Følgende er sendt inn av en leser:
Et aspekt ved å være godt voksen når man får barn er at du kommer i overgangsalderen når barna er i tenårene. Begge tidsepoker er krevende faser i livet, der en kan bli selvsentrert og egoistisk. Den ene på vei inn i voksenlivet og den andre på vei inn i alderdommen. Mye erkjennelse og aksept som må til for å balansere endringene.
For min del ble det min 15 år gamle datter dette gikk ut over. Jeg hadde jo til en viss grad innsikt og erfaring. Hun var helt i starten av innhøstingen av denne viktige lærdommen. Stakkars jente. I praksis fikk hun en selvsentrert mor som ville og trengte å gjøre sine greier. Selvutvikling, selvgransking selverkjennelse og selvhevdelse. I tillegg kommer helseplager, hetetokter og lite søvn som i sin tur stjeler energi og gir dårlig livskvalitet og forverrer tilstanden. Ond sirkel. Jeg ble en utmattet padde som hadde vondt over alt. Og dette skulle den stakkars 15 åringen ta hensyn til og leve med. Hun som i aller høyeste grad trengte å bli sett og forstått. Ikke minst bli tatt hensyn til. Dette kunne bare ikke fungere. Det ble et veldig urettferdig løp den unge frøkenen var nødt til å tape.
Heldigvis gjorde et klokt hode meg klar over dette, slik at jeg nå har fått mulighet til å rette opp noe av skaden som bare tenåringen min kan tilgi meg.
I denne fasen av barnas liv settes du hardt på prøve som foreldre. Det er viktig å opprettholde tillit, trygghet og samhørighet som forhåpentligvis varer livet ut. Det er også i denne tiden det er så lett å trå feil på begge sider. Feilstegene kan få fatale konsekvenser. Særlig for tenåringen. Overgangsalder kan ta så stor plass og gjør deg så selvsentrert. Det er nesten ikke forsvarlig å oppdra en tenåring i den fasen av livet. Og enda verre om du er alene om omsorgen. Dette kommer til å bli et problem i samfunnet ettersom vi får barn så sent og skilsmisser er så hyppige. Jeg skulle ønske noen hadde sagt noe om dette til meg underveis, helst før jeg fikk barn.
Bare en tanke fra en mor i 50 årene.