Månedlige arkiver: juli 2014

Tåkekarusellen

Uncategorized, , , , , , , , , ,

Innlegg skrevet av en leser:

Maria gikk rundt i rommet uten mål og mening. Hun prøvde å tenke ut hva det egentlig var hun skulle. Ikke bare denne dagen, men i det store og det hele, i livet generelt. Hun hadde koblet seg av skoleoppgavene som hadde en påstått og tilsynelatende garanti om en lysende framtid om hun bare gjorde dem bra nok. Om hun bare var flink nok. Hun hadde tatt et avbrekk fra oppgaven for å chatte litt med veninnen sin Ida, men midt under den vanlige praten om alt og ingenting stoppet hun opp. Hun så plutselig med tomt blikk på skjermen. Ida tastet inn ord og setninger om sosialt spill i vennekretsen som Maria vanligvis alltid valgte Idas side i, noen ideer Maria alltid var enig i og noen vitser Maria alltid automatisk lo av og kom med en passende respons på. Som om de var programmert in-tune til å le sammen og være enige. Men Maria så nå ordene som en mengde ord, en storm av mening hun ikke helt kunne se lenger. Ida som engasjert motpart ønsket respons, latter på vitsene, nikk på ideene og risting på hodet av beskrivelsene av hva hennes fiender hadde gjort så urettferdig mot henne.
Noe hadde satt stopp. En likegyldighet kom over Maria og hun ble sjalu på Ida som levde i denne verden der alt dette betydde noe. Hvor irriterende frisøren hennes var, hvordan Thomas ikke kunne ta initiativ, hvor dyrt det var med kollektivtrafikk og hvor urettferdig det hadde vært at Ingrid ikke hadde invitert henne med på lunsj forrige torsdag når alle de andre jentene skulle det. Det var da hun forsto at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Hun hadde koblet av karusellen og brutt koblingen. Ida sitt meningsløse og fantasifulle engasjement kunne ikke lenger få noen respons for hun hadde koblet av. Hun var inne i en nøytral og likegyldig sone der støyen bare fløt forbi og det var ingen tvil om at det Ida nettopp hadde berettet om ikke kunne beskrives som noe annet en nettopp støy. «Er du der?» kom det på melding. Maria hadde lyst til å skrive at hun aldri før hadde vært mer til stede, men hun lot være. Hun visste at i dette øyeblikk var hun blitt en kald fisk, hun var ikke lenger brukbar til Idas formål som bekreftelse. Derfor gikk hun nå, Maria, rundt i rommet og prøvde å komme på hva det var som var så meningsfullt. Hun visste at hun delte Ida sitt engasjement over små hverdagslige ting, men hun kjente sjalusien igjen. «Hva skal jeg da» tenkte hun «Om ikke jeg kan irritere meg over frisøren eller være bitter over at gutten JEG liker ikke tar initiativ». Maria følte uroen komme over seg; «hun kunne da ikke bare melde seg ut?»
Hun så på oppgaven hun hadde skrevet. Den handlet om hvordan den britiske regjeringen hadde håndtert den økonomiske krisen i 2007. Hun hadde sjekket med kompetansemålene som var satt og hun var godt innenfor. Alt som Henrik, engelsklæreren hennes visste å mene noe om, var der og etter hva hun kunne se lå hun an til en god femmer og kanskje sekser. Hun mestret engelsk svært godt etter et utvekslingsår i Australia. Det hadde vært et godt år ettersom hun hadde kunne vært litt alene i den formen at hun kunne velge sine venner på nytt, at hun kunne velge hvem hun på mange måter var på nytt. Når hun hadde kommet hjem igjen hadde hun falt litt tilbake i sitt gamle spor og i de gamle rollene hun hadde blant sine barndomsvenniner. Maria visste ikke helt hva hun skulle tenke om disse refleksjonene om eksistensen. Det eneste hun visste var at det var noe hun fryktet mer en noe annet. Nemlig det å se igjennom sin egen tilværelse. Hun maktet ikke å være så våken. Hun åpnet chat vinduet igjen. «Er du der?» hadde Ida spurt. «Ja, jeg er fortsatt her, hva var det frisøren din hadde sagt igjen?» «Så distre du er, jeg sa det jo nettopp!» «Beklager, det skal ikke skje igjen» sa Maria selvom hun visste det var løgn. «Ida is typing» sto det og hun fikk gleden av å fortelle det enda en gang med Maria som publikum. Hvor lenge hun skulle greie å holde engasjementet oppe. Hvor lenge hun greide å stå ved siden av Ida sin tåkekarusell og heie eller høre på hvor fantastisk og dramatisk turen hadde vært. Men en ting visste hun. At hun gruet seg veldig til det skulle skje igjen.

Anders E.

 

Sammenhenger mellom lav energi og depresjon

Uncategorized, , , , , , ,

Spørsmål fra leser: Du skriver flere steder om verdien av å hvile og hva som skjer når man flykter fra slitenheten.
Hva er egentlig forskjellen på det å være veldig sliten og det å være deprimert? Sånn umiddelbart er vel det å være deprimert en medisinsk tilstand i motsetning til det å være sliten. Og det å være sliten kan kanskje gjøre en lettere utsatt for å bli deprimert? 

Kan du si noe mer om forskjellen og evt hva som gjør at man kan konkludere med at et menneske «bare» er svært sliten og ikke deprimert? 
Er det de samme tegnene man ser på et menneske eller er det egentlig store nok forskjeller på de to tilstandene at det ikke gir mening å se dem i sammenheng?

Lav energi, les; meget sliten, gjør oss sårbare for offermønstre som fører til oppgitthet, maktesløshet, likegyldighet og resignasjon som på sikt kan bli til dessillusjon og depresjon. Sagt på en annen måte: Hvis livet går oss i mot over lang tid og energien samtidig er lav eller blir det som en følge av motgangen så blir vi utsatt for å utvikle en depresjon. Den lave energien gjør oss sårbare.

Ovenstående kombinert med motgang, sykdom eller andre hendelser som medfører tap av livskvalitet og/eller illusjonsbrister kan føre til depresjon. Med andre ord så er depresjon sammensatt og kan ha mange innganger, men et felles trekk er lav energi.
Diagnosen depresjon forutsetter en ganske høy grad av nedstemthet over tid. Imidlertid finnes det lettere utgaver som også kan gi diagnosen. Spennet er stort og kriteriene er ofte basert på subjektive vurderinger fra den som setter diagnosen. Som sykdom blir depresjon ofte forvekslet med dessillusjon som i virkeligheten er en offertilstand. Uavhnegig av grad av depresjon så hjelper det ofte med langvarig hvile. Det vitner om sammenheng med lav energi. Er energien veldig lav vil det vanligvis ta desto lenger tid å komme ut av depresjonen.

 

Høysensitivitet eller våkenhet?

Uncategorized, , , , , , , , , , , , , ,

Følgende artikkel i Aftenposten nylig omhandler barn som er spesielt følsomme for ytre påvirkning i mange forskjellige former. Artikkelen belyser dette fra flere sider og med diverse fortolkninger. Selv velger jeg å bruke ordet våkenhet da et felles kjennetegn for disse, også nevnt i artikkelen er en intens tilstedeværelse og evne til å fange opp alle nyanser. Det jeg i dette innlegget skriver om emnet er bare en brøkdel av alt det omfatter. Velger imidlertid å holde det på dette nivået foreløpig. Tar gjerne imot spørsmål om temaet.

I min praksis møter jeg mange mennesker som har høy grad av følsomhet. Ofte opplever disse en mistilpasning til samfunnets normer og krav og utvikler ofte sykdom som en følge av dette. De beskriver det ofte selv som at de ikke tåler livet. At de har mistet seg selv. De samme menneskene føler seg utsatt for andre mer ufølsomme mennesker og deres karakteristikker. 
Felles for disse menneskene er at de utvikler stor grad av skam og mindreverd med dertil svekket selvfølelse. Personligheten bærer preg av dette også og alle bærer på mye dårlig samvittighet fordi de ikke strekker til og klarer å favne alt de opplever som ufullkomment. De er rett og slett for våkne og tilstedeværende gitt den begrensede kapasitet de har som mennesker. Det er ikke høyere forekomst av psykiske lidelser hos høysensitive mennesker. Det er derimot høyere forekomst av visse typer lidelser med hovedvekt på angstlidelser. 

Barndom
I barndommen, beskrevet i den samme artikkelen, tilegner barnet seg delpersonligheter/egenskaper som passer til relasjonen til sine foreldre. Barnet trenger mye nærhet og foreldres naturlig begrensede kapasitet til å være der hele tiden, medfører at barnets uttrykk ved behov for nærhet kan bli relativt voldsomt. Ettersom årene går venner barnet seg til at oppmerksomhet kun oppnås ved kraftige virkemidler. Alternativt gir barnet opp å nå frem til foreldrene. Ved siden av dette fanger det samme barnet inn alt som foregår og lager fortolkninger på løpende bånd, ofte i et voldsomt tempo. Allerede på dette tidspunktet begynner barnet å forbruke mer energi enn det klarer å tilføre. De færreste foreldre evner å se hva barnet egentlig trenger, langt mindre vite hvordan de skal gi barnet det det trenger. 

Ungdom
Ungdomstiden preges av nedsatt kapasitet, svekket selvfølelse, middels skoleresultater, liten kapasitet til trening og idrett. Sagt med andre ord så er belastningen allerede for høy. De som fortsatt har energi velger ofte bort konkurransepregede aktiviteter da de skaper stress i et våkent sinn. Følsomme mennesker har ofte høy intelligens både logisk og sosialt. Det viser seg ofte hos de som får behandling tidlig og dermed lærer seg å spare på energien. Karakterene blir sterkt forbedret med øket kapasitet. 
Følsom ungdom er mer utsatt for rusbruk enn andre. Med lav energi følger ofte mye uro, noe som krever tiltak. Selvmedisinering i en eller annen form blir ofte utveien. Spredningen i rusmidler er stor, mat i form av sukker er det vanligste.

Voksen
Som voksne blir de mest følsomme og våkne ofte en del av det sjiktet i arbeidslivet som gjør jobben. Mange har falt av høyere utdanning på grunn av kapasitet, andre har skaffet seg høyere utdanning, men velger på grun av den tidligere nevnte svekkede selvfølelsen å ikke legg ambisjonene for høyt. Mange ender opp innenfor yrket som krever stor grad av empati. Helsevesen og skole er to hyppig forekommende yrkesgrupper blant de med høy følsomhet. I relasjoner havner de ofte i en ansvars og omsorgsrolle for andre følsomme eller ufølsomme mennesker. Her opplever de ofte overbelastning. 

Generelt
Ingen mennesker fødes ufølsomme. Vi er i utgangspunktet relativt likt utstyrt, men mye skjer gjennom fosterlivet og i våre første leveår. Forskning av nyere art tyder på at påvirkningene er størst og mest kritisk disse første leveårene og mye av genetikken setter seg da. Sagt med andre ord så kan pendelen slå alle veier og variablene er utallige. Hvordan det slår ut og når det gjør det er nærmest umulig å forutsi.  Ingen foreldre er perfekte og variasjonene som oppstår blir ofte preget av hva slags oppvekst foreldrene har hatt. 
Alt handler om å overleve. Virkemidlene er og blir forskjellige. 

Personlig synes jeg debatten og forskningen rundt høysensitivitet preges mye av stereotypi. Utgangspunktet er mye preget av samfunnets historiske definisjoner. Det utgangspunktet er ikke noe godt utgangspunkt for å forstå hva høysensitivitet egentlig handler om.

Derfor velger jeg å kalle det våkenhet.

Kanskje er det denne våkenheten som kan redde menneskeheten fra å utslette seg selv. Som det sies i artikkelen så er de fleste dyrearter utstyrt med disse individene for å overleve.  Kanskje er oppgaven gitt deg som våken å stille spørsmål, reagere på det du kjenner er feil, avsløre juks og løgn m.m.m.

Oppgavene er utallige. Det er bare å forsyne seg på øverste hylle. Mer enn nok til alle er det også. Før du velger må du imidlertid passe på at du holder deg innenfor din egen kapasitet slik at du kan jobbe langsiktig med din oppgave.

Masse lykke til med det til deg som fortsatt er våken!