Dialoggruppen utvider med nok en terapeut utdannet hos oss. Vi ønsker henne hjertelig velkommen som en del av vårt kollegium som nå teller hele 8 personer. Hun vil ha kontor i Moss, som betyr at vi blir enda mer tilgjengelig for Østfolds innbyggere. Hun tar imot umiddelbart og har per i dag ingen ventetid. Vi ønsker henne hjertelig velkommen i kollegiet. Under og på kontaktsiden finner du mer informasjon om henne.

Hildegunn Pettersen Sørby
Kognitiv terapeut/Reg.Homøopraktiker MNLH
Epost: hildegunn@dialoggruppen.no
Tlf: 990 25 022
Besøksadresse: Velværesenteret, Lilleeng Helsepark
Hovedinngang A, Lilleeng 8
1523 Moss

Innlegget er skrevet av en leser:

Hun ligger der ved siden av meg i sengen. Stolt på mamma sin pute i mamma sin seng. Klokka er nesten 13 – vi er en time på overtid.

Søvnige øyne, trøtt smil. ”Synge?”, sier jeg. ”JAAAA”, jubler hun. ”Hva da?” ”Bæ bæ bæ!”. Så vi synger bæ bæ lille lam. Jeg originalversjonen. Hun synger – klokkerent – ”bæ bæ bæbæbæ, hare hare OLLLLL”. Vi synger et par sanger til, før hun begynner å glippe med øynene. ”Skal vi sove nå?”, spør jeg. Hun bare nikker. Så mamma synger ”Vi har ei tulle med øyne blå” – 5 vers, mens øynene glipper saktere og saktere. Etter siste verset snur hun seg mot meg, tar et godt tak i håret mitt og sovner. Jeg ligger lenge og hører på den jevne pusten. Varm rundt hjertet. ”Dette skulle jeg ha filmet”, tenker jeg. ”Vi må kjøpe kamera”.

Småstein, vanndammer og lykketroll Akkurat som tidligere i dag – hun fant småsteiner etter at snøsmelten har fått jobbet litt. Jeg tror hun aldri har sett småsteiner før. Hun hadde så enorm glede av å kaste dem. En og en plukkes opp med litt for store vanter som blir fulle av grus og vann. Og så blir de kastet alt fra 5-40 cm bortover på torget til glade tilrop. Igjen og igjen og igjen og igjen. Et ekte lite lykketroll, frisk og fin, og alt er nytt. Eller da vi kom inn på Julehuset med alle nissene. Se nissen og se nissen, og opp og ned trappa og se enda flere nisser – eller ”isser” som hun kaller dem. Stjernene i øynene er nesten like sterke som på julaften, røde kinn og høy stemme. ”HUJAAAA – en isse TILLLL!!!”. Eller den lille vanndammen i bunnen av trappa. ”Tåkke vannet mamma, tåkke vannet mæi!!”. ”Dette skulle jeg ha filmet”, tenkte jeg da. ”Vi må kjøpe kamera”.

Om å være. Nå.  Men nå ligger jeg i senga denne lørdags formiddagen. Litt på overtid. Og jeg ser på henne der hun ligger og sover, så tillitsfullt og tungt. Og så tenker jeg… ”Nei. Dette kan ikke filmes. Dette kan jeg ikke ta vare på på film for alltid. Jeg tror ikke en gang jeg kan huske det når det har gått noen år. For blandingen av hennes glede, og min egen glede ved å oppleve det sammen med henne, er så stor. Ikke selve hendelsen i seg selv.  Gleden, følelsen, kan jeg ikke oppleve om jeg har et kamera mellom henne og meg.”

”Dette må jeg oppleve nå, mens det skjer”, tenker jeg. ”Og når det er over, så er det over – da er det andre øyeblikk og opplevelser som skal leves”. Det er litt trist å tenke på at jeg kommer til å glemme det – gleden over å glede seg sammen med barnet sitt når hun ser ting for aller første gang. Freden i å se at hun er så i total harmoni bare fordi hun får lov til å sove i mamma sin seng, på mamma sin pute. Problemfri. Et lite lykketroll. Det er trist å tenke på at den følelsen kan jeg ikke lagre og ta frem og føle på om 10 år. ”Men så er det så uendelig mye viktigere å kjenne på den akkurat nå”, tenker jeg. Og så sovner jeg også.

C.H.

Innlegget er sendt inn av en leser:

Det er deilig å være sjokoman, i betydningen elske sjokolade. Og det er helt greit å spise sjokolade. Problemet oppstår når jeg spiser sjokolade uten å merke at det er det jeg holder på med.

Det er egentlig litt som å røyke tenker jeg. Jeg er eks-røyker, skulle ønske jeg var ikke-røyker – big difference. Når man er en eks-røyker, er det UTROLIG godt med en røyk. Kanskje ikke den første, men den andre og tredje røyken er ren nytelse. Og så – vips, er man ikke eks-røyker lenger, men står ute i snøføyka og tar en røyk uten å nyte det. Fordi man må.

I allefall. Å være sjokoman er litt som å røyke. Du går inn i kiosken, for å ta ut penger eller kjøpe en kaffe, og så får du uten videre med en sjokolade på veien ut. Det samme skjer gjerne i butikken, melk, brød, kjøttkaker….. og sjokolade. Næmmen – hvor kom den fra?

Hadde det enda vært GOD sjokolade. God sjokolade er litt forseggjort. Gjerne mørk, og gjerne med smakstilsetning. Det er den sjokoladen jeg syns det er greit å spise. Fordi den nytes… i små porsjoner…. med kaffe… mens man sitter ned… gjerne i godt selskap. Litt som et glass vin.

Men det er aldri SÅNN sjokolade som hopper opp i veska mi, til tross for at den ikke er på handlelista. Neida – der dukker det som regel opp en Snickers.

Så sitter jeg der i bilen og har spist en halv sjokolade uten å merke det. Når jeg kommer til rundkjøringen går det opp for meg hva som skjer, for det er vanskelig å ratte rundt med Snickers i den ene handa. Næmmen!! Sjokolade? På en tirsdag? Det var jo ikke meningen…

Og hva i alle dager skal man gjøre da? Når man sitter der med en halvspist sjokolade man ikke skulle ha? Det går jo ikke an å KASTE sjokolade? Så da får man prøve å nyte resten da…. Det er da jeg kjenner det. Snickers er ikke GOD sjokolade. Det er klissete, smørjete og altfor mye energi. Men da er den borte.

Og så tenker jeg – dette må jeg slutte med. Det er sommer og bikini-sesong, for <sett inn selv> skyld! Jeg blir overbevist om at NÅ er det slutt – bare på lørdag, og bare sånn GOD sjokolade. Det holder som regel et døgn eller så. Til jeg må i butikken og handle litt, eller ta ut noen penger i kiosken….

C.H.