Egoisme er et begrep som har fått endel urettferdige merkelapper på seg hvor det blir brukt i omtalen av hensynsløs og urettferdig kynisk adferd som går utover andre. Det blir kanskje brukt om folk som blir ansett å ikke bry seg om andre og behandler dem dårlig. Like så er handlinger basert på egen interesse noe alle gjør selv om man ikke nødvendigvis bruker begrepet egoisme for å beskrive det. Kynisme er også et begrep som ofte får mye dårlig omtale, kanskje oftere sant enn ved egoisme, men det finnes også flere nyanser ved dette. Altruisme blir ofte sett på som motparten til egoisme, men man kan argumentere for at disse to ståstedene egentlig går om hverandre. For hva gjør man i det moderne Norge med et velferdssystem som hele tiden utvikles videre på altruistiske verdier for at vi skal ha så like muligheter som mulig. Egoisme er diskutert i fra alle kanter på det økonomiske plan, men ikke er den så lite definert som når det kommer til samvær og det sosiale plan.
Å være egoist er på mange måter evnen til å mestre karriere, det sosiale liv, samliv og på andre områder hvor det er engasjement, glede og lyst som følelse. Der egoisme er motivasjon forutsetter det nettopp at det er de følelsene som er bak ellers ville det blitt noe annet. To egoister kan leve godt sammen. Man kan faktisk argumentere for at man må ha egoismen der for å i det hele tatt leve godt sammen. Mange har problemer med med det å «ta for seg». Enten de er kjærester, ektepar, venner eller bekjente. Når man oppsøker gode venner så kan det være for sosial stimuli, underholdning, samvær, latter, flørt, glede og inspirasjon. Man kan ha nytte av ressursene til hverandre gjennom dialog der man reflekterer sammen over generelle problemstillinger eller mer personlige. Seksualitet er også en egoistisk form for utrykk når det er ment for nytelse mellom to samtykkende parter. God egoisme er noe alle med andre ord gjør og som man har stor glede av, men det er med noen forbehold.
Grunnstenen i å bedrive god egoisme er høy bevissthet.
For det første er det bevisstheten om eget ansvar og selvstendighet. I første rekke vil dette si at man går inn for det man vil ha. Man legger inn innsatsen bak utdanning man vil ta, jobber for den karrieren man vil, tilrettelegger for det samlivet man vil ha og stiller opp for seg selv. Dette betyr også at man tar den sunne skylden om man faller i prosessen hvor man også gjør en innsats for å komme seg opp igjen med eller uten hjelp. Det er også et eget ansvar hva gjelder initiativ. At man holder kontakten oppe hvor det er ønskelig, at man inntar nye bekjentskap når man får lyst til det og hvor man generelt ser på seg selv ansvarlig for sitt liv i relasjon med andre. Dette egne ansvaret gjør at man blir mer uavhengig fordi man bygger selvtillit gjennom å ta initiativ. Man er ikke avhengig av enkeltpersoner for at man skal bli møtt på sine behov.
Motstykket her er at man venter på at resten av verden skal ta opp telefonen å ringe.
Noe man atpåtil kanskje også forventer.
Når man skal lære av prosessen man er i så er bevissthet rundt forventninger viktig. Man må innse at man er ansvarlig for sine egne forventninger og dermed også sin egne skuffelser. Det er med andre ord viktig å tillegge seg realistisk forventinger gjennom læring og det kan best gjøres om man står i sine egne skuffelser.
Noe som forebygger mot urealistiske forventninger i relasjoner er ærlighet og tydelighet.
I et samlivs forhold betyr dette at man egoistisk sett definerer hva slags forhold man vil ha helt etter egne premisser slik man kjenner at det er ønskelig og så deler det med motparten i samtid. Det er viktig å understreke at man deler sine behov fritt, man krever ikke at de blir møtt på det man ønsker. Man er i en uavhengig posisjon der man kan bli møtt, men det er ikke så farlig om man ikke blir det. Det er ikke i en hver relasjon man nødvendigvis trenger å dele de konkrete ønskene, bare man har gjort det for seg selv og ikke prøver å få det til å virke som det er mer der enn det er akkurat nå. For eksempel har man noen bekjente man liker å ta en øl med, noen man har intelektuelle samtaler med og så er det venner/partnere man deler mer med. Poenget er bare at man kan kjenne på sin egne naturlige egoisme uten å nødvendigvis måtte pynte på den.
Så når man bygger seg opp sosiale nettverk som kommer og går, kanskje inngått i et forhold på egne premisser og tatt initiativ til i samvær med andre kan det være på tide med sunn kynisme. Den sunne kynismen går enkelt sett på at «dette er mitt» eller «dette har jeg jobbet frem». Det betyr ikke at man overkjører andre, går i veien for dem eller holder andre utenfor. Det betyr bare at man ikke strekker seg for andre i situasjoner der andre egentlig skulle gjort en jobb selv der hvor de vil ha æren og fortjenesten. Klagende meldinger om at man ikke har blitt tatt initiativ til fra motparter som aldri tar initiativ selv kan være en slik situasjon eller der hvor andre etterspør at man holder dem oppe. Det betyr også at man ikke gir etter for alt mulig en motpart vil, men at man heller deler sine ønsker for å se om man blir møtt i stedet for å strekke seg for å tilfredsstille andre.
Den egentlig motparten til egoismen og den mange forveksler egoismen med, er feighet og frykten for avvisning.
Begrepet som egentlig dekker for dette er narsisisme. For eksempel kan man si at en person som bruker overdrevent med penger på klær, biler og hus for å bli akseptert av andre begår egoistiske handlinger, men den egentlig motivasjonen kan bedre argumenteres for at er frykten for å bli avvist og da heller ikke bli akseptert. Med andre ord ikke egentlig god egoisme. Det samme gjelder de som hele tiden er avhengig av at andre tar initiativ til dem, og som føler seg som et offer om de ikke gjør det, på grunn av frykten for å bli avvist om de skulle ta initiativ selv. Det samme kan man si om de som fortrenger en hver kritikk ved seg selv og setter seg høyere en andre og bebreider dem for å forsvare seg mot å føle seg blant annet mindreverdige, utilstrekkelige eller skyldige. Narsisisme er helt hverdagslig og går igjen hos alle ettersom det egentlig bare betyr at man unngår smerte noe alle gjør i mindre eller større grad. Det er likevel også i narsisismens navn det blir gjort skade og overgrep av andre mot andre.
Det kan være et moralsk mysterium hvorfor egoismen har fått et så dårlig moralsk omdømme.
Så hva gjør man når man har fått en realistisk tilnærming til at alt ikke ruler rundt en selv, at ting krever egen innsats, at man er åpen om sine behov, at man tar eget intativ og at man har fått forståelse for at andre også ofte handler etter egen interesse? Man finner seg gode og ærlige egoister å dele sin tid og sine behov med hvor man kan komme hverandre i møte. Betyr dette at det ikke finnes overdrevne og usunne former for egoisme? Nei. Betyr dette at kjærlighet, det å stille opp og tenke på andre, moral og andre former for altruisme ikke er viktig, er dårlige eller ikke eksisterer? Nei. Det betyr bare at det ikke nødvendigvis motsier hverandre, at det er flere nyanser til egoismen enn som så og at egoismen er noe vi har parallelt med mange andre ting som mennesker. Vi må bare lære oss hvordan vi bruker den. Når den passer og når den ikke passer. En som kan stå på egne ben har mye større forutsetninger for å holde andre oppe under nød og enda viktigere i denne sammenhengen så kan flere som står på egne ben få til mye sammen for seg selv så vel som for hverandre.
Anders E.
Dialoggruppen 