Månedlige arkiver: februar 2014

Tankens kraft

Informativ artikkel om placeboeffekten.

Hovedpoenget slik jeg ser det er at hjernens kraft er sterk enten det handler om at den påfører smerter fordi det har satt seg et smertemønster der eller den tar bort smerte fordi vi tror smerten skal bli borte.

Ser i en rekke tilfeller at pasienter med kroniske smerter blir langt bedre når den kognitive effekten, dvs den delen av smerteopplevelsen som bygger på tradisjon og overbevisning er korrigert. Sagt på en annen måte så er det slik at de som går med smerter over lenger tid ikke blir bedre fordi den aktuelle smerten har satt seg som et mønster. Hjernen tror at det skal være slik og smerten opprettholdes. Bakgrunnen for smertene kan være sammensatt uten at årsakssammenheng ser ut til å ha vesentlig betydning.

Vanlige mønstre knyttet til smerte er pessimisme, forutinntatthet, tvil, feig m.fl. Disse er drevet av en frykt for smerte og/eller forverring av smerte og utløser dermed et behov for kontroll som betyr at det er tryggest å forskuttere det dårlige og dermed være forberedt.
Ved å korrigere de nevnte delpersonlighetene og i stedet innføre avventende, selvaksept, passiv, modig og selvtillit så vil mange oppleve spontan bedring. Strikkeffekten er imidlertid sterk og øvelsene må gjøres mange ganger og ofte for å ha varig virkning.

Fenomenet er direkte sammenlignbart med det å gå ned i vekt. Kroppens innebygde treghet i den aktuelle «normaltilstanden» er der og har satt seg hardt fordi den har vært der lenge.

Det mest krevende er å tro at du kan endre smertemønstrene. Veien til den troen går via mange selvaksepter og kan være lang, men behøver slett ikke være det.

Opportunisme eller tvil om valg for fremtiden

Opportunisten griper mulighetene der andre som regel gir opp eller ikke prøver. Det fører til at de er kontroversielle, går på tvers eller går helt nye veier på tvers av det etablerte. De blir ofte rike, men klarer seg også uten rikdom på de fleste måter greit i livet. Unntakene er der de møter mye motstand blant omgivelsene.

Oportunisme er drevet av forskjellige følelser. Det kan på ene siden være snakk om å klare å overleve, mens det i motsatt ende av skalaen kan være nysgjerrighet. Mønsteret kan starte i den førstnevnte enden og ende i den sistnevnte. Forutsetningen er at overlevelsesplattformen er på plass. 

Tvileren kan være drevet av det samme, men kjennetegnes av at tvilen vinner gjennom og vedkommende blir stående på stedet hvil. Den typiske tvileren blir stående i tvilen til lysten har avtatt, eller overlevelsesmuligheten er økt. Handler på en måte om å bare vente på at krisen går over. Det gjør den også som regel da andre har lett for å komme inn og fikse for en typisk tviler. 

Tvilen kan være drevet av overlevelse hvor det er tryggest å ikke ta sjanser. Den kan imidlertid også være drevet av avssky og ha form av sunn skepsis i forhold til noe som faktisk er for godt til å være sant.

Poenget mitt er at det ikke går an å si at det ene eller andre er riktig eller hensiktsmessig. Svaret på det spørsmålet henger alltid på utgangspunktet for opportunismen eller tvilen. Er den drivende følelsen god så er det hensiktsmessig. Hvis det er en smerte og eller frykt så er det ikke hensiktsmessig.

Uansett så må det gjøres en realistisk vurdering før man går for noe. Det handler om at mange har lett for å undervurdere utfordringene og innsatsen som kreves for å lykkes. Har du ikke kunnskapen selv så må den oppsøkes. Du kommer imidlertid langt med å stole på din egen intuisjon. Velger du ytre hjelp må du uansett sjekke med intuisjonen. Lykke til med dine valg for fremtiden..

Svar til en fortvilet mor

Dette er dessverre en situasjon som mange kjenner seg igjen i. I min praksis så treffer jeg mennesker med barn som opplever lignende og har løpende utfordringer med barna opp gjennom forskjellige alderstrinn. Det er for det meste slik at det er den mannlige part som har aggressiv adferd. Der kvinner utgjør den parten som er i ubalanse er forløpet som oftest noe annerledes. Velger å dele svaret mitt opp og starter med å si noe om bakgrunn for at ting blir som de blir. Dernest kommer jeg med eksempler på hvordan man kan forholde seg hensiktsmessig til eks og barn samt seg selv.

  1. Når en mann agerer aggressivt og går til ytterliggående skritt for å beholde omsorg og kontakt med eget barn så er det smertestyrt. Når en mann er i smerte så blandes fortid og nåtid og adferdens styrke blir en respons på en blanding av dette. Uten at en situasjon i dag behøver å være spesielt alvorlig kan reaksjonen og aggresjonen bli uforholdsmessig sterk fordi fortiden er traumatisk, smertefull og langt fra forløst.
    Å oppdage slike menn på forhånd er ofte vanskelig, da det ikke er smertetriggere til stede i en tidlig utgave av en relasjon. Det er først når konfliktene eskalerer og det er snakk om barnefordeling at smertetriggerne utløses. DET HANDLER SOM OFTEST OM BITTERHET SOM IKKE ER FORLØST.
    Fars aggressive adferd viser seg ofte i smått og stort og i samværet med en sønn kommer dette til uttrykk automatisk og ubevisst. Sønnen plukker det opp og bruker den samme adferden i situasjoner hvor han kjenner egen bitterhet. Sønnen er selv i smerte over foreldrenes brudd og konflikter og rives mellom lojalitet begge veier. Far agerer som offer og sønnen kopierer. KOPIERINGSEFFEKTEN I SLIKE SITUASJONER ER STERK.Sønnens kopieringseffekt slår ut i diverse situasjoner som beskrives i situasjonsbeskrivelsene i forrige innlegg. Kombinert med det er sønnens utvikling i en viktig fase og adferd testes ut på smått og stort for å sjekke ut om det fungerer. BRISTER DET DA EN ILLUSJON, STOR ELLER LITEN, SÅ UTLØSES BITTERHETEN OG OFFERADFERDEN SOM I DETTE TILFELLET BLIR AGGRESJON.

    Som mor er situasjonen fortvilet og avmakten er påtagelig stilt overfor slike krefter som det her er snakk om. Det er selvklart at det blir voldsomt og belastende over tid. Opplevelsen av å stå alene blir også stor da det offentlige hjelpeapparatet har begrenset mulighet til å gå konkret inn i situasjonen. I tillegg er manipulerende menn i offerrollen utløsende på andre menneskers ansvar og omsorg hvorpå det ofte er mannen som inntar den rammedes rolle sett med hjelpeapparatets øyne. Det kreves høy kompetanse og mye erfaring for å håndtere slike menn og den kompetansen og erfaringen er dessverre begrenset. Kravene til underlag for vedtak er strenge, slik de bør være, og det begrenser  også mulighetene. AKSEPTARBEID ER DERMED I MANGE TILFELLER ENESTE MULIGHET FOR Å UNNGÅ Å SELV BLI ET OFFER.

  2. Det å ikke gjøre noe er ingen god løsning. Hva kan så gjøres?Hva gjelder eksen så er det lite hensiktsmessig å gå til motangrep. Reaksjonen da blir som oftest en eskalering og krigen er i gang. Resultatet blir mer smerte for barnet og enda sterkere manipulering og påvirkning på barnets personlighet i form av lojalitetskonflikt og budbringerrolle mellom krigende foreldre. Den sterkeste påvirkningen utøves ved at du står høyt i i deg selv og ikke lar deg manipulere. Husk at din eks sine marginer for bitterhet er ørsmå, så du har veldig lite å gå på. Energien din trenger du til å ta vare på deg selv og din sønn.
    HOLD DEG DERFOR PÅ DIN EGEN BANEHALVDEL SÅ MYE SOM MULIG OG LEV DITT LIV MED DIN SØNN DEN TIDEN DU HAR MED HAM MENS DU JOBBER SELVAKSEPT PÅ DINE SMERTE OG AKSEPT PÅ AT SITUASJONEN ER SOM DEN ER.

    Når et barn er aggressivt så kommer det av en grunnsmerte som i dette tilfellet kan skyldes bruddet og situasjonen som sådan samt illusjoner som brister i nåtid. Regelen over gjelder også her. Som du skriver så ble han rolig med i butikken når du snakket tydelig, om deg selv og dine behov og lot han få håndtere sin skuffelse over at dere ikke kjørte rett på hytta. Så fort han får beskjed om at det er leggetid utløses en ny skuffelse da han nok hadde en illusjon om at hjemmerutinene ikke gjaldt på hytta og at han kunne være lenger oppe. Å da begynne å instruere øker bitterheten og aggresjonen øker.
    Han trenger tid for å ta innover seg virkeligheten og illusjonen. Den tiden må han få gitt at marginene er så små som de er. Det kan derfor være lurt å informere tidlig om tidspunkt uten å snakke om ham. Eksempel: «Siden vi er på hytta så er det naturlg at leggetiden er en annen enn hjemme. Er det ok for deg om det er klokken ni i dag?» Vent deretter og sjekk ut reaksjonen. Gi ham tid og lytt til motargumentene. Er de gode så respekter de og inngå en avtale. Når tiden nærmer seg så ikke si at han nå skal legge seg snart. Si heller; » Nå er klokken ti på leggetiden vi ble enige om i sted.» Vent før du sier noe mer.
    Når han etter å ha bitt deg endret adferd så handlet det om at han fikk tømt ut smerte og avreagert samt at din reaksjon var tydelig og du trakk deg unna i stedet for å eskalere. Taushet er det rette der akkurat slik du gjorde fulgt opp av vennlighet når han kommer med boka og vil leses for. TYDELIG KOMMUNIKASJON ER DET ENESTE SOM FUNGERER. GOD TID OG RESPEKT FOR HANS SMERTESITUASJON ER EN FORUTSETNING.

    Hva gjelder deg selv og dine følelser så er de naturlige, men krevende å leve med. Gitt at du får til selvaksepten på avmakten og fortvilelsen så vil du komme i kontakt med fornyet styrke til å stå i dette for din egen og din sønns skyld. Agerer du ryddig og respektfullt så er muligheten for at din sønn utvikler seg i den gode retningen langt større enn om du ikke gjør det. Alternativet er at hans fars adferd vinner gjennom. Det er ikke dermed gitt at han blir som sin far da han også på et tidspunkt kan velge å ta avstand. Din evne til å vise ham en alternativ adferd over tid som består av de verdiene du står for er derfor eneste farbare vei. Husk at du so eksempel er langt viktigere enn din instruksjon. Det finnes imidlertid ingen garantier for hvordan ting vil utvikle seg, men du har et valg for egen del. Lykke til.

Dette innlegget berører mange tidligere omtalte temaer som psykopat, offer, parasitt, bitterhet tydelighet etc. Søk på begrepene og finn mye mer tilgrensende tematikk.

Spørsmål fra en fortvilet mor

Nedenfor følger et innlegg fra en mor. Innlegget er noe redigert. Svar på innlegget kommer i påfølgende innlegg.

Jeg er mor til en sønn på 5 år som har vært gjennom rettssaker for å få hovedomsorg etter et turbulent samboerforhold som sluttet med brudd og mye støy. Jeg har i den siste tiden fått økte utfordringer med både relasjonen til min eks og min sønns adferd. Min sønn viser en utvikling mot mer aggresjon slik hans far har mye av. Spesielt uttalt er det etter at han har hatt samvær med sin far.

I går kveld hadde min sønn og jeg en episode. Vi er på hytta. Mamma og pappa er her også. Turen hit i går var lang og jeg har ingen problemer med å forstå at det var litt kjedelig mot slutten. I tillegg ble vi sittende i kø i 1 time. Før vi dro opp i fjellet trengte jeg å stoppe innom en matbutikk. Da jeg sa det ble det hyl og skrik og han slo til meg. Jeg hadde med å kjøre rett til hytta til mormor og morfar! Jeg jobbet inni meg en stund for å si det tydelig, så til slutt sa jeg at jeg trenger å dra innom en matbutikk å handle mat, du kan velge om du vil sitte i bilen eller bli med inn. Han ble med inn uten problemer da. Så ble det baluba igjen da det var tid for tannpuss og legging i går kveld. Jeg gjør som jeg alltid har gjort: sier at om 10 min skal han pusse tanna, sette på pysj og legge seg. De siste par månedene har dette vært vanskelig. I går kveld ble det ille. Nei, han skulle ikke legge seg. Han gjemte seg under bordet og fortalte meg gjentatte ganger hvor dum jeg er. Jeg prøvde å lokke ham ut fra under bordet, men da begynte han å slå. Da ble jeg irritert og sa at sånn type oppførsel er ikke ok. Jeg løftet ham opp og satte ham i en stol å sa at han fikk sitte der i 2 min til han hadde roet seg ned. Da tok han tak i armen min og hogg tenna fast og beit tvert igjennom. Jeg kjente tårene presse på og sa nok en gang at sånn oppførsel virkelig ikke er greit. Han gråt da og løp i vei. Etterpå begynte han å demonstrere fælt. Slo i dører, åpnet skuffer osv. Jeg lot ham bare være og ignorerte det hele. Så på TV og fokuserte på andre ting. Etter en 10 min tid kom han til meg med ei bok og var tydeligvis klar til å legge seg. Jeg skiftet til pysj uten å si stort, satte han i fanget og leste. Etter hvert sa han at han var trøtt og ville legge seg i senga. Inne i senga ba jeg om unnskyldning for at jeg hadde tatt tak i ham og løftet han opp i stolen. Da sa han: «Unnskyld for at jeg beit deg, mamma». Jeg sa at jeg var glad for at han ba om unnskyldning. Kort tid etter sovnet han.

Jeg syns det har blitt en så fæl og voldsom oppførsel på ham i det siste. Han og jeg har alltid hatt et godt forhold og i de aller fleste tilfellene har det gått an å snakke fornuft med ham og forklare ting, men det har ikke funket de siste månedene. Med en gang jeg begynner å forklare nå så er det rett i skriking. Han er liksom ikke den søte og fornuftige gutten det går an å snakke med lengre. For meg står det skrevet hans far over det hele. Det er dette jeg ikke kan leve med. Skal det være som det har vært de siste månedene, så kommer ikke jeg til å ha noen motivasjon igjen til å være mor om en stund.

Dette gjør meg fryktelig usikker i morsrollen, noe jeg i utgangspunktet ikke har vært. Hvordan skal jeg opptre ovenfor min sønn? Er det ikke lov å si: «Nå skal du legge deg?». Når er det lov til å si i fra at oppførselen ikke er ok. Han skriker til mamma og pappa. Med en gang noen ikke helt forstår det han sier eller hører det han sier, så setter han i gang å skrike. Dette er ikke sånn jeg har oppdratt min sønn til å oppføre seg. Langt derifra. Så blir jeg ennå mer usikker. Har jeg vært for empatisk med ham? Har jeg vært så utydelig disse 5 årene at han tror han kan oppføre seg som han vil? Jeg tviler egentlig på det. Jeg har fokusert på å rose positiv adferd. Av og til har jeg slått ned på negativ adferd, men det må vel være lov? Jeg er så usikker nå at jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal møte denne negative adferden hans. Har jeg klart å fostre et lite monster? Jeg håper jo for guds skyld ikke det! Jeg kjenner jeg tviler på alt nå. Tviler på egne evner som mor. Tviler på relasjonen mellom han og meg. Mamma mener at det er alderen og at andre barn er verre, men jeg vet ikke helt. Syns det ble så plutselig omveltning.

Det det koker ned til er at jeg syns det er mye av hans far i ham om dagen. Det gjør det ekstra utfordrende å være mamma fordi jeg blir minnet om min ekssamboer hele tiden. Sånn det ser ut så kan hverken barnevern, familieteam, rettssystem eller politi hjelpe meg mot denne psykopaten. Risikoen for at det blir feil er stor og worst case scenario er at han blir fratatt oss begge pga konflikten mellom oss som foreldre ikke blir bedre. Det er her jeg kjenner at sinnet mitt kommer inn. Jeg er så sinna akkurat nå. Min eks agerer villmann og det får ingen konsekvenser, som jeg har nevnt før. Han ringer politiet og serverer løgner over en lav terskel. Han later som om han er redd meg og sier til familieteam når jeg kan ta kontakt og hvordan. Han sitter i førersetet og styrer showet og gnir seg i henda når han gjør det. Han leker med folk og de biter på. Han vender sønnen min mot meg og får oppføre seg sånn fordi ingen sier i fra. Han prenter inn i sønnen vår at når han blir stor så kan han skifte etternavn, han er sint på ham og skriker til ham, men ingen reagerer. Hvem skal beskytte ham? Begynner jeg å nekte eksen samvær så finner han vel på noe faenskap igjen. Det er ingen som beskytter sønnen min og det gjør meg så forbannet at jeg går snart ut av mitt gode skinn!! Jeg prøver så godt jeg kan å beskytte, men jeg kommer jo ingen vei!

Jeg har skrevet noen mindre hyggelige sms til min eks, men det er menneskelig når man møter en vegg foran seg. Det kan virkelig ikke måle seg mot all dritten min eks driver med. Jeg har gjort noen feil i livet mitt og den største er at jeg valgte han til min sønns far. Jeg har gjort en feil, gjort opp for meg og vil bare videre, men jeg blir jo stående med dritt opp til knærne. Feil gjør vi vel alle uten at en må bli straffet for det resten av livet? Ting blir verre i stedet for bedre! Nå er det lenge siden jeg gikk fra ham og det har på mange måter vært et  flere år langt helvete. Jeg har prøvd etter beste evne å akseptere at ting ble som de ble og noe aksept har jeg fått til, men ikke alt. Det går ikke an å akseptere alt dette. Det er søren i meg ikke menneskelig mulig.

Hva gjør jeg for å komme meg videre og få et godt liv med min sønn?

Svar på dette innlegget kommer i neste innlegg.

Rus og flukt

Thomas Seltzer gir et ærlig og godt bilde av virkningene av kokain i denne artikkelen i VG. 

Rus i mange varianter ødelegger hjernens evne til å kjenne ro og glede. Det spiller ikke så stor rolle hva slags rusmiddel som brukes. Forskjellen på ødeleggende virkning, hvor lang tid ødeleggelsene tar og hvor dypt de går er dog betydelig. Har tidligere skrevet om selvmedisinering som berører dette temaet ytterligere.

Det å stenge av kroppens følelser og erstatte de med noe annet vil før eller siden skape problemer. Vi er  utstyrt med følelser fordi de skal hjelpe oss til å ha et fullverdig liv. Kunnskapen om bruk av følelser er historisk desverre meget mangelfull, men det har alltid vært noen som har forstått og som har forsøkt å formidle. 

Du er født med bruksanvisningen i din egen intuisjon. Det å bruke den riktig krever innsikt og frigjøring. Livet er en slik prosess, men det betinger at du ikke rømmer via rus. Husk dog å ikke dømme andre, men være ydmyk for at det kan finnes gode forklaringer på hvorfor de valgte det som utvei.

Om å ha kontroll over fremtiden

De fleste har vel i større eller mindre grad kjent på behovet for å ha kontroll over fremtiden og kommende hendelser. Graden av behov for slik kontroll varierer og kan til tider være intens og plagsom. 

De mest vanlige delpersonnlighetsutgavene av slik kontroll er pessimisme og forutinntatthet. Andre litt lettere utgaver er planlegger og optimist. Felles for alle er at de tankemessig foregår i fremtiden. De tar alle energi, noen litt mer enn andre. Spørsmålet som er vesentlig å stille seg er hvorvidt det er hensiktsmessig å slippe løs en av disse i det nuet du befinner deg akkurat nå.

Dersom behovet som utløser det handler om å få kontroll over noe i fremtiden som man per i dag ikke vet noe om så er mønsteret uhensiktsmessig. Eksempler er:

  • Prøvesvar
  • Eksamensresultater
  • Møte med NAV
  • Avgjørelser på søknader
  • Tannlegen
  • m.m.m

Fellesnevneren er at mye av dette ligger utenfor kontroll akkurat nå. Det vil si at det er fånyttes å bruke en av de delpersonlighetene/egenskapene som nevnes over. Hva kan man så gjøre?

Svaret er enkelt, men kan være krevende å gjennomføre: Vent og se

Det å få tak i utgangspunktet for å klare det handler om å slå av de førstnevnte med selvaksepten hvorpå du aktivt velger å avvente det som måtte komme til du faktisk er i situasjonen. Man kan derved spare mye krefter underveis og i mange tilfeller stå energimessig langt bedre rustet når situasjonen først er der. I den grad du trenger å planlegge noe så kan det begrenses til å definere dine egoistiske behov.

Barn som tar ansvar for voksne

Det er ikke bare ved skilsmisse barn tar et utvidet ansvar for å følge opp sine foreldre. Det skjer like mye blant foreldre som bor sammen. Barns viktigste motiv er å redde foreldrene for å opprettholde sin egen eksistens. Drivkraften bak hos barnet kan, dersom dette blir intenst, nærme seg ansvarsmønstre drevet av overlevelse. I dette innlegget vil jeg se litt på årsaken til at det oppstår og hvordan man kan formidle til barn at man er i stand til å ta ansvaret for seg selv. 

Enten du lever sammen med din partner, er i skilsmisse/samboerbrudd eller har gjennomført dette og har barn så er den utløsende faktoren for dine barns omsorg for deg den samme. Det utslagsgivende er din adferd og hva den er drevet av. La meg ta et eksempel:

Dagene er preget av rutine og stress, du er mye sliten og har kort lunte. Bebreidelsene dine går som regel ut over din partner i barnas påhør. Om bebreidelsen er ledsaget av aggresjon eller ikke varierer fra dag til dag. 

Adferden din er for eksempel drevet av lav energi kombinert med daglige skuffelser, illusjoner som brister. Skylden for skuffelsen havner hos omgivelsene fordi du ikke er i stand til å se at det er du selv om har ansvaret for at illusjonen har oppstått. Uansett så går barn i ansvar og vil forsøke å rette opp for begge foreldre. De trøster den som bebreider og strekker seg for å hjelpe til. De gjør det samme overfor den som utsettes for bebreidelsene. Alternativ adferd er at barn tar ut sin frustrasjon over at de ikke klarer å fikse situasjonen med aggressiv adferd som fort kan gå ut over søsken eller andre. Viktig da å kunne formidle til barnet at det ikke er hans/hennes ansvar å ta vare på deg og din partner. Her kommer et eksempel på en slik tydelighet.

Når du kommer og trøster meg etter at jeg har bebreidet din far/mor
og ser hvordan det forstyrrer den leken du var i gang med, så skjønner jeg at min oppførsel og manglende evne til å ta vare på meg selv
er en viktig grunn.
Det er jeg glad jeg skjønner.
Jeg må bli bedre til å ta vare på meg selv slik at omgivelsene ikke tror de må gjøre det for meg.

Vent deretter en stund og vær stille i den hensikt å sjekke ut om barnet fikk med seg det du sa. Se om du får noen reaksjon og vurdér om du skal spørre hva barnet tenker om det du sa. Husk at barnet trenger tid til å tenke seg om, så du må være tålmodig. Følge opp adferden over litt tid, mens du legger om din egen adferd mer i retning av å ta vare på deg selv i stedet for å pålegge andre å gjøre det med bebreidelser. Ta opp temaet med jevne mellomrom og varier tydeligheten din etter situasjon. 

Snakk om deg selv og ikke instruer barnet på hva det skal gjøre og ikke gjøre. Det skal barnet finne ut selv. Ta tiden til hjelp.

Stress hos barn

Følgende artikkel sto i VG forleden. Forskningen som omtales er viktig da det faktum at det er en sammenheng med foreldres stressnivå og barnas immunforsvar har vært kjent lenge innenfor helserelaterte alternative behandlingsmetoder. Mange foreldre har et alt for høyt tempo og alt for mange egenpålagte oppgaver som over tid kan medføre diverse stressrelaterte lidelser. Barna er avhengig av foreldrene og kopierer dermed denne adferden i tillegg til at de tar ansvar for foreldrenes helse og bruker mye energi på det. I tillegg er det ikke bevist at barn fanger opp uhensiktsmessige stemninger og følelser fra sine foreldre og andre nærstående, men mer og mer tyder på at det er slik.

Mitt poeng er at det er viktig for egen del å ta stilling til hvorvidt egen adferd er hensiktsmessig for en selv og omgivelsene. Kanskje ikke så lett å finne svaret på i et hektisk liv, men vel verdt å kanskje bruke noen minutter på en eller to dager. Her følger en oppskrift på hvordan du gjør en slik sjekk.

  1. Start med å stoppe opp og slå av alt av telefoner, pc’er etc.
  2. Sørg for at du kan være litt i fred en stund, helst helt alene.
  3. Kjenn etter hvordan energinivået ditt egentlig er. Vær ærlig.
  4. Aksepter at energien er der den er og kjenn at du mener det.
  5. Den følelsen du får i kjølvannet av den selvaksepten er viktig og starten på resten av denne timeouten. Kan ta litt tid å kjenne og definere. Vær tålmodig.
  6. Se om du kan finne årsaken til at du kjenner akkurat den følelsen du gjør. Bruk god tid og vær så grundig du kan.
  7. Aksepter at det har blitt slik og at følelsen er som den er og kjenn at du mener at det er greit.
  8. Dersom du på dette tidspunkt har klart å finne en ro eller et vemod så er tiden inne til å gå videre. Hvis ikke så starter du på pkt 1 igjen. Dette krever trening.
  9. Forutsatt en del ro så kjenner du etter hva du aller helst kunne tenkt deg akkurat nå. Ikke i fremtiden, men akkurat nå.
  10. Gjennomfør det behovet du finner i foregående punkt.

Lykke til.

Ferie og forventninger

 Et typisk utsagn med tanke på vinterferie er for eksempel:

«I vinterferien skal vi gå lange skiturer. Det gleder jeg meg til.»

Kanskje typisk far eller mann i familien å uttale noe slikt hvorpå resten av familien fort kan koble inn diverse mønstre knyttet til at de ikke har de samme forventingene.
Tenåringen har mer lyst til å coole’n. Mor har mest lyst til å slappe av med den boken hun fikk til jul i forfjor og kanskje gå en skitur hvis hun har lyst en dag. Lillebror vil heller spille på mobilen med resten av gjengen som skal være hjemme i ferien.
Ingenting av dette blir imidlertid sagt når far uttaler sitt behov så han fortsetter å leve i sin forventning om at det blir lange koselige skiturer med hele familien sammen.

Vel fremme på hytta og på morgenen etter første natt kommer følgende utsagn kl. 9 fra en ivrig og opplagt far:

«Ut på tur, aldri sur» 

Grunnlaget er dermed lagt for at det kan bli en og annen kontrovers. Tenåringen vil sove lenger, mor vil ha en lang rolig frokost med nettaviser og radio mens minstemann allerede er i gang med å spille med gutta hjemme. Denne gangen sier alle tre dette hvorpå fars illusjon brister.

Menns reaksjon i slike tilfeller varierer i alle varianter fra «ok, da går jeg alene» til  «se til helvete å pell dere opp og få på dere skia». Desverre tenderer de fleste i retning av den siste utgaven og grunnen er at delpersonligheten offer slår inn. Det vil si at far rammes av omstendigheter som han ikke har vært i stand til å ta inn over seg tidligere. (Mer om offer under lenken)

Nå skulle man tro at dette kanskje var en gavepakke til ham, men det betinger at han kan tilgi seg selv for å ha gått i illusjonsfella som handler om at de andre skulle ha samme behov som ham. Fort gjort å ramle nedi den, men langt vanskeligere å innse at man har gjort det og tilgi seg selv for det. 
Det er imidlertid fars eneste mulighet i dette tilfellet. Kanskje trenger han en hel skitur alene til det formålet.

Læringen her er: Avklar forventninger før dere drar av gårde på ferie. God ferie!

Det er knyttet mange forventninger til ferie. Under lenken kan du lese om andre emosjoner og situasjoner knyttet til forventning.

Skjebne og læring

En leser sendte inn følgende spørmål: Hva er egentlig skjebne? Handler det om at noe trenger å lære mer enn andre og dermed får mer utfordringer, eller styrer vi selv vår egen fremtid?Har ting som skjer en hensikt? Er det noe som styrer eller er det som skjer tilfeldig?

Svar: Av og til kan det virke som om noen får veldig mye å hanskes med, mens andre tilsynelatende slipper unna. Noen vokser opp med en traumatiserende barndom, mens andre opplever alvorlig sykdom og ulykker med seg selv eller andre de er glad i eller nært knyttet til. Historiene er utallige og skildrer det som vi kaller livet. Hvorvidt dette er styrt av noe større enn oss, utenfor oss bringer oss over i sonen for tro og filosofi.

Felles for de aller fleste som har eller har hatt store utfordringer i livet er at det skjer en personlighetsendring. De det gjelder omtaler det som oftest i termer som; nå skjønner jeg mye mer, jeg fikk mer perspektiv, jeg prioriterer annelredes enn før, nå skjønner jeg hva som egentlig er viktig osv.
Et annet fellstrekk for disse menneskene er at de etter endringen opplever at livet er bedre enn før. Er det bevissthetsøkning som er nøkkelen? Er det det som styrer skjebne? Mon tro.

Ut fra utsagnene er det mye som tyder på en bevissthetsøkning på samme måte som man får i en selvutviklingsprosess. Både de som opplever store utfordringer og på den måten endrer personlighet og de som gjør det via en selvutviklingsprosess, som også ofte bygger på store utfordringer, opplever store personlighetsendringer.

Personlighetsendringen som skjer er den samme som skjer i løpet av et liv fra nyfødt til gammel. Noen utvikler seg mer enn andre, noen helt gjennomsnittlig og andre veldig lite.
Hvilken av disse gruppene som får de største utfordringene er det aldri gjort noen forskning på så det kan man bare gjette seg til. Jeg personlig har ikke funnet noen bestemt trend i så måte annet enn at de rammebetingelsene man vokser opp under og lever under har mye å si.

Det jeg ser i min praksis er at mennesker er i oppbyggende og nedbrytende sirkler. De oppbyggende gir mye læring og evne til å trekke på læringen. Utgangspunktet er som nevnt ofte store utfordringer som mange i etterkant av en prosess er takknemlige for å ha hatt, da de ellers ikke ville opplevd utviklingen.
De som er i nedbrytende sirkler deler seg i to grupper: Den ene søker til slutt hjelp eller på en eller annen måte hjelper seg selv inn i en oppbyggende sirkel. Den andre gruppen går under og blir avhengig av en eller form for livsoppholdende selvmedisinering. Selvmedisinering i denne sammenheng kan være alt mulig av ytre stimuli.

Det å finne ut av hvilken gruppe du tilhører er det bare du som kan gjøre ved å ta deg tid til å stoppe opp og kjenne etter hvordan du egentlig har det. Ved å senke tempoet en smule og prioritere tilstedeværelse i stillhet kan du gjør mye for å finne tak i deg selv og ditt eget indre og dermed komme inn i en oppbyggende sirkel. Å gjøre det før du blir syk av stress er smart da veien til roen er langt kortere da.
I roen du oppnår ved å senke tempoet vil erkjennelsene kunne komme hvorpå du kan gå over i læringsfasen og gjøre de små eller store endringer som er nødvendig. Kanskje kan du da styre skjebnen, hvis noen slikt finnes, i større grad eller ihvertfall legge grunnlaget for at din opplevelse av tilstedeværelse bedres. Evnen til refleksjon økes dermed og muligheten for læring er til stede hvor det livet du har levd til nå er din erfaringsbase.

Unn deg en god timeout noen ganger hver dag hvor alt er avslått av ytre stimuli og du er godt i gang med å få kontakt med din egen indre læringsevne. Sagt på en annen måte; Kanskje er det opp til deg hva din skjebne er og blir?

Sex som selvmedisinering

Det lever en del mennesker i verden i dag som er avhengig av sex som rusmiddel hvor akten utgjør bekreftelse og utløsningen utgjør den rensende og beroligende effekten som mange oftest søker med selvmedisinering. Slik avhengighet er godt skjult og veldig få er klar over at de har denne avhengigheten, langt færre som vet de har den, er åpne med at de bruker sex som selvmedisinering.

Når hyppigheten på selvmedisinering med sex blir så høy at det for den enkelte og omgivelsene blir en belastning innser de fleste at de har dette problemet. Med høy hyppighet her menes daglig eller flere ganger om dagen.  

For mange er det nok å innse at de har dette problemet. For andre er det nødvendig med kognitiv hjelp. 
Bakgrunnen er som oftest sammensatt. En gjenganger er uro og angst, se egne innlegg om dette. Ved orgasme utløses beroligende hormoner og det oppnås en ro. Den varer imidlertid ikke så lenge og så er det tid for ny selvmedisinering. 

Barn og tvang

Når skal man egentlig tvinge noen til noe? Hvor går grensene for sunn og usunn tvang? Når der det hensiktsmessig å gå til slike skritt? 

I dette innlegget vil jeg skrive om det i relasjon til barn, som rett som det er finner ut at de vil helt andre ting enn det omgivelsene vil. Det kan handle om treåringen som ikke vil kle på seg eller spise maten som blir servert. Niåringen som ikke vil legge seg tidlig eller komme inn. Tenåringen som ikke vil stå opp så tidlig eller være med på tur. Eksemplene er mange og de fleste kan nok kjenne seg igjen i noen av disse situasjonene.

Ofte kan disse situasjonene utarte fordi foreldre tvinger barn inn i en uønsket situasjon. Begge parter hisser seg opp og det kommer utsagn som kan såre og krenke begge veier. Kort sagt, en lite ønsket utvikling som er klart uhensiktsmessig. Uhygge oppstår og begge parter drar med seg den dårlige opplevelsen videre. Over tid er det risiko for at dette blir et mønster som kan være krevende å bryte ut av. 

I utgangspunktet skal ikke tvang brukes hvis det ikke er rimelig å tro at den det gjelder kan skade seg selv eller andre ved at du ikke griper inn. Lovgivningen vår bygger også på dette prinsippet som i seg selv er strengt fordi den enkeltes integritet ikke skal svekkes. I praksis kan det bety at man ikke skal gripe inn overfor barn dersom det ikke er slik fare som nevnt over. 
Prinsippet kan brukes på barn i de fleste tilfeller, men det krever at du som forelder gjør en realitetsorintering på om tvang egentlig er nødvendig og riktig. 

Hva da med treåringen som ikke vil spise maten du serverer, som eksempel. La meg ta et eksempel på hva du alternativt til tvang kan gjøre.
Realitetsorientering: Barnet spiste frokost og lunsj, det er ingen livsfare ved at barnet ikke spiser, det kan være en god grunn til at barnet ikke vil ha, det kan handle om noe annet. Ikke godt å vite, men nyttig å tenke gjennom.
Aksept: Slik er det akkurat nå og det er helt greit. Kjenn at du mener det og se om du kan finne roen. Får du det ikke til der og da så la barnet være i fred, spis maten din og rydd av bordet som om ingenting har skjedd.
Sannsynlig scenarier: Barnet begynner å spise fordi du ikke responderer, dvs at pressmiddelet ikke virket. Barnet spiser ikke fordi det er en eller annen grunn til at det ikke har lyst på mat. Hvis barnet da er tilsnakkelig så kan du spørre om vondt i magen og slikt. 
Konklusjon: Barnet opplever en rolig respons som gir plass til å være i sin virkelighet akkurat da. Det kan i seg selv gjøre at barnet uoppfordret deler årsaken med deg. 

Eksempelet er relativt lite krevende, men allikevel relevant. Ta en test og kjenn etter hvordan det kjennes ut. Sjekk om du sparer energi og om stemningen endres. Evaluer og se om du kan gjøre det til en god tradisjon. Lykke til.

Barn som pårørende

I Aftenpostens Si,D spalte sto nylig følgende innlegg. Det å være barn og pårørende kan være krevende. Selv for voksne er det vanskelig i mange tilfeller der det forekommer psykiske problemer.

Nøkkelen er informasjon. Informasjonen må være tydelig og bør være kort og saklig og innenfor det barnet på sitt alderstrinn kan forstå. Igjen ønsker jeg derfor å minne om reglene for tydelighet som er omskrevet på siden her flere ganger. 

Viktigst er at du som voksen ikke bruker følelsesord som lei deg eller redd overfor barn. Her følger et eksempel på hvordan du kan formulere deg:

Jeg har i det siste grått en del og sovet mye samtidig som jeg har vært mye stille og for meg selv. Jeg skjønner at det kan se rart ut siden jeg før var til stede og med på alt som foregikk. 
Jeg har rett og slett helt glemt å hvile over mange år og i stedet brukt opp alle kreftene mine samtidig som jeg stengte alle følelser inne i meg.

Det er jeg glad for å forstå.
Derfor hviler jeg mye mer samtidig som jeg lar følelsene mine komme frem. Jeg trenger tid for å bli meg selv igjen.

Et nøkkelord her er ordet GLAD. Alternativt til det kan du bruke at du er sint på deg selv for at du har sviktet deg selv. Kjenne etter hva som passer for deg. Behovet til slutt forteller barnet at du er io stand til å ta vare på deg selv. Det er det viktigste for barnet ditt. Når du har sagt ovenstående så vent og hør om barnet har noen spørsmål. Svar ærlig, men som sagt, pass deg for ordene lei deg og redd. 

Husk at du kjenner ditt barn best. Stol på din egen magefølelse og intuisjon på når og hvor mye du skal informere. Lykke til.