Spørsmål fra en fortvilet mor

Nedenfor følger et innlegg fra en mor. Innlegget er noe redigert. Svar på innlegget kommer i påfølgende innlegg.

Jeg er mor til en sønn på 5 år som har vært gjennom rettssaker for å få hovedomsorg etter et turbulent samboerforhold som sluttet med brudd og mye støy. Jeg har i den siste tiden fått økte utfordringer med både relasjonen til min eks og min sønns adferd. Min sønn viser en utvikling mot mer aggresjon slik hans far har mye av. Spesielt uttalt er det etter at han har hatt samvær med sin far.

I går kveld hadde min sønn og jeg en episode. Vi er på hytta. Mamma og pappa er her også. Turen hit i går var lang og jeg har ingen problemer med å forstå at det var litt kjedelig mot slutten. I tillegg ble vi sittende i kø i 1 time. Før vi dro opp i fjellet trengte jeg å stoppe innom en matbutikk. Da jeg sa det ble det hyl og skrik og han slo til meg. Jeg hadde med å kjøre rett til hytta til mormor og morfar! Jeg jobbet inni meg en stund for å si det tydelig, så til slutt sa jeg at jeg trenger å dra innom en matbutikk å handle mat, du kan velge om du vil sitte i bilen eller bli med inn. Han ble med inn uten problemer da. Så ble det baluba igjen da det var tid for tannpuss og legging i går kveld. Jeg gjør som jeg alltid har gjort: sier at om 10 min skal han pusse tanna, sette på pysj og legge seg. De siste par månedene har dette vært vanskelig. I går kveld ble det ille. Nei, han skulle ikke legge seg. Han gjemte seg under bordet og fortalte meg gjentatte ganger hvor dum jeg er. Jeg prøvde å lokke ham ut fra under bordet, men da begynte han å slå. Da ble jeg irritert og sa at sånn type oppførsel er ikke ok. Jeg løftet ham opp og satte ham i en stol å sa at han fikk sitte der i 2 min til han hadde roet seg ned. Da tok han tak i armen min og hogg tenna fast og beit tvert igjennom. Jeg kjente tårene presse på og sa nok en gang at sånn oppførsel virkelig ikke er greit. Han gråt da og løp i vei. Etterpå begynte han å demonstrere fælt. Slo i dører, åpnet skuffer osv. Jeg lot ham bare være og ignorerte det hele. Så på TV og fokuserte på andre ting. Etter en 10 min tid kom han til meg med ei bok og var tydeligvis klar til å legge seg. Jeg skiftet til pysj uten å si stort, satte han i fanget og leste. Etter hvert sa han at han var trøtt og ville legge seg i senga. Inne i senga ba jeg om unnskyldning for at jeg hadde tatt tak i ham og løftet han opp i stolen. Da sa han: «Unnskyld for at jeg beit deg, mamma». Jeg sa at jeg var glad for at han ba om unnskyldning. Kort tid etter sovnet han.

Jeg syns det har blitt en så fæl og voldsom oppførsel på ham i det siste. Han og jeg har alltid hatt et godt forhold og i de aller fleste tilfellene har det gått an å snakke fornuft med ham og forklare ting, men det har ikke funket de siste månedene. Med en gang jeg begynner å forklare nå så er det rett i skriking. Han er liksom ikke den søte og fornuftige gutten det går an å snakke med lengre. For meg står det skrevet hans far over det hele. Det er dette jeg ikke kan leve med. Skal det være som det har vært de siste månedene, så kommer ikke jeg til å ha noen motivasjon igjen til å være mor om en stund.

Dette gjør meg fryktelig usikker i morsrollen, noe jeg i utgangspunktet ikke har vært. Hvordan skal jeg opptre ovenfor min sønn? Er det ikke lov å si: «Nå skal du legge deg?». Når er det lov til å si i fra at oppførselen ikke er ok. Han skriker til mamma og pappa. Med en gang noen ikke helt forstår det han sier eller hører det han sier, så setter han i gang å skrike. Dette er ikke sånn jeg har oppdratt min sønn til å oppføre seg. Langt derifra. Så blir jeg ennå mer usikker. Har jeg vært for empatisk med ham? Har jeg vært så utydelig disse 5 årene at han tror han kan oppføre seg som han vil? Jeg tviler egentlig på det. Jeg har fokusert på å rose positiv adferd. Av og til har jeg slått ned på negativ adferd, men det må vel være lov? Jeg er så usikker nå at jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal møte denne negative adferden hans. Har jeg klart å fostre et lite monster? Jeg håper jo for guds skyld ikke det! Jeg kjenner jeg tviler på alt nå. Tviler på egne evner som mor. Tviler på relasjonen mellom han og meg. Mamma mener at det er alderen og at andre barn er verre, men jeg vet ikke helt. Syns det ble så plutselig omveltning.

Det det koker ned til er at jeg syns det er mye av hans far i ham om dagen. Det gjør det ekstra utfordrende å være mamma fordi jeg blir minnet om min ekssamboer hele tiden. Sånn det ser ut så kan hverken barnevern, familieteam, rettssystem eller politi hjelpe meg mot denne psykopaten. Risikoen for at det blir feil er stor og worst case scenario er at han blir fratatt oss begge pga konflikten mellom oss som foreldre ikke blir bedre. Det er her jeg kjenner at sinnet mitt kommer inn. Jeg er så sinna akkurat nå. Min eks agerer villmann og det får ingen konsekvenser, som jeg har nevnt før. Han ringer politiet og serverer løgner over en lav terskel. Han later som om han er redd meg og sier til familieteam når jeg kan ta kontakt og hvordan. Han sitter i førersetet og styrer showet og gnir seg i henda når han gjør det. Han leker med folk og de biter på. Han vender sønnen min mot meg og får oppføre seg sånn fordi ingen sier i fra. Han prenter inn i sønnen vår at når han blir stor så kan han skifte etternavn, han er sint på ham og skriker til ham, men ingen reagerer. Hvem skal beskytte ham? Begynner jeg å nekte eksen samvær så finner han vel på noe faenskap igjen. Det er ingen som beskytter sønnen min og det gjør meg så forbannet at jeg går snart ut av mitt gode skinn!! Jeg prøver så godt jeg kan å beskytte, men jeg kommer jo ingen vei!

Jeg har skrevet noen mindre hyggelige sms til min eks, men det er menneskelig når man møter en vegg foran seg. Det kan virkelig ikke måle seg mot all dritten min eks driver med. Jeg har gjort noen feil i livet mitt og den største er at jeg valgte han til min sønns far. Jeg har gjort en feil, gjort opp for meg og vil bare videre, men jeg blir jo stående med dritt opp til knærne. Feil gjør vi vel alle uten at en må bli straffet for det resten av livet? Ting blir verre i stedet for bedre! Nå er det lenge siden jeg gikk fra ham og det har på mange måter vært et  flere år langt helvete. Jeg har prøvd etter beste evne å akseptere at ting ble som de ble og noe aksept har jeg fått til, men ikke alt. Det går ikke an å akseptere alt dette. Det er søren i meg ikke menneskelig mulig.

Hva gjør jeg for å komme meg videre og få et godt liv med min sønn?

Svar på dette innlegget kommer i neste innlegg.