Informativ artikkel om placeboeffekten.
Hovedpoenget slik jeg ser det er at hjernens kraft er sterk enten det handler om at den påfører smerter fordi det har satt seg et smertemønster der eller den tar bort smerte fordi vi tror smerten skal bli borte.
Ser i en rekke tilfeller at pasienter med kroniske smerter blir langt bedre når den kognitive effekten, dvs den delen av smerteopplevelsen som bygger på tradisjon og overbevisning er korrigert. Sagt på en annen måte så er det slik at de som går med smerter over lenger tid ikke blir bedre fordi den aktuelle smerten har satt seg som et mønster. Hjernen tror at det skal være slik og smerten opprettholdes. Bakgrunnen for smertene kan være sammensatt uten at årsakssammenheng ser ut til å ha vesentlig betydning.
Vanlige mønstre knyttet til smerte er pessimisme, forutinntatthet, tvil, feig m.fl. Disse er drevet av en frykt for smerte og/eller forverring av smerte og utløser dermed et behov for kontroll som betyr at det er tryggest å forskuttere det dårlige og dermed være forberedt.
Ved å korrigere de nevnte delpersonlighetene og i stedet innføre avventende, selvaksept, passiv, modig og selvtillit så vil mange oppleve spontan bedring. Strikkeffekten er imidlertid sterk og øvelsene må gjøres mange ganger og ofte for å ha varig virkning.
Fenomenet er direkte sammenlignbart med det å gå ned i vekt. Kroppens innebygde treghet i den aktuelle “normaltilstanden” er der og har satt seg hardt fordi den har vært der lenge.
Det mest krevende er å tro at du kan endre smertemønstrene. Veien til den troen går via mange selvaksepter og kan være lang, men behøver slett ikke være det.