Månedlige arkiver: oktober 2015

Offerrollen

Uncategorized, , , , , , , , , , , ,

Hva det er å være offer og å være i offerrollen er en ting. Noe helt annet er å løse den opp og komme ut av den. Faktum er at mange mennesker blir tatt mange ganger daglig av mekanismen uten at de er klar over det eller reflekterer over det hverken da eller etterpå. om offerrollen kunne det vært skrevet en bok for å fange opp alle varianter. Vil i dette innlegget forsøke å forklare noen av mekanismene som trigger og uttrykker offerrollen.

Uttrykket offer betyr å være rammet av noe, å være et offer for noe. Hvordan kan du vite om du er et offer for en omstendighet?

  • For det første må du ha gått på en skuffelse i en eller annen form
  • For det andre må du for å kjenne skuffelse ha laget et håp eller en forventning om noe eller noen
  • For det tredje må denne forventningen eller dette håpet ha bristet

Dersom alle disse forutsetningene er til stede så er den ene delen av offerrollen til stede. Den andre delen som bestemmer hvor sterk offerrollen blir er hvor sårbar du er. Sårbarhet handler om alle gamle smerter og sorger som kan ha samlet seg opp over tid. Lav energi er en viktig faktor i denne sammehengen.

Sårbarhet blander seg med skuffelse og blir bitterhet. For å slippe å kjenne på bitterheten slipper man ut skyld.
Denne rettes enten utad mot andre eller innad mot deg selv.

Da er man et offer. Offerrollen kjennetegnes av, som skrevet, at det må fordeles skyld. I praksis betyr det at mennesker som er ofre beskylder andre for noe eller har et intens behov for å forsvare seg eller forklare seg for å kvitte seg med skyld. Ofte ubedt. noen bebreider eller instruerer. Andre manipulerer eller utnytter. Uttrykkene er mange og hver enkelt kan utvikle sitt eget offeruttrykk. Noen blir psykopater.
Akkurat å uttrykke disse forskjellige offerrollene er det mange som gjør helt ubevisst hele tiden. Er da alle disse i offerrollen? Svaret på det er nok ja, dessverre.

Offerrollen kjennetegnes også av avmakt, håpløshet, frustrasjon, irritasjon eller aggresjon avhengig av om den er rettet innad eller utad.

Hvordan det følelsesmessige uttrykket og styrken på offeruttrykket er avhenger av styrken på skuffelsen og sårbarheten. Ved små skuffelser og lav sårbarhet blir uttrykket svakt. Ved store skuffelser og høy sårbarhet blir uttrykket ofte voldsomt. Sur er et eksempel på et svakt uttrykk. Vold er et eksempel på det sistnevnte sterke uttrykket.

Ofre som tenderer til å utnytte andre blir ofte parasitter på andre ofre. De leter ubevisst etter noen som er svakere enn dem selv.

Som det fremkommer av teksten over så er offerrollen kompleks og sammensatt. Å finne ut at man er et offer for noe krever høy bevissthet og lang trening for noen, mens andre fort ser hva dette handler om og finner det ut ganske raskt. Det vanskeligste er ofte å finne illusjonsbristen. Dette innlegget kan hjelpe deg på veien når du skal gjøre dette på egen hånd. For dere som går i terapi kan terapeuten hjelpe til. Terapeuten kan også hjelpe deg med å løse opp offerrollen.

Så lenge du har illusjoner,
som du tror er sannheter, så vil du fortsette å være et offer for omstendigheter utenfor deg selv.

Slik er det å være menneske. Trøsten er at du blir som regel mindre offer jo eldre du blir.

Ingen mennesker hadde overlevd uten å ha offeregenskapen. I den ligger potensialet til læring. Om det blir læring forutsetter imidlertid at du forstår hva som skjer og hvilke illusjoner som brister. Mer om hvordan du løser opp offer og får læring i et senere innlegg.

Pårørende

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

Å være pårørende til mennesker som i en eller annen form har sykdom, i en slik grad at det begrenser dem fra normal livsførsel, er krevende over tid. Jeg ønsker i dette innlegget å sette fokus på pårørenderollen og hvilke elementer som hyppigst er fremtredende i den rollen. Jeg tar utgangspunkt i en henvendelse fra en pårørende som bekriver hvordan det er å stå i den situasjonen. Her kommer vedkommendes historie: (Redigert utgave)

MIn samboer har en god stund nå vært nedstemt og deprimert. Det har ført til store endringer i vårt samvær i form av mindre fysisk nærhet, all sex er borte. Økt bruk av alkohol. Mindre åpenhet, søken og nysgjerrighet. Større angst for samtaler om hvordan vi har det. Økt sinne, irritasjon. Mindre bevegelse og aktivitet sammen
Jeg har akseptert at vårt forhold har endret seg vesentlig. Jeg trenger likevel hjelp og støtte til å håndtere mitt liv med det tungsinnet jeg opplever å møte daglig.Hvordan kan jeg leve godt med dette over tid? Har det stadig godt med meg selv og mine nærmeste. Så kjenner jeg samtidig at jeg tappes for krefter i møte med hans tungsinn. Jeg trenger noen å snakke med om hva jeg står oppi. Noe av det jeg har opplevd som vanskelig har jeg delt med min venninne. Så møter jeg et sinne når jeg har svart at jeg har delt mine utfordringer med deg og henne, et krav om lojalitet definert som taushet om hvordan vi har det. Det får jeg ikke til. Over tid har jeg blitt fylt opp av uro, fortvilelse over å ikke være en kjæreste som får være nær. Barna mine ser det, skjønner at noe er galt og spør. Jeg kan ikke svikte meg selv og dem ved å late som dette er normalt når jeg opplever det motsatte.
Det kjennes skammelig å ha skilt seg og ikke ha det godt som kjæreste. Snakke om at jeg strever med samlivet, at jeg opplever å bli avvist både som kjæreste og venn.
Så står dette i skarp kontrast til livet mitt for øvrig. Som menneske, mor, venn, datter og søster føler jeg meg trygg, glad, elsket.Jeg savner ham selvsagt slik han var. Den mannen jeg ble kjent med som var til stede, engasjert, munter, leken og omsorgsfull. Nå ser jeg at han har så mye å bære på at engasjementet er borte, alvoret er med ham hele tiden og mye oppfattes som bebreidelser. Når vi ofte vil ulike ting tolkes forskjellen som at det han vil ikke er bra nok.Jeg skjønner at det er kjempevanskelig å vise sårbarhet når det ikke har vært noe han har erfart fra før. Lettere å lukke alt inn i en kapsel.
Men vi som står rundt han og lever med han ser smerten hans likevel. Det blir enda tyngre å leve med smerten når den ikke kan settes ord på eller deles.Så blir det vanskelig å ta opp hvordan jeg har det i forholdet når han ikke har det godt. Jeg ser at det oppleves som en ekstra belastning for han. Han sier da fort at det å høre at jeg synes det er tungt blir en ekstra belastning. Hvis ikke han kan ta imot mine behov og tanker trenger jeg et sted å gå til. Jeg må ta vare på meg selv oppi dette ellers tappes jeg for krefter jeg trenger.
Situasjonen for pårørende er ofte slik som beskrevet. Samtidig som det samme kunne vært skrevet av den som selv er syk. Ofte er det slik at savnet etter en normalitet er det samme for både den syke og den pårørende.

Enhver depresjon, angstlidelse eller annen psykisk og/eller fysisk sykdom består av et sett med symptomer som er en belastning både for den syke og omgivelsene. Det å klare på tross av disse kroppslige belastningene å kjenne kjærlighet forutsetter ar man selv klarer å holde seg fri fra de kreftene som trigger offermekanismer. Det vil si forventninger og håp som i denne situasjonen viser seg å være umulig å oppfylle for den som er syk og avhengigheter av at noe skal være på en viss måte hos den pårørende.

Å holde seg fri betyr at man må lufte sine tanker og følelser.

Som du skriver så er ikke det alltid like velkomment, ei heller at dette luftes med andre, veninner eller terapeuten. Det har ikke noe med vond vilje å gjøre hos den som er syk, men fortolkningen blir ofte preget av tilstanden og ikke minst dagsformen for den som er syk. En dag kan det derfor gå bra, en annen dag er det vanskeligere å takle.

Når man skal bruke andre til å snakke med og om man skal gjøre det vil alltid være en krevende vurdering. Utenfra er det derfor vanskelig og ofte helt umulig å vite om og når man kan gjøre hva. Her må du nok stole mest på din intuisjon. Uansett er det viktig at man ivaretar seg selv slik at man kan være der for den som sliter med sitt uansett hva dette er. Å være en tilleggsbelastning fordi man ikke evner å ta vare på seg selv er et dårlig alternativ.

Vær ærlig på dine behov for noen å snakke med og ha aksept på reaksjonene hva de nå måtte bli akkurat når du forteller det. Det er ditt behov som menneske og medmenneske å lufte dine tanker. Kjenne samtidig etter at dette behovet ikke overdrives i frustrasjon. Ha samtidig aksept for at hans marginer kan være begrenset og at du derfor ikke kan lufte de sammen med og overfor ham.