Månedlige arkiver: februar 2015

Misforståelse

Dialoggruppen

Hvorfor er det så lett å misforstå andre?

Årsaken er sammensatt. En ting er avsender og budskapet som blir sendt ut, graden av tydelighet, kroppsspråk som forteller noe annet enn det verbale samt situasjonen budskapet blir gitt i. Et annet element er mottaker, sinnsstemning, energinivå, utgangspunkt for lytting samt vilje og evne til å få med seg det som kan ligge mellom linjene.
Krevende øvelse med andre ord.

Ut fra et kognitivt ståsted så oppstår misforståelse fordi:

  1. Avsender snakker utydelig
  2. Det blir dermed rom for tolkning
  3. Mottaker tolker ut fra egne referanser på temaet
  4. Referansene er ikke de samme som avsender har
  5. Overenstemmelse blir ikke sjekket ut med kontrollspørsmål

Dette understreker nok en gang viktigheten av tydelighet. Les mer om hva tydelighet er her.

 

Vis opprinnelig innlegg

De stille menneskene 2

Dialoggruppen

Skrev i foregående innlegg om hvorfor mennesker er tause og innesluttede. Her er en artikkel fra Aftenposten som handler om de samme symptomene.

Årsakene til adferden styres av barnets oppfatning av at noe er feil med det. Skam, skyld, ensomhet og savn er fremtredende styrende følelser. Hovedutfordringen er at de færreste foreldre ser at det gjelder dem. Grunnen er at bevisstheten er for lav. De har hverken kunnskap eller evne til å se det uten inngående påvirkning og opplæring. Dagens behandlerapparat har heller ikke nok innsikt da bevisstheten hos de som underviser heller ikke er høy nok. Hva dette vil føre til i fremtiden er ikke godt å vite, men det er uansett viktig med mer kunnskap og flere bevisste mennesker i viktige posisjoner.

Vis opprinnelig innlegg

De stille menneskene

Dialoggruppen

Spørsmål fra leser: Når barn eller voksne blir stumme. Hvilke følelser trigger denne delpersonligheten osv?

En del mennesker er veldig stille av seg. Noen er stumme og sier ingenting og kan ofte i sin stillhet sette seg selv utenfor mange ting som av flertallet blir ansett som naturlig sosial omgang. Blir disse menneskene spurt om noe så er svaret ofte, vet ikke eller vagt og uten styrke og klarhet. Non kan være mer pratsomme i noen settinger, mens de blir helt stumme i andre.

Den vanligste følelsesmessige driveren bak dette er frykt for skam/mindreverd/utilstrekkelighet som vil kunne oppstå dersom man sier noe som omgivelsene ikke liker eller er enige i. Derfor er det tryggest å være stille og passiv og ikke si noe. Følgene blir da for eksempet at man er stum i mange sammenhenger.

Å løse opp i dette tar tid og handler om at man må finne årsakene…

Vis opprinnelig innlegg 64 ord igjen

Konkurranseinstinkt. Hva er egentlig det?

En leser sendte inn spørsmål om hva som gjør at vi ofte konkurrerer i trafikken selv om det er lite å tjene på det.
Svar: Konkurranseinstinkt er det som får oss til å gå i akutt konkurransemodus i mange situasjoner, hvor trafikken er et godt eksempel på et område hvor det ofte slår inn.
Mange mener mye om hva konkurranseinstinkt er. I disse VM-tider så er det fristende å se på toppidrettsutøverne, men gitt at de er relativt få så er de neppe representative for konkurranseinstinktet slik det er hos folk flest.

For å finne svaret så kan vi se på definisjonen. Den varierer noe, men det som går igjen kan kort sies å være…

«en innbitt vilje til å unngå å tape og samme til å vinne».

Forsåvidt kanskje riktig, men allikevel ingen forklaring på hva det egentlig handler om. Under dette praktiske nivået for handling og tanke så ligger det mye krefter som slippes løs i en konkurransesituasjon og ikke minst under de utallige treningstimene som ligger bak det å vinne. Konkurranseinstinktet er imidlertid like sterkt hos de som ikke trener, så trening er ingen forutsetning.

For å forklare velger jeg å ta utgangspunkt i konkurransen mellom syklist og bil i trafikken. Om du ikke har opplevd det, så er det klassiske at det er få som velger å vike i den situasjonen, enten man har bilens stålpanser rundt seg eller er ubeskyttet på en sykkel. Risikoen for å bli skadet er i den situasjonen faktisk lite relevant fordi konkurranseinstinktet er slått på. Og som ordet sier så er dette et instinkt.

Instinkt er i utgangspunktet et mønster vi har fordi vi ikke kan klare oss uten hvis vi skal overleve.

Når en syklist og bilist møtes i et trafikkert kryss i Oslo i morgenrushet så er det fort gjort at det blir kamp om å komme lengst frem først. Ingen vil gi seg og syklisten kan fort gå så langt at han langer ut et spark mot bilen. Bilsjåføren bruker hornet og sier fra på den måten. Her er nok delen som handler om å ikke tape vesentlig. Så hva driver egentlig den.

Frykten for å tape og kjenne skam og dermed kunne bli ensom,
fordi vi med skam ikke blir attraktive, er et vanlig motiv.

Konkurranseinstinktet blir dermed et spørsmål om å være sterkest og ikke bli rammet av skam og dermed mindreverd som kan gjøre oss mindre interessante for en partner. Ja, det lukter av evolusjonspsykologi som handler om instinktive opphav til mange mønstre, som blant mange med rette blir sett på som ganske primitive. Og menn er de som oftest er ganske primitive i trafikken, dessverre.

Blir de i tillegg»angrepet urettmessig» av en eller annen på en sykkel eller i en bil så er det viktig å unngå å tape ansikt. Tap av ansikt i en slik situasjon gjør oss også mindre attraktive og gir dermed øket risiko for ensomhet og i verste fall en ensom død hvis vi ser evolusjonsmessig på det.

Det er mulig det var slik for 50.000 år siden, men neppe i 2014.

Tenk over det i neste veikryss før du nesten kjører over syklisten. Og til alle dere kvinner som kjenner en slik mann. Se med romslighet til hans steinalderinstinkt da han neppe er i stand til å stagge det der og da. Etterpå kan dere gjerne si fra at det ikke gjør ham spesielt attraktiv å opptre så primitivt. God tur.

Panikkangst

Dialoggruppen

Panikkangst er en fysiologisk reaksjon som oppstår på grunn av lav psykisk energi.

Typiske symptomer er pusteproblemer, vondt i brystet, hjertet «hopper» i brystet, høy puls, varme, løs mage, massiv tankestøy. Antall symptomer og graden av de varierer fra person til person. Mange kjenner følelsen av intens frykt og et behov for å flykte.

Tilstanden er kroppens maksimale varsel om livsfare. Energien er da så lav at mekanismene som varsler livsfare slår seg på ved den minste belastning. Hormoner og signalstoffer, spesielt adrenalin og kortisol, er slått på for fullt. De utløsende hendelsene kan være bagatellmessige i en vanlig sammenheng, men blir av kroppens systemer oppfattet som livstruende fordi energien er så lav. Anfallene kan vare i noen sekunder opp til minutter og i sjeldne tilfeller timer.

Anfallet går over av seg selv, men kan også slås av ved å bruke selvaksepten som jeg har skrevet om tidligere. Det å…

Vis opprinnelig innlegg 59 ord igjen

Resignasjon eller aksept

Dialoggruppen

De aller fleste har inne i mellom vært i håpløse situasjoner som de ikke kan få gjort noe med. Det å innse at det ikke nytter å gjøre noe med det er en ting. Hvilken kognitiv vei du deretter velger er vesentlig.

  • Resignasjon er som det ligger i ordet å gi opp og dermed tape. Resignasjonen er drevet av vegring for å innse at man har gått på en illusjonssmell. I tillegg kan det handle om uvilje til å ta ansvaret for at man har latt illusjonen oppstå. Heri ligger flukten og den kortsiktige tryggheten.
  • Aksept derimot handler om å godta virkeligheten. Ta inn over seg illusjonene og ta læring samt tilgi seg selv for at man lot seg lure. Dermed frigjør du deg og kan gå videre en annen vei eller endre strategi for å kunne møte den samme situasjonen på en klokere måte enn før.

Følelsesmessig og energimessig…

Vis opprinnelig innlegg 36 ord igjen

Gode og dårlige egenskaper

Dialoggruppen

Du har kanskje fått spørsmål om du kan gi eksempler på noen gode og dårlige egenskaper.

For det første så er ikke egenskaper gode eller dårlige. De er enten egnet eller ikke egnet gitt en situasjon. Vurdering av hensiktsmessighet i situasjonen må gjøres av deg på grunnlag av den erfaring og informasjon du har tilgjengelig. Hvorvidt du har handlet hensiktsmessig eller ikke gis av hvilket resultat bruken fører til. Det som kan virke smart på kort sikt behøver slett ikke være det på lang sikt. Det er derfor viktig å gjøre gode refleksjoner på hva som skjer og hvorfor det skjer og derved bygge erfaring for å handle klokere neste gang. Prøving og feiling må til.

Neste gang du får spørsmålet om gode og dårlige egenskaperm for eksempel i et jobbintervju, kan du eventuelt svare slik:

«For meg handler det om å være bevisst på situasjonen slik at jeg kan…

Vis opprinnelig innlegg 50 ord igjen

Født negative for å overleve?

Negativitet, skepsis, tvil, pessimisme. Kjært barn har mange navn er det noe som heter. Hvorfor er dette en dominerende egenskap hos mange og hvorfor blir dette personlighetstrekket forsterket når noe eller noen manipulerer nettopp på dette området. Tenker da på situasjoner som handler om for eksempel sykdom, media som dekker nyheten om epidemier intenst og bedrifter som ser sitt snitt til å tjene ekstra på folks reaksjoner i negativ retning.

Personlighetstrekket handler om overlevelse og er sterkt nettopp fordi det gjennom århundrene har handlet om å overleve. Å bli klar over livsfare tidlig har vært nødvendig for å overleve og sitter derfor dypt i oss fra langt mer utrygge tider enn vi har i dag. Hos noen har personlighetstrekket blitt beholdt sterkere enn hos andre. Mye har med genetikk å gjøre og mye har med miljøet man har vokst opp i å gjøre. Noen blir deprimerte av dette trekket og ser negativt på alt mens andre tar lettere på livet og ser lyst på fremtiden.

Hva så hvis du synes du har for mye av denne tendensen til å være forberedt på det verste til enhver tid? Hva hvis dette tar mye energi fra deg, ødelegger livskvaliteten og gleden over livet og begrenser deg med tanke på ting du kunne tenke deg å gjøre i livet ditt? Hva kan du gjøre med det?

Det er ikke så lettvint som mange skal ha det til, at det bare er å tenke positivt.

Optimisme er det samme som pessimisme, de to egenskapene har bare motsatt fortegn. Begge handler om fremtiden og om forventninger og kontroll. Du bruker dermed det samme nervesystemet til begge deler. Det nervesystemet som er frykt og smertestyrt. Slitsomt!
Slik sett handler begge deler om noe som vi i nuet veldig sjelden har kontroll på fullt ut. Livet handler jo om at det er uforutsigbart på en rekke områder. Det motsatte av både pessimisme og optimisme er å vente og se. Glede seg i nuet hvis man ønsker det og ellers forholde seg relativt nøytralt og avslappet til det meste.

For komme i kontakt med denne avventende holdningen til det meste så må negativiteten slås av. Noen av-bryter finnes ikke, så eneste løsningen er å akseptere at du har dette personlighetstrekket såpass sterkt som du har det. Grunnlaget for aksepten ligger i logisk forståelse for at det har utviklet seg som det har gjort, at du har blitt såpass negativ som du er. Se på opphavet ditt, omgivelsene, miljøet du lever i og hvor mange ganger tanken om at noe kan gå galt har kjørt på repetisjon i hjernen din. Hvis du ut fra det kan forstå at det har forsterket dette personlighetstrekket og kjenner at du logisk forstår det så er det på tide å akseptere.

Vær helt sikker på at du mener at det er greit at det negativiteten finnes i din hjerne akkurat nå. Klarer du å mene det vil du kjenne at det skrur seg av.

Deretter kan du ved hjelp av viljen trene på å vente og se. Husk at du da skal trene opp noe som er nytt. Vær tålmodig. Det kan ta tid.

Lykke til!

Avdekke problemer, synliggjøre utfordringer og ansvarliggjøre barnet

Ovenstående ordrekke handler om det aller meste, for mange, og foregår daglig, mange ganger om dagen uten at vi nødvendigvis tenker over det. Et enkelt eksempel på det er følgende:
«Det snør og er kaldt, jeg drar vekk gardinene og sier det  til barna og tar ansvaret for at jeg selv kler meg og barna godt så vi ikke fryser når vi går ut.»

Mange tar ansvaret for barna i de enkle situasjonene. Små barn gjør nødvendigvis ikke den koblingen, ei heller eldre demente personer. Sagt med andre ord så er forutsetningen for at vi skal kunne ansvarliggjøre barna at de har evnen til refleksjon om hva vi ser og hva som er en adekvat løsning i den situasjonen. At barna er modne for oppgaven.

Poenget mitt med å ta dette enkle eksempelet som utgangspunkt er å overføre dette til situasjoner som er langt mer krevende å stå i nettopp fordi vi mangler kunnskap og dermed evnen til en fullstendig refleksjon rundt tematikken. Løsningene blir deretter og kan ramme oss selv og omgivelsene relativt nådeløst dersom området er viktig nok. Jeg vil forsøke å gi dere noen konkrete verktøy for å kunne gjennomføre de tre trinnene på en muligens mer optimal måte enn i dag.

AVDEKKE PROBLEMER
Å avdekke gjør vi hele tiden gjennom at vi bruker sansene. I de tilfellene jeg spesielt tenker på med barn så handler det om at det du avdekker ikke nødvendigvis er hele sannheten.
Barn og unge kan være tydelige, men det varierer veldig med i hvilken grad de er tatt av en situasjon og omstendighet. Hvor mye offer de er. Er de i offer blir det de uttrykker og viser med tale og kroppsspråk vanskelig å forstå uten videre. Hva har du da avdekket?

Du har avdekket at noe foregår, men at du ikke vet hva.

Ikke noe mer, ikke noe mindre. Det er den virkeligheten du opplever akkurat da. Ikke begynn å gjette eller forsøk deg på tolkning. Risikoen for at du tar feil er relativt stor og vil dermed fort medføre ytterligere frustrasjon hos barnet. Forhold deg inntil videre taus og passiv såfremt barnet ikke går løs på omgivelsene eller deg. Fortsett gjerne å observere for å se om du kan fange opp mer informasjon.

SYNLIGGJØRE UTFORDRINGER
Neste punkt er å synliggjøre hvor du befinner deg slik at det blir klart for barnet at du ikke forstår hva som foregår. Det må du gjøre ved å være tydelig for eksempel på følgende måte.

Jeg hører og ser at det er noe som irriterer deg siden du gjør som du gjør. Jeg forstår bare ikke hva det er? Er her hvis du vil snakke om det.

Du synliggjør dermed nøyaktig det du avdekker og trekker ikke inn noen flere momenter eller subjektive fortolkninger. Barnet har dermed større mulighet til å forholde seg til at du ikke forstår og er der hvis det vil snakke om saken. Ved å ikke trekke inn flere momenter unngår du økende frustrasjon.

ANSVARLIGGJØRE BARNET
Barnet er dermed ansvarliggjort. Det vil si at det nå er opp til barnet å komme videre i situasjonen ved egen hjelp eller ved å dele med deg. Det kan ta litt tid før det går opp for barnet og det er viktig at du venter tålmodig i den situasjonen eller bare fortsetter med dine gjøremål.

Å bli tildelt ansvar betyr at barnet blir motivert for å ta ansvar for seg selv samtidig som det lærer at det ikke har ansvaret for andre i tilsvarende situasjoner.

La barnet vokse med ansvaret og bruke tid. Hvis du synes det går tregt kan det bety at du har være for ansvarsfull og løst for mye på forhånd for barnet. Barnet må da få bygge stein for stein på veien mot selvstendighet.

Det må barnet gjøre selv uten ubedt hjelp.