Optimisten min har klart å lure meg til å tro at jeg har sluttet å bry meg om hva omgivelsene mener om meg og hva de sier. Optimisten har fått meg til å tro at jeg har fått sterkere hud på et vis og ikke blir tatt av omstendigheter på samme måte som jeg ble før.

Etter hvert som jeg går denne veien i å sette meg selv fri, og bevege meg fra å være ytre styrt til indre styrt, kjennes det som jeg nok en gang, enda tydeligere får kontakt med og ser med nye øyne på hvordan mine mønstre har vært. Ørsmå ting som et sukk, et blikk, en uskyldig kommentar.. ingenting går utenom radaren. Jeg har latt meg lure til å tro at puff, det preller av, det betyr ingenting. Fordi jeg ser sårbarheten i mennesket som sier eller gjør dette og deres offer/kontrollmekanisme. -og fordi jeg har jo flyttet meg… Men, dette er på en god dag.

På dager med noe mindre energi siger det inn og jeg forstår virkelig hvor villig jeg har vært til å faktisk la disse omgivelsene påvirke meg, slik at jeg har levd på andre menneskers premisser. Jeg forstår hvor lav energien har vært over flere år og hvor lett jeg har latt meg overtale, eller overtalt meg selv til å gå med på å leve et liv der jeg bare har vært passasjer. Dette gjør meg veldig trist. Men, jeg forstår at det er min reise til å finne tilbake til egenverd og selvrespekt og egenkjærlighet, så jeg tilgir meg selv og er glad for å forstå dette.

B.E.