Nedenfor følger et innlegg fra en mor. Innlegget er noe redigert. Svar på innlegget kommer i påfølgende innlegg.

Jeg er mor til en sønn på 5 år som har vært gjennom rettssaker for å få hovedomsorg etter et turbulent samboerforhold som sluttet med brudd og mye støy. Jeg har i den siste tiden fått økte utfordringer med både relasjonen til min eks og min sønns adferd. Min sønn viser en utvikling mot mer aggresjon slik hans far har mye av. Spesielt uttalt er det etter at han har hatt samvær med sin far.

I går kveld hadde min sønn og jeg en episode. Vi er på hytta. Mamma og pappa er her også. Turen hit i går var lang og jeg har ingen problemer med å forstå at det var litt kjedelig mot slutten. I tillegg ble vi sittende i kø i 1 time. Før vi dro opp i fjellet trengte jeg å stoppe innom en matbutikk. Da jeg sa det ble det hyl og skrik og han slo til meg. Jeg hadde med å kjøre rett til hytta til mormor og morfar! Jeg jobbet inni meg en stund for å si det tydelig, så til slutt sa jeg at jeg trenger å dra innom en matbutikk å handle mat, du kan velge om du vil sitte i bilen eller bli med inn. Han ble med inn uten problemer da. Så ble det baluba igjen da det var tid for tannpuss og legging i går kveld. Jeg gjør som jeg alltid har gjort: sier at om 10 min skal han pusse tanna, sette på pysj og legge seg. De siste par månedene har dette vært vanskelig. I går kveld ble det ille. Nei, han skulle ikke legge seg. Han gjemte seg under bordet og fortalte meg gjentatte ganger hvor dum jeg er. Jeg prøvde å lokke ham ut fra under bordet, men da begynte han å slå. Da ble jeg irritert og sa at sånn type oppførsel er ikke ok. Jeg løftet ham opp og satte ham i en stol å sa at han fikk sitte der i 2 min til han hadde roet seg ned. Da tok han tak i armen min og hogg tenna fast og beit tvert igjennom. Jeg kjente tårene presse på og sa nok en gang at sånn oppførsel virkelig ikke er greit. Han gråt da og løp i vei. Etterpå begynte han å demonstrere fælt. Slo i dører, åpnet skuffer osv. Jeg lot ham bare være og ignorerte det hele. Så på TV og fokuserte på andre ting. Etter en 10 min tid kom han til meg med ei bok og var tydeligvis klar til å legge seg. Jeg skiftet til pysj uten å si stort, satte han i fanget og leste. Etter hvert sa han at han var trøtt og ville legge seg i senga. Inne i senga ba jeg om unnskyldning for at jeg hadde tatt tak i ham og løftet han opp i stolen. Da sa han: «Unnskyld for at jeg beit deg, mamma». Jeg sa at jeg var glad for at han ba om unnskyldning. Kort tid etter sovnet han.

Jeg syns det har blitt en så fæl og voldsom oppførsel på ham i det siste. Han og jeg har alltid hatt et godt forhold og i de aller fleste tilfellene har det gått an å snakke fornuft med ham og forklare ting, men det har ikke funket de siste månedene. Med en gang jeg begynner å forklare nå så er det rett i skriking. Han er liksom ikke den søte og fornuftige gutten det går an å snakke med lengre. For meg står det skrevet hans far over det hele. Det er dette jeg ikke kan leve med. Skal det være som det har vært de siste månedene, så kommer ikke jeg til å ha noen motivasjon igjen til å være mor om en stund.

Dette gjør meg fryktelig usikker i morsrollen, noe jeg i utgangspunktet ikke har vært. Hvordan skal jeg opptre ovenfor min sønn? Er det ikke lov å si: «Nå skal du legge deg?». Når er det lov til å si i fra at oppførselen ikke er ok. Han skriker til mamma og pappa. Med en gang noen ikke helt forstår det han sier eller hører det han sier, så setter han i gang å skrike. Dette er ikke sånn jeg har oppdratt min sønn til å oppføre seg. Langt derifra. Så blir jeg ennå mer usikker. Har jeg vært for empatisk med ham? Har jeg vært så utydelig disse 5 årene at han tror han kan oppføre seg som han vil? Jeg tviler egentlig på det. Jeg har fokusert på å rose positiv adferd. Av og til har jeg slått ned på negativ adferd, men det må vel være lov? Jeg er så usikker nå at jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal møte denne negative adferden hans. Har jeg klart å fostre et lite monster? Jeg håper jo for guds skyld ikke det! Jeg kjenner jeg tviler på alt nå. Tviler på egne evner som mor. Tviler på relasjonen mellom han og meg. Mamma mener at det er alderen og at andre barn er verre, men jeg vet ikke helt. Syns det ble så plutselig omveltning.

Det det koker ned til er at jeg syns det er mye av hans far i ham om dagen. Det gjør det ekstra utfordrende å være mamma fordi jeg blir minnet om min ekssamboer hele tiden. Sånn det ser ut så kan hverken barnevern, familieteam, rettssystem eller politi hjelpe meg mot denne psykopaten. Risikoen for at det blir feil er stor og worst case scenario er at han blir fratatt oss begge pga konflikten mellom oss som foreldre ikke blir bedre. Det er her jeg kjenner at sinnet mitt kommer inn. Jeg er så sinna akkurat nå. Min eks agerer villmann og det får ingen konsekvenser, som jeg har nevnt før. Han ringer politiet og serverer løgner over en lav terskel. Han later som om han er redd meg og sier til familieteam når jeg kan ta kontakt og hvordan. Han sitter i førersetet og styrer showet og gnir seg i henda når han gjør det. Han leker med folk og de biter på. Han vender sønnen min mot meg og får oppføre seg sånn fordi ingen sier i fra. Han prenter inn i sønnen vår at når han blir stor så kan han skifte etternavn, han er sint på ham og skriker til ham, men ingen reagerer. Hvem skal beskytte ham? Begynner jeg å nekte eksen samvær så finner han vel på noe faenskap igjen. Det er ingen som beskytter sønnen min og det gjør meg så forbannet at jeg går snart ut av mitt gode skinn!! Jeg prøver så godt jeg kan å beskytte, men jeg kommer jo ingen vei!

Jeg har skrevet noen mindre hyggelige sms til min eks, men det er menneskelig når man møter en vegg foran seg. Det kan virkelig ikke måle seg mot all dritten min eks driver med. Jeg har gjort noen feil i livet mitt og den største er at jeg valgte han til min sønns far. Jeg har gjort en feil, gjort opp for meg og vil bare videre, men jeg blir jo stående med dritt opp til knærne. Feil gjør vi vel alle uten at en må bli straffet for det resten av livet? Ting blir verre i stedet for bedre! Nå er det lenge siden jeg gikk fra ham og det har på mange måter vært et  flere år langt helvete. Jeg har prøvd etter beste evne å akseptere at ting ble som de ble og noe aksept har jeg fått til, men ikke alt. Det går ikke an å akseptere alt dette. Det er søren i meg ikke menneskelig mulig.

Hva gjør jeg for å komme meg videre og få et godt liv med min sønn?

Svar på dette innlegget kommer i neste innlegg.

En leser sendte inn følgende spørmål: Hva er egentlig skjebne? Handler det om at noe trenger å lære mer enn andre og dermed får mer utfordringer, eller styrer vi selv vår egen fremtid?Har ting som skjer en hensikt? Er det noe som styrer eller er det som skjer tilfeldig?

Svar: Av og til kan det virke som om noen får veldig mye å hanskes med, mens andre tilsynelatende slipper unna. Noen vokser opp med en traumatiserende barndom, mens andre opplever alvorlig sykdom og ulykker med seg selv eller andre de er glad i eller nært knyttet til. Historiene er utallige og skildrer det som vi kaller livet. Hvorvidt dette er styrt av noe større enn oss, utenfor oss bringer oss over i sonen for tro og filosofi.

Felles for de aller fleste som har eller har hatt store utfordringer i livet er at det skjer en personlighetsendring. De det gjelder omtaler det som oftest i termer som; nå skjønner jeg mye mer, jeg fikk mer perspektiv, jeg prioriterer annelredes enn før, nå skjønner jeg hva som egentlig er viktig osv.
Et annet fellstrekk for disse menneskene er at de etter endringen opplever at livet er bedre enn før. Er det bevissthetsøkning som er nøkkelen? Er det det som styrer skjebne? Mon tro.

Ut fra utsagnene er det mye som tyder på en bevissthetsøkning på samme måte som man får i en selvutviklingsprosess. Både de som opplever store utfordringer og på den måten endrer personlighet og de som gjør det via en selvutviklingsprosess, som også ofte bygger på store utfordringer, opplever store personlighetsendringer.

Personlighetsendringen som skjer er den samme som skjer i løpet av et liv fra nyfødt til gammel. Noen utvikler seg mer enn andre, noen helt gjennomsnittlig og andre veldig lite.
Hvilken av disse gruppene som får de største utfordringene er det aldri gjort noen forskning på så det kan man bare gjette seg til. Jeg personlig har ikke funnet noen bestemt trend i så måte annet enn at de rammebetingelsene man vokser opp under og lever under har mye å si.

Det jeg ser i min praksis er at mennesker er i oppbyggende og nedbrytende sirkler. De oppbyggende gir mye læring og evne til å trekke på læringen. Utgangspunktet er som nevnt ofte store utfordringer som mange i etterkant av en prosess er takknemlige for å ha hatt, da de ellers ikke ville opplevd utviklingen.
De som er i nedbrytende sirkler deler seg i to grupper: Den ene søker til slutt hjelp eller på en eller annen måte hjelper seg selv inn i en oppbyggende sirkel. Den andre gruppen går under og blir avhengig av en eller form for livsoppholdende selvmedisinering. Selvmedisinering i denne sammenheng kan være alt mulig av ytre stimuli.

Det å finne ut av hvilken gruppe du tilhører er det bare du som kan gjøre ved å ta deg tid til å stoppe opp og kjenne etter hvordan du egentlig har det. Ved å senke tempoet en smule og prioritere tilstedeværelse i stillhet kan du gjør mye for å finne tak i deg selv og ditt eget indre og dermed komme inn i en oppbyggende sirkel. Å gjøre det før du blir syk av stress er smart da veien til roen er langt kortere da.
I roen du oppnår ved å senke tempoet vil erkjennelsene kunne komme hvorpå du kan gå over i læringsfasen og gjøre de små eller store endringer som er nødvendig. Kanskje kan du da styre skjebnen, hvis noen slikt finnes, i større grad eller ihvertfall legge grunnlaget for at din opplevelse av tilstedeværelse bedres. Evnen til refleksjon økes dermed og muligheten for læring er til stede hvor det livet du har levd til nå er din erfaringsbase.

Unn deg en god timeout noen ganger hver dag hvor alt er avslått av ytre stimuli og du er godt i gang med å få kontakt med din egen indre læringsevne. Sagt på en annen måte; Kanskje er det opp til deg hva din skjebne er og blir?

Randi Thorstad skriver om sosial angst. Du kan lese om henne og lese bloggen hennes her.

Denne bloggen er skrevet av en kvinne som har valgt å fortelle om sine erfaringer og opplevelser rundt det å leve med sosial angst.
Her deler hun åpenhjertig fra alle faser. God lesing.