Månedlige arkiver: mai 2015

Tankens kraft

Dialoggruppen

Informativ artikkel om placeboeffekten.

Hovedpoenget slik jeg ser det er at hjernens kraft er sterk enten det handler om at den påfører smerter fordi det har satt seg et smertemønster der eller den tar bort smerte fordi vi tror smerten skal bli borte.

Ser i en rekke tilfeller at pasienter med kroniske smerter blir langt bedre når den kognitive effekten, dvs den delen av smerteopplevelsen som bygger på tradisjon og overbevisning er korrigert. Sagt på en annen måte så er det slik at de som går med smerter over lenger tid ikke blir bedre fordi den aktuelle smerten har satt seg som et mønster. Hjernen tror at det skal være slik og smerten opprettholdes. Bakgrunnen for smertene kan være sammensatt uten at årsakssammenheng ser ut til å ha vesentlig betydning.

Vanlige mønstre knyttet til smerte er pessimisme, forutinntatthet, tvil, feig m.fl. Disse er drevet av en frykt for smerte…

Vis opprinnelig innlegg 124 ord igjen

Relasjoner og forventninger

Følgende innlegg er sendt inn av en leser:

Jeg er i en relasjon med en mann og har vært det noen måneder nå. Tar meg med jevne mellomrom i at jeg blir gående lenge i ensomhet uten en lyd eller et tegn fra ham. Han blir rett og slett taust fraværende. Vi bor hver for oss og han har vært singel i 6 år før han traff meg. Jeg har også vært singel noen år før denne relasjonen.
Når jeg blir gående alene slik og det ikke kommer noen initiativ så tar heller ikke jeg noen og tiden bare går. Det gir rikelig mulighet til spekulasjoner fra min side på hva han holder på med. Kjenner på sjalusi, bitterhet, frustrasjon, engstelse og håpløshet over situasjonen. Jeg er også redd for at jeg med disse følelsene bryter ned relasjonen over tid både for meg og ham. Er jo ikke akkurat oppbyggende følelser jeg kjenner på.
Har opplevd en barndom med mye avvisning og forstår at det kan ha med det å gjøre også.

Har derfor noe spørsmål som jeg håper du kan svare på:

1. Jeg ser som sagt hva jeg gjør feil her, men hvordan kan jeg håndtere dette på en mer moden måte?
Det å håndtere dette ennerledes og som du sier mer modent krever noe fra begge parter. Dessuten er det ikke nødvendigvis barnslig å ha de følelsene du beskriver. Det har voksne mennesker hele tiden. Går ut fra at du ønsker å håndtere det mer hensiktmessig for din del og tar utgangspunkt i det i mitt svar.
Følelsene du beskriver er et resultat av det å bli rammet av omstendigheter du ikke er kvinne over eller har mulighet til å kontrollere. Det at du har håp og forventninger til ham og hans adferd gjør deg sårbar. Skuffelsene kommer og de følelsene du beskriver blir en realitet. Første bud er å forstå at dette er en naturlig reaksjon fra din side, påvirket av sårbarheten din i situasjonen og historikken i lignende situasjoner. For å kunne tenke klart er det derfor viktig med den mye omtalte selvaksepten på følelsene og tilgivelse av deg selv for at du har latt deg ta av omstendighetene.
Når du har landet i den og finner litt mer ro så er neste skritt å kjenne etter hva du har behov for akkurat nå og så gjøre akkurat det. Hvis du der finner behov for å ta kontakt og være tydelig med ham så gjør det. Det er langt mer hensiktsmessig ennn å gå og gruble. Kanskje får du svar på det du lurer på. 
2. Når det gjelder dette med å treffes regelmessig, så har jeg tatt det opp med han før – at det er viktig for meg for å utvikle denne relasjonen. Vet ikke om han har glemt det allerede. Føler behov for å si noe rundt dette, men vet ikke helt hva. Har du noen forslag på hvordan jeg kan være tydelig på det?
Hvis du har vært tydelig på det så kan du jo starte med å sjekke om han har oppfattet det du har forsøkt å si, eller sagt på en annen måte om du faktisk har vært tydelig. Da kan du forsøke å formulere deg omtrent slik:
Jeg har forsøkt å være tydelig mot deg på at det er viktig for meg å treffes regelmessig hvis jeg skal kunne utvikle relasjonen for min del.
Når jeg opplever at vi treffes så uregelmessig som vi gjør skjønner jeg at jeg antagelig ikke har vært spesielt tydelig, eller at det kanskje er andre grunner til uregelmessigheten.
Er nysgjerrig på hva tenker du om det?
Her er det viktig at du gir ham god tid til å tenke seg om og at du ikke hjelper ham på vei med svaret hans. Gjenta gjerne spørsmålet etter en stund. Det er meningen at du skal utfordre ham på om han kan være ærlig med deg på dette, om han tør å si til deg at du ikke har vært tydelig for eksempel eller at han ikke har våget å snakke om temaet fordi han har andre behov. Mulighetene for hvor denne samtalen kan gå er mange. Ved å stille den type åpne spørsmål stimulerer du ham til å åpne seg.  
3. Hvordan holder man på nærhet og samhold når man kanskje ikke treffes på 3-4 uker? Jeg sliter veldig ift det.
Nærhet er en viktig del av en relasjon for de aller fleste, men ikke for alle. Mye kommer an på tradisjoner her. Hvis du tillegger nærhet mye vekt så vil det utgjøre en viktig del av samhold for deg, mens han kanskje har det annerledes og klarer seg med mindre nærhet både fysisk og mentalt. Her er mennesker forskjellige, uavhengig av kjønn. Å akseptere en slik ulikhet er en viktig del av utviklingen av relasjonen. Noen ganger må man lære seg å leve med at det er slik. 
4. En ting som irriterer meg er at jeg ofte ikke vet om han kommer i helgen før dagen før (dvs torsdag eller fredag), så det føles av og til som om jeg har en sånn droppinn-tjeneste her. Jeg har behov for litt langsiktig planlegging. De helgene han har vært her nå, så har vi ikke gjort så veldig mye. Jeg har lyst til å planlegge utflukter og turer i skogen f.eks. Kan jeg bare si at jeg har behov for litt langsiktig planlegging eller vil det føles som kontroll? Jeg klarer ikke helt å skille mellom hva som er kontrollbehov og ikke, men litt planlegging må vel være lov å ha?
Igjen er det viktig å være tydelig, det vil si å si det på en måte som inneholder den riktige følelsen som driver. Det kan for eksempel sies på følgende måte:
Har merket meg at vi sjelden planlegger helgene sammen før i siste liten. Skjønner at det for min del skyldes at jeg vegrer meg for å spørre i frykt for at du skal tro at jeg vil kontrollere deg og dermed kunne miste deg.
Hadde bare lyst til å dele denne tanken med deg i tillegg til at jeg i fremtiden vil ta initiativ til å planlegge mer langsiktig.
Vent litt etter at du har sagt dette og se hva slags reaksjon du får. Kanskje tar han selv på seg noe skyld og beklager. Pass deg for å forvente noe mer, da menn som oftest ikke gjør noe som helst for å forbedre seg i så måte. De har sjelden slike tradisjoner innlært. Når han har svart deg eller ikke har gjort det er tiden inne for å ta frem kalenderen og planlegge helgene fremover. Det blir nok du som må ta det initiativet. Bruk ordet lyst når du snakker om helgene som kommer og gi ham tid og rom til å være ærlig på sine behov i så måte. Her blir aksept viktig da det slett ikke er sikkert han har samme behov for samvær som deg.Uansett blir det avklarende.
5. Er det noe annet jeg kan gjøre for å få dette litt mer forutsigbart? Det føles veldig tilfeldig innimellom må jeg innrømme og da kjenner jeg på litt gammel tvil. Er han egentlig interessert i meg? Til sommeren f.eks har jeg barnefri og han ferie samtidig, men han har ikke nevnt ett ord om at vi skal finne på noe sammen i ferien. Jeg syns jo det hadde vært hyggelig!!
På samme måte som i foregående punkt må du ta frem kalenderen og si at du har lyst til å planlegge ferien fordi du har lyst til å være sammen med ham i hele eller deler av den. Avvent hans reaksjon og spør gjerne hva han tenker om sommeren generelt. Sett av god tid og still åpne spørsmål. Pass på at du tar deg pauser så du kan tåle eventuell bristende forventinger og illusjoner som dukker opp og rydde i reaksjonen dine etter hvert som de oppstår. 
6. Jeg har ikke hørt et pip fra ham på godt over ett døgn nå. Alle vennene mine sier at det er rart. Jeg aner ikke hva han driver med. Er det normalt å ikke høre fra kjæresten sin hver dag? Er det noe man ikke kan forvente?
Som svart på tidligere så er det i seg selv fare for å bli skuffet når man har forventninger som viser seg å være illusjoner. Det er slik det er akkurat nå, men ikke nødvendigvis for evig tid. Uansett må det aksepteres at det er slik nå og du må være raus med deg selv og tilgi deg for at du blir tatt av den skuffelsen. Hva som er normalt eller vanlig er ingen målestokk i en slik sammenheng. Her er variasjonene store, men tendensen er nok dessverre slik du opplever det for de aller fleste over tid. 
Avslutningsvis har jeg lyst til å tilføye at alle relasjoner trenger modning. Noen ganger går det raskt, andre ganger tar det lengre tid. Ingenting er unormalt eller uavnlig i en slik sammenheng. To sterke mennesker med selvstendige meninger om hvordan ting bør og skal være er det viktigste utgangspunktet. En god start er å få til god og ærlig kommunikasjon slik at dere begge kan kartlegge hvordan den andre er og hvilke behov vedkommende har. Å ta initiativ til slike samtaler er et ansvar for begge, men historikken viser dessverre at det som oftest er kvinnen som må ta dette. Det er ikke noe som vil endre seg med de første hundre år som kommer så det er like greit å gjøre det i fremtiden også. Kanskje kan din sønn lære av deg og bli en mann som tar initiativ til å snakke sammen. Start derfor samtalene med for eksempel følgende formulering:
 Nå er det jammen lenge siden vi har hatt en god prat. Kjenner at jeg har behov for det nå når sommereferien nærmer seg. Gleder meg til det.
Når passer det for deg med en prat?
Si gjerne noe om hva du ønsker å prate om, for eksempel sommerferien slik at han kan forberede seg litt. Lykke til!

Hva drives våre handlinger av?

Dialoggruppen

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Snur jeg meg og ser tilbake på hvordan jeg har levd mitt liv så langt, tenker jeg at mye av min adferd har vært drevet av et ønske eller en drivkraft om å være grei mot andre. Være noe for andre, få andres aksept eller takknemlighet for det jeg gjør. Være den som stiller opp, hjelper, lytter og en man kan stole på. Dette gjelder alle på min vei, men selvsagt mest nær familie, egne barn, venner og samboer/ektefelle.

Spørsmålet er om man gjør ting mot andre for egen skyld/del eller for andres del. Å gjøre ting for egen del har en negativ klang i mitt hode, å være eller tenke som en egoist er negativt og ikke noe å stå inne for. 
Så kommer jeg likevel i mitt indre frem til at stadig mer av det jeg gjør for andre er drevet frem…

Vis opprinnelig innlegg 571 ord igjen

Årsutdanning starter opp med nytt kull til høsten

Det er tilstrekkelig antall påmeldte til å starte opp og det blir dermed oppstart til høsten. Datoer er ikke fastsatt, men vil snarlig bli det. Samme med kurssted som blir i nærhet til sentrale Follo.

Det er fortsatt noen ledige plasser for de som er litt sent ute så det er bare å ta kontakt også fremover.
Dere som har meldt dere på via Facebook bes ta kontakt på epost dersom påmeldingen ønskes opprettholdt.

Mer om utdanningen finner du her.

Påmeldingsfristen for årsutdanning 15.mai nærmer seg.

Det er stor pågang etter Dialoggruppens tjenester, sannsynligvis fordi vi praktiserer en metode som faktisk fungerer for de fleste i den hverdagen de lever i til daglig. I Oslo, nord på Østlandet, i Østfold og på vestsiden av fjorden har vi i dag ikke terapeuter, men får fra tid til annen forespørsler fra de stedene.
I Drøbak og Son er vi i dag flere som tar imot kunder/pasienter.

Det betyr at for deg som praktiserer som kognitiv terapeut eller ønsker å gjøre det så er vår utdanning det som kanskje kan gi deg ekstra vekst i kundemasse og ytterligere utvikling som terapeut. Det er en fordel om du har bakgrunn fra bransjen, men pasientkompetanse er det viktigste så utdanningen er åpen for alle.

Fristen er 15.mai og det er fortsatt ledige plasser.

Noen har meldt deltagelse via Facebook. Ber om påmelding via epost strekerud@dialoggruppen.no
som bekreftelse på påmelding.

Til de som er påmeldt så vil det kommer mer informasjon i etterant av påmeldingsfristen.

Les mer om utdanningen under Utdanning på nettsiden.

Vi gleder oss til å starte opp og håper vi får mange nok deltagere til at det lar seg gjennomføre.

Illusjoner

Dialoggruppen

Diktet under er innsendt av en leser: 
Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?

Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?

At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?

Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kolbein Falkeid

Vis opprinnelig innlegg

Lengselen etter å komme hjem, igjen

Ønsket om å bli elsket.

være nær,

etter å nå lenger,

ikke alene, men i fellesskap,

sammen og i fortrolighet med en annen

Drivet etter det å oppnå en slags forsoning,

en elevering,

en opplevelse av å trø utenfor og over

det som er jordisk

Muligheten til å nå det universelle;

fredens platå,

gjennom det å bli elsket

Der farger, lyd, følelser og forståelse bare er,

hvor kommunikasjon er det samme som stillhet

og møtet med den andre er noe flyktig,

men samtidig svært nært

Der enkelthetene er det samme som helheten,

og den fysiske tilfredsstillelsen erstattes av den åndelige;

i en fullkommen nytelse

Å bli elsket og å nå inn til hverandre er nøkkelen,

selve døråpneren til det ukjente,

men allikevel så kjente land

-Den indre fredens univers;

og den guddommelige bevissthet

AGT

Dette er skrevet av nok en leser. 

Fra en mor til en tenåringsdatter

Følgende er sendt inn av en leser:

Et aspekt ved å være godt voksen når man får barn er at du kommer i overgangsalderen når barna er i tenårene. Begge tidsepoker  er krevende faser i livet, der en kan bli selvsentrert og egoistisk. Den ene på vei inn i voksenlivet og den andre på vei inn i alderdommen. Mye erkjennelse og aksept  som må til for å balansere endringene.
For min del ble det min 15 år gamle datter dette gikk ut over. Jeg hadde jo til en viss grad innsikt og erfaring. Hun var helt i starten av innhøstingen av denne viktige lærdommen. Stakkars jente.  I praksis fikk hun en selvsentrert mor som ville og trengte å gjøre sine greier. Selvutvikling, selvgransking selverkjennelse og selvhevdelse. I tillegg kommer helseplager, hetetokter og lite søvn som i sin tur  stjeler energi og gir dårlig livskvalitet og forverrer tilstanden. Ond sirkel. Jeg ble en utmattet padde som hadde vondt over alt.  Og dette  skulle den stakkars 15 åringen ta hensyn til og leve med. Hun som i aller høyeste grad trengte å bli sett og forstått.  Ikke minst bli tatt hensyn til. Dette kunne bare ikke fungere. Det ble et veldig urettferdig løp den unge frøkenen var nødt til å tape.
Heldigvis gjorde et klokt hode meg klar over dette, slik at jeg nå har fått mulighet til å rette opp noe av skaden som bare tenåringen min kan tilgi meg.
I denne fasen av barnas liv settes du hardt på prøve som foreldre. Det er viktig å opprettholde  tillit, trygghet og samhørighet som forhåpentligvis varer livet ut. Det er også i denne tiden det er så lett å trå feil på begge sider. Feilstegene kan få fatale konsekvenser. Særlig for tenåringen. Overgangsalder kan ta så stor plass og gjør deg så selvsentrert. Det er nesten ikke forsvarlig å oppdra en tenåring i den fasen av livet. Og enda verre om du er alene om omsorgen. Dette kommer til å bli et problem i samfunnet ettersom vi får barn så sent og skilsmisser er så hyppige.  Jeg skulle ønske noen hadde sagt noe om dette til meg underveis, helst før jeg fikk barn.
Bare en tanke fra en mor  i 50 årene.