Månedlige arkiver: mars 2014

Går det an å være så forelsket at det gjør vondt?

Følgende spørsmål kommer fra en leser: 

Jeg er en kvinne midt livet som opplever å møte en ny mann som gjør meg ubeskrivelig lykkelig.  Jeg har hatt mye energi og har følt meg herlig oppegående og til stede etter at jeg møtte ham.  Det siste året har jeg vært fokusert på å jobbe meg gjennom gamle dårlige samvittigheter, gammel skyld og skam. Oppi alt dette har jeg møtt en fantastisk mann. Jeg er rett og slett forelsket. Ikke som en 16 åring, men som en voksen dame som treffer en som møter meg der jeg er, som er raus, åpen og fri. Jeg har derfor vært lykkelig tilstede i eget liv den siste tiden.

 Men i forrige uke opplevde jeg noe uventet. Jeg våknet om morgenen like dansende og lykkelig som jeg hadde følt meg den siste tiden. Jeg dro på jobb,  hadde en hektisk dag, møter og fullt fokus hele dagen. Da jeg kjørte hjem satt jeg og reflekterte over hvor lykkelig jeg var. Solen skinte og jeg var fremdeles en dansende sjel. Jeg kjørte hjemover fra jobb og kjente at energien rant ut. Så var det middag og kjøring til barnas aktiviteter. Da kvelden kom kjente jeg meg ganske tom….  Ja, ja tenkte jeg, det har vært en lang dag, supertidlig oppe, jobbet, kjørt, vært mor, kjørt igjen osv. Gikk så tidlig til sengs. Våknet morgenen etter, fremdeles tung og lav på energi….Overraskende, uventet og da, uforklarlig….

Jeg hadde en ubehagelig følelse i magen, skikkelig vondt. Opplevelsen av dette var langt fra den herlige sommerfuglfølelsen en forelskelse er, men en murrende tomhet som bredte seg i hele mageregionen. Jeg følte meg ordentlig fysisk uvel, det verket. Hvordan var dette mulig, jeg som var så forelsket…?  Forelskelse er jo bare godt, glede, fornøyelse, begjær, forventninger og lykke. Jeg følte meg forvirret og usikker. Hva var det som skjedde med meg?

Kan forelskelse gjøre så vondt? Og hvis den gjør vondt, er det da forelskelsen som gjør vondt eller er det andre og gjemte følelser som trer inn?  Dette funderte jeg over denne formiddagen. Plutselig slo det meg at jeg hadde sveket meg selv i lang tid. Var det det at jeg har sviktet og sveket meg selv så lenge som jeg endelig kjente på, og som gjorde at jeg hadde så vondt i magen? Det at jeg er i et ekteskap hvor vi lever to parallelle liv, uten noen fysisk nærhet å snakke om? Og ja, jo mer jeg har kjent på det, jo mer kjenner jeg at det er det som har tatt energi fra meg.  Jeg har virkelig hatt et savn i mange år, noe jeg ikke har tillat meg selv kjenne på, et savn etter både fysisk, åndelig og mental nærhet med en voksenperson. Først nå kjenner jeg at det virkelig har vært et savn. Jeg har ikke tatt tak i det å være god mot meg selv og jeg har i lang tid undertrykt helt menneskelige behov.  Jeg innså der og da at jeg har sviktet meg selv.

 Jeg har brukt de siste dagene på å tilgi, og å akseptere at jeg har agert som jeg har gjort. I tillegg kommer jo selvsagt en sårhet og tristhet for alt det som ikke har vært, en sorg. Også dette tilgitt nå. 

Jeg kjenner at jeg er tilbake i den deilige forelskelsestilstanden, men jeg skulle gjerne visst følgende: Går det an å være så forelsket at man har det vondt? Og i så tilfelle, hva er det i forelskelsen i seg selv som kan medføre en følelse av å ha det fysisk vondt, med påfølgende energitap. Eller er det alltid underliggende og ubearbeidede følelser/traumer som slår inn og som gjør at forelskelsesfølelsen må vike for sterkere krefter i oss?

Svar: 

Ja, det følger ofte en smerte med en intens lykkefølelse, dersom det ligger restsmerte i kroppen som ikke er forløst. Forelskelsen trigger som fysiologisk fenomen en rekke endorfiner som gir oss den samme lykkefølelsen som vi kan få også i andre situasjoner, men da ofte  i kortere tid enn det en forelskelse varer. Eksempler på slike situasjoner hvor det følger med en smerte er for eksempel når vi hører vakker musikk i en begravelse hvorpå det kan komme skuffelser, savn eller ensomhet som ligger som rester i kroppen. Eller vi ser mennesker i stor smerte og en lignende smerte trigges i oss samtidig med at vi kjenner empati. Samme endorfiner som ved forelskelse utløses.

Kognitivt så skjer følgende: 
Ved hjelp av de nevnte endorfinene utvides vår bevissthet slik at vi kjenner mer enn vi ellers gjør, ref forelskelsens intensitet, hvorpå den økte bevisstheten frigjør fortrengte smerter og det starter en realisering av disse. De aktuelle smertene har ofte noe med situasjonen å gjøre slik du beskriver om eget svik av deg selv gjennom mange år, bitterhet over brustne illusjoner og savn etter å leve i deg selv. Hvis du ikke forstår dette så kan det trigge offer og hevn og alt blir vanskelig og avmakten kan komme. Når du forstår derimot og tilgir deg selv det gamle sviket, så slås smerten av via selvaksept og du kan igjen stå i den gode tilfredsheten som følger med å leve i deg selv i frihet. 

Mange beskriver forelskelse som å kjenne at de lever. Samtidig øker sårbarheten og en eventuell forelskelse blir til kjærlighetssorg når den andre prtaen ikke gjengjelder. Hvor voldsom kjærlighetssorgen blir avhenger også av hvor mye fortrengt smerte som finnes. 
Ja, det går an å bli forelsket i seg selv. Det å oppdage seg selv er en forutsetning, forstå seg selv likeså hvorpå de gode følelsene og endorfinene følger med på kjøpet. Husk i denne sammenhengen at selv som ord er noe helt annet enn egoet. Dette kan leses om andre steder i bloggen ved å søke på de aktuelle ordene. 

Hvorvidt forelskelsen må vike eller ikke for smerter som blir realisert er mer et spørsmål om hva som er mest hensiktsmessig for oss. Rent helsemssig og stressmessig for vår kropp og hjerne er det av stor viktighet at smerter løsner og blir realisert, da belastningen ved å gå med disse skaper mye stress. Om forelskelsen da bare er et middel for et høyere helsemessig mål skal jeg ikke ha sagt noe sikkert om, men mye kan tyde på at det er slik. Det jeg ser hos de som går hele prosessen sin og frigjør seg helt fra gammel smerte, samt det som er beskrevet i bøker og annet av mennesker som har gjort dette er at evnen til å bli forelsket blir redusert. Man oppnår sjelden den berusende følelsen og kjenner i stedet en vedvarende indre ro og fred uten de store svingningene. Man slippes fri fra egoet og frykten.
Her finnes ingen seriøs forskning, men mye tro, så foreløpig får det bli opp til hver enkelt av oss å tro hva vi vil om dette. God søndag.

Frihet

Mange har ment mye om begrepet frihet til alle tider. Her kommer min definisjon:

Frihet er det du opplever når du kan sette deg selv fri på tross av krevende omstendigheter.

Til forskjell fra det som mange opplever som frihet:

Det er ikke frihet det du kjenner når du på grunn av visse omstendigheter får fri.

Les mer om praktiske former for ekte frihet under søkeordet frihet i bloggen.

Tar du for mye ansvar?

Denne artikkelen i Aftenposten beskriver noe som de fleste en eller flere ganger kjenner på i større eller mindre grad. 

Mange av de som kommer til mitt kontor har dessverre gått i denne ansvarsfellen og fått symptomer som forteller om overbelastning og utbrenthet. I dette innlegget skal jeg skrive litt om hva som egentlig som oftest foregår når dette skjer. 

Mennesker som tar mer ansvar enn de strengt tatt bør er som regel drevet av frykt for skyld eller skam. Det trigger et behov for å unngå skammen med tiltak som øket innsats og ansvarstagen, ofte med påfølgende berøm fra andre som gir en styrking av den delen av egoet som handler om å være flink. Mønsteret stammer fra tidlig i livet.
Skyld og skam blir opplevd som skremmende på et tidlig stadium i livet fordi det som regel har medført ytterligere følger i form av avvisning fra omgivelsene, les foreldrene. Mønsteret er et unngåelsesmønster og den delen av hjernen som holder på med dette inneholder ingen vurderingsevne. Det handler kort og godt om å overleve. Med andre ord sterke krefter som slippes løs.

Skal det vurderes om mengde og tidsbruk er riktig så må du på banen. Du må vurdere hensiktsmessighet.

For å kunne vurdere hensiktsmessighet så må du ta kontakt med din gode egoist og spørre vedkommende delpersonlighet hva du har lyst til. Den vl sannsynligvis si at; du må ta det mer med ro. Dermed sitter du i jeg’et ditt med et dilemma og må velge mellom å ta det mer med ro, med den skyld og skamrisiko, det innebærer og det å fortsette å ta ansvar for alt mulig og miste energi.

Et krevende valg som krever ny og annen metodikk enn før. Dette bør foregå på to nivåer som kan være følgende:

  • Holdning: Selektiv. 
    Det betyr i praksis å velge bort det som rent formelt og praktisk ikke hører innunder din funksjon på jobb. 
  • Handling: Slippe taket
    Det betyr i praksis å slippe taket i de tingene som ikke er ditt ansvar og som ikke blir gjort når du ikke gjør det lenger. Dette er det motsatte av ansvar i denne situasjonen. Påregn dog at det kan bli nødvendig å informere om at du ikke lenger tar de oppgavene, hvis omgivelsene har blitt vant til og forutsetter at du gjør det.

Dette er vanligvis en krevende øvelse som nettopp krever at du bevisst gjør disse valgene. Tren på de litt enkle tingene først og kjenn etter hva det gir deg når du får det til. Med trening så blir du etter hvert god til dette. Lykke til!

Lettelse og glede

Dialoggruppen

Har du tenkt på at det er en forskjell på lettelse og glede?

  • Lettelse er den følelsen du kjenner når en frykt eller smerte/sorg forsvinner. Varer relativt kort tid, men er deilig å kjenne på. Typisk etter bestått eksamen eller nå du er ferdig hos tannlegen og i slike settinger. Oppnås også ved selvmedisinering i en eller annen form.
  • Glede er den følelsen du kan kjenne når du på tross av en frykt og eller smerte/sorg kan kjenne deg tilfreds med livet og tilstedeværelsen. Med andre ord en mye mer sjelden følelse. Gleden handler også om de små ting som blomster i veikanten, det første jordbæret om sommeren, en is i solen osv. Nytelsen er en glede. Tilfredsheten når du er i kontakt med deg selv er en glede. Gleden har mange former og kjennetegnes først og fremst ved at den har rot i deg selv. Det som kommer fra…

Vis opprinnelig innlegg 55 ord igjen

Smerter som flytter seg i kroppen

En del mennesker med fysiske smerter opplever at smertene flytter seg rundt på/i kroppen. De finner sjelden ved kliniske undersøkelser noen klare årsaker til smertene. Noen velger å kalle det fantomsmerter fordi de kommer og går som de gjør.

En ting er den kognitive smerteeffekten som omtalt i tidligere innlegg. En annen ting er om kroppen på en eller annen måte forsøker å fortelle noe med å plassere smerten der den er. Når smerten i tillegg blir mer eller mindre vedvarende og varierer med stressbelastning så melder naturlig nok spørsmålet seg om det er noen kognitive betingelser som påvirker smerten og plasseringen.

Mange har ment mye om slike spørsmål og det finnes masse litteratur om dette for de som vil lese mer. For din egen del så skader det aldri å ta en god timeout og være ærlig med seg selv på om det kan finnes en kognitivt betinget del knyttet til en smerte. Finner du en slik så forsøk å aksepter at det er slik. Kanskje slipper/reduseres smerten noe. Lykke til med det.

Er adferdsforstyrrelse sykdom?

I kjølvannet av forrige innlegg skrevet av gjesteblogger Anders er det fristende å utdype noen poenger han skrev om. Overskriften er et slikt.

Nei, adferdsforstyrrelse er ikke sykdom før det fører til hindringer for en tilnærmet normal livsførsel. Allikevel blir alt for mange medisinert og ikke behandlet på grunnlag av adferd som er innlært av naturlige årsaker, men allikevel er uegnet til situasjon, kultur eller normer hvorpå resultatet blir at vedkommende blir medisinert som om det var sykdom. 

Eksempel: 
Når et barn har aggressiv adferd så kommer det av at barnet ikke kjenner til andre måter å få utløp for denne på. Det er lært av foreldre primært. Når det samme barnet som ungdom begår kriminelle handlinger så er det det samme smerteutløpet som foregår selv om uttrykket har endret seg noe. Som voksen tas smerten ut på egne barn, samboere eller andre som måtte befinne seg i nærheten. 

Smerten er ikke tilgjengelig for vedkommende som lider av dette da kunnskap og følelsemessig tilgang mangler. Behandlingsapparatet er primært innrettet på symptombehandling og klarer bare unntaksvis å bryte gjennom og finne smertenøkkelen. En vellykket behandlingsprosess i et slikt eksempel er lang og tung og ofte kostbar dersom den må kjøpes privat. Mange faller dermed utenfor og adferdsforstyrrelser fortsetter og forplanter seg. Helsevesenet belastes med symptomdemping som krever store ressurser.

Som det sies i forrige innlegg så har hverken samfunnet eller den enkelte kunnskap som gir mulighet til å se eller forstå situasjonen. De som forstår blir ofte syke av det og sliter med å formidle. Kampen fortsetter dog ufortrødent videre. Vi vil fortsette å skrive og synliggjøre. Takk for at dere leser og deler. Har noen lyst til å skrive og publisere så kan dere sende meg et forslag på epost eller som svar innlegg til et tidligere innlegg på bloggen. 

Psykisk lidelse og dens fasetter

Innlegget er skrevet av en gjesteskribent

Et avstandsforhold: Psykisk lidelse

Selv om psykisk lidelse er et kjent fenomen og selv om det er bygget opp et stort helsevesen i de fleste land for å håndtere denne problematikken så viser det seg fortsatt at det er lite bevissthet rundt disse lidelsenes natur. Mange tenker kanskje at en psykisk lidelse er et isolert problem hos den enkelte og som noe som er et klart avvik samfunnet generelt og som noe som ligger på avstand.

 Likevel er dette noe som har blitt en del av hverdagen for veldig mange og det er svært utbredt. De fleste kjenner noen eller vet hvert fall om noen som har hatt eller har psykiske problemer og mange har kanskje også hatt det. Stigmatisering er fortsatt et problem i de fleste samfunn og noe av grunnen er kanskje at man syns det er vanskelig å forstå hva det er og kanskje også hvor mye av det som egentlig forekommer.

 Mange velger på grunn av dette å holde vanskene for seg selv og noen ender kanskje opp med å ikke søke hjelp. På tross av dette tilsier mye forskning at psykisk lidelse har mye med oss alle å gjøre om vi lider av det eller ikke og det er en nødvendighet i det å bli bevisst vårt psykologiske hverdagsliv for å kunne forbygge for dem.

 Psykiske lidelser er et samlebegrep for alt fra lettere depresjoner, milde fobier og angst til alvorlige sykdommer som paranoia,  schizofreni, rusavhengighet og psykoser. I utgangspunktet regnes psykiske lidelser som tilstander som rammer bevisstheten gjennom tanker og følelser, men i mange tilfeller får også disse lidelsene effekt på oss kroppslig. Det skjer en viss forvirring gjennom tanker, følelser og man blir i fare for å ta valg som er uheldige for en selv gjerne over lang tid.

 Folkehelseinstitutt har i sine undersøkelser kartlagt hvor utbredt psykiske lidelser faktisk her og hva slags konsekvenser det har. I Norge får 25-52% en psykisk lidelse i løpet av livet og de siste 12 månedene har mellom 10 og 20% en psykisk lidelse og en av fire som oppsøker helsevesen har atferdsproblemer, psykisk eller nevrologisk lidelse. Av alle som var sykemeldt i andre kvartal 2011 utgjorde psykisk lidelser 15,3%.  Antallet anses å være høyere ettersom det er kjent at psykiske lidelser blir underrapportert ved sykemelding. Når det gjelder uførhet står psykiske lidelser for en tredjedel av dette i Norge og i 34 andre land som blant annet Sverige, Danmark, USA og Storbritannia. På verdensbasis antar man at det til enhver tid er 450 millioner mennesker som har en eller annen form for psykisk lidelse.

 Det er også mer fatale og dødelige konsekvenser av fenomenet. Hvert år tar ca. 450-600 mennesker livet sitt i Norge. 15 prosent av alle dødsfall i aldersgruppen 25-35 år skyldes selvmord. Det forkommer dobbelt så mange dødsfall på grunn av selvmord en det gjør i trafikken. Selvskading har også et nært bånd til selvmord og 10% av norsk ungdom rapporterer om det. Selvmordsforsøk er enda hyppigere og man regner med at helsevesenet behandler 4000-6000 tilfeller årlig. Ikke alle disse selvmordene skyldes psykisk lidelse, men psykiske lidelse sees på som en primær faktor.

NRK har også satt søkelys på en annen konsekvens av psykisk lidelse i sine mest ekstreme forekomster. I sin  gjennomgang viser de til at rundt 50% av alle drap mellom 2003 og 2012 ble begått av personer med tunge psykiske lidelser og voldshistorikk.

Drap skjer også i større omfang hvor man peker på psykiske lidelser som en av faktorene som ved skoleskytinger i USA eller 22. Juli hvor Anders Behring Breivik ble utredet med personlighets forstyrrelse. Disse tilfellene teller dødsfall opp mot 100 tallet alene. Nå burde man ikke se på psykisk lidelse som årsaken til en hver menneskelig tragedie, men at psykiske problemer og forstyrrelser påvirker i stor grad er hevet over en hver tvil.

 Mange tenker på en psykisk lidelse som noe som  har med det som skjer ”oppi hodet” til folk eller som en feil på hjernen eller lignende. Dette er delvis sant ettersom forskning helt klart viser at det skjer endringer i hjernen, det er avvik i den kjemiske balansen og symptomene til lidelsene helt klart ligger i hjernen. Det forskning også sier, som mange kanskje glemmer å ta med i ligningen når de gjør seg tanker om den psykisk syke, er at sosiale og kulturelle faktorer har stor innvirkning på lidelsen. Noen ganger også så å si hele årsaken til at lidelsen oppsto hos den enkelte. Hvordan omgivelsene videre møter den lidende er også helt avgjørende for lidelsens utvikling.

 For å forstå betydningen av kulturelle og sosiale forhold så kan man gå ut i verden. Depresjon og angst er et kjent fenomen i Norge, men det at det faktisk finnes lidelser som kun oppstår i noen kulturer er det ikke mange som vet. Anoreksi har lenge vært en slik kulturbetinget lidelser som forekommer i vesten ettersom det er så stort fokus på kroppen og da spesielt hos kvinner. I andre kulturer finner man lidelser som ”Amok” som forkommer i Indonesia hvor den rammede går i psykose og bevisstløs tar livet av de rundt seg eller lidelsen Hwabyeong, som forekommer i Korea, hvor det ikke er sosialt akseptert å vise sinne så mange lider av kroppslige plager ettersom enhver form for aggresjon må fortrenges. Andre eksempler er ”Ghost sickness” i India hvor man tror man er hjemsøkt av spøkelser eller Grisi siknis, som rammer unge jenter fra miskito kulturen, hvor de mister bevissthet og tror de blir voldtatt av djevler.

 Den amerikanske journalisten Ethan Watters beskriver disse kulturelle forskjellene og hvordan de har innvirkning på hvordan vi lider psykisk i sin bok ”Crazy Like Us: The Globalization of the American Psyche”. Her tar han også for seg hvordan eksporten  av vestlige diagnosesystemer og amerikanske måter å tenke på også sprer våre typer psykiske lidelser. Japanere har for eksempel nå hatt en økning i anoreksi som før var et vestlig fenomen. Med andre ord endrer lidelsene seg ettersom kulturen også endres. I hvert fall i en eller annen grad.

 Professor Charles Raison ved Universitet i Arizona viser,  gjennom en forelesning for ide organisasjonen TED, at selv om symptomene til psykiske lidelser helt klar forekommer i hjernen så har de i mange tilfeller en årsak i omgivelsene. Post-traumatisk lidelse, som har en vanlig forekomst hos soldater som kommer hjem fra krigssoner, er et klart eksempel på en lidelse hvor dette er veldig klart ettersom selve lidelsen forekommer etter eksponering for store traumer. Han legger til at hjernen selvfølgelig har en rolle, men det må sees i sammenheng mellom familie forhold, samfunnsforhold og andre samspill.

 Han viser også til forskning på depresjoner i familie sammenheng hvor mor og barn led av depresjon. Da mor fikk medisinere viste det seg at det hadde en god effekt på barnets depresjon som ikke mottok noen medisiner. Grunnen er at omgivelsene eller da moren, var bedret og hun kunne ta bedre vare på barnet sitt. Om det kulturelle og sosiale er en såpass stor faktor og har så stor innvirkning at det former hvordan en lidelser i praksis blir så gjør dette oss nok engang ansvarlige som medmennesker. Og kanskje nå mer en på lenge. Aldri har vi vært mer utsatt for sosial påvirkning som i informasjonsalderens tid med internett, sosiale medier, 24/7 presse som spenner seg globalt og gjennom offentlige systemer som barnehage, skole og arbeidsliv hvor man nesten er et konstant samspill.

 Grunnproblemet med å se på psykisk lidelse som noe som forekommer i hjernen til den enkelte og la det være med det er at det fjerner ansvaret fra den enkelte som lider og omgivelsene rundt den som lider. Noen vil kanskje si at det er positivt at de som lider av psykisk lidelse får erklært at de har en sykdom og I noen grad er dette også sant, men bildet er mer nyansert som så. En rekke lidelser krever faktisk egen innsats for å kunne bedre og det krever også innsats hos de rundt.  Man skal ikke glemme biologien og det fysiologiske når man gjør seg bevisst psykisk lidelse. Å tro at man kun er et produkt av sine omgivelser er vel så dumt, men det å kunne tenke seg en ”syk hjerne” som bare trenger medisiner eller kirurgi kan rett og slett bli litt ansvarsløst for oss som samfunn og enkelt mennesker.

Anders E. 

Selvstendige barn

Dialoggruppen

Hadde forleden en liten prat med et barn på 4 år. Snakket til jeg’et hennes og så bort fra de av hennes delpersonligheter som tøyset og tullet på den vanlige oppmerksomhetssøkende måten.

Plutselig stopper hun og sier: «Du ser inn gjennom vinduet mitt du.»

Jeg sier: «Hvordan vet du det?»

Hun sier: «Jeg ser det på deg.»

Fascinerende samtale som inneholder flere glimt av noe annet enn en tøysete delpersonlighet. Et tydelig jeg-avtrykk med refleksjon, iakttagelse og lytting. Et barn som driver selvstendighetsutvikling, men mest blir sett som tøysete. Fascinerende å se hvordan omgivelsene som bestod av både voksne og barn responderte. Alt fra taushet til temaskifte preget forsamlingen.

Bruker eksempelet som innledning på et stort og viktig tema som handler om hvordan man som foreldre og voksne kan skape selvstendige barn. Det vil si barn som står i selvet sitt og ikke egoet sitt. Oppskriften er enkel i teorien…

Vis opprinnelig innlegg 216 ord igjen

Tid for å ta ansvar for seg selv?

Den siste tiden har det vært debatt om det store fraværet og frafallet i videregående utdanning. I kjølvannet av debatten etterlyses mer tvang og kontroll for å senke fraværsprosenten. Med andre ord så dreier debatten i retning av at man skal ta mer ansvar for at norsk ungdom får videregående utdanning. 

Hva med eget ansvar for egen læring? Når skal et menneske ta ansvar for seg og sitt og på hvilke områder til hvilket tidspunkt? Hvem vet hva som er riktig på hvilket tidspunkt? 

I min praksis reises dette spørsmålet ofte i saker som dreier seg om barn og ungdom. Det kan dreie seg om alt fra å kle seg selv om morgenen for små barn til ungdom og lekser. Variasjonen er stor og situasjonene mange. Foreldre bruker mye energi og tid på å følge opp og passe på mens de barn og unge som følges opp samler opp frustrasjon over å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Det fører ofte til konflikter med påfølgende stress og krangling. Har foreldregenerasjonen av i dag gått for langt i å ta ansvar for sine barn? Blir barna en generasjon som står og faller med foreldrenes instruksjon? 

I slike saker er det flere spørsmål enn svar. Ekspertene svarer gjerne, men vet de egentlig bedre enn andre? Min mening er at vi i alt for stor grad er blitt avhengige av å unngå naturlig læring som en følge av feiling, for rett og slett å henge med i tempoet. Tiden og det harde tempoet med kravene fra omgivelsene strekker ikke til for å gjøre feil for så å rette de opp. Konsekvensen og prisen for dette er manglende utvikling av læring, korrigering og selvstendighet. Følgene vil kunne bli en generasjon som blir dessillusjonert og dermed i liten grad viderefører illusjonene fra foreldrene til sine barn. Disse barna vil således bli overlatt mer til seg selv og sine egne vurderinger. De blir dermed tvunget til å bli mer selvstendige. Pendelen svinger således frem og tilbake, noe den alltid har gjort og antagelig alltid kommer til å gjøre. 

Ved å la foreldrene i større grad ta stilling til dette for sine egne barn så plasseres ansvaret der det må være. Hvis de i tillegg tar en realitetssjekk på følgende spørsmål og bruker svaret til praktisk å slippe taket på riktig tidspunkt, så er vi kanskje på rett vei. Forutsetningen er imidlertid at foreldrene løfter blikket litt utover den tvangsmessig styrte hverdagen de ofte er en del av. 

På hvilke tidspunkt i et barns liv er det naturlig å forvente at barnet tar ansvar for hvilke avgjørelser og handlinger? 

Hva så med dagens elever på videregående skole. Skal vi la de ta ansvaret selv, eller skal det legges inn hardere konsekvenser av fravær? Hvis svaret på ovenstående hovedspørsmål er at en elev på videregående bør være i stand til å ta ansvar for egen læring så er også svaret gitt på aktuelle tiltak i sakens anledning. 

Min mening er at de må ta det ansvaret selv og dermed må slippes helt fri og ta følgene av å ikke møte opp til timen. Hva er din mening? 

 

Frihet og smerte, motsetninger?

Har gjennom mange menneskers prosesser fått spørsmål om ovenstående. Mange reflekterer rundt fenomenet og gjør seg tanker om at det ofte er via smerten man opplever større grad av frihet. 

Jeg deler fullt og helt den erfaringen. Kanskje handler det å være menneske og vokse om å forstå de smertene vi kjenner, og dermed kunne bruke de til egen vekst og frigjøring. Har i det siste skrevet om kommunikasjon om vanskelig temaer, savn og ensomhet, skam ved å få bebreidelser som barn med de følger det kan ha. Alt sammen smerter som er krevende å stå i selvaksept overfor.

Når resultatet av at man frigjør seg og endrer adferd mot mer frihet og fred med seg selv så kommer skuffelsen som en følge av at omgivelsene ikke responderer som man ønsker. Det kan fort bli ny skam hvis man ikke bruker skuffelsen hensiktsmessig. Husk da at skuffelse er en sunn skyld i den form at det har oppstått en illusjon, laget på et tidspunkt hvor man kanskje trodde man trengte den. Når tiden er inne for å gå videre så brister denne og læringsmuligheten ligger der. Ofte er det ikke før man konkluderer med å gå videre alene at man får den savnede responsen. Er den andre fri er det imidlertid usikkert m responsen kommer, nettopp fordi den andre er fri fra egen ensomhetsfrykt.

Dess friere man blir dess mer selektiv blir man, samtidig som ydmykheten og rausheten øker også med de man før har vært avhengige av. Forelskelse går over for å bli erstattet av respekt, men kun i de tilfeller hvor omgivelsene agerer på bakgrunn av selvrespekt. Hvis ikke kommer automatisk avsky. Når man møtes i respekt møtes man som frie mennesker som er sammen fordi man stimuleres til ytterligere vekst av hverandre. 

For å komme dit må man gjennom smerter. De må brukes konstruktivt og hensktsmessig slik at resultatet blir frigjøring. Ensomheten vil følge av det og utfordringen blir å bruke denne til å inspirere den eller de som kan fylle dette sosiale frie tomrommet ubetinget. Lykke til med det. 

Ingen mennesker klarer å være alltid og til enhver tid.
De som eventuelt klarer det er ikke mennesker.

Tips: Søk på nøkkelordene i innlegget og se tilstøtende tematikk.

Barn og tydelig kommunikasjon

Mangelen på tydelig kommunikasjon med barn er utbredt. Har tidligere skevet om hva som er tydelighet. Ved å skrive tydelighet i søkefeltet oppe til høyre så får du opp aktuelle tidligere innlegg.

I praksis så handler tydelighet om noen grunnregler som forsåvidt er det eneste du behøver å huske og trene på:

Snakk om deg selv.
Bruk bare pronomenet jeg.
Ikke bruk du, deg og vi.
Snakk sak.
Still åpne spørsmål. (Da kan pronomenet du brukes.)

Vanskelig? Ja, det krever trening og atter trening samt, som jeg har skrevet om tidligere, at du er i kontakt med din egen sannhet og deg selv. Artiklene jeg henviser til her og her handler om uhensiktsmessig kommunikasjon og hva slags påvirkning skyldoverføring på barn kan ha. Skylden forårsaker skam som blir smerten som driver frem aggresjon. Pass deg for perfeksjonismen i dette. Det er lov å snuble bare du klarer å be om unnskyldning etterpå.

Send gjerne inn spørsmål på epost  med konkrete eksempler som du trenger hjelp til så svarer jeg i et innlegg.

Kvinnefrykt

Dialoggruppen

Spørsmål fra leser: Hvorfor er menn redde for sterke kvinner? Ikke bare i næringslivet, men også privat?

Det menn er redde for hos sterke kvinner er ikke kvinnene som sådan, men det mindreverdet de risikerer å kjenne på sammen med disse kvinnene. Kvinnene blir således bare en projeksjon for mennenes frykt for eget mindreverd og utilstrekkelighet. Årsaken kan godt ligge i relasjonen til sin egen mor og/eller far og komme fra tidlig i oppveksten.
Dette fører ofte til at slike menn behandler sine kvinner enten de er ansatte eller ektefeller/samboere dårlig slik at maktforholdet hele tiden skal være i menns favør. Det er mange grader av slik behandling fra de groveste overgrep til hverdagslig bebreidelse. Noen dager etterpå kan en ny søken være der og mannen kan be pent om godt vær og om å bli tatt inn i varmen, les avhengighet.

Menn generelt sliter med dette fordi det typiske…

Vis opprinnelig innlegg 129 ord igjen

Vanskelige temaer – forskjell på menn og kvinner

I kjølvannet av forrige innlegg stiller samme leser et oppfølgingsspørsmål:

Et nytt spørsmål formes i meg som følge av det du skriver og det er forskjellen på kvinner og menn. Er måten vi møter våre svakheter en forskjell på menn og kvinner? Finnes det noe dokumentasjon på at kjønn er en variabel som forklarer ulike måter å møte egne delpersonligheter/egenskaper/svakheter på? Selv synes jeg at jeg har lettere for å akseptere egne svakheter enn min kjære. Dette kan godt være svært subjektivt.

Svar: Det finnes mye forskning, men mangler konklusjoner som klart sier det ene eller andre. Man kan således forledes inn i både den ene og andre trosretning. Svaret er vel at vi ikke vet helt sikkert enda og det er interessant i seg selv.
Min erfaring etter en del år i bransjen er at følelsesmessig er menn og kvinner like uavhengig av kjønn. Det vil si at de følelsene vi kjenner i en situasjon er de samme. De er menneskebetinget. Dyr har de samme følelsene. Forskjellen utgjøres primært av den adferd vi har innlært og som handler om hvordan vi forholder oss praktisk til en situasjon og en følelse. 

Her spiller både kjønn, hormoner, arv og miljø inn. Sagt på en lettfattelig måte så er det «arvesynden» som kommer til uttrykk. Hvis man ser på menn og kvinners kulturelle utvikling, moralske rammer, normer etc så er det ikke rart at vi fremstår helt forskjellig i mange situasjoner. Så at din kjære forholder seg annerledes til egne svakheter kan rett og slett komme av innlæringsfaktorer som har påvirket hvordan han forholder seg til sunn skyld og skam. 

God søndag.

Vanskelige temaer – sex og nærhet

Dette innlegget er en fortsettelse av forrige innlegg hvor tema var hvordan holdningene våre påvirker et dialogklima. Forutsetningen for å gå i handling er at grunnlaget er energimessig optimalt, noe det blir ved at hverken avhengighet eller offermentalitet får være til stede. I tillegg så vil jeg her skissere noen grunnleggende kommunikasjonsmåter som kan være hensiktsmessige på sex og nærhet som leseren nevner i foregående innlegg.

Dersom en person sjelden snakker om et tema, eller er motvillig til å snakke om det, så er det vanligvis gode grunner til det. Temaet kan være befengt med en historikk hos vedkommende som fremkaller frykt, ubehag eller smerte/sorg. Det gjør at vedkommende automatisk vil styre unne dette. Sensitiviteten som følger temaet stiller således store krav til hvordan temaet kan gripes fatt i. Forutsatt at du da selv ikke har med deg smerte/sorg og dårlige energier inn i tematikken så ligger alt til rette for å ta opp temaet. 

Eksempel: Sex og nærhet
Start for eksempel på følgende måte:
Du: «Jeg har noe jeg gjerne skulle snakket med deg om. Temaet er sex og nærhet. Når kan det passe for deg? «
Han: «Det ønsker jeg ikke å snakke om.»
Du er stille og jobber aksept så du holder deg høyt og fortsetter dagen som du ellers ville gjort. Her må du vente så lenge som nødvendig. Etter en uke kan du igjen for eksempel si følgende: 
Du: «Mitt behov for å snakke med deg om sex og nærhet er fortsatt der.» 
Du jobber fortsatt med å være høyt og ikke gå i offer mens du fortsetter med din hverdag. Om svaret nå blir et ok er vanskelig å si, men strategien din er å stå i ditt behov og bruke den tiden som er nødvendig for å få til denne samtalen. Du inspirerer dermed din partner til å stå høyt og våge seg inn i den sfæren til tross for historikk. Om nødvendig sier du den samme setningen en tredje og fjerde gang med passende mellomrom. Pass på at du tåler eventuelle smertereaksjoner som måtte komme. Hvis reaksjonene blir sterkt negative så må du legge vekk temaet en lenger periode. 

Dersom samtalen blir en realitet og skal finne sted er det viktig med en tydelig åpning av dialogen. Den kan for eksempel lyde som følger: 
Du: «Jeg er takknemlig for at jeg får denne muligheten til å snakke med deg om et for meg viktig tema.»
Han sier ikke noe eller bare bekrefter at han er der og lytter. 
Du: «Jeg kjenner stadig på et stort behov for nærhet og har rett som det er lyst på sex. Jeg har ryddet i gammel avhengighet og savn og merker at følelsene knyttet til dette i stor grad har med nuet å gjøre. Det er veldig godt å kjenne at jeg kan ha rene lystbehov knyttet til nærhet og sex. Det at jeg har en attraktiv partner trigger naturlig nok det enda mer. Kjenner på takknemlighet for å ha kommet dit med meg selv. Du har vært et viktig bidrag i sammenhengen.»  Vær stille litt her og gi ham god tid til å ta innover seg hva du faktisk sier.
Han: Forblir taus eller responderer for eksempel med: «Det var godt å høre/det er jeg glad for å høre.»
Gjør en vurdering på om du skal gå videre herfra og si: «Jeg er nysgjerrig på hva du tenker om saken og hvordan det er med disse behovene for din del.»
Han: «Jeg har ikke så mye annet å si enn at for min del så…» hvorpå han kommer med sitt ståsted.

Hvis det ikke skjer noe mer så er det viktig at du lar temaet hvile litt der. Jobb med dine egne holdninger så lenge og sørg for at du står høyt. Neste skritt for din del er å agere i den lysten og være nær når du har lyst til det og si at du har lyst på sex når du har det. Pass da på at du kan tåle avvisningene som måtte komme.

Dialogen kan se annerledes ut enn over, men nøkkelen er å holde deg høyt på holdning og handling slik at du lever som du snakker. Over tid vil den gode energien spre seg videre til ham og med stor sannsynlighet vekke til live andre mønstre enn de gamle knyttet til akkurat dette tema. Typisk kan det starte med en økning av nærhet. Nyt det og kjenn på den seksuelle lysten. Vurdér hva du selv kan gjøre med den inntil hans lyst eventuelt våkner. Åpner dette for dialog om temaet fra hans side så vet du at dere er på rett vei. 

Husk at dette kan ta tid. Samtalen er tatt og første skritt i riktig retning er dermed gjort. 

Prinsippet for andre temaer er det samme. Dersom ovenstående etter gjentatte forsøk ikke fungerer så blir vurderingen i hvilken grad det er realistisk at det noen gang blir en endring. Pass deg for å bygge forventninger som kan bli til nye illusjoner. Det er imidlertid lov å håpe.

Vanskelige temaer – holdning

En leser sendte inn følgende spørsmål:

Som par har vi aktivt i flere år jobbet med å styrke dialogen og forståelsen i parforholdet vårt. Når jeg tar et skritt unna og betrakter det kjærlighetsforholdet jeg er en del av, er det en ting som slår meg som en slags sår lærdom: det beste for stemningen og kommunikasjonen er å la vær å ta opp vanskelige temaer. Jeg går samtidig i den samme fella gang på gang: når det er noe jeg undrer meg over, reagerer på eller ønsker å ta opp, opplever jeg å bli avvist. 

Temaene kan variere fra stort til smått, men fellesnevneren er at dette er uønsket å diskutere eller problematisere. Et opplagt tema (som nå er et ikke-tema) er sex og nærhet. Et annet kan være hvordan vi forholder oss til tidligere ektefeller,hvordan vi møter hverandre når den ene føler seg liten, røyking, alkohol, selvironi, listen kan være mye lengre. 

Det som ofte skjer er at jeg spør hva min kjære tenker om et vanskelig tema og møtes nesten alltid med at dette ønsker han ikke å prate om, dette vil han ikke inn i. Da står jeg der og lurer på hva jeg kan gjøre annerledes. Temaene forsvinner ikke av å la være å prate om det, tvert imot for min del. 

Hvordan går jeg frem da? Akseptere at dette er uønsket? Eller finne en annen måte som gjør at vi sammen tilnærmer oss temaene på en god måte for begge to?

Svaret er forsåvidt ja til begge de tiltakene du foreslår. Dette handler imidlertid om noe mer enn det. For å kunne svare konkret på det er det nødvendig å se på underliggende krefter som ofte kan gjøre seg gjeldende i slike situasjoner. En viktig faktor er avhengighet.

Avhengighet blir vi født med. Den er nødvendig for at vi som spedbarn skal si fra når vi kjenner en smerte slik at omgivelsene kan «redde» oss fra denne smerten. Det vil i praksis si at hvis vi er sultne så skriker vi hvorpå omgivelsene «gjetter» på hva vi trenger. For at vår avhengighet skal bli tilfredstilt er vi avhengig av relativt god gjetting fra mor og far. Noen ganger gjetter de riktig, noen ganger feil. Gjettingen blir vanskeligere dess eldre vi blir. Å gjette på hva en skrikende treåring eller kjeftende tenåring vil kan være ganske krevende, og konsekvensen ved å bomme forsterker ofte skrikingen/kjeftingen. 

Treåringen og tenåringen henger da igjen i en forventning om at omgivelsene kan klare å fortsette å gjette seg frem. Illusjonen om dette brister og treåringen og tenåringen blir et offer.

Etter hvert som vi vokser til og drar med oss avhengighet går vi rett som det er på en illusjonsbrist/skuffelse fordi omgivelsene ikke har samme behov som oss, er interessert eller er opptatt av hva vi trenger. Hvis vi da ikke klarer å se at det er oss selv som har laget denne illusjonen, og tilgi oss selv for det, så havner vi fort i bitterhet og offer. Hvis vi da starter en samtale eller et tema med offer som utgangspunkt så vil vi ofte fremstå som utydelige og misforståelsen kan utløses. 

Hos den andre kan da forutinntattheten slå seg på hvor det historisk kanskje handler om tidligere bebreidelser på samme tema og mottaksevnen er derfor svekket. Det å da klare å se forbi den andres offer blir for krevende og samtalen blir ikke som ønsket. Den andre tåler da ikke åpningen og blir med ned i sin avhengighet og offer. 

Første bud er derfor å rydde i mulige smerter som utløser avhengighet eller offer hos deg som en følge av omstendigheter hos deg selv eller den andre. Når selvaksepten er gjort kan du kjenne etter om behovet for å snakke om det fortsatt er der. Da kan det tas opp tydelig.

Mer om den praktiske tydeligheten rundt de temaene du nevner følger i neste innlegg. 

Sortering av gjøremål

Av og til hoper ting seg opp og det er mye som burde eller skulle vært gjort, helst i går…

Situasjonen er velkjent for de fleste og mengden og intensiteten varierer med tid på døgnet, årstid, hendelser, jobb, barn, økonomi m.m.m. Å definere og peke på de enkelte momentene som utgjør stress er også krevende da det ofte blir et sammensurium av momenter sm skal løses på en gang. Ofte dras dette med inn i natten og innsovning og nattesøvn blir rammet. Alternativt eller i tillegg blir lunta kort og det slippes ut små eller store smertutbrudd over stresset i form av bebreidelser og aggresjon.

En god måte å starte på hvis man vil få hodet litt over vannet kan være følgende metode:

  • Definér hvert enkelt stressmoment
  • Gradér de etter intensitet som sterkt eller svakt, ikke prioritet
  • Fordél de i følgende matrise

Haster og viktig
Haster ikke, men viktig
Haster. men ikke viktig
Haster ikke og er heller ikke viktig

  • Under den første kategorien skal det være helst en, maks to stressmomenter. 
  • Resten fordeles under de øvrige kategoriene over
  • Når noe som ligger under første kategori er løst kan en av de andre stressmomentene flyttes inn der. 
  • Det som ligger under siste kategori kan kanskje glemmes
  • Start alltid med det som ligger under haster og viktig

Husk å vær ærlig på styrkevurderingen! Lykke til.

 

Effektiv nedbrytning

Den mest brukte og mest effektive nedbrytningen av et annet menneske går via overføring av skyld og skam. Det har i alle tider vært brukt i psykisk tortur, i indoktrinering og manipulering av andre. Brukt over tid så blir fryktfaktoren for den samme skylden og skammen så sterk at den som sitter med overmakten slett ikke behøver å gjøre noe. Nedbrytningen går av seg selv og blir ofte selvforsterkende.

For å gi et klarere bilde av hva jeg snakker om så kan jeg ta følgende eksempel hentet fra min praksis: 

Hans offentlige personlighet: Tjener mye penger, stilling i toppledelse, høy formue, veltalende og sosialt kompetent. Samfunnsengasjert og veltrent. Venner lokalt og sentralt i viktige posisjoner.
Hans uoffisielle personlighet: Offer, parasitt, manipulator, bebreider, bedreviter med klare psykopatiske trekk under stress. 

Hennes offentlige personlighet: Blid, imøtekommende, hjelpsom, ansvarsfull og omtenksom. Samfunnsengasjert og flink til å påta seg oppgaver som andre strengt tatt skulle hatt.
Hennes uoffisielle personlighet: Redd, dårlig samvittighet, taus, selvutslettende, sterk selvavvisning, deprimert og engstelig. Bruker vin som selvmedisinering. Handlingslammelse og beslutningsvegring vokser da skyld og skamrisiko er for høy til å gjøre noe som helst.

Situasjon i det uoffisielle livet som er typisk: Han bebreider henne for mulige og umulige situasjoner. Hun har små marginer for å gjøre feil. Han skriker til henne og skremmer henne så ofte han kan med trusler om at han tar livet av seg hvis ikke hun endrer seg. I neste øyeblikk kan han være vennlig for igjen å snu uten forvarsel. Når hun gråter kritiserer han. I sosiale sammenhenger vitser han på hennes bekostning, men alltid innenfor grenser som omgivelsene tildels godtar. Han vekker henne om natten med trusler om å ta med seg barna og reise. Han snakker nedsettende om henne foran barna.

Mange vil kanskje tenke at dette kan ikke være tilfelle. Dessverre alt for ofte er det lignende situasjoner mange lever under. Det oppdages imidlertid ikke og det blir sjelden offentliggjort da skammen er for sterk. Kvinnen klarer ikke stå frem med sine historier rett og seltt av frykt for hevn fra hans side. 

Veien ut av dette er ofte lang og vanskelig. Samtidig som man skal bygge opp sin egen selvfølelse igjen må man ofte gjennom vanskelige forhandlinger om barnefordeling, bolig, penger osv. Mange saker ender i retten og påkjenningene er store. I det omtalte tilfellet har vedkommende kvinne reist seg og funnet tilbake til seg selv på tross av tap av formue og samvær med barn. Hun fortsetter kampen og vokser videre på det. Det står det stor respekt av. 

Har skrevet mer om psykopater generelt her.