Dette er skrevet og sendt inn av en leser og er første innlegg i en føljetong på samme tema:
Jeg ser at jeg har latt meg lure av den glade optimist, fortrengeren og mitt eget ego til å tro at det ikke skulle innebære noe særlig risiko, eller gå innpå meg å ta kontakt med, og si at jeg gjerne vil bli bedre kjent med en mann jeg faktisk føler meg tiltrukket av. Jeg er jo tross alt voksen! Det kan jeg tilgi meg selv.
For i det jeg får et svar, som ikke er helt slik jeg forventet, setter det igang en hel rekke tanker og følelser som jeg har brukt mange dager på å sortere. Min sårbarhet er stor på dette området, fordi jeg har en lang historie med å bli avvist, eller føle meg avvist. Så har jeg tatt over og blitt ekspert på å avvise meg selv. Dette har blitt mitt mønster. Det startet da jeg var barn, kanskje allerede før jeg ble født. Følelsen av å ikke være ønsket og elsket. Å måtte streve for å få oppmerksomhet, og aldri få anerkjennelse eller det jeg vil kalle ubetinget kjærlighet. Aldri føle at jeg er ok bare fordi jeg er.
Så mitt behov har vært å få bekreftelser. Jeg har vært en villig vertinne for parasitten og psykopaten. Så siger det inn nok en gang, at jeg har vært så avhengig av ytre bekreftelser at jeg har sluttet å stille opp for meg selv, og stilt krav til hva jeg ønsker meg og hva slags forhold jeg vil ha. Hva slags mennesker vil jeg ha i livet mitt. Hvor går mine grenser. Jeg har vært så villig til å gå på kompromiss med mine egne behov at jeg knapt vet hva mine behov er.
Dette fikk jeg kjenne på fordi han var så tydelig på hva han har behov for. Det kom litt som et sjokk, og ble veldig skummelt. Nå er jeg takknemlig og glad. Ja, kjente også på at jeg faktisk har lyst til å være to, jeg har lyst til å dele og være intim og skape sammen med et annet menneske. Så fikk jeg kjent litt på det også, men det er en annen timeout;)
B.E.