Månedlige arkiver: november 2014

Hensikten med følelser

Dialoggruppen

Har du tenkt over hvorfor vi egentlig er utstyrt med følelser? 

Det er betimelig å tenke over siden vi til enhver tid føler et eller annet. Som nevnt tidligere så har vi fire hovedgrupper med følelser. 

  • smerte/sorg
  • frykt
  • glede/lyst
  • rettferdig sinne

Alle følelser består av en eller flere grunnfølelser. Mer om dette kommer senere utover høsten.

Tilbake til utgangspunktet. 

  • Smerte/sorg varsler oss om at noe skal korrigeres eller skulle vært korrigert. I begge tilfeller er poenget å lære å forebygge ny smerte av samme art slik at den kan unngås en annen gang. 
  • Frykten varsler fare for at en smerte skal oppstå. Hensikten er å redde oss fra den kommende smerten, igjen ved at vi finner gode konstruktive løsninger for å styre unna smerten/sorgen.
  • Glede/lyst er ment å inspirere oss til mer av det samme. Det vil si å gjenta ting vi nyter.
  • Rettferdig sinne er ment å gi oss…

Vis opprinnelig innlegg 107 ord igjen

Jeg-energi versus kroppens energi

Dialoggruppen

Når bevisstheten blir høyere er en hyppig erfaring at man kan føle seg ganske opplagt og full av energi, men oppdage at man etter relativt kort tid ikke orker mer av en eller annen aktivitet. 
Marginene er små selv om man føler seg opplagt i utgangspunktet.

Situasjonen oppstår som oftest når bedringen starter og inntreffer deretter med jevne mellomrom. Årsaken til at kroppen, inklusiv hjernen som er en del av kroppen, henger etter er rett og slett at den er biologisk og således er underlagt en rekke fysiske lover om hvor lang tid det tar å reversere og reparere en sykdomtilstand i en eller annen form. 
Jeg’et derimot er et bevissthetssentrum og inneholder ingen fysisk substans og kan således heve seg over de fysiske begrensninger kropp og hjerne er underlagt.

Du kan derfor føle deg frisk og rask i en kropp som har relativt lite energi. Tilstanden er normal og…

Vis opprinnelig innlegg 29 ord igjen

Tålmodighet

Dialoggruppen

I mange relasjoner mellom mann og kvinne kan det i perioder, på grunn av sykdom eller andre utenforliggende faktorer, være krevende for begge parter å tåle den virkeligheten som rammer og kunne vente på den andre.

En av mine klienter skrev forleden følgende dikt om dette:

«Jeg vil dit du vil,
men jeg trenger din hånd å holde i
over bekkefar og dype grøfter

og opp de bratteste liene
og at du har tålmodighet til å gå i det tempo jeg makter.»

Fine ord som kan gjøre godt å tenke litt over i en hektisk hverdag.

Eksempel: Den ene parten er i daglige utfordringer med sin ekspartner om barnefordeling og flytting. Det er i gang rettsprosesser som er krevende og den lave energien gjør at vedkommende trenger mye tid for seg selv og tid med barna. Avtaler endres og avgjørelser blir utsatt. Den nye personen i vedkommendes liv blir tatt…

Vis opprinnelig innlegg 16 ord igjen

Lystløgneren

Dialoggruppen

Spørsmål fra leser: Hva er egentlig en lystløgner?

Hvis man skulle ta uttrykket bokstavelig så kan det jo leses at vedkommende lyver drevet av lyst. Høres dog noe merkelig ut, men kan nok inneholde en stripe av sannhet allikevel.

Følelsen som her misforstått blir kalt lyst er egentlig lettelse. Lettelse er egentlig ikke noen følelse, men en kognitiv tilstand vi kjenner når frykt og/eller smerte forsvinner. Sagt på en annen måte så er lettelse fravær av frykt og/eller smerte og sånn sett en slags tomhet. Rent kjemisk og biologisk så får vi tilgang til dopamin og serotonin som er signalstoffer/hormoner som gir velvære.

Veldig mange mennesker tror at de kjenner glede når de egentlig kjenner lettelse. Derav kan begrepet lystløgner ha kommet.  Det gir videre grunnlag for å anta at lystløgneren på en eller annen måte kommer seg unna en frykt og /eller smerte ved å lyve. Heri ligger grunnlaget…

Vis opprinnelig innlegg 48 ord igjen

Glede og selvavvisning

Skrev i juli et innlegg om savn og selvavvisning hvor jeg viste sammenhengen mellom å savne noe og ta sorgen over å ikke få det man savner, på forskudd.

Mennesker som har vokst opp under vanskelige forhold har ofte problemer med å kunne tillate seg å kjenne glede. En viktig årsak til dette er mønsteret som handler om selvavvisning.
For det første så blander disse menneskene som de fleste andre sammen lettelse og glede og derav fortolkes lettelsen som glede. Lettelsen forsvinner fort, ikke bare fordi omgivelsene tilfører ny smerte, men også fordi lettelse i seg selv er flyktig og kortvarig. Når lettelsene historisk sett både var sjeldne og ikke varte spesielt lenge så ble det en sannhet at glede og gode følelser ikke varer.

I disse førjulstider så er det mange som ikke klarer å glede seg til jul. Ovennevnte gruppe er en slik. Med en gang julegelden uttrykkes av omgivelsene og gleden sniker seg på fordi den smitter, slår selvavvisningen inn og sier at det ikke er noen vits i å glede seg til det som kommer fordi det sikkert blir en dårlig opplevelse. Slik sett blir førjulen og julen gledesløs og det blir gjennom flere år med gjentagelse en tradisjon at det skal være slik. Det er frykten for den gamle smerten som styrer dette og dermed er behovet for å være forberedt utløst hvorpå selvavvisningen kobler inn fordi det er tryggest å være forberedt.

Å løse opp et slikt mønster handler om å skille lettelse og glede. Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen av mønsteret over og kjenner at det stemmer for deg så er tiden inne til å erkjenne at det har vært slik. Neste punkt er å akseptere at du ikke har forstått at glede er noe du må velge.  Viktig at du klarer å mene at det virkelig er greit. Hvis du får til denne selvaksepten vil du sannsynligvis utløse en del restsmerte og vemod over at det har vært slik.

Neste punkt er å kjenne etter, som jeg skrev om i God Jul?, hva du egentlig har lyst til å bruke høytiden og fridagene til. Jul er et eksempel på selvavvisning som er spesielt tydelig nå om dagen. Mange av de som kommer og snakker med meg begynner med å grue seg allerede når sommeren er over. La meg ta følgende eksempel fra gutt på 10 år som har en kronisk sykdomm som medfører kontinuerlige smerter og bekymringer. Han sa følgende nylig:

Jeg gleder meg ikke til jul fordi jeg som regel får vondt når det bli kaldere. Jeg burde egentlig reise et sted som er varmere på denne tiden av året.

Når jeg spør om han har sagt dette til sine foreldre så sier han følgende:

Nei, da ville de bli lei seg. Jeg lager gavekalendere til mamma og pappa så de ikke skal merke at jeg gruer meg…

Tankevekkende er ikke et dekkende ord. Selvavvisning i praksis fra et ungt menneske som mentalt har modnet raskt på grunn av sin sykdomsopplevelse. 10 åringen vil minst av alt påføre omgivelsene sin smerte da han opplever at de har mer enn nok og at han opp gjennom sin korte historie ofte har vært til belastning. Som oftest fordi omgivelsene på en eller annen måte har gitt uttrykk for det. Mye skyld å bære for en ung mann. Vanskelig å velge glede på tross av disse omstendighetene. Lite tradisjon å støtte seg på.
Selvavvisningen finnes og mange har det i større eller mindre grad. Det å våge å kjenne og definere sine egne behov, si de høyt og avvente omgivelsenes tilbakemelding krever mot.

Kanskje er det julegaven du skal gi deg selv i år.

Tørt kjøttstykke

ANDERS EVENRUD

KAPITTEL 1

«This mode is incredible.
It’s out of
This world. Too bad I must always leave it, But that’s life»

(Corey Taylor)

Max gikk på vandring i sett eget hodet. Han hadde ikke vandret her på en stund. Han visste ikke helt om han egentlig klar var for det, men situasjonen hadde gjort det slik. Det var kommet til å bli en nødvendighet. Hans ytre verden var fylt av varselsignaler og hans ytre selskap hadde gitt uttrykk for at han strengt tatt måtte gjøre noe som ihvertfall ville virke konstruktivt. Ellers ville han ikke nødvendigvis ha så mye selskap lenger. Max likte vanligvis helst å holde innsiden på avstand og var mer på vakt for utsiden selvom han var avhengig av den. Han pleide å holde sitt indre seg utenfor bevisst rekkevidde der hvor det ikke sto i veien for hverdagen selv om det på mange vis gjorde det. «Tanker» tenkte han paradoksalt mens han tok en slurk av glasset. «Hva er egentlig vitsen?»

Rebecca hadde sagt til ham mange ganger at han måtte gå å snakke med noen, men han var fast bestemt på at han skulle «ordne opp selv». Ikke visste han helt hva han skulle ordne opp i. Det gikk for det meste ut på å la dagen gå og enten tenke mindre over saken eller mer over saken. Sakene kunne ha jo tenke på ettersom de kom på løpende bånd. Like viktige og tidskrevende hver gang. Selv om den forrige var glemt da han kom til den neste og var den forrige egentlig noen gang løst? Og hva var nå egentlig «saken» i det hele tatt? Ingen av strategiene hadde gitt han spesielt gode resultater så langt. Stemmene hans som han privat kalte dem var ikke spesielt hyggelige. Når han forsøkte å ta til tanke i mot endte han som oftest opp med å stå i løse luften i tale mot sine indre fiender.

Han hadde nesten snakket høyt i mot mens han ventet på bussen. «Nei, jeg er ikke idiot» var tanken han fektet med som våpen mens kroppen hadde snudd seg brått før han hadde blitt selvbevisst på hvor han faktisk befant seg. På et busstopp. Sammen med med mennesker. Med «zombier» hadde han tenkt. De stirret nå ihvertfall tomt rundt seg og noen gned seg litt i hendene, ungikk blikkkontakt eller så ned i telefonen. Andre var mer glade og smilte for seg selv, enten det var av en sms eller noe de så ut til å tenke på som gjorde dem harmoniske. Må være merkelig å ha så hyggelige stemmer. «Er det så stille i hodene deres?» hadde han undret seg surt. Han kunne jo ikke stå der og være noe dårligere, så for å unngå mistanke om at det faktisk var total krig i hodet hans hvor han var i desidert undertall så etterlignet han de «normale». Så godt han kunne hvert fall. Stirre litt rundt, holde litt pusten, kanskje på tide å se litt utålmodig ut, gni seg litt i hendene, skifte stilling i måten han holdt hendene på. Det ble ganske klaustrofobisk til slutt. Å være normal var passe hardt arbeid om man var langt i fra det. Når man måtte passe på om det var på tide med litt ventende plystring eller ikke. Det kunne jo hende det ikke falt i smak hos forsamlingen. At de ikke hadde sansen for hans stressende og upassende toner som hadde steppet inn som dekke for hans virkelige stemningsleie.

Bussen hadde heldigvis kommet og han kunne forlate plassen som hadde alt for få spilleregler. Ikke at bussturen var bedre, men han var ihvertfall nærmere målet. Selv om han såvidt kunne huske hvorfor han skulle ta bussen etter slike mentale øvelser. Han likte ikke de stedene der hvor han hele tiden måtte gjette på hva som passet seg. Der man kunne gjøre det som passet han. Det ble for mye ansvar. Ingen hadde fortalt han hvordan man skulle se ut når man ventet på bussen eller hvordan man skulle gå i store folkemengder. Hva med tempo? Hvor langt fra hverandre skulle beina være? Var det upassende å gå ved siden av noen? Skulle man stoppe og la de gå forbi? Gå fortere? Saktere? Ikke visste han, men det var slitsomt å gjette. Uansett visste han at dette ikke var sunt å tenke på. Det var et av varselsignalene hans. Planleggingen for hvordan han skulle prestere å gjøre helt normale hverdagslige ting i helt allminnelige situasjoner. Det hadde blitt så ille at han helst holdt seg hjemme. Om han nå måtte ut eller på jobb så var det så fort som mulig hjem igjen. På jobben var det egentlig ikke noe problem for han kunne spille en rolle som han hadde fått tildelt. Han trengte ikke å være denne «ingen» eller i verste fall «noen» med forventninger til, som bare stod og ventet på bussen. Det var en oppgave som skulle utføres lydig og han kunne alle triksene han trengte. Ingen syns det var rart om det hørtes rutinemessig ut. Kundeservice var egentlig midt i blinken for denne tilstanden. Det var de beste samtalene han hadde om dagen med fremmede. Og de eneste egentlig. Så lenge de ikke gled over i noe «spontant» fra motparten selvsagt. Da var det klinkende klart for vedkommende at han satt fast og muligens var tindrende gal.

Ikke bare fremmde hadde blitt et problem, men det sosial nettverket hadde krympet inn. Det verste var faktisk å møte på bekjente eller de han ikke hadde møtt på veldig lenge. Om det var vanskelig å være normal rundt mennesker som aldri hadde kjent han var det et helvete å være den personen han hadde pleid å være. Glad, morsom, direkte og ærlig. Nå hadde personligheten skrumpen inn til et lite nølende vesen som prøvde å skvise ut en eller annen imitasjon av hva han nå trodde de forventet. Øynene måtte viljestyres opp for å møte blikket til den bekjente så ikke hodet hans automatisk bare skulle trille synet hans rundt ansiktet for å unngå blikkkontakten. I tillegg hørte han ofte ikke hva de sa. Ordene bare forsvant forbi ham og berørte ingenting på innsiden. Der var det alt fullt. «Ja» og «Nei» var ordene han brukte mest. Noen oppfølgninger var det ingen steder å hente fra. Når samtalen omsider hadde endt så visste han innerst inne at han sto litt lenger fra vedkommende, han nettopp hadde møtt, enn om han aldri hadde møtt på dem og bare husket dem fra en fjern fortid. Forestillingen var nemlig alltid lett gjennomskuelig, forvirrende og ikke minst dypt ukomfortabel for begge parter. Det verste var etterpå. Når pulsen hadde gått litt ned og han innså hva slags forsøk han hadde gjort. Det var sjeldent et pent minne selv om han aldri egentlig gjorde noe skikkelig galt. Det var bare det at det var så hinsides falskt.

I visse kjente miljøer som med Rebecca eller med kompisen Richard gikk alt også over til en ny verden. Pulsen gikk ned og adrenalinet forsvant. Han var Max igjen, i samtid. Ikke lenger denne «ingen» eller «noen» som prøvde å finne ut hva i helvete alle de der ute ville med ham. Hvordan han skulle oppføre seg eller hvordan han skulle være. Han kunne le med Rebecca og være delvis spontan. Ingenting var tenkt ut kvelden før og alt var bare som det skulle være. Likevel hadde livet på utsiden gjort han noe irritabel og han kunne bli litt mye der hjemme. Oppmerksomheten han aldri etterspurte der ute ble kompensert for hjemme og Rebecca som hadde jobb i klesbutikk, en venninnegjeng og et generelt stort nettverk hadde fått mettet seg nok på sosial omgang. Som han savnet å være et midtpunkt igjen.

Han vandret tilbake til ungdomskolen nå. Der hvor han hadde feid over kantinen med sin egen tilstedeværelse. Vitsene som fikk jentene til å le. De kloke og vittige kommentarene som kom til riktig tid. Og alt helt av seg selv. Men mest av alt savnet han det å bare ha kontakt med mennesker. Han husket nesten ikke hvordan det var lenger. Det å føle at noen var der. Kjenne på det. Følge opp i en samtale. Assosiasjonene. De vanlige tingene savnet han. Det var et sterkt savn der. Et savn etter energien som hadde sprunget ut mens han var elev i det store sosialiseringsprosjektet som kaltes skolen. Nå hadde han liksom inntrådt i verden.

Han så ned på glasset sitt. Det var ikke mye igjen i det. «Heldigvis har jeg mer» tenkte han automatisk. Alkoholen hadde det blitt mer av de siste årene. Det var nettopp på ungdomskolen han hadde tatt i mot festkulturen med åpne armer. Hans eget personia hadde vokst til høyder han aldri kunne trodde han kunne nå og han hadde inntatt en verden der man kunne erobre sosialt enda mer en før. Og mye fortere på enda bedre vis hadde det føltes som. Med det hadde sagt stopp. Rusen fungerte ikke lenger som den pleide og han hadde nesten blitt like kjedelig på fest som han var i hverdagen. Men han var langt verre enn kjedelig i hverdagen. Han var redd. Og han visste ikke helt for hva, men han mistet alt fortere en han så ut til å reagere. Han mistet venner som ikke lenger fikk den kontakten de kjente ham for. Ikke bare mistet han vennskap han hadde, men han mistet vennskap han kanskje kunne få hver eneste dag. Ikke bare mistet han dem, men han flyktet motvillig fra dem og om han presset seg for å nå dem kom det nølende, men samtidig med intens stemme. En stemme måtte presse seg forbi hva det nå enn var som var så livredd i ham. Ting kom også på feil tid, de kom ikke fra rett plass og ordene han sa hadde ikke noe annet enn byrde i seg uansett hva slags bokstaver de besto av.

Max så på glasset igjen. Syndebukken så på syndebukken. Han hadde byttet ut solskinn, jenter om våren, småprat, stillhet, ro og alle andre ting han pleide å glede seg over med dette han «heldigvis hadde mer av». Han var blitt et kjemisk laboratorium hvor glede, ro, humor og prat måtte fremstilles gjennom alkohol. Og selv den hadde begynt å svikte han. Alt han var nå var et tørt kjøttstykke som vandret rundt. Eller mer presist et tørt kjøttstykke som satt og drakk. Kjøttstykket manglet kjemikaliene sine. Han fylte glasset sitt og dro alt ned med engang før han la seg ned på sofan i sterk rus. Det var helt fantastisk.

Stress hos barn

Dialoggruppen

Følgende artikkel sto i VG forleden. Forskningen som omtales er viktig da det faktum at det er en sammenheng med foreldres stressnivå og barnas immunforsvar har vært kjent lenge innenfor helserelaterte alternative behandlingsmetoder. Mange foreldre har et alt for høyt tempo og alt for mange egenpålagte oppgaver som over tid kan medføre diverse stressrelaterte lidelser. Barna er avhengig av foreldrene og kopierer dermed denne adferden i tillegg til at de tar ansvar for foreldrenes helse og bruker mye energi på det. I tillegg er det ikke bevist at barn fanger opp uhensiktsmessige stemninger og følelser fra sine foreldre og andre nærstående, men mer og mer tyder på at det er slik.

Mitt poeng er at det er viktig for egen del å ta stilling til hvorvidt egen adferd er hensiktsmessig for en selv og omgivelsene. Kanskje ikke så lett å finne svaret på i et hektisk liv, men vel verdt…

Vis opprinnelig innlegg 211 ord igjen

Om å ha kontroll over fremtiden

Dialoggruppen

De fleste har vel i større eller mindre grad kjent på behovet for å ha kontroll over fremtiden og kommende hendelser. Graden av behov for slik kontroll varierer og kan til tider være intens og plagsom. 

De mest vanlige delpersonnlighetsutgavene av slik kontroll er pessimisme og forutinntatthet. Andre litt lettere utgaver er planlegger og optimist. Felles for alle er at de tankemessig foregår i fremtiden. De tar alle energi, noen litt mer enn andre. Spørsmålet som er vesentlig å stille seg er hvorvidt det er hensiktsmessig å slippe løs en av disse i det nuet du befinner deg akkurat nå.

Dersom behovet som utløser det handler om å få kontroll over noe i fremtiden som man per i dag ikke vet noe om så er mønsteret uhensiktsmessig. Eksempler er:

  • Prøvesvar
  • Eksamensresultater
  • Møte med NAV
  • Avgjørelser på søknader
  • Tannlegen
  • m.m.m

Fellesnevneren er at mye av dette ligger utenfor kontroll akkurat nå…

Vis opprinnelig innlegg 107 ord igjen

Flukten fra hat og avsky

Kulturelt sett er følelsene hat og avsky betraktet som ikke ønskelige. Slik har det vært en stund. Allikevel er følelsene utbredt og i sin verste utgave forårsaker de terror og krig.

I Norge finnes, til tross for at vi har det bedre enn de fleste, også disse følelsene, men heldigvis i mildere utgaver. Få vedkjenner seg at de kjenner disse og overlater dermed fortolkningen av følelsene til sin egen automatikk og tradisjon.

De fleste oppfatter hat og avsky som smerte/sorg.

Grunnen til dette er at følelsene ofte er blandet med smerte. Smerten oppstår som en følge av at man blir rammet av omstendighetene i form av at noen andre gjør noe som sårer. Smerten som følger av dette som for eksempel skuffelse, bitterhet eller avmakt blir, dersom den ikke aksepteres vekk, blandet med avskyen og hatet. Dersom man skulle klare å akseptere vekk smertedelen så vil man kunne kjenne at avsky og hat inspirerer til enten å ta avstand eller bekjempe.

I sin rene form blir dermed avsky og hat til rettferdig sinne mot en selv i den form at man finner styrke til å tåle og bekjempe eller ta avstand fra omstendighetene man først ble rammet av.

Hat og avsky er dermed nødvendige følelser som må være der for at vi skal klare å styre unna en stadig økende likegyldighet og sløvhet med hensyn til hvordan vi forholder oss til virkeligheten. Følelsene trenger vi for å ta stilling, kanskje for å¨kunne overleve på den planeten vi lever på et stykke inn i fremtiden.

Utfordre deg selv og tillat deg selv å kjenne etter hva du egentlig synes om en del ting. Pass bare på at du slår av smerten og frykten din før du gjør noe konkret ut av meningen din.

Hevneren

Dialoggruppen

Har du vært utsatt for eller opplevd mennesker som alltid må legge skylden over på andre?
Er ganske sikker på det. Er du selv en som legger skylden på andre når noe ikke blir som forventet?

Mønsteret er meget utbredt og spesielt blant mennesker i maktposisjoner. Maktposisjoner både på jobb og privat. På jobb som sjef. Privat som foreldre eller partner. Makt har fascinert mennesket og fulgt mennesket gjennom alle tider. Vi er alle utsatt for de genetiske kreftene som ligger bak hevn og maktbruk.

Hevneren er drevet av følelsen avsky. Avsky er en følge av at man har blitt offer for en illusjonsbrist. Skuffelsen er trigget og bitterheten er et faktum. Det meste blir avskyelig sett med offerets briller. Det verbale uttrykket i denne situasjonen er ofte preget av hvor feil det andre sier eller gjør er. Med andre ord så er hevneren i gang og trakasseringen starter.

 

Vis opprinnelig innlegg

God jul?

Hvorfor feirer vi jul egentlig? Eller sagt på en annen måte, hvilke følelser og behov får oss til å kjøpe gaver til hverandre, pynte og stresse for denne langhelgen som julen er? Hvorfor i all verden skrive om julen i starten av november?

Julen er tema for veldig mange allerede fra 1.november, for mange lenge før det.

Dette omfatter ikke bare de som synes julen er vanskelig. Også de som gleder seg til jul havner i denne gruppen. I min jobbhverdag treffer jeg dog flere av første kategori.

Det å få gaver er et symbol, og har til alle tider vært det, på at vi er verdsatt av andre. Med andre ord en bekreftelse på at vi er inne i varmen. Trygghet gitt oss utenfra i en gavesymbolikk i stedet for eller i tillegg til gode ord. Dette er vel og bra og kanskje bare et tegn på at vi er mennesker som trenger disse bekreftelsene med jevne mellomrom.

Størrelsen på gavene sier imidlertid mye om giverens motiver. Hvis motivet var å glede så skulle det egentlig ikke så mye til. Hvorfor da kjøpe så dyrt og så mye som vi gjør. Joda, som du kanskje allerede har tenkt. Det handler om å være størst og flinkest. Penger er det fremste symbolet på makt i vår kultur og dermed vil en dyr gave gi giver en bedre posisjon enn en billig gave. Vi kjøper oss med andre ord posisjon hos mottaker.

Hvem er nå jeg som skal være en slik gledesdreper da. Jul er jo bare koselig og høytiden over alle høytider? Hvorfor helle malurt i begeret?

Poenget er ikke noen av delene. Det jeg ønsker med å skrive dette er at du som begynner julestresset allerede nå skal tenke gjennom hvordan du aller helst kunne tenkt deg å ha det før jul og i julen. Hva ønsker du deg av gaver og hva har du egentlig lyst til å gi til andre. Finn det ut på egen hånd og pass på at du kjenner på behov, uten å tenke praktisk og realistisk i denne omgang. Lag deg ditt eget ønskebilde.
Når det er gjort kan du ta en runde med dine nærmeste og høre hva slags jul de ønsker seg. La de beskrive det fritt og bruk det du hører kun som informasjonsgrunnlag for å se hvor langt fra hverandre dere egentlig står. Er avstanden stor så er det grunn til ettertanke på årsakssammenhenger og historikk. Du skal ikke se bort fra at du kan ha vært med på å lage visse tradisjoner hos for eksempel dine barn. Legg spesielt merke til en ting når de er ferdige med å beskrive sin ønskejul:

Om noen spør deg om hva slags jul du ønsker deg?

Hvis de gjør det så vet du at noen faktisk er interessert i dine behov også, og det er jo hyggelig. Hvis ikke så er jo spørsmålet hva årsaken kan være til det?

God jul!

Skjebne og læring

Dialoggruppen

En leser sendte inn følgende spørmål: Hva er egentlig skjebne? Handler det om at noe trenger å lære mer enn andre og dermed får mer utfordringer, eller styrer vi selv vår egen fremtid?Har ting som skjer en hensikt? Er det noe som styrer eller er det som skjer tilfeldig?

Svar: Av og til kan det virke som om noen får veldig mye å hanskes med, mens andre tilsynelatende slipper unna. Noen vokser opp med en traumatiserende barndom, mens andre opplever alvorlig sykdom og ulykker med seg selv eller andre de er glad i eller nært knyttet til. Historiene er utallige og skildrer det som vi kaller livet. Hvorvidt dette er styrt av noe større enn oss, utenfor oss bringer oss over i sonen for tro og filosofi.

Felles for de aller fleste som har eller har hatt store utfordringer i livet er at det skjer en personlighetsendring. De det…

Vis opprinnelig innlegg 515 ord igjen