Månedlige arkiver: oktober 2014

Ansvarsfølelse

Uncategorized

Dialoggruppen

Mange har en overutviklet ansvarsfølelse for alt for mye. Dette fører ofte til at de sliter seg ut på alt som skal rekkes over for at alle skal være fornøyd. Det er mange små elementer og det er noen større som til sammen utgjør en alt for stor belastning. Mange tar alt for mye ansvar.

Motargumentet er at vi skal ta ansvar for våre omgivelser og hvordan skulle det bli hvis vi ikke gjorde det. Den type argumentasjon opprettholder alt for mye ansvar i alt for mange.

For å ta utgangspunktet i et arbeidsforhold hvor du gjør så godt du kan for at sjefen skal være fornøyd. Vedkommende sjef deler ut arbeidsoppgaver sagt og usagt og du fanger de opp og strekker deg for å utføre de så godt som mulig. Du har allerede for mye fra før så gradvis brenner du lyset i begge ender før utbrentheten er et…

Vis opprinnelig innlegg 433 ord igjen

Tiltrekning mellom personer av samme eller motsatt kjønn

Uncategorized, , , , , , , , , , ,

Spør av og til folk om hva de tilrekkes av hos andre. Av og til spør jeg også mennesker jeg snakker med i mitt arbeid om hva de tror gjør dem tiltrekkende generelt eller for en spesiell type andre mennesker. Et svar som går igjen er:

Det har jeg aldri tenkt på.

Hva svaret er, er individuelt, heldigvis, ellers så hadde vi alle sammen vært mer eller mindre like. Tenk hvor kjedelig det ville vært… I dette innlegget skal jeg forsøke å belyse bakgrunnen for hva tiltrekning bygger på og hvordan tiltrekning kan endre seg gjennom livets faser og forandringer.

BARN
Som små barn så søker vi primært trygghet og tiltrekkes dermed av det som gir oss trygghet. i det barnet sonderer litt utenfor familien så søker barnet fortsatt det samme. Gradvis kommer det hos noen større grad av trygghet og nysgjerrigheten på det som er annerledes øker. Bekjentskapskretsen og variasjonen øker dermed. For de som fortsatt søker trygghet så er det det kjente som gjelder. Ofte finner de dermed venner som er mest mulig like dem selv. Når barn kjenner på forelskelseshormonene, det skjer, handler det ofte om at de menneskene de forelsker seg i fyller dem med trygghet, og dermed skaper en reaksjon basert på at dette mennesket gjør dem lykkelig.

UNGDOM
Ungdom som begynner å fylles med kjønnshormoner har mye mer komplekse tiltrekninger å hanskes med. Seksualitet blir et moment som har stor innvirkning. Igjen kan ungdommen deles i to hovedgrupper, de som fortsatt søker trygghet og de som søker det ukjente nye og spennende.
Førstnevnte gruppe vil vanligvis gå forsiktig frem. Blir de tiltrukket så er trygghet viktig, ja nærmest en forutsetning. Dersom det samtidig slår inn forelskelseshormoner så kan langvarige relasjoner avtales og innledes relativt tidlig og i mange tilfeller holde livet ut. Forutsetningen er det kjente og trygge.

De fleste velger en som ligner på forelderen.

Sistnevnte gruppe derimot går friere ut og finner nye miljøer, forelskelse oppstår og relasjoner utvikles, men sjelden til å bli langvarige da denne gruppen hele tiden søker videre. Denne gruppen venter ofte lenge med å binde seg og få barn. Hvis du synes det høres ut som er en trend i samfunnet i dag så er jeg enig med deg i det. Vi blir tryggere og tryggere med all velstanden i vårt samfunn og kan tillate oss å leke og eksperimentere litt mer enn man kunne før. Hvor lenge man skal bruke begrepet ungdom kommer mest an på modenhet og mindre på alder. Mange velger helt annerledes enn det som ligner på foreldrene.

VOKSNE
Hos voksne kommer det inn ytterligere momenter. Foruten momentene som ungdommen har så har de voksne med seg erfaringer og i det ofte smertefulle erfaringer fra relasjoner som gikk i stykker. Den smerten som der samler seg opp er også med å påvirke tiltrekningen.
Igjen deler gruppen seg i to. De som søker tilbake til det trygge og kjente som de fikk hjemme, som de etter hvert mistet i relasjonen de nylig var i, men allikevel tror de kan finne hos en ny partner. De leter derved etter en ny trygg partner. De finner dermed en som er mest mulig lik dem selv og er så i gang med en ny syklus som de har gjentatt før. Etter hvert som alderen stiger blir det seksuelle underordnet og tryggheten og forutsigbarheten blir enda mer dominerende.

Hos den andre gruppen som er vant til å være litt mer eksperimentelle så er antall samboerskap og brudd høyere enn i den førstnevnte gruppen. Med smertefulle opplevelser vil tendensen til å bringe inn trygghet som moment øke. Oppsummeringsmessig så er det ihvertfall hevet over tvil at tiltrekning er sammensatt og det finnes innenfor hovedtrekkene et utall nyanser. Ønsker du å se på deg selv i detalj i slike sammenhenger kan kanskje ovenstående være retningsgivende som et utgangspunkt. Lykke til.

Straff og konsekvens for barn og voksne

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Enten det er snakk om voksne eller barn , mennesker eller dyr så er det viktig å skille mellom straff og konsekvens. Hva er så forskjellen?

Mine definisjoner er som følger:
Straff er det man påfører andre i kraft av at man setter seg til doms over noen eller noens handling. Straff kan gjennomføres selv om man ikke har vært vitne til handlingen. Ofte er det snakk om brudd på opptrukne kulturelle eller moralske normer og regler.

Konsekvens er noe som følger naturlig av en handling noen gjør. Konsekvensen gjennomføres av de involverte der og da eller senere, eventuelt av andre, som en følge av handlingen vedkommende gjorde.

Som jeg tidligere har skrevet om så er det viktig at følgen av handlinger gir læring. Spesielt for barn, men også for voksne som ofte har mye å lære når de går inn i nye relasjoner etter for eksempel en relasjon som er havarert. Det er samtidig ikke gitt at noen tar til seg læring og kobler følgen av handlingene til hva de selv har gjort.
Slik er narsissismens natur og instinktivt vil vi søke å legge smerten bak oss og gå videre, ofte uten å ha lært noe som helst. Det å lære forutsetter nemlig en vesentlig handling som er forskjellig for barn og voksne.

Voksne må spørre selv hva de har gjort som får de følgene det får.
Barn må forklares hva som er en naturlig følge av det de har gjort.

Straff har liten læringsverdi. Det er bare å se på alle de som soner dommer og etterpå går ut og gjentar sine handlinger. Liten eller ingen læringseffekt. Der det finnes læringseffekt så er det gjort en kobling til konsekvens av de handlinger den enkelte har gjort.

Hvis du som voksen kjenner deg igjen i at du ikke har spurt så er tiden inne til å gjøre det. Dersom du spør på riktig måte og er ydmyk for svaret og ikke går i forsvar så er muligheten stor for at du lærer noe. Du må sannsynligvis sortere ut det vesentlige, men uten motangrep så kan selv den mest utydelige etter hvert snakke mer eller mindre tydelig uten å gå for mye i offer.

Likeså må barn gis mulighet til læring gjennom at du spør hva de tenker om at handlingen de har gjort får den konsekvensen den får. Når du har spurt må du gi barnet god tid til å tenke seg om mens du gjennomfører det som er en naturlig konsekvens av barnets handlinger. Pass på at du ikke går over i straff!
Får du ingen reaksjon fra barnet så må du inntil videre stå i den naturlige konsekvensen. Kan hende at barnet er vant med at det meste ordner seg etter hvert og sklir tilbake til det gamle…

 

Flinke barn

Uncategorized, , , , , , , , , ,

 

I det siste har det vært flere kronikker, artikler og debatter rundt samfunnets krav til perfeksjon, hva det gjør med oss og hva det fører til. Eksperter kommer med råd og tips til hvordan du som forelder skal forholde deg til dine barn med tanke på dette, og stiller spørsmål rundt hva vi som samfunn må gjøre for å få en slutt på det.

Ett av disse rådene går ut på at du ikke bare skal rose når noe er best eller langt over normal prestasjon, men heller rose når noe er ”sånn helt ok”, for at barnet skal forstå at det er greit å være middels god. Men et barn som får beskjed om at det har vært flink, er ikke nødvendigvis i stand til å bedømme hva du som forelder eller samfunnet for øvrig anser som helt middels godt, eller langt over forventet. I verste fall vil de føle seg holdt for narr hvis noe de har fått ros for blir slaktet av alle andre, og derfor oppleve tap av tillit til forelder. Dessuten er det å få ros en ytre motivasjonsfaktor, og den må opprettholdes over tid. Den er som et stimuli, der effekten avtar over tid og barnet vil etterspørre større og kraftigere doser med ros for å ikke føle seg utilstrekkelig.

Så hva skal man gjøre for å gi barnet sitt en god selvfølelse?

Barn har i utgangspunktet ikke behov for ros utenfra. Når vi roser barnet vårt, så roser vi helst fordi vi ønsker at barnet selv skal ta til seg budskapet og kjenne på det innenfra, i tillegg til at vi vil at barnet skal føle seg oppmuntret og elsket, selvsagt. Når det er sagt, så gjør det mer skade enn gagn å si ”så flink du er”.
Så hva skal vi si? Jeg vil ta i bruk noen eksempler på samtaler mellom barn og voksne, der man oppmuntrer og vedlikeholder barnets evne til å hente en motivasjon i seg selv for sine handlinger.

Barnet kommer inn med en blomsterbukett. ”Denne er til deg, mamma!”. Mor snur seg og ser blomsterbuketten. ”Har du plukket blomster til meg? Tusen takk, det setter jeg kjempestor pris på!” Hun gir barnet en klem, og setter blomstene i en vase på kjøkkenbordet eller liknende. Si gjerne at det var en flott bukett.

Barnet har tegnet og kommer til sin far og sier: ”Se, jeg har tegnet en tegning til deg”. Far tar imot tegningen. ”Har du tegnet til meg? Tusen takk, den var flott!”

En litt mer vrien situasjon: Et litt eldre barn/ungdom har jobbet med å lese til en prøve, og kommer til deg med karakteren. Se an barnets fremferd. Er barnet selv fornøyd, misfornøyd, eller er det vanskelig å si? Er det fornøyd, så si ”gratulerer!” Så moro for deg! Hvis du er usikker på hva barnet synes, så kan du si ”Er du fornøyd med resultatet? Hvis ja, se forrige reaksjon. Hvis nei: ”Det var leit.” Hvis barnet er ute etter råd, så spør om h*n har en plan for å endre det. Hvis barnet er misfornøyd, så si det samme.

Hvis du og barnet ditt er uenige om hva som er et godt resultat kan det være vrient å forholde seg til resultatet. Og du har lov til å ha en mening. Men å ytre din mening om andres handlinger/resultater uten å ha blitt spurt er noe du bør unngå. Ut fra hva jeg har skrevet over, så kan det se ut som om jeg motsier meg selv. Forskjellen er at i de tidligere eksemplene har du fått en gave. Og hvis et barn kommer for å vise deg kjolen sin, leken sin eller liknende, så er det ikke sikkert de forstår at de skal si ”hva synes du om denne?”, og de sier i stedet ”se!”. Det betyr i hovedsak det samme, og her må man bruke litt skjønn. For blir du bedt om en mening, så kan du gi den.

Man kan også bruke denne metoden på barn som er vant til å få ros om egen person. Men det kan oppleves sjokkerende når et barn som er vant til å få direkte ros fra mor og far, slutter å få det. I tillegg er effekten fra andre arenaer i samfunnet så stor, at det kanskje ikke vil ha ønsket effekt. Det kan derfor være lurt å forklare situasjonen for barnet, ved å for eksempel si:

”I mitt ønske om å bygge opp din selvtillit og tro på egne evner, har jeg gitt deg ros. Jeg forstår at det har gjort at du ikke har fått mulighet til selv å bedømme det du står for og gjør. Det beklager jeg.”

 Da vil du gjøre barnet ditt oppmerksom på at det kommer en endring, og det vil være lettere å omfavne endringen og forstå at den skjer. I samme situasjon kan du gjerne forklare hva du sikter til, gjerne med eksempler. Vær obs på at du ikke bruker eksempler som kan få barnet til å føle at det har feilet.

Lykke til.

dialoggruppen-livkatrine-c

Liv Katrine Strekerud
Kognitiv terapeut

Lat og ufør?

Uncategorized, , , , , , , , ,

I samfunnsdebatten om uføretrygd bærer argumentene preg av lite differensiering. Fortsatt snakker mange som om de ikke har fått med seg at uførhet har mest med sykdom å gjøre. De som er uføre er det av en grunn. Vurderingene som ligger til grunn er helsefaglig basert. For de som står utenfor minner jeg om innlegget nylig om at «På gode dager ser jeg bra ut, på de dårlige ser du meg ikke».

La deg ikke lure. Ting er generelt sjelden det de ser ut til å være. Det aller meste er illusjoner skapt av ønskedrømmer i vår egen hjerne. Husk det!

I denne artikkelen omtales de uføres virkelighet og de friskes manglende innsikt i hva det egentlig handler om. Hva tenker du?
Uansett hva du tenker om de uføres situasjon så er det viktig å huske på at de selv sjelden har krefter eller mulighet til å uttale seg. Det er deres største utfordring. Media er heller ikke særlig interessert da dette ikke selger aviser eller bøker annet enn til en mindre gruppe.
Du har kanskje spurt en ufør om hvordan det er å være ufør. Kanskje har du fått noen svar. De uføre orker sjelden å fortelle hele sin historie da den er for omfattende og for vond å kjenne på fullt ut. Risikoen for ikke å bli forstått er også stor da omgivelsene rett og slett ikke er i stand til å forstå.

Slik jeg ser det etter å ha arbeidet en rekke år med mennesker med store helsemessige utfordringer, uføre og friskmeldte, så er det nødvendig å være ydmyk for hver enkelt sin situasjon. Vis respekt og ta innover deg at det er mange sammensatte årsaker og utfordringer som har ført til at situasjonen er som den er. Det gir rom for læring. Læring er alltid nyttig. 

Bortskjemt?

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , , ,

I kjølvannet av debatten om sykmeldinger, uførhet og så videre er det fristende å ta inn et moment som kanskje ikke har blitt omtalt så mye i pressen. Ordet bortskjemt og hva det egentlig betyr kan ha en sammenheng her.

Gjennom generasjoner har nordmenn arbeidet hardt for å overleve. Byrdene har vært fordelt mellom menn og kvinner i henhold til tradisjoner nedarvet gjennom mange ledd. Rollene kvinner og menn har i dag bærer i stor grad preg av det.
Jeg har tdligere skrevet om den dobbelarbeidende kvinnen. Hun som har overtatt etter sin mor de arbeidsoppgavene som mor hadde. Gjennom de siste generasjonene har imidlertid kvinner begynt å arbeide utenfor hjemmet på samme måte som menn uten at menn i samme grad har tatt sin del av hjemmeoppgavene. Dermed har kvinnene blitt dobbelarbeidende. Ikke rart at kvinner er mer sykmeldte enn menn.

Hva har så dette med bortskjemthet å gjøre?

Bortskjemthet er en type illusjonsbygging ved at de som blir bortskjemt får inntrykk av noe, som viser seg å ikke stemme i en annen virkelighet.

Menn som vokste opp med mødre som arbeidet ute samtidig som de tok hovedjobben også hjemme, er i så måte bortskjemt hvis de tror at de kan fortsette med å leve slik de gjorde som barn sammen med sin dobbeltarbeidende kone. Kvinner som har mødre som var første generasjon ute og hjemmearbeidende, har bygget illusjoner om at de selv skal klare det samme innenfor de rammebetingelsene som er i dag.  De er i så måte bortskjemt hva gjelder menneskekroppens egentlige kapasitet under dagens rammebetingelser, ved at mor sjelden viste hvor stor belastningen egentlig var.

Illusjoner brister, men problemet er at du ikke ser de før de er en realitet. Det er illusjonens natur. Dagens dobbeltarbeidende kvinner lider under dette. Forhåpentligvis lærer neste generasjon menn og kvinner at det å kunne arbeide dobbelt og tåle det er en illusjon, ved at dagens mødre blir syke av belastningen. Kanskje blir ikke de bortskjemt. Kanskje…

Ser en trend hos kvinner gjennom mitt arbeide. Flere og flere setter ned forten og har fått nok av sine egne gamle ansvarsmønstre. Samtidig ser de at det er deres egen skyld at det er blitt slik. Det er de som har latt seg bli bortskjemt på kroppens kapasitet mens de var unge hvorpå de kommer til kort når årene sniker seg på en sliten kropp.
Den sunne erkjennelsen som da kommer kan bidra til tilfriskning og nye muligheter i eget liv.

Det er imidlertid helt nødvendig med en god lang timeout for mange. Ofte som sykmelding hvis det er det som må til. Gevinsten for samfunnet, som forøvrig også er bortskjemt på kvinners innsats, er kvinner som legger grunnlag for at fremtidige kvinnegenerasjoner ikke skal gå i samme fella.

Det kan være god samfunnsøkonomi å være sykmeldt dersom det fører til at neste generasjon ikke går i den samme illusjonsfellen som du gjorde. Ha derfor god samvittighet mens du er det og bruk tiden godt.

God bedring!

Ærlighet

Uncategorized

Dialoggruppen

I kjølvannet av innlegget fra en leser med tittelen «Trenger vi flere av Saga Norén fra Broen?» så er det fristende å spørre om mennesker egentlig ønsker så mye ærlighet? Hvis vi som mennesker ikke ønsker det, trenger vi det, eller klarer vi oss helt uten?

Mye tyder på at vi vegrer oss for å ta inn sannheten fordi vi er redde eller at sannheten skaper smerte. Hvis det er slik så er jo det i seg selv skremmende. Hva er det i så tilfelle som er så skummelt med sannheten?

Vår livsstil gir trygghet. Det å kunne vite hva morgendagen bringer gir oss trygghet. Det å kunne regne med at andre tenker og handler som oss gir oss trygghet. Hele vår tilværelse bygger på at det er en viss forutsigbarhet i alt som skjer. Tryggheten gjør oss sårbare og utakknemlige.
Skjer det noe vi ikke er forberedt på så…

Vis opprinnelig innlegg 146 ord igjen

Det indre/sårede barnet

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , ,

På forespørsel kommer her et innlegg om det indre/sårede barnet. Begrepet brukes i flere sammenhenger og inneholder et utall definisjoner og betydninger. Det jeg skriver her er således en definisjon av flere.

OPPHAV
Begrepet brukes om personlighetstrekk hos oss som stammer fra tidlig barndom. De som har et såret indre barn har som regel blitt sviktet tidlig i livet. Ofte i flere omganger og over tid. Når barn opplever mye smerte over kort tid eller smerte som strekkes ut over lang tid bygger det seg opp et følelsesmessig underskudd. Dette underskuddet oppstår som en følge av at man ikke møtes som barn på de behov man har til enhver tid.
Hvilke smerter som skaper det indre/sårede barnet er forskjellig. Ofte er det snakk om svik fra foreldrenes side. Andre ganger kan det være mye fysisk smerte over tid. Begge deler kan hver for seg eller sammen forårsake at det bygger seg opp et underskudd av selvfølelse.

SÅRBARHET
Hvor mye smerte den enkelte har opplevd er utslagsgivende på graden av sårbarhet. Dersom man som barn har opplevd mye smerte øker graden av sårbarhet proposjonalt med mengde smerte.
Ofte fortrenges mye av denne smerten fordi den er for tung å bære for et barn. Dette medfører at det på et senere tidspunkt med for stor belastning kan utløses psykisk og/eller fysisk sykdom.
Viktigheten av å ikke fortrenge denne smerten kan neppe understrekes nok. Mange flere enn meg mener at en primær årsak til sykdom hos mange mennesker i dag er fortrengning og dermed stress. Svakheten kulturelt her i Norge og mange andre steder i den vestlige verden er at det er forbundet med skam å vise sårbarhet…

INDIKASJONER
Tegn på at man har et indre/såret barn er at man fort blir rammet av offer. Sagt på en annen måte tar man seg da mer nær av mange ting. Man blir rammet av omstendighetene. Som omskrevet tidligere så er triggeren ofte at illusjoner brister. Ofte handler det om illusjoner skapt av et gjentatt håp om at morgendagen skal bli bedre enn dagen i dag. Den ble som regel ikke det i barndommen og nye skuffelser i tillegg til andre smerter fortsatte å bygge seg opp. Graden av sårbarhet økte og offertilstanden slo inn hyppigere og hyppigere. Resultatet ble ofte at man anstrengte seg mer og mer for å please andre/foreldrene.
Dette fortsetter ofte i voksen alder ved at man strekker seg for å få verden til å bli slik man ønsket i barndommen. Noe som ofte viser seg umulig. Allikevel løser man og fikser andres problemer uten evne til å se at det er bortkastet energi.
Når omgivelsene så ikke responderer som ønsket er skuffelsen et faktum.
De som har hatt det traumatisk nok rammes ofte av posttraumatisk stress-syndrom og asteni/ME.

LØSNING
Løsningen på situasjonen er ofte vanskelig gitt at årsaken er sammensatt og ofte fortrengt. Ofte trenger den som er rammet lang tid i terapi for å rense systemet for fortrengt smerte. Mange illusjoner skal ryddes av veien for å skape den nødvendige indre styrke til å møte en virkelighet man som barn ikke klarte, ønsket eller var i stand til å ta innover seg.
Samtidig som man avdekker det indre/sårede barnet frigjøres den voksne styrken som skal til for å kunne stå alene uten»foreldre» i noen form.
Denne nye tilværelsen er ofte ensom i utgangspunktet og mange opplever en form for tomhet som man selv må fylle. Denne tomheten er egentlig frihet, som samtidig forplikter og gjør at ansvaret ikke lenger kan overføres til andre enn deg selv.

Til deg som opplever å ha en høy grad av sårbarhet vil jeg med dette si at det er fullt mulig å bygge opp din egen indre styrke. Den er der. Det er bare snakk om å sette den fri.

Pessimisme og optimisme

Uncategorized

Dialoggruppen

Pessimisme og optimisme er to personlighetstrekk, egenskaper eller delpersonligheter som er det begrepet vi bruker innenfor psykosyntesen.

Som alle andre delpersonligheter så er pessimisten og optimisten drevet av en følelse og et behov. Det typiske for pessimisme er at frykten for at noe skal gå galt, og dermed påføre en smerte ved at det går galt, utløser et behov for å være forberedt i så tilfelle. Dermed forskutteres at det går galt og pessimismen er et faktum.
Optimisme er det samme, men med motsatt fortegn. For å slippe å kjenne på frykten for at det skal gå galt så kobler behovet for å tro på at det går godt inn og dermed optimisme.

Noen vil kanskje tenke at det kan være lurt å være forberedt. I den grad det er noe poeng så er det bedre å forholde seg nøkternt og realistisk avventende. Det tar mye mindre energi og opptar…

Vis opprinnelig innlegg 82 ord igjen