En leser sendte inn følgende spørsmål:

Snur jeg meg og ser tilbake på hvordan jeg har levd mitt liv så langt, tenker jeg at mye av min adferd har vært drevet av et ønske eller en drivkraft om å være grei mot andre. Være noe for andre, få andres aksept eller takknemlighet for det jeg gjør. Være den som stiller opp, hjelper, lytter og en man kan stole på. Dette gjelder alle på min vei, men selvsagt mest nær familie, egne barn, venner og samboer/ektefelle.

Spørsmålet er om man gjør ting mot andre for egen skyld/del eller for andres del. Å gjøre ting for egen del har en negativ klang i mitt hode, å være eller tenke som en egoist er negativt og ikke noe å stå inne for. 
Så kommer jeg likevel i mitt indre frem til at stadig mer av det jeg gjør for andre er drevet frem…