I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i et spørsmål sendt inn av en leser:

Kanskje er dette et tema for bloggen din. Jeg innbiller meg at dette er en utfordring flere har, mer eller mindre ubevisst. Jeg gikk nemlig på en smell (eller fler…) den siste ferieuka mi. Og det handler om fordommer. 

Uka ble tilbragt med en nær venninne. Vi har tidligere hatt felles glede i å se på og analysere folk rundt oss når vi har vært ute, dag som kveld. Dette har vi gjort i tiår. Jeg tror ikke vi har vært ondskapsfulle, men er slett ikke så sikker. Jeg syns ikke det er noe stas lenger, men det gjør hun. Jeg ble ganske sjokkert egentlig, over alle nedsettende kommentarer om folk som var tykkere, eldre, slitnere, fullere (om det var kveld) osv enn oss. Så slo det meg, at kommentarene var svært fordomsfulle. Slemme. Jeg syntes det var vanskelig å forholde meg til, trakk meg nok litt unna. Tenkte at jeg ikke er så dømmende (lenger?), og at jeg var glad for det. 

Så fikk jeg døra rett i trynet. 
Jeg oppdaget nemlig at jeg er ekstremt fordomsfull. Men mine fordommer går motsatt vei. Jeg dømmer dem som er «vellykkede». Jeg tillegger dem egenskaper, kanskje først og fremst at de ikke gidder bruke tid på «sånne som meg». At de føler seg bedre enn meg, at de ser ned på meg osv. Som en beskyttelsesmekanisme (?) mot avvisning tillegger jeg altså mennesker egenskaper basert på stilling/yrke/inntekt/antall alpeslalomturer/feriereiser/størrelsen på yachten osv. Siden jeg antar at alle disse folka har mer kunnskap om hundre ting enn meg (som geografi, flinke i idrett, spiser bare på fine restauranter, vinkjennere mmm) og jeg ikke liker å føle meg mindre verdt, unngår jeg dem. Avviser dem. Før de får avvist meg liksom. 

Så min venninne dømmer dem hun opplever som «svakere», jeg dømmer dem jeg opplever som «sterkere». Hvorfor er det slik? 

Og hva i alle dager kan jeg gjøre for å endre det? 

Jeg har tenkt gjennom flere episoder de siste årene der jeg har møtt mennesker, og kanskje såret med avvisningen min (om jeg antar at de altså kanskje kunne være interessert i å snakke med meg, noe som er vanskelig å tenke). 

Jeg har ikke lyst til å forhåndsbestemme folks meninger, holdninger og «innhold». Jeg har lyst til å være åpen, avventende og la dem selv gi meg innhold i hvem de er. Men det er vanskelig. 

Tips?

Takk for spørsmålet og innspillet til noe som er relevant for veldig mange. Hvor mange som føler at det er relevant for dem er imidlertid et åpent spørsmål, da de færreste er bevisst på sine egne fordommer. De utøver dem, snakker om dem, men ser sjelden at det er en fordom.

Fordom betyr å dømme noen på forhånd

HVA ER EN FORDOM?
Det jeg forsøker å si med ovenstående er at mange har en mening og holdning som har form som en overbevisning og sannhet. Dette kan bygge på indoktrinering, opplevelser, kunnskap, forskning, religion, politikk, ja nær sagt hva som helst. Utgangspunktet er at man tror på det man har hørt, lest etc.
Dette er grunnlaget for fordommer om grupper av mennesker, hudfarge, rase, legning, sosial status og alle andre variasjoner. Disse skapes ofte tidlig som en sum av disse elementene. Hvis man i tillegg har egne komplekser i forhold til visse grupper så kan dette forsterke opplevelsen av at «sannhetene» bekreftes. Resultatet kan bli selvavvisning og dermed forsterkning av de fordommer som allerede har satt seg.

OPPVEKST ER VIKTIG
Som forelder så er det viktig å tenke seg om før man omtaler eller kommenterer ting i egne eller andre barns påhør. Foreldres utsagn og holdninger tas som regel som sannheter og setter seg som holdninger og dermed fordommer i mange tilfeller. Barn stiller sjelden spørsmål om hvorvidt det er riktig når det kommer fra mor eller far. De «sannhetene» man som barn hører og dermed kanskje også opplever, fordi man avviser seg selv overfor for eksempel mennesker som tilsynelatende har mer penger og er «vellykkede», blir derfor forsterket opp gjennom ungdoms og voksentid. De blir etter hvert vedtatte «sannheter». Sannhet og fordom i form av at de ikke vil ha noe med deg å gjøre.

Enten man har fordommer om de «svakere» som din venninne eller de «sterkere» som deg så sier det noe om utgangspunktet for fordømmelsen. Det har som oftest noe med å gjøre hvordan man opplever seg selv eller sitt eget ego. Legg merke til forskjellen. Jeg kommer tilbake til den.

LØSNING?
Hva kan man så gjøre med fordommer?

• Første skritt er å bli bevisst at man fordømmer slik du har gjort
• Neste skritt er å kartlegge sine fordommer og grunnlaget for dem
  • En grundig kartlegging er viktig slik at det er helt logisk at fordommene har blitt som de har blitt
• Siste og viktigste skritt er å akseptere at disse fordommene finnes i din egen hjerne, ditt eget ego.

Forutsetningen for å få til denne øvelsen er at bevisstheten er relativt høy slik den er hos deg. Du ser dine egne fordommer og har derfor første punkt på plass. Når resten av kartleggingen og realitetsorinteringen er gjort og selvaksepten går inn så blir det som regel stille og tomt. Kanskje kjenner du litt skam også. Den er i tilfelle sunn.  For de som ikke har bevissthet, men befinner seg i sitt eget automatiske ego så er det lite håp om at de oppdager at de har fordommer. De opplever det som «sannheter». Din venninnes opplevelse av å være sterkere medfører at hun sannsynligvis går glipp av mange spennende møter med disse «svake» gruppene på samme måte som du kan gå glipp av gode møter med de «sterke».

Det meste av ufred av verden i dag skyldes nettopp at de fleste befinner seg i den gruppen som befinner seg i sitt eget ego og dermed ikke ser at de gjør det. Alvorlighetsgraden av ufred varierer helt fra den fredlige praten om andre grupper til terrorisme og ekstremisme. Fordommer kan være dødelige.

Det bevisste rommet kan brukes til å åpent, iaktta og avvente

Med en bevisst holdning som utgangspunkt er det mye kunnskap å hente om naturlig variasjon også innenfor grupper som i utgangspunktet kan se ganske ensartet ut. Det er de sjelden. Den indre variasjonen er stor. Lykke til med frigjøringen fra egne fordommer.