Daglige arkiver: 22. februar 2014

Svar til en fortvilet mor

Dette er dessverre en situasjon som mange kjenner seg igjen i. I min praksis så treffer jeg mennesker med barn som opplever lignende og har løpende utfordringer med barna opp gjennom forskjellige alderstrinn. Det er for det meste slik at det er den mannlige part som har aggressiv adferd. Der kvinner utgjør den parten som er i ubalanse er forløpet som oftest noe annerledes. Velger å dele svaret mitt opp og starter med å si noe om bakgrunn for at ting blir som de blir. Dernest kommer jeg med eksempler på hvordan man kan forholde seg hensiktsmessig til eks og barn samt seg selv.

  1. Når en mann agerer aggressivt og går til ytterliggående skritt for å beholde omsorg og kontakt med eget barn så er det smertestyrt. Når en mann er i smerte så blandes fortid og nåtid og adferdens styrke blir en respons på en blanding av dette. Uten at en situasjon i dag behøver å være spesielt alvorlig kan reaksjonen og aggresjonen bli uforholdsmessig sterk fordi fortiden er traumatisk, smertefull og langt fra forløst.
    Å oppdage slike menn på forhånd er ofte vanskelig, da det ikke er smertetriggere til stede i en tidlig utgave av en relasjon. Det er først når konfliktene eskalerer og det er snakk om barnefordeling at smertetriggerne utløses. DET HANDLER SOM OFTEST OM BITTERHET SOM IKKE ER FORLØST.
    Fars aggressive adferd viser seg ofte i smått og stort og i samværet med en sønn kommer dette til uttrykk automatisk og ubevisst. Sønnen plukker det opp og bruker den samme adferden i situasjoner hvor han kjenner egen bitterhet. Sønnen er selv i smerte over foreldrenes brudd og konflikter og rives mellom lojalitet begge veier. Far agerer som offer og sønnen kopierer. KOPIERINGSEFFEKTEN I SLIKE SITUASJONER ER STERK.Sønnens kopieringseffekt slår ut i diverse situasjoner som beskrives i situasjonsbeskrivelsene i forrige innlegg. Kombinert med det er sønnens utvikling i en viktig fase og adferd testes ut på smått og stort for å sjekke ut om det fungerer. BRISTER DET DA EN ILLUSJON, STOR ELLER LITEN, SÅ UTLØSES BITTERHETEN OG OFFERADFERDEN SOM I DETTE TILFELLET BLIR AGGRESJON.

    Som mor er situasjonen fortvilet og avmakten er påtagelig stilt overfor slike krefter som det her er snakk om. Det er selvklart at det blir voldsomt og belastende over tid. Opplevelsen av å stå alene blir også stor da det offentlige hjelpeapparatet har begrenset mulighet til å gå konkret inn i situasjonen. I tillegg er manipulerende menn i offerrollen utløsende på andre menneskers ansvar og omsorg hvorpå det ofte er mannen som inntar den rammedes rolle sett med hjelpeapparatets øyne. Det kreves høy kompetanse og mye erfaring for å håndtere slike menn og den kompetansen og erfaringen er dessverre begrenset. Kravene til underlag for vedtak er strenge, slik de bør være, og det begrenser  også mulighetene. AKSEPTARBEID ER DERMED I MANGE TILFELLER ENESTE MULIGHET FOR Å UNNGÅ Å SELV BLI ET OFFER.

  2. Det å ikke gjøre noe er ingen god løsning. Hva kan så gjøres?Hva gjelder eksen så er det lite hensiktsmessig å gå til motangrep. Reaksjonen da blir som oftest en eskalering og krigen er i gang. Resultatet blir mer smerte for barnet og enda sterkere manipulering og påvirkning på barnets personlighet i form av lojalitetskonflikt og budbringerrolle mellom krigende foreldre. Den sterkeste påvirkningen utøves ved at du står høyt i i deg selv og ikke lar deg manipulere. Husk at din eks sine marginer for bitterhet er ørsmå, så du har veldig lite å gå på. Energien din trenger du til å ta vare på deg selv og din sønn.
    HOLD DEG DERFOR PÅ DIN EGEN BANEHALVDEL SÅ MYE SOM MULIG OG LEV DITT LIV MED DIN SØNN DEN TIDEN DU HAR MED HAM MENS DU JOBBER SELVAKSEPT PÅ DINE SMERTE OG AKSEPT PÅ AT SITUASJONEN ER SOM DEN ER.

    Når et barn er aggressivt så kommer det av en grunnsmerte som i dette tilfellet kan skyldes bruddet og situasjonen som sådan samt illusjoner som brister i nåtid. Regelen over gjelder også her. Som du skriver så ble han rolig med i butikken når du snakket tydelig, om deg selv og dine behov og lot han få håndtere sin skuffelse over at dere ikke kjørte rett på hytta. Så fort han får beskjed om at det er leggetid utløses en ny skuffelse da han nok hadde en illusjon om at hjemmerutinene ikke gjaldt på hytta og at han kunne være lenger oppe. Å da begynne å instruere øker bitterheten og aggresjonen øker.
    Han trenger tid for å ta innover seg virkeligheten og illusjonen. Den tiden må han få gitt at marginene er så små som de er. Det kan derfor være lurt å informere tidlig om tidspunkt uten å snakke om ham. Eksempel: «Siden vi er på hytta så er det naturlg at leggetiden er en annen enn hjemme. Er det ok for deg om det er klokken ni i dag?» Vent deretter og sjekk ut reaksjonen. Gi ham tid og lytt til motargumentene. Er de gode så respekter de og inngå en avtale. Når tiden nærmer seg så ikke si at han nå skal legge seg snart. Si heller; » Nå er klokken ti på leggetiden vi ble enige om i sted.» Vent før du sier noe mer.
    Når han etter å ha bitt deg endret adferd så handlet det om at han fikk tømt ut smerte og avreagert samt at din reaksjon var tydelig og du trakk deg unna i stedet for å eskalere. Taushet er det rette der akkurat slik du gjorde fulgt opp av vennlighet når han kommer med boka og vil leses for. TYDELIG KOMMUNIKASJON ER DET ENESTE SOM FUNGERER. GOD TID OG RESPEKT FOR HANS SMERTESITUASJON ER EN FORUTSETNING.

    Hva gjelder deg selv og dine følelser så er de naturlige, men krevende å leve med. Gitt at du får til selvaksepten på avmakten og fortvilelsen så vil du komme i kontakt med fornyet styrke til å stå i dette for din egen og din sønns skyld. Agerer du ryddig og respektfullt så er muligheten for at din sønn utvikler seg i den gode retningen langt større enn om du ikke gjør det. Alternativet er at hans fars adferd vinner gjennom. Det er ikke dermed gitt at han blir som sin far da han også på et tidspunkt kan velge å ta avstand. Din evne til å vise ham en alternativ adferd over tid som består av de verdiene du står for er derfor eneste farbare vei. Husk at du so eksempel er langt viktigere enn din instruksjon. Det finnes imidlertid ingen garantier for hvordan ting vil utvikle seg, men du har et valg for egen del. Lykke til.

Dette innlegget berører mange tidligere omtalte temaer som psykopat, offer, parasitt, bitterhet tydelighet etc. Søk på begrepene og finn mye mer tilgrensende tematikk.

Spørsmål fra en fortvilet mor

Nedenfor følger et innlegg fra en mor. Innlegget er noe redigert. Svar på innlegget kommer i påfølgende innlegg.

Jeg er mor til en sønn på 5 år som har vært gjennom rettssaker for å få hovedomsorg etter et turbulent samboerforhold som sluttet med brudd og mye støy. Jeg har i den siste tiden fått økte utfordringer med både relasjonen til min eks og min sønns adferd. Min sønn viser en utvikling mot mer aggresjon slik hans far har mye av. Spesielt uttalt er det etter at han har hatt samvær med sin far.

I går kveld hadde min sønn og jeg en episode. Vi er på hytta. Mamma og pappa er her også. Turen hit i går var lang og jeg har ingen problemer med å forstå at det var litt kjedelig mot slutten. I tillegg ble vi sittende i kø i 1 time. Før vi dro opp i fjellet trengte jeg å stoppe innom en matbutikk. Da jeg sa det ble det hyl og skrik og han slo til meg. Jeg hadde med å kjøre rett til hytta til mormor og morfar! Jeg jobbet inni meg en stund for å si det tydelig, så til slutt sa jeg at jeg trenger å dra innom en matbutikk å handle mat, du kan velge om du vil sitte i bilen eller bli med inn. Han ble med inn uten problemer da. Så ble det baluba igjen da det var tid for tannpuss og legging i går kveld. Jeg gjør som jeg alltid har gjort: sier at om 10 min skal han pusse tanna, sette på pysj og legge seg. De siste par månedene har dette vært vanskelig. I går kveld ble det ille. Nei, han skulle ikke legge seg. Han gjemte seg under bordet og fortalte meg gjentatte ganger hvor dum jeg er. Jeg prøvde å lokke ham ut fra under bordet, men da begynte han å slå. Da ble jeg irritert og sa at sånn type oppførsel er ikke ok. Jeg løftet ham opp og satte ham i en stol å sa at han fikk sitte der i 2 min til han hadde roet seg ned. Da tok han tak i armen min og hogg tenna fast og beit tvert igjennom. Jeg kjente tårene presse på og sa nok en gang at sånn oppførsel virkelig ikke er greit. Han gråt da og løp i vei. Etterpå begynte han å demonstrere fælt. Slo i dører, åpnet skuffer osv. Jeg lot ham bare være og ignorerte det hele. Så på TV og fokuserte på andre ting. Etter en 10 min tid kom han til meg med ei bok og var tydeligvis klar til å legge seg. Jeg skiftet til pysj uten å si stort, satte han i fanget og leste. Etter hvert sa han at han var trøtt og ville legge seg i senga. Inne i senga ba jeg om unnskyldning for at jeg hadde tatt tak i ham og løftet han opp i stolen. Da sa han: «Unnskyld for at jeg beit deg, mamma». Jeg sa at jeg var glad for at han ba om unnskyldning. Kort tid etter sovnet han.

Jeg syns det har blitt en så fæl og voldsom oppførsel på ham i det siste. Han og jeg har alltid hatt et godt forhold og i de aller fleste tilfellene har det gått an å snakke fornuft med ham og forklare ting, men det har ikke funket de siste månedene. Med en gang jeg begynner å forklare nå så er det rett i skriking. Han er liksom ikke den søte og fornuftige gutten det går an å snakke med lengre. For meg står det skrevet hans far over det hele. Det er dette jeg ikke kan leve med. Skal det være som det har vært de siste månedene, så kommer ikke jeg til å ha noen motivasjon igjen til å være mor om en stund.

Dette gjør meg fryktelig usikker i morsrollen, noe jeg i utgangspunktet ikke har vært. Hvordan skal jeg opptre ovenfor min sønn? Er det ikke lov å si: «Nå skal du legge deg?». Når er det lov til å si i fra at oppførselen ikke er ok. Han skriker til mamma og pappa. Med en gang noen ikke helt forstår det han sier eller hører det han sier, så setter han i gang å skrike. Dette er ikke sånn jeg har oppdratt min sønn til å oppføre seg. Langt derifra. Så blir jeg ennå mer usikker. Har jeg vært for empatisk med ham? Har jeg vært så utydelig disse 5 årene at han tror han kan oppføre seg som han vil? Jeg tviler egentlig på det. Jeg har fokusert på å rose positiv adferd. Av og til har jeg slått ned på negativ adferd, men det må vel være lov? Jeg er så usikker nå at jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal møte denne negative adferden hans. Har jeg klart å fostre et lite monster? Jeg håper jo for guds skyld ikke det! Jeg kjenner jeg tviler på alt nå. Tviler på egne evner som mor. Tviler på relasjonen mellom han og meg. Mamma mener at det er alderen og at andre barn er verre, men jeg vet ikke helt. Syns det ble så plutselig omveltning.

Det det koker ned til er at jeg syns det er mye av hans far i ham om dagen. Det gjør det ekstra utfordrende å være mamma fordi jeg blir minnet om min ekssamboer hele tiden. Sånn det ser ut så kan hverken barnevern, familieteam, rettssystem eller politi hjelpe meg mot denne psykopaten. Risikoen for at det blir feil er stor og worst case scenario er at han blir fratatt oss begge pga konflikten mellom oss som foreldre ikke blir bedre. Det er her jeg kjenner at sinnet mitt kommer inn. Jeg er så sinna akkurat nå. Min eks agerer villmann og det får ingen konsekvenser, som jeg har nevnt før. Han ringer politiet og serverer løgner over en lav terskel. Han later som om han er redd meg og sier til familieteam når jeg kan ta kontakt og hvordan. Han sitter i førersetet og styrer showet og gnir seg i henda når han gjør det. Han leker med folk og de biter på. Han vender sønnen min mot meg og får oppføre seg sånn fordi ingen sier i fra. Han prenter inn i sønnen vår at når han blir stor så kan han skifte etternavn, han er sint på ham og skriker til ham, men ingen reagerer. Hvem skal beskytte ham? Begynner jeg å nekte eksen samvær så finner han vel på noe faenskap igjen. Det er ingen som beskytter sønnen min og det gjør meg så forbannet at jeg går snart ut av mitt gode skinn!! Jeg prøver så godt jeg kan å beskytte, men jeg kommer jo ingen vei!

Jeg har skrevet noen mindre hyggelige sms til min eks, men det er menneskelig når man møter en vegg foran seg. Det kan virkelig ikke måle seg mot all dritten min eks driver med. Jeg har gjort noen feil i livet mitt og den største er at jeg valgte han til min sønns far. Jeg har gjort en feil, gjort opp for meg og vil bare videre, men jeg blir jo stående med dritt opp til knærne. Feil gjør vi vel alle uten at en må bli straffet for det resten av livet? Ting blir verre i stedet for bedre! Nå er det lenge siden jeg gikk fra ham og det har på mange måter vært et  flere år langt helvete. Jeg har prøvd etter beste evne å akseptere at ting ble som de ble og noe aksept har jeg fått til, men ikke alt. Det går ikke an å akseptere alt dette. Det er søren i meg ikke menneskelig mulig.

Hva gjør jeg for å komme meg videre og få et godt liv med min sønn?

Svar på dette innlegget kommer i neste innlegg.