Daglige arkiver: 26. mars 2016

Formiddagslur

Innlegget er skrevet av en leser:

Hun ligger der ved siden av meg i sengen. Stolt på mamma sin pute i mamma sin seng. Klokka er nesten 13 – vi er en time på overtid.

Søvnige øyne, trøtt smil. ”Synge?”, sier jeg. ”JAAAA”, jubler hun. ”Hva da?” ”Bæ bæ bæ!”. Så vi synger bæ bæ lille lam. Jeg originalversjonen. Hun synger – klokkerent – ”bæ bæ bæbæbæ, hare hare OLLLLL”. Vi synger et par sanger til, før hun begynner å glippe med øynene. ”Skal vi sove nå?”, spør jeg. Hun bare nikker. Så mamma synger ”Vi har ei tulle med øyne blå” – 5 vers, mens øynene glipper saktere og saktere. Etter siste verset snur hun seg mot meg, tar et godt tak i håret mitt og sovner. Jeg ligger lenge og hører på den jevne pusten. Varm rundt hjertet. ”Dette skulle jeg ha filmet”, tenker jeg. ”Vi må kjøpe kamera”.

Småstein, vanndammer og lykketroll Akkurat som tidligere i dag – hun fant småsteiner etter at snøsmelten har fått jobbet litt. Jeg tror hun aldri har sett småsteiner før. Hun hadde så enorm glede av å kaste dem. En og en plukkes opp med litt for store vanter som blir fulle av grus og vann. Og så blir de kastet alt fra 5-40 cm bortover på torget til glade tilrop. Igjen og igjen og igjen og igjen. Et ekte lite lykketroll, frisk og fin, og alt er nytt. Eller da vi kom inn på Julehuset med alle nissene. Se nissen og se nissen, og opp og ned trappa og se enda flere nisser – eller ”isser” som hun kaller dem. Stjernene i øynene er nesten like sterke som på julaften, røde kinn og høy stemme. ”HUJAAAA – en isse TILLLL!!!”. Eller den lille vanndammen i bunnen av trappa. ”Tåkke vannet mamma, tåkke vannet mæi!!”. ”Dette skulle jeg ha filmet”, tenkte jeg da. ”Vi må kjøpe kamera”.

Om å være. Nå.  Men nå ligger jeg i senga denne lørdags formiddagen. Litt på overtid. Og jeg ser på henne der hun ligger og sover, så tillitsfullt og tungt. Og så tenker jeg… ”Nei. Dette kan ikke filmes. Dette kan jeg ikke ta vare på på film for alltid. Jeg tror ikke en gang jeg kan huske det når det har gått noen år. For blandingen av hennes glede, og min egen glede ved å oppleve det sammen med henne, er så stor. Ikke selve hendelsen i seg selv.  Gleden, følelsen, kan jeg ikke oppleve om jeg har et kamera mellom henne og meg.”

”Dette må jeg oppleve nå, mens det skjer”, tenker jeg. ”Og når det er over, så er det over – da er det andre øyeblikk og opplevelser som skal leves”. Det er litt trist å tenke på at jeg kommer til å glemme det – gleden over å glede seg sammen med barnet sitt når hun ser ting for aller første gang. Freden i å se at hun er så i total harmoni bare fordi hun får lov til å sove i mamma sin seng, på mamma sin pute. Problemfri. Et lite lykketroll. Det er trist å tenke på at den følelsen kan jeg ikke lagre og ta frem og føle på om 10 år. ”Men så er det så uendelig mye viktigere å kjenne på den akkurat nå”, tenker jeg. Og så sovner jeg også.

C.H.