Skuffelse er den følelsen som oppstår når en illusjon brister. 

For mange så oppleves livet som en serie med skuffelser, for andre så eksisterer det tilsynelatende ikke. I virkeligheten handler det om at vi forholder oss forskjellig til skuffelser. Det er to hovedtyper av utveier mennesker har for å forholde seg til skuffelser. Om de velger den ene eller andre hovedvei kommer an på oppveksten, mengde og styrke av skuffelser og mange andre faktorer knyttet til arv og mijø. 

Optimisme og pessimisme

Begge deler er måter å komme unna skuffelser på. Optimismen handler om å bygge seg forventninger og håp om at det en dag blir bedre, at mennesker egentlig er gode på bunnen, at den neste jeg treffer ikke behandler meg dårlig samt mange mange andre eksempler på noe som handler om å tro på noe bedre. Optimismen er hyllet som en god løsning sammenlignet med pessimismen.
Når optimismen blir virkelighetsflukt og nærmer seg naivitet så oppstår faren for at håpene og forventningene er en illusjon. Da kommer allikevel skuffelsene på rekke og rad ettersom de brister. 

Pessimisme handler om å ta skuffelsene på forskudd slik at de ikke blir så vonde dersom de oppstår. Dette kan ofte bli en selvforsterkende sirkel som øker i intensitet og trykk hvorpå man inntar en generelt negativ holdning til alt og alle. Ingen av løsningene er optimale. Hverken optimisme eller pessimisme. 

Skuffelser er en mulighet til læring. Den er egentlig en sunn skyld.
Vent og se hva som kommer uten å på forhånd forberede deg med optimisme eller pessimisme.

Illusjoner brister fordi vi har laget de. Vi har blitt lurt av vår egen hjerne og/eller omgivelsene. Dety er uansett vårt ansvar i det vi forstår at noe er en illusjon. Skuffelsen er den smerten som skal inspirere oss til å søke læring om mennesker og livet generelt eller om spesiifkke områder spesielt. Evner vi å kjenne på skuffelsen, forstå hvilke illusjon som brast og ta på oss skylden for at illusjonen har oppstått så ligger det massivt med læringsmuligheter i det.

God læring!