Daglige arkiver: 18. oktober 2014

Flinke barn

 

I det siste har det vært flere kronikker, artikler og debatter rundt samfunnets krav til perfeksjon, hva det gjør med oss og hva det fører til. Eksperter kommer med råd og tips til hvordan du som forelder skal forholde deg til dine barn med tanke på dette, og stiller spørsmål rundt hva vi som samfunn må gjøre for å få en slutt på det.

Ett av disse rådene går ut på at du ikke bare skal rose når noe er best eller langt over normal prestasjon, men heller rose når noe er ”sånn helt ok”, for at barnet skal forstå at det er greit å være middels god. Men et barn som får beskjed om at det har vært flink, er ikke nødvendigvis i stand til å bedømme hva du som forelder eller samfunnet for øvrig anser som helt middels godt, eller langt over forventet. I verste fall vil de føle seg holdt for narr hvis noe de har fått ros for blir slaktet av alle andre, og derfor oppleve tap av tillit til forelder. Dessuten er det å få ros en ytre motivasjonsfaktor, og den må opprettholdes over tid. Den er som et stimuli, der effekten avtar over tid og barnet vil etterspørre større og kraftigere doser med ros for å ikke føle seg utilstrekkelig.

Så hva skal man gjøre for å gi barnet sitt en god selvfølelse?

Barn har i utgangspunktet ikke behov for ros utenfra. Når vi roser barnet vårt, så roser vi helst fordi vi ønsker at barnet selv skal ta til seg budskapet og kjenne på det innenfra, i tillegg til at vi vil at barnet skal føle seg oppmuntret og elsket, selvsagt. Når det er sagt, så gjør det mer skade enn gagn å si ”så flink du er”.
Så hva skal vi si? Jeg vil ta i bruk noen eksempler på samtaler mellom barn og voksne, der man oppmuntrer og vedlikeholder barnets evne til å hente en motivasjon i seg selv for sine handlinger.

Barnet kommer inn med en blomsterbukett. ”Denne er til deg, mamma!”. Mor snur seg og ser blomsterbuketten. ”Har du plukket blomster til meg? Tusen takk, det setter jeg kjempestor pris på!” Hun gir barnet en klem, og setter blomstene i en vase på kjøkkenbordet eller liknende. Si gjerne at det var en flott bukett.

Barnet har tegnet og kommer til sin far og sier: ”Se, jeg har tegnet en tegning til deg”. Far tar imot tegningen. ”Har du tegnet til meg? Tusen takk, den var flott!”

En litt mer vrien situasjon: Et litt eldre barn/ungdom har jobbet med å lese til en prøve, og kommer til deg med karakteren. Se an barnets fremferd. Er barnet selv fornøyd, misfornøyd, eller er det vanskelig å si? Er det fornøyd, så si ”gratulerer!” Så moro for deg! Hvis du er usikker på hva barnet synes, så kan du si ”Er du fornøyd med resultatet? Hvis ja, se forrige reaksjon. Hvis nei: ”Det var leit.” Hvis barnet er ute etter råd, så spør om h*n har en plan for å endre det. Hvis barnet er misfornøyd, så si det samme.

Hvis du og barnet ditt er uenige om hva som er et godt resultat kan det være vrient å forholde seg til resultatet. Og du har lov til å ha en mening. Men å ytre din mening om andres handlinger/resultater uten å ha blitt spurt er noe du bør unngå. Ut fra hva jeg har skrevet over, så kan det se ut som om jeg motsier meg selv. Forskjellen er at i de tidligere eksemplene har du fått en gave. Og hvis et barn kommer for å vise deg kjolen sin, leken sin eller liknende, så er det ikke sikkert de forstår at de skal si ”hva synes du om denne?”, og de sier i stedet ”se!”. Det betyr i hovedsak det samme, og her må man bruke litt skjønn. For blir du bedt om en mening, så kan du gi den.

Man kan også bruke denne metoden på barn som er vant til å få ros om egen person. Men det kan oppleves sjokkerende når et barn som er vant til å få direkte ros fra mor og far, slutter å få det. I tillegg er effekten fra andre arenaer i samfunnet så stor, at det kanskje ikke vil ha ønsket effekt. Det kan derfor være lurt å forklare situasjonen for barnet, ved å for eksempel si:

”I mitt ønske om å bygge opp din selvtillit og tro på egne evner, har jeg gitt deg ros. Jeg forstår at det har gjort at du ikke har fått mulighet til selv å bedømme det du står for og gjør. Det beklager jeg.”

 Da vil du gjøre barnet ditt oppmerksom på at det kommer en endring, og det vil være lettere å omfavne endringen og forstå at den skjer. I samme situasjon kan du gjerne forklare hva du sikter til, gjerne med eksempler. Vær obs på at du ikke bruker eksempler som kan få barnet til å føle at det har feilet.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut