Jobbintervjuet

Jeg får til stadighet spørsmål om jobbintervjuet som situasjon og utfordring. Min opplevelse er at de fleste går inn i intervjuet med utgangspunkt i at de skal søke om en jobb og forsøke å få den. Mye tyder på at det er utgangspunktet til de fleste. Dette utgangspunktet er ikke nødvendigvis mest hensiktsmessig.

Et alternativt utgangspunkt handler om å sette seg selv i sentrum og spørre seg om hva som egentlig er behovet rent egostisk med hensyn på det intervjuet man skal i. For å finne ut det så kan det først være lurt å kjenne etter hva man ønsker med akkurat dette intervjuet. Eksempler på slike behov er:

  • Sjekke ut om arbeidsplassen er fysisk attraktiv?
  • Hvordan er sjefen?
  • Hvordan opptrer de når de møter meg?
  • Klarer jeg å være meg selv i intervjuet?
  • Er dette et sted jeg kan tenke meg å bli særlig lenge?
  • Hvordan er miljøet og kollegene?

Et motargument kan jo være at man må ha en jobb uansett og tar hva som helst på grunn av det. Da vil slike behov bli å betrakte som ren luksus som man ikke kan koste på seg. Slik sett handler det i noen tilfeller mer om hva man kan tape enn hva man kan vinne. Uansett må valget være ditt på hva du går inn med. Kan du koste på deg å stille noen krav til hvem som skal fortjene din arbeidskraft så er du godt på vei.

Hovedpoenget mitt er at du når du går inn på basis av egne egoistiske lystbehov så er energien din mye bedre enn om du går inn med fryktstyrte trygghetsbehov. Usikkerheten din vil i siste tilfelle skinne gjennom og energien du sender ut merkes som slitsom, søkende og trettende.
Mange ansettelser handler om personkjemi. Fra naturens side er vi laget for å sky frykt og tiltrekkes lyst. Dette får utslag på hvordan du oppfattes.

Rent praktisk og kommunikasjonsmessig så er det også mye lettere å stille spørsmål når du har definert hva du trenger å vite. En som skal ansette deg og være din leder som får spørsmålet om hvordan lederstilen er vil nok bli litt paff, da det er ganske uvanlig, men samtidig oppfatte det som smigrende at noen spør om det. Du for din del vil få viktig informasjon vedrørende sjefens oppfatning og bevissthet om egen lederstil. En leder som ikke har evne til slik refleksjon bør du muligens styre unna såfremt du ikke er så til stede i deg selv at du tåler de fleste mennesketyper.
Et annet spørsmål som kan være viktig å stille er: «Hvordan blir jeg oppfattet i intervjuet, hva er opplevelsen dere sitter igjen med etter å ha snakket med meg?»
Heller ikke så vanlig at det blir spurt om da de fleste nok er litt redde for at svaret skal være negativt. Tryggere å ikke spørre da. her får du imidlertid svar på flere ting. Foruten at du får vite hvordan du blir oppfattet så får du viktigst av alt vite om du fremstår slik du tror du gjør!

Et hvert intrvju og samspill med andre inneholder kilde til kunnskap om deg selv og andre. Du må imidlertid spørre og da må du ha klart for deg hvilke behov som ligger bak. Utbyttet blir større og de som sitter på andre siden bordet kjenner at her er det gode selvstyrte energier.
Noen blir dog skremt av disse energien, men igjen er da spørsmålet om dette er et blivende sted for deg.

Lykke til!