En leser sendte inn følgende spørsmål:

Som par har vi aktivt i flere år jobbet med å styrke dialogen og forståelsen i parforholdet vårt. Når jeg tar et skritt unna og betrakter det kjærlighetsforholdet jeg er en del av, er det en ting som slår meg som en slags sår lærdom: det beste for stemningen og kommunikasjonen er å la vær å ta opp vanskelige temaer. Jeg går samtidig i den samme fella gang på gang: når det er noe jeg undrer meg over, reagerer på eller ønsker å ta opp, opplever jeg å bli avvist. 

Temaene kan variere fra stort til smått, men fellesnevneren er at dette er uønsket å diskutere eller problematisere. Et opplagt tema (som nå er et ikke-tema) er sex og nærhet. Et annet kan være hvordan vi forholder oss til tidligere ektefeller,hvordan vi møter hverandre når den ene føler seg liten, røyking, alkohol, selvironi, listen kan være mye lengre. 

Det som ofte skjer er at jeg spør hva min kjære tenker om et vanskelig tema og møtes nesten alltid med at dette ønsker han ikke å prate om, dette vil han ikke inn i. Da står jeg der og lurer på hva jeg kan gjøre annerledes. Temaene forsvinner ikke av å la være å prate om det, tvert imot for min del. 

Hvordan går jeg frem da? Akseptere at dette er uønsket? Eller finne en annen måte som gjør at vi sammen tilnærmer oss temaene på en god måte for begge to?

Svaret er forsåvidt ja til begge de tiltakene du foreslår. Dette handler imidlertid om noe mer enn det. For å kunne svare konkret på det er det nødvendig å se på underliggende krefter som ofte kan gjøre seg gjeldende i slike situasjoner. En viktig faktor er avhengighet.

Avhengighet blir vi født med. Den er nødvendig for at vi som spedbarn skal si fra når vi kjenner en smerte slik at omgivelsene kan «redde» oss fra denne smerten. Det vil i praksis si at hvis vi er sultne så skriker vi hvorpå omgivelsene «gjetter» på hva vi trenger. For at vår avhengighet skal bli tilfredstilt er vi avhengig av relativt god gjetting fra mor og far. Noen ganger gjetter de riktig, noen ganger feil. Gjettingen blir vanskeligere dess eldre vi blir. Å gjette på hva en skrikende treåring eller kjeftende tenåring vil kan være ganske krevende, og konsekvensen ved å bomme forsterker ofte skrikingen/kjeftingen. 

Treåringen og tenåringen henger da igjen i en forventning om at omgivelsene kan klare å fortsette å gjette seg frem. Illusjonen om dette brister og treåringen og tenåringen blir et offer.

Etter hvert som vi vokser til og drar med oss avhengighet går vi rett som det er på en illusjonsbrist/skuffelse fordi omgivelsene ikke har samme behov som oss, er interessert eller er opptatt av hva vi trenger. Hvis vi da ikke klarer å se at det er oss selv som har laget denne illusjonen, og tilgi oss selv for det, så havner vi fort i bitterhet og offer. Hvis vi da starter en samtale eller et tema med offer som utgangspunkt så vil vi ofte fremstå som utydelige og misforståelsen kan utløses. 

Hos den andre kan da forutinntattheten slå seg på hvor det historisk kanskje handler om tidligere bebreidelser på samme tema og mottaksevnen er derfor svekket. Det å da klare å se forbi den andres offer blir for krevende og samtalen blir ikke som ønsket. Den andre tåler da ikke åpningen og blir med ned i sin avhengighet og offer. 

Første bud er derfor å rydde i mulige smerter som utløser avhengighet eller offer hos deg som en følge av omstendigheter hos deg selv eller den andre. Når selvaksepten er gjort kan du kjenne etter om behovet for å snakke om det fortsatt er der. Da kan det tas opp tydelig.

Mer om den praktiske tydeligheten rundt de temaene du nevner følger i neste innlegg.