Den troløse ektemannen

Den tidligere omtalte boken, «Følsomhet er en sommerfugl» er nå utgitt og til salgs per epost. her følger nok et utdrag fra boken. God lesing og god helg!

Her er lenken til Linns Facebook-side.

«Now, I see winter’s dawn, the wind turns traitor cold. Seems long since summer time, and the stories that were told.»

First Aid Kit, «Fleeting one»

Jeg hadde kjent Emma i mange år og anså henne for å være en god venninne, selv om vi ikke så hverandre så ofte. Mine andre virkeligheter var imidlertid ikke en tro hun delte, så jeg ble svært overrasket da hun en dag ringte og ba om å få komme til meg som «klient.»

Hun begynte samtalen vår med å fortelle en historie jeg ikke kjente; om farens alkoholisme og hvordan den hadde slitt på familien i årevis. At han i rus ofte gjorde livet deres uutholdelig og at han kunne finne på å slå moren. Bråk og leven. Men hun fortalte også om bedre perioder hvor han var tørrlagt og livet var godt og morsomt å leve. Men på en eller annen måte var det all- tid alkoholen som hadde styrt familien; redselen for tilbakefall og frykten og gruen når det skjedde. For det skjedde alltid. Men da hun var 16 år, begikk faren selvmord. Hele familien var tilstede i huset og hørte skuddet. «Lyden av det skuddet er sannsynligvis et av de veldig få øyeblikkene i livet mitt jeg kommer til å huske inntil den dagen jeg dør.» Emma så ned i teppet, og husket.

«Men det er ikke derfor jeg kommer,» sa hun overraskende etter en kort pause, «du vet jo allerede litt om at Conrad og jeg i løpet av de siste årene gradvis har fått et dårligere forhold.» Jeg visste selvsagt at alt ikke stod helt bra til, men hos hvem gjorde det vel egentlig det? De hadde flere særkullsbarn og et fellesbarn som nå var på vei inn i tenårene. Begge var høyt utdannet og hadde gode jobber. «Sex har nærmest vært totalt fraværende i flere år og jeg har selvsagt følt meg avvist. Generelt har jeg levd med følelsen av å ikke være god nok. Han har jo lenge steget i gradene i jobben sin og en fremtidig direktørstilling har alltid

lagt i kortene; han elsker alle cocktailselskapene og all small- talken. Han passet selvsagt perfekt inn, noe jeg vel egentlig aldri gjorde. Han trengte en trofékone – noe jeg ikke var i nærheten av å være; jeg var jo midt i de relativt slitne 40-årene, og begynte allerede da å både se og kjenne at årene gikk fort. De siste tre årene har han jobbet i Berlin for morselskapet, men har pendlet hjem omtrent hver 14. dag. Eller så har jeg og datteren vår, Fred- rikke, dratt ned og besøkt ham. Da han flyttet til Berlin var alt bedre en stund. Han virket blidere og var enklere å være sammen med. Vi hadde til og med sex et par ganger … Men gradvis avtok de gode periodene igjen.» Emma var ikke til å stanse nå og bra var det; det var godt å sette ord på det vonde. På en rar måte blir alt litt mindre vondt for hver gang historiene blir fortalt. Omtrent som med sorg, tenkte jeg før jeg innså at hun aldri hadde sluttet å snakke. «Etter hvert begynte det igjen. Han var utrolig oppfarende hver gang han kom hjem. Hver minste ting som ikke lå akkurat der han ønsket eller var ryddet slik han ville ha det, eller var tilberedt slik han likte det – utløste de verste episoder. Jeg som alltid har ansett meg selv for å være sterk og avbalansert, ble etter hvert et nervøst vrak. Jeg ville jo så gjerne at det skulle fungere,» sa hun nedbrutt, «dette var tross alt mitt andre ekteskap».

Sett utenfra var det tydelig å se at «episodene» var hans måte å skape distanse på. Eller kanskje frustrasjon for å ikke klare å mobilisere de nødvendige verktøyene for å bryte ut av ekteskapet på en voksen måten. På det tidspunktet var han bare en redd, liten gutt. Men spretterten hans gjorde stor skade.

«Etter noen måneder kom svaret,» sa Emma. «Vi stod en dag utenfor leiligheten hans i Berlin og var på vei inn døra da det kom en ung kvinne og skulle til å låse seg inn i naboleiligheten. Han presenterte oss for hverandre og forklarte at hun var en kol- lega og at firmaet hadde flere leiligheter i dette komplekset. Jeg så på ham, hørte stemmens hans, så noe triumferende i øynene hennes og plutselig falt mange brikker på plass. Ydmykelsen var total.» Emmas stemme var nesten lydløs. «Foran meg stod en perfekt kvinne i sin perfekte Gucci drakt og så på mannen min med et blikk som ikke var til å ta feil av. Jeg snudde på hælen, gikk inn i leiligheten og begynte å pakke. Få timer senere satt jeg på flyet hjem for å planlegge resten av livet mitt uten ham. Endelig våknet jeg fra marerittet og kunne med lettelse begynne å bearbeide sorgen. Det var først senere at bitterheten kom.» Monologen var blitt sorgtung idet hun fortsatte og jeg tok meg i å ønske å se henne sint! Skikkelig kylling-forbanna!

«Og på flyturen kom alt tilbake,» fortsatte hun. «For noen år siden var det en «episode» med en dame som satt på med ham til og fra jobb. En liten affære der. Så var det nettporno.» Hun lukket øynene og sukket. «Kun en forsømt kvinne kan forstå hvordan det føles å bli valgt bort til fordel for det ukompliserte begjæret. Så inderlig sårende og fornedrende det var at Conrad heller ville tilfredsstille seg selv alene med bilder av jenter som knapt var eldre enn datteren vår, enn faktisk å holde rundt og nyte meg. Den avvisningen ligger på så mange følelsesmessige nivåer at jeg skal ikke engang begynne der.» Så smilte hun uventet. Ørlite ondskapsfullt? «Bildet på netthinnen av ham med buksene på knærne, foran Pc-en i fullscreen-modus som viste «du vet hva», kommer nok på topp tre over bilder jeg alltid vil huske.» Hun stanset et øyeblikk og sukket. «Det har sikkert vært mer, men jeg lukket øynene og håpet så inderlig at alt ville bli bra til slutt hvis jeg bare gjorde som han ville. Men nå sitter jeg her da; skilt for andre gang og med ansvar for en vakker og sårbar jente i tenårene. Blodtrykket mitt er for første gang i livet høyt, nakken og hofta er vonde og jeg kjenner på en sterk bitterhet. Hva skal jeg gjøre med livet mitt nå?» Hun så på meg med et blikk som rommet håp om at jeg kunne utrette mirakler. Selvsagt kom jeg til å skuffe henne. Jobben måtte hun gjøre selv, men jeg kunne kanskje hjelpe henne litt på veien … ? Men først måtte jeg tenke; helst med hjertet.

I tiden etter nullpunktet ruller minuttene seg medlidende inn i en litt mykere verden for hvert eneste klokkeslag. Selv et grufullt døgn har aldri mer enn 24 timer.

I dagene som kom sirklet tankene mine stadig rundt Emma. Det var mange selvfølgeligheter jeg kunne servert henne den dagen og på dette tidspunktet i livet hennes. Som at det å bli frisk var et spørsmål om å bygge opp nye og positive tankemønstre og gi slipp på gårsdagen. Jeg kunne bedt henne om å stille seg selv spørsmålet: «Hvordan vil jeg at livet mitt skal være akkurat nå? Og om 3 år?» Og jeg kunne forklart henne at dersom disse selvforsterkende tankene skulle ha noen effekt, så måtte hun jobbe med villigheten til å gi slipp på gamle tankemønstre og historikk. Men det var utvilsomt at hun både trengte og ønsket seg noe mer håndfast. Så nok engang falt valget på Louise Hays helseprofil. Sakte begynte jeg å jobbe meg gjennom Emmas «liste» over verdslige plager: høyt blodtrykk var en indikasjon på lang- varige følelsesmessige problemer som ikke var blitt løst. Nakken representerte graden av villighet til å ha en fleksibel innstilling og det å være rede til å se forskjellige sider av en sak. Den vonde hoften viste redsel for å gå videre med større beslutninger og det fantes en grunnleggende følelse av ingenting å gå til. Og til slutt bitterheten; sammen med kritikk, sinne og skyldfølelse så var bitterhet, ifølge Hay, det mentale tankemønsteret som forårsaker flest sykdommer i kroppen.

Resonansen vibrerte kraftig i meg mens jordskjelvet varte og varte.

«Bitterhet man har gått med lenge, borer seg fast og tærer på selvet slik at det til slutt kan oppstå svulster og kreft.»

«Er dette mulig?» Jeg så bort på Fuglen. Tankespranget var som å hoppe over Ganges. Jeg kjente godt etter i hjertet og ba sjelen om vei- ledning. «Jeg tror jo på en kraft inne i menneskekroppen som evner å gjøre oss friske fra alvorlig sykdom. Problemet er at det er så utrolig vanskelig å finne den riktige nøkkelen … Men da må jo det motsatte også være mulig; altså at vi kan gjøre oss selv syke! Og selv om det gjør vondt å akseptere at vi bedriver selvskading gjennom tankene våre, så kjenner jeg at jeg tror på det … » Jeg ventet på at han skulle plukke opp tråden, men han pusset som vanlig fjærene sine og virket ikke nevne- verdig interessert. Så jeg fortsatte med å prate til meg selv. Det var uansett nesten det samme. «Kritikk, sinne, skyldfølelse, bitterhet…, ikke akkurat gode ting å bære rundt på. Og når det frøet først er sådd så ser jeg jo at det er mulig at så sterke følelser sender styringssignaler inn i harddisken vår. Og det er jo den som til syvende og sist styrer alle kroppslige funksjoner … » Jo mer jeg følte og til og med tenkte, så gikk dette regnestykket opp på sin helt egne og skumle måte. Jeg så nå at disse følelsene var bærere av en så stor negativ kraft at det nesten var utelukket at de ikke kunne forårsake skade i oss på en eller annen måte. Ganges ble til Rødehavet og jeg til Moses, men jeg var usikker på om det betydde at jeg var reddet eller at jeg kom til å drukne. Et gys fòr gjennom meg; disse følelsene var også mine – noen mer enn andre – men det sirklet utvilsomt sterk negativ energi også inne i meg. Og utvilsomt koblet synapsene sammen de skadelige energiene jeg selv skapte, og cellene fyltes med det svarte. Kanskje var det enda tid til å omdanne mørket til lys? «Hun sa jo «kan», gjorde hun ikke?» Tenkte jeg og hang i halmstrået.

Da Emma kom tilbake uken etter, var vi enige om at Louise Hay utvilsomt hadde truffet spikeren på hodet med henne. Og ikke minst så hastet det med å hjelpe henne på bena igjen. Etter å ha snakket sammen i nesten to timer krøp hun nå spent og tillitsfull opp på benken og jeg begynte umiddelbart avlesin- gen. «Du begynner med å vise meg den viktigste arven din; ur- avstamningen,» begynte jeg. «Nordlyset viser seg grønn mot den sorte himmelen; grønn er fargen på hjertechakraet. Så viser du et liv som same; dere er på reise. Hard vinter, telt. Så flyter du over til indianere i Mellom-Amerika. Et liv. Ikke så gammelt, kanskje så nytt som livet før dette. Du viser meg små og skitne barn i en miks av tradisjonelle, fargerike ponsjoer og vestlige, fillete t-skjorter. Så utrolig vakre de er; og så utrolig fattige. Det er to harde liv og de gir seg ikke ut for noe annet enn det de er. Ærlighet er viktig for deg.

Så fosser bildene på og du blir lagt i bakken av en ulv. Gjennom dine øyne ser jeg rett opp i det skremmende «ansiktet» hans. Tennene flerrer truende, øynene er smale, skumle, hate- fulle? Den ene labben ligger tungt på brystet ditt, kritisk nær halsen, mens den andre skraper nedover låret ditt. Overgreps- følelsen kunne knapt vært sterkere. Ulven kan gjøre hva han vil med deg; du er vergeløs og blikket hans er intenst fiksert på deg. Han vil være helt sikker på å bli sett og han sier nettopp det; ser du meg; husker du meg? Husker du hvordan alt henger sammen? Kuldegysninger går nedover ryggen min av det sterke bildet og jeg trenger litt tid for å finne tilbake til tilstanden jeg er blitt rykket ut av. «Bare du kan til fulle forstå hva dette betyr,» sier jeg forsiktig til Emma. «Ulven er kanskje en tilstandsrapport? Du kjenner på hvor umulig det er at lille deg skal kjempe mot en stor ulv som så til de grader har overtaket. Han har trampet deg ned ved bruddet og han fortsetter å holde deg nede. Du er redd og kjenner at du både fysisk og mentalt er blitt utsatt for et overgrep. Men så oppstår det en dualitet; kan det være at ulven også er en annen? Eller i det minste har en annen hensikt enn den tilsynelatende? Kan han være en annen side av deg som faktisk insiterer på å bli sett? Er han kanskje den stemmen som sier at du må våkne opp fra avmaktsfølelsen. Bli sint!»

«Jeg er ikke så god på dette med kraftdyr,» klaget jeg til Fuglen, «er du?» Fugl Føniks kremtet og ikledde seg likegodt en positivt belærende tone før han begynte: «Et kraftdyr, som i Emmas tilfelle er Ulven, stiller til rådighet bestemte kvalifikasjoner som skal hjelpe og vokte over oss. Kraftdyret er et indre energimønster som representerer et potensiale og dyrets oppgave er å få frem en forståelse for hvilke egenskaper som skal utvikles, trenes eller erkjennes for at den enkelte skal kunne utvikle seg videre. Idet vi oppnår identifisering med dyrets positive kvaliteter, så tas disse opp i den enkeltes energisystem. Et kraftdyrs primære kilde, svarer til de viktigste egenskaper som det virkelige dyr besitter, og som samsvarer med det utseende dyret har tatt.»

Idet han avsluttet sin lille monolog kunne jeg sverget på at han var til forveksling lik Horus. Var det noe med stemmen? Eller rett og slett hvordan og hva han sa? Også var det med ett blitt noe litt «staselig» over ham. Mon tro om én fugls kraftdyr kunne være en annen fugl?

Ulven. «Selv om månen står opp hver natt finner ulven alltid noe nytt å lære av den. Ulven bidrar til å skape jording og han setter den enkelte i stand til å se og handle ut ifra denne dypere sannheten. Han støtter også opp om å skape gode forbindelser, og til å sette sunne grenser overfor andre. Og til slutt representerer han det å ha mot til å skape en enhet med et annet menneske, åpne opp for et glad sinn, og gi karakterstyrke i livets oppgave.»

Det hadde vært en lang dag og mange tanker hadde krysset hver- andre. «Han høres ikke ut som en hyggelig fyr,» sa jeg og mente ektemannen. «Nei, jeg kan jo ikke være uenig i det, men han kan jo være et bra menneske selv om vi ikke liker oppførselen hans. Mennesker har så mange sider og så mange beveggrunner. Vi må ta dem som de er; det er ikke opp til oss å dømme,» sa Fuglen og var klok. Ja, tenkte jeg, det var et stort ansvar å redde seg selv ut av vanskelige situasjoner, men også å oppføre seg anstendig overfor hverandre underveis. Vanskelig eller ikke. Litt av kylling-mannens filosofi om tydelighet hadde nok hjulpet godt på; lenge før alt gikk virkelig galt i dette forholdet.

Publisert med tillatelse fra Linn Marie Thomas