Følgende spørsmål ble sendt inn av en leser:
Et tema som opptar meg er hvordan gi slipp. Det vises stadig til hvor viktig det er å gi slipp og jeg forstår det intellektuelt, men føler at jeg ikke får det til – tankene mine gjør som de vil uansett.
Er det fordi jeg mangler den hele og fulle aksepten på at ting er som de er? (Spørsmålet er forkortet)
Svaret på det er sammensatt, men det viser at det i enhver frigjøring fra gamle mønstre går en viss tid og må legges inn en viss innsats for å få frigjort seg fullt ut. Noen ganger blir man ikke helt fri fordi det kanskje handler om mennesker som står en veldig nær. Bindingene er dermed sterkere og har ofte lenger historikk.
Det du spør om her er et klassisk eksempel på at «det napper i strikken» hvilket vil si at gamle mønstre slår seg på fordi vi har inntatt en ny og uvant holdning. Den nye holdningen styres av ett nervesystem, det parasympatiske og den gamle vanen styres av et annet nervesystem, det sympatiske. Førstnevnte nye mønster er drevet av vilje basert på rettferdig sinne, nok er nok, og behovet for å frigjøre seg. Det gamle mønsteret er drevet av frykt for den smerten som ville komme hvis man vendte ryggen til problemet eller vedkommende.
Når det nye mønsteret brukes vil derfor det gamle slå seg på fordi den gamle frykten gjenoppstår i den delen av hjernen som handler om å unngå den gamle smerten. Slik vil det være en stund, men dess mer du står i det nye mønsteret, dess svakere blir det gamle og til slutt er nappingen svak og vag og blir til slutt bare et minne om noe som ikke lenger er en del av ditt nye liv.
Nappingen møtes best med selvaksept. Lykke til.