hvordan de havnet opp sånn. RUS er på lik linje som MAT. SELVMEDISINERING.

 

 

STRESSET sitter i kroppen min konstant, hodepinen er der hver dag og det skal lite til før kroppen fyrer seg helt opp. Marginene er små, men større enn tidligere.

Det at jeg har snev av lykke og håp om fremtiden er redningen, det får jeg hos terapeuten.

Det å kunne komme til noen med spesifikke problemstillinger, og finne oppskrift på hvordan håndtere det, har vært veldig viktig for meg, og har nok hjulpet til å være logisk ovenfor barna.

Når alt er galt, at du da kan komme å få råd og veiledning til hvordan ta akkurat det.

 

Det går i hvordan ikke bli usaklig med minstemann på morgenene.

Kommunisere med mannen på en god måte, være tydelig.

Legging på kvelden og lignende.

Det å ikke havne i du må, du skal og eksplodere.

RETT OG SLETT takle hverdagen og ikke øke stresset.

Jeg er ganske så sikker på at det ordner seg, med et snev av tvil til tider.

Og jeg er helt klart nærmere nå, enn før.

 

SÅ neste er vel å fortsette å være enda MER løvemamma og tydelig på skolen.

La mine meninger sakte men sikkert komme frem.

Være der for min datter 110 %.

Gjøre som min egen indre stemme sier, og bli enda bedre.

FINNE måter og gå sammen videre i livet MED mannen min.

 

FINNE UT HVA JEG SKAL BLI OG PUSTE MER