Vestibulitt er en sykdom som kjennetegnes av at samleie og inntrengning er umulig uten store smerter. Se definisjon og kjennetegn her. Årsakene har blitt gjenstand for mange gjettinger uten at man er sikker enn så lenge på årsakene. Ofte sees en sammenheng mellom overgrep og vestibulitt. Med andre ord er det grunn til å anta at det kan være en sammenheng mellom traumer og de symptomene som vestibulitten  gir. 

Ser i min praksis at en fellesnevner hos kvinner med vestibulitt er traumatiske opplevelser knyttet til sex. Variasjonen er stor hva gjelder årsaker, men en fellesnevner er at det har forekommet seksualle tilnærminger uten samtykke. Når mennesker opplever traumer så skapes grunnlag for kognitivt baserte mønstre knyttet til opplevelsen. Hjernen og kroppen har et naturlig samarbeid som handler om å beskytte seg mot det samme traumet og lager mønstre som på en eller annen måte kan skjerme for at ting skal skje igjen. Felles for kvinner med vestibulitt er at de er seksuelt inaktive med få unntak. Dette påvirker selvfølgelig relasjonen med partnere og gjør også andre deler av et samliv vanskelig. 

Et eksempel på hvordan vestibulitt oppstår er følgende: 

• Som 10 åring opplever barnet å våkne av at mor og en partner har samleie i samme seng som henne. Dette oppleves som skremmende og barnet velger å stenge av og ligge fullstendig stille i stedet for å gjøre anskrik.
• Seksualiteten legges vekk i kjølvannet av opplevelsen og den naturlige seksuelle utviklingen stopper. Det skapes ingen fantasier eller tiltrekninger og seksualitet og tanken på det kobles til opplevelsen over og barnet kjenner avsky ved tanken på det.
• Som tenåring så blir frykten for å bli ensom større enn frykten for sex og tenåringen går med på samleie mye tidligere enn det lysten skulle tilsi. Påtrykket er stort både fra media, venninner og gutter og det er umulig å si nei. På nytt skjer det seksuelle overgrep i form av at hjernen opplever det som en repetisjon av det opprinnelige traumet. 
• Som samboende med en mann så blir det en rutine på at samleie skal finne sted jevnlig. Lysten er fortsatt ikke der og traumet repeteres jevnlig. I tillegg er presset for å eksperimentere seksuelt til stede.
• Plutselig en dag så er vestibulitten et faktum som en følge av seksualitet drevet av frykt/plikt og ikke lyst gjennom mange år. En utløsende faktor kan være enklere infeksjoner av diverse art eller generelt stress på helt andre områder.
• Det er ikke mulig å følge opp sine «plikter» som partner og forholdet skranter. Dette øker stresset ytterligere og vestibulitten opprettholdes også uten at det er et aktivt sexliv.

Historien over er hentet fra flere tilfeller jeg har sett i min praksis. Det er ikke bevist at det er en sammeheng, men ved riktig behandling og masse tålmodighet forsvinner som oftest smertene og forblir borte. Et aktivt seksuelt liv kan gjenopptas, dog på andre premisser enn før. Jeg for min del anbefaler aldri eksponering og stimulering som er vanlige fysioterapeutiske behandlinger før en grundig akseptfase er gjennomført. 

Et typisk behandlingsforløp kan se slik ut:

• Kartlegging av årsakssammenhenger  med vekt på tidlige opplevelser av seksuell art. Der disse er fortrengt kan nyere opplevelser brukes inntil videre.
• Erkjennelse av årsakssammenhengene og hva de har ført til er neste skritt. 
• Selvaksept på at det har ført til kroniske fysiske smerter er en krevende og viktig fase.
• Selvaksept på alle følgehendelser er neste skritt slik at det oppnås en fullstendig nullstilling og frigjøring. 
• Når frigjøringen i form av selvaksept er gjort i en slik grad at roen kan beholdes når tanker og minner tas frem kan eksponeringsfasen begynne.
• Eksponering skjer utelukkende på lystbasis. Det vil si at ny seksualitet bygges trinn for trinn fra null. Dette tar tid og tålmodighet er et absolutt for alle deltagende parter. All styring ligger hos den som er syk.
• Reaksjoner ved eksponering følges opp og erkjennelse og selvaksept trenes.

Slike reparasjonsprosesser går ofte over år, men kan også gå raskere. De er krevende og det er viktig at lysten hele tiden driver det. Når den er fraværende i lange perioder av diverse andre grunner så legges eksponeringen til side og andre stresstemaer tas først. 

For deg som er rammet er poenget at det ikke er håpløst. Husk imidlertid at det er opp til deg hvorvidt du er klar for en prosess eller ikke. Ingen skal eller kan tvinge deg til noe som helst. Lykke til!