Skjebne og læring

En leser sendte inn følgende spørmål: Hva er egentlig skjebne? Handler det om at noe trenger å lære mer enn andre og dermed får mer utfordringer, eller styrer vi selv vår egen fremtid?Har ting som skjer en hensikt? Er det noe som styrer eller er det som skjer tilfeldig?

Svar: Av og til kan det virke som om noen får veldig mye å hanskes med, mens andre tilsynelatende slipper unna. Noen vokser opp med en traumatiserende barndom, mens andre opplever alvorlig sykdom og ulykker med seg selv eller andre de er glad i eller nært knyttet til. Historiene er utallige og skildrer det som vi kaller livet. Hvorvidt dette er styrt av noe større enn oss, utenfor oss bringer oss over i sonen for tro og filosofi.

Felles for de aller fleste som har eller har hatt store utfordringer i livet er at det skjer en personlighetsendring. De det gjelder omtaler det som oftest i termer som; nå skjønner jeg mye mer, jeg fikk mer perspektiv, jeg prioriterer annelredes enn før, nå skjønner jeg hva som egentlig er viktig osv.
Et annet fellstrekk for disse menneskene er at de etter endringen opplever at livet er bedre enn før. Er det bevissthetsøkning som er nøkkelen? Er det det som styrer skjebne? Mon tro.

Ut fra utsagnene er det mye som tyder på en bevissthetsøkning på samme måte som man får i en selvutviklingsprosess. Både de som opplever store utfordringer og på den måten endrer personlighet og de som gjør det via en selvutviklingsprosess, som også ofte bygger på store utfordringer, opplever store personlighetsendringer.

Personlighetsendringen som skjer er den samme som skjer i løpet av et liv fra nyfødt til gammel. Noen utvikler seg mer enn andre, noen helt gjennomsnittlig og andre veldig lite.
Hvilken av disse gruppene som får de største utfordringene er det aldri gjort noen forskning på så det kan man bare gjette seg til. Jeg personlig har ikke funnet noen bestemt trend i så måte annet enn at de rammebetingelsene man vokser opp under og lever under har mye å si.

Det jeg ser i min praksis er at mennesker er i oppbyggende og nedbrytende sirkler. De oppbyggende gir mye læring og evne til å trekke på læringen. Utgangspunktet er som nevnt ofte store utfordringer som mange i etterkant av en prosess er takknemlige for å ha hatt, da de ellers ikke ville opplevd utviklingen.
De som er i nedbrytende sirkler deler seg i to grupper: Den ene søker til slutt hjelp eller på en eller annen måte hjelper seg selv inn i en oppbyggende sirkel. Den andre gruppen går under og blir avhengig av en eller form for livsoppholdende selvmedisinering. Selvmedisinering i denne sammenheng kan være alt mulig av ytre stimuli.

Det å finne ut av hvilken gruppe du tilhører er det bare du som kan gjøre ved å ta deg tid til å stoppe opp og kjenne etter hvordan du egentlig har det. Ved å senke tempoet en smule og prioritere tilstedeværelse i stillhet kan du gjør mye for å finne tak i deg selv og ditt eget indre og dermed komme inn i en oppbyggende sirkel. Å gjøre det før du blir syk av stress er smart da veien til roen er langt kortere da.
I roen du oppnår ved å senke tempoet vil erkjennelsene kunne komme hvorpå du kan gå over i læringsfasen og gjøre de små eller store endringer som er nødvendig. Kanskje kan du da styre skjebnen, hvis noen slikt finnes, i større grad eller ihvertfall legge grunnlaget for at din opplevelse av tilstedeværelse bedres. Evnen til refleksjon økes dermed og muligheten for læring er til stede hvor det livet du har levd til nå er din erfaringsbase.

Unn deg en god timeout noen ganger hver dag hvor alt er avslått av ytre stimuli og du er godt i gang med å få kontakt med din egen indre læringsevne. Sagt på en annen måte; Kanskje er det opp til deg hva din skjebne er og blir?