Svaret er utvedtydig ja. Det er faktisk snarere regelen enn unntaket. Det er helt umulig å ikke bli påvirket av foreldres omsorgssvikt, enten de er kjødelige foreldre eller ikke. Barn er i utgangspunktet veldig lettpåvirkelige og sårbare samtidig som de tilsynelatende tåler mye. Dette er spesielt ugunstig dersom mor eller far har en adferd som viser seg å være skadelig for barnet.
Innledningsvis er det viktig å bemerke at omsorgssvikt er et begrep som brukes om relativt alvorlige tilfeller. Omsorgssvikt har mange grader og hver og en får for egen del avgjøre om de vil kalle det en svikt, eller om det er noe annet. Som i mange andre situasjoner så kommer dette an på hvem man spør.
Ofte når jeg spør den som er rammet av omsorgssvikt så brukes ordet svik. Hos de som har utøvet sviket så tar det litt lenger tid før de er i stand til å se at det dreier seg om det. Da må jeg bare vente til innsikten kommer av seg selv før vedkommende kan gå dypere i denne erkjennelsen. Jeg vil i dette tilfellet ta utgangspunkt i en klassisk historie som mange kvinner spesialt kjenner seg igjen i. Historien er fortalt av flere klienter. Her kommer en stuasjonsbeskrivelse som inneholder elementer av hva de har erfart.
«Kvinnen leter etter mannen i sitt liv, men kjenner gang på gang at vedkommende etter en tid ikke har det som hun trenger. Dette skjer typisk når avstanden mellom treffene øker og den første hormonelle tiltrekningen og spenningen avtar. Hun kjenner etter hvert ofte avsky og tar gradvis avstand fra vedkommende. I neste runde med neste mann gjentar det samme seg. Dette blir en repetisjon som etter hvert blir veldig trettende å være i. Vedkommende blir stadig mer dessillusjonert og tilværelsen fylles mer eller mindre av avmakt til enhver tid. Ensomheten er der og man begynner å gå på akkord og ta til takke med nesten hva som helst bare for å slippe å bli alene.»
En slik adferd kan komme av omsorgssvikt. Det som vanligvis får kvinner til å strekke seg langt og lenger enn langt for å få eller holde på en mann, er at de i barndommen ikke har blitt sett av sine foreldre. Savnet etter å bli sett blir dermed overført til den mannlige relasjonen og kan fort bli en belastning og etter hvert en overbelastning som gjør at vedkommende trekker seg unna. Ubalansen mellom tilbud og etterspørsel slår fort ut i at kommunikasjonen bærer preg av savn etter noe som hverken den nye partneren kan eller ønsker å gi.
Mennene har lært av foreldrene at foreldrene alltid ordner opp når han har vondt.
Det fører til at mannen har med seg noen forventninger som vanskelig kan bli innfridd over tid. Kvinner innser heldigvis mer og mer at de ikke kan ta ansvar for voksne menn slik deres formødre gjorde.
Kvinnen har lært at bare hun strekker seg og legger til rette for mannen, så blir hun sett.
Det fører til at kvinner blir trengende og avhnegige når mannen søker frihet og pauser for egen del. Menn orker sjelden over tid, kvinner som må ha det på en viss måte.
Dette er en av hovedgrunnene til at flere og flere danner særbo.
Uten at man nødvendigvis bruker ordet omsorgssvikt så kan man jo allikevel spørre seg om det ikke er det når det får slike utslag. Til foreldres forklaring må jo sies at de fikk den opplæringen de fikk. Slik kan jo skylden skyves bakover i tid.
Når du vet at det er slik nå, er det kun du som kan gjøre noe med ditt liv.