En leser sendte inn følgende spørmål:
De siste årene har jeg kjent på mange vonde følelser som følge av å bli avvist. Når avvisningen oppleves ofte sliter det på min evne til selvaksept. Etter at jeg har akseptert mange møter preget av avvisning stopper det opp, jeg finner meg ikke i måten å bli møtt på, blir sint og bebreidende. Hvor mye skal jeg tåle uten å si fra? Finnes det noe sunt ved en slik utlufting eller er det et nederlag? Er det en mulighet å både akseptere og lufte? (Teksten er forkortet)
Svar:
Situasjonen som er beskrevet er en gjenganger i mange relasjoner og den hyppigst forekommende årsaken til at par ønsker hjelp til å komme over i et annet spor. De fleste par går ut og inn av en slik situasjon, desverre ofte uten at det bringer dem videre.
Det å reagere med en utlufting i form av bebreidelse er en naturlig reaksjon som alle mennesker er utstyrt med. Noen mennesker vokser opp og lærer seg å reagere og si fra om ting, andre lærer det motsatte. De som er opplært til å stenge følelsene inne lider ofte i stillhet hvorpå det kommer ut i en annen form eller ved en annen anledning. Innestengt smerte kan føre til mange andre negative følger og anbefales ikke. Derfor er selvaksepten så viktig slik at smerten ikke blir hengende ved.
Alle har en grense og selv etter mye selvaksept kan noen og enhver havne ut i lufting, aggresjon og bebreidelse. Reaksjonen er sunn ut fra et helseperspektiv, men desverre sjelden hensiktsmessig. Grunnen til det er at omgivelsene, som i utgangspunkter oppfattes som avvisende, sjelden er klar over at de oppfattes som de gjør. Dermed faller budskapet på steingrunn og ofte sendes det tilbake en tilsvarende bebreidelse. Hva kan man så gjøre?
Svaret er tydelighet. Basisen for tydeligheten er å forstå hvorfor man opplever den adferden man utsettes for som avvisende. Svarene kan ligge langt tilbake, men en gjenganger er skuffelsen, illusjonen som brister nok en gang. Forventningen om at andre klarer å leve opp til de bildene man har laget, de forhåpningene som blir skapt av media og omgivelsene ellers. Modeller som ofte er uekte. Eksemplene er mange.
Her er eksempel på en tydelighet som du muligens kan bruke:
Når jeg i sted spurte om du hadde lyst til å gå en tur med meg så svarte du bare nei takk og ikke noe mer. Jeg kjente umiddelbart skuffelse og et instinktivt behov for å kjefte på deg fordi jeg hadde laget meg en forventning om at du skulle si ja. Jeg skjønner at det handler om at jeg er lei av å gå tur alene dag etter dag.
Det er jeg glad for å forstå.
Deretter stillhet og venting en liten stund før du går tur alene eller sammen med vedkommende du villa ha med etter at han/hun har ombestemt seg.
Husk at det ikke er noen garanti for at vedkommende blir med, men dersom du sier som over så er grunnen neppe noe som har med deg å gjøre. Grunnen kan være en helt annen. Er ikke vedkommende vant til å dele så er løsningen å spørre. Start da som over og avslutt med; jeg er nysgjerrig på grunnen til at du ikke vil være med og gå tur. Deretter må du bare vente i stillhet.
Dersom du etter mange forsøk ikke ser endringer så kommer du til den endelige aksepten på et tidspunkt. Da er valget å fortsette å akseptere og lufte når det blir for mye, eller gå videre og finne nye og andre løsninger. Faktum er da at det du ønsker kanskje aldri vil oppfylles med vedkommende. Husk at det kan ta tid.