I samfunnsdebatten om uføretrygd bærer argumentene preg av lite differensiering. Fortsatt snakker mange som om de ikke har fått med seg at uførhet har mest med sykdom å gjøre. De som er uføre er det av en grunn. Vurderingene som ligger til grunn er helsefaglig basert. For de som står utenfor minner jeg om innlegget nylig om at «På gode dager ser jeg bra ut, på de dårlige ser du meg ikke».
La deg ikke lure. Ting er generelt sjelden det de ser ut til å være. Det aller meste er illusjoner skapt av ønskedrømmer i vår egen hjerne. Husk det!
I denne artikkelen omtales de uføres virkelighet og de friskes manglende innsikt i hva det egentlig handler om. Hva tenker du?
Uansett hva du tenker om de uføres situasjon så er det viktig å huske på at de selv sjelden har krefter eller mulighet til å uttale seg. Det er deres største utfordring. Media er heller ikke særlig interessert da dette ikke selger aviser eller bøker annet enn til en mindre gruppe.
Du har kanskje spurt en ufør om hvordan det er å være ufør. Kanskje har du fått noen svar. De uføre orker sjelden å fortelle hele sin historie da den er for omfattende og for vond å kjenne på fullt ut. Risikoen for ikke å bli forstått er også stor da omgivelsene rett og slett ikke er i stand til å forstå.
Slik jeg ser det etter å ha arbeidet en rekke år med mennesker med store helsemessige utfordringer, uføre og friskmeldte, så er det nødvendig å være ydmyk for hver enkelt sin situasjon. Vis respekt og ta innover deg at det er mange sammensatte årsaker og utfordringer som har ført til at situasjonen er som den er. Det gir rom for læring. Læring er alltid nyttig.