Etter nok en sommer så gjentar historien seg. Sommerferien og endring i faste daglige rutiner samt oppholdssted og ikke minst tid utløser mye som er skjult i hverdagen og vintermørket. Sagt på en annen måte så blir alt det som i en travel hverdag ikke er synlig plutselig synlig. Ukene etter sommerferien er sammen med tiden rett etter jul den travleste tiden på året hos oss som arbeider med utviklingsprosesser. Det skyldes nettopp ferien og det den gir plass til og avslører.

Et tema som går igjen og som jeg denne gangen velger å fokusere på, blant utallige andre temaer som utløses på samme tid, er mannsofre. Først en definisjon:

 Et mannsoffer er en mann som blir offer for egne illusjoner laget av hans mor og far om at kvinner er tilgjengelig og til stede utelukkende for å tilfredstille mannen. Spesielt når det er ferie og mannen trenger hvile og andre typer adspredelse av for eksempel seksuell karakter.

Jeg snakker her om krefter som de færreste menn er klar over. Kreftene ligger imidlertid i automatikken og egoet skapt av oppvekst i form av kvinne og mannsadferd fra foreldregenerasjonen. Å klare å se disse kreftene krever selvinnsikt. Å klare å stoppe de og endre det til noe langt mer hensiktsmessig krever kontakt med seg selv og egen integritet. Arvesynden, som forøvrig er skrevet om før, er som oftest det som vinner gjennom. Kvinner som faller for disse mannsofrene er ofte preget av flink pike syndromet;

Det er mitt ansvar at alle har det bra i ferien. 

Grunnlaget er således lagt for at ubevisste krefter som er nedarvet gjennom mange generasjoner og sommerferier gjentas og føres videre til neste generasjon.

Som oftest er det kvinner som reagerer negativt på denne type adferd og gjør seg refleksjoner rundt temaet. Menn gjør langt sjeldnere det. De modige kvinnene som våger å kjenne etter og se seg selv i speilet ender som regel opp i konklusjonen om at nok er nok med de konsekvenser dette kan få. Å komme dit krever imidlertid at de tar et oppgjør med sin egen arvesynd slik at et eventuelt oppgjør med mannens arvesynd ikke preges av bitterhet.

De fleste har sikkert hørt sin mor, i bitterhet, bebreide sin far for et eller annet i bilen på sommerferie. Far på sin side skjønner ingenting, og konkluderer med at mor bare er hysterisk og frustrert. Læringen er null og samtalen er bortkastet energi for begge parter. Bitterheten må derfor løses opp og som omskrevet tidligere er det bare en måte å gjøre det på.

Ta ansvar for og ta et oppgjør med egne illusjoner. Tilgi deg selv at du har latt deg lure av din egen foreldregenerasjon hva gjelder sommerferie og innhold. Fullfør denne tilgivelsen i en slik grad at du ikke lenger kjenner noen bitterhet. 

Resultatet av en slik tilgivelsesprosess vil for den ene eller begge parter fremme frihet og sunn selvinnsikt på hva som er riktig og viktig. I dette ligger oppskriften for noe annet. Hva dette blir for deg er det bare du i ditt selv som vet. Pass deg derfor for ferdigtyggede definisjoner fra bedreviterne.

Du må finne din vei, men regn med motstand. Jesus fikk ikke applaus han heller. 

Fortsatt god sommer.